Now's the time

NTT: Smilet til Cecilie

Dyp balladekunst fra Cecilie Grundt og Vigleik Storaas, Lars Lillo-Stenberg om Veronica Maggio og 60-tallet på 80-tallet, Erik Johannesens storbandtegneserier og konsertnotater fra GURLS & TJO.

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i digital strimmelform om musikken, omegnen og selve livet! Før vi går løs på intervjuer og småkorn, tar vi en titt på to festivaler og to konserter som livner opp den norske musikkhøsten i løpet av den neste uka:

1. Dølajazz startet i går, og fortsetter i dag med blant annet Maridalen, Jan Gunnar Hoff Group, Baksaas/Høyer, Veslemøy Narvesens We don’t imagine anymore og Helge Lien Trio på programmet. I morgen er det godbiter som Tone Hulbækmos familieorkester, Innlandet Ungdomsjazzorkester, Tord Gustavsen Trio og Bento Box. På sitt vis ganske forskjellige band, det her, men om man skal foreslå en fellesnevner er det åpenbart et program som viser en forkjærlighet for melodikere, i all slags fasonger. Det er i det hele tatt en fin festival, dette her, og for de som lader opp, eller som lurer på om den kan være noe for dem, anbefaler vi å lese blogghalvdel Vingers rapport fra 2020, for ikke å snakke om fjorårets skriverier, hvor han både er innom Weidemanns malerier og basic middager på lokale asiatiske restauranter.

2. Festivaler handler jo om så mangt. Vi er kanskje litt fine på det, men det holder ikke bare å skaffe til veie godt musikalsk innhold, plassere det på en scene, åpne barene og toalettene og la det stå til. Vi må inviteres litt ut av hverdagen, og inn i en annen sone. Og den slags kan Nesodden by på denne helgen når FRAM kunstfest går av stabelenI fjor intervjuet vi Juliana Venter, som arrangerer festivalen sammen med blant andre Rolf Erik Nystrøm og Paal Nilssen-Love. Blogghalvdel Filip fikk også med seg søndagen, som bød på dans, teater og et livefremført samtidsmusikksoundtrack til Dante’s Inferno. I år satser de like bredt – Frode Gjerstad kommer, og spiller både med skuespiller Jan Grønli og trommeslager Nilssen-Love, vi får høre et orkester fra Nesodden Kulturskole ledet av Nystrøm, det blir selvsagt eurytmi, no gruvekkende greier som heter DEN ELEKTRISKE TANNLEGESTOLEN, Engegårdkvartetten med Nils Økland spiller Schuberts «Døden og Piken» og Mustonen og komponist Christian Blom viser frem den merksnodige installasjonen al-Khowarizmis Mekaniske Orkester, som vant en Spellemann for samtidsmusikk tilbake i 2017. Se på det her, da: 


Foto: Ellen Røed

Det skjer mye ute på Nesodden for tiden, jazzklubben har et fint program denne høsten som vi har skrevet litt om før – og vi kan jo ikke skjønne annet enn at FRAM byr på ting som både burde pirre interessen til lokalbefolkning og lokke Oslofolk ut. Det foregår på Nesoddtangen Samfunnshus, et lokale med rikelig sosialdemokratisk patina.

3. Storfine besøk på Nasjonal jazzscene denne uka – i går spilte James Brandon Lewis en etter sigende svært god konsert der, i morgen er det duket for Gard Nilssens Acoustic Unity, mens de i dag får besøk av mestergitaristen Julian Lage, som spiller to konserter. Det skulle egentlig være en trio, men trommeslager Eric Doob er blitt syk, så vi får høre en duo med Lage og Jorge Roeder. De to herremennene så vi i sommer på Moldejazz i det som nok var festivalsesongens desiderte konserthøydepunkt – New New Acoustic Masada Quartet, eller hva man nå skal kalle denne “reserveløsningen” som ble til da John Zorn ble hjemme med sykdom, og hvor vi også hørte Kenny Wollesen på trommer og Brian Marsella på piano. Jeg skrev om den her. Julian Lage er aktuell denne høsten med Wiew with a room, hvor han i tillegg til egen trio også får kose seg sammen med Bill Frisell. Jeg har anmeldt den i siste Jazznytt – den er helt fin, den, selvsagt mesterlig spilt og med mye sympatisk musisering. Å si at den har festet seg ordentlig ville vært å dra det for langt, til dét mangler den noen killerlåter og eventyrlyst. Men det siste blir det nok i kveld – Lage er rett og slett en utrolig gitarist, med en smittende entusiasme for samspillet med gode venner og hva strengeinstrumentet har å by på. Jeg tror dere kan glede dere. 

4. Marianna Sangita Angeletaki Røes Trondheim Jazzorkester-konsert Σπίτι/Hjem fikk sin urfremføring på Moldejazz i sommer – det gikk ganske bra, det, men nå er det duket for runde to, og uten premierenerver sitter som regel disse ambisiøse konsertene enda bedre. En TJO-utgave som ikke ligner noen annen, med bansuri, trekkspill, oud og joik, for å nevne noe – og et sett med catchy låter med inspirasjon fra gresk folkemusikk og persisk maqam-musikk. I tillegg til mye annet. De spiller på Nasjonal Jazzscene onsdag 26. oktober og på Dokkhuset torsdag 27. oktober

Vi går videre! Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for LIKES, DELINGER og folk som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.  

