Litt av alt = mer
Ved første øyekast har Mostly Other People Do the Killing (heretter MOPDtK) et langt navn – heldigvis er det mye utover navnet som er interessant ved den New York-baserte kvarteten. En ting er vel bandets selvutalte mål om å lage en massesjanger innafor jazzen. Hvorfor forholde seg til én stiliart, til én epoke når du kan ta litt av alt og lage noe mer? Eller som bassist Moppa Elliot selv beskriver miiksen: «Rather than settling into one style or historical period, MOPDTK fuses the entire spectrum of Jazz and the various forms of improvised music it has spawned into a single, seamless melange of Uber-Jass.»
Überjass
er ikke en sjanger jeg er spesielt god kjent med, men lytter jeg til MOPDtK tar det ikke mange taktene før jeg forstår hva Elliot forsøker å beskrive. Der bandet i aller høyeste grad befinner seg i et moderne, hektisk og improvisert landskap, er det aldri langt til de historiske referansene. Bopen, eller kanskje neo-bopen, ligger rett under overflata – og for et tempo! ‘Terror be-bop’ er kanskje ikke en dårlig betegnelse for denne musikken som på et vis aldri har eksistert – MOPDtK er historieløse på en svært tradisjonsbunnet måte. Hadde det tjuende århundre bestått av ett tiår, hadde det stått i disse New York-guttas tegn.
En vennlig pastisj
Når jeg påstår at MOPDtK har stjålet sitt hektiske lydbilde fra det meste av retninger og epoker innen jazzen, betyr det ikke at materialet er satt sammen av en gjeng med samvittighetsløse sjangerbavianer, tvert i mot er det en følsom og respektfull behandling av jazzhistorien kvarteten bedriver. På de to siste skivene er det ikke bare musikken som hinter til gamle helter og svunne tider, men også platecoverene – på Shamokin!!! (2007) og This is Our Moosic (2008) spiller de på klassiske eksempler på cover-kunst – henholdsvis Art Blakey og Ornette Coleman.
MOPDtK er Moppa Elliott på bass, Peter Evans på trumpet, Jon Irabagon på saksofon og Kevin Shea på trommer.
Moppa Elliott (bass). Peter Evans (trp), Jon Irabagon (sax) og Kevin Shea (dr)
