Mørkt og mollstemt. Dette er grunnstemningen på bandets fjerde plate «This is Chrome Hill» fra 2020. Albumet er kontrastfylt. Inspirert av filmatiske og musikalske stemninger. Tenk Twin Peaks og Tom Waits. Død. Liv. Lys. Mørke. Kontraster. Livsfaser. Ikke én spesiell hendelse, men summen av mange. Kontrastene speiles i musikken. Chrome Hill har en nær relasjon til Japan og har turnert der jevnlig i mange år. Et spenningsfylt land hvor kontrastene er dradd til det ekstreme. Der har de spilt med japanske musikere. Disse erfaringene har gjort noe med musikken. Fra rolig zen-aktig stemning i en helt stille park med vakre broer og trær, til Shinjuku sine crazy, nesten marerittaktige spillebuler.
Pressen skriver bl.a. «Det er som om Tom Waits’ In The Neighbourhood i hvert øyeblikk kan komme trampende høyrøstet inn fra et stort og øde barskap. Asbjørn Lerheims majestetiske vintage baryton gitarsound bringer assosiasjonene i retning av surf music og spagettiwestern- soundtrack». «Selv om musikken har en del americana i seg, er det blitt en slags kombinasjon av Albert Ayler og hans likemenn blandet sammen med noe som kunne vært gjort av John Zorn i kombinasjon med Bill Frisell».
«This is Chrome Hill» er rik på atmosfære og fortettet stemning. Kontrastfull, detaljrik og leken med plass til både det vare og det drivende energiske – musikken er mørk, klangfull og mystisk. Eksistensiell på et vis der lys og mørke, død og liv møtes og spagettiwestern, americana, ambient dronemetall, western og free jazz smelter sammen til en slags meditasjon over et konkret landskap eller som en filmisk nærstudie, som de har betegnet som jazzrocknoir»
Asbjørn Lerheim – gitar, Atle Nymo – saxofon, Roger Arntzen – bass, Torstein Lofthus – trommer
Konserten er støttet av Norsk Kulturråd, Nesodden kommune og Kulturrom
Foto: Jonas Howden Sjøvaag