 

Alle Cecilie Grundts følelser og livserfaringer


Cecilie Grundt og Vigleik Storaas. Foto: Juliane Schutz

Det er mye musikk om dagen. En skikkelig fin liten CD, som jeg melankolsk nok antar at Bodil Niska kunne greid å selge en god del eksempler av, er den nye duoplaten med saksofonist Cecilie Grundt og pianist Vigleik Storaas, utgitt av Grundt Records. De to er malt av Nina Eide Holtan på omslaget, og har en liknende personlig tagning på en rekke av jazzens fremste låter signert folk som Sam Rivers, Jerome Kern og Cole Porter. Intimt, interessant, vakkert, sløyt – det er egentlig underlig at vi aldri går lei av disse melodiene. Men slik er det med den saken.

Så flott duoplate du kommer med nå. Hva er det med formatet saksofon/piano?
Jeg føler meg jo veldig beæret over å få gi ut en duoplate med Vigleik Storaas, også er det ekstra stas at det er den første utgivelsen på mitt eget plateselskap! Jeg har hørt mye på duoen med Stan Getz og Kenny Barron på albumet Café Montmartre. Jeg har faktisk plukket flere av soloene på den platen, både saksofon- og pianosoloene. Det er så vakkert! Piano og saksofon er en utrolig fin kombinasjon av instrumenter som utfyller hverandre, og som virkelig kan blende sammen. Pianoet kan jo egentlig fylle ut hele lydbildet alene med både bass og akkorder, så det er det ultimate instrumentet å spille i en duo med. Når vi bare er to personer, så har alt det man gjør en kjempestor påvirkning på samspillet, det er kanskje den mest intime formen for samspill. Og Vigleik Storaas er jo minst like bra som Kenny Barron, så derfor måtte jeg bare spørre om han ville være med på dette!

Det er jo få musikere i landet som er mer ‘jazz’ enn Vigleik Storaas. Hvordan kom du i kontakt med ham, og kan du beskrive hans musikalitet?
Da jeg studerte ved Jazzlinja i Trondheim spurte jeg Erling Aksdal om jeg kunne få ta noen timer med en pianist for å øve på standardlåter, og da foreslo han Vigleik. Jeg husker at på timene måtte jeg prøve å høre meg frem til hva han spilte, fordi han hadde jo sine egne måter å spille standards på. Jeg syntes at timene med han var så utrolig bra at jeg spurte om jeg kunne fortsette å ta timer etter Jazzlinja, men han ville ikke det. Da kom jeg på å spørre han om han ville bli med i bandet mitt, og det ville han! Siden har vi samarbeidet i flere prosjekter, og vi har gitt ut albumet Order and Chaos i 2020 med kvartetten min, og nå gir vi ut dette duoalbumet.
Siden vi har spilt med hverandre i flere år, har vi lært å kjenne hverandre musikalsk. Vi deler mange av de samme jazzreferansene, og har et slags felles språk. Vigleik har ikke noe imot å spille med yngre musikere, noe som jeg synes er utrolig bra og viktig for at all kunnskapen om tradisjonen skal bringes videre til de neste generasjonene. Jeg føler at han av og til kan lese tankene mine og hvor jeg vil hen i musikken. Han er så lyttende og har den evnen til å tilføre akkurat det som trengs for å løfte musikken til et høyere nivå.

Hvordan har du gått frem i låtvalget her, det er mye fra øverste hylle. F.eks «Beatrice», en av tidenes vakreste låter.
Vi spilte inn albumet i Øra Studio i Trondheim 12. februar i år, og vi hadde da på forhånd blitt enige om et repertoar av standardlåter som vi begge kjente godt til fra før, slik at vi bare kunne møte opp i studio og spille. Dette føltes virkelig friskt fordi vi begynte å ta takes nesten helt uten å øve på låtene. Det gjorde at begge hadde helt blanke ark da vi begynte, og at vi kunne ha fullt fokus på å lytte til hverandre. I motsetning til alle andre album som vi har spilt inn før, så er dette albumet unikt, fordi det er vårt første album bestående av kun standardlåter. Vi liker begge to godt å spille ballader, så derfor ble det flere ballader med på albumet, noe som også passer veldig godt til duoformatet!

Jeg ser du har startet ditt eget plateselskap. Hvorfor det, egentlig, og hvor aktiv skal du være med det?
I det siste har jeg blitt opptatt av å eie masterrettighetene til mine egne utgivelser og min egen musikk. I tillegg så liker jeg å kunne ha kontroll over alle ledd i prosessen med en utgivelse, alt fra det kreative til den mer tekniske biten. Jeg kommer til å gi ut kun egne utgivelser, hvert fall nå i starten, og så får vi se hva som eventuelt skjer etter hvert!

Du skal spille på Herr Nilsen nå lørdag, det hellige tidspunkt 16.00. Og da skal Knut Riisnæs være med! Han er litt av en player, hva?
Ja, det blir virkelig en hellig stund! For en saxophone player Knut Riisnæs er! Han har vært en av mine aller største saksofonhelter siden jeg begynte å spille jazz, og jeg tror at jeg har vært på nesten alle konsertene hans på Herr Nilsen siden jeg flyttet til Oslo i starten av 2020. Det er utrolig gøy at han vil spille med oss! Hvis det er noen som ikke har hørt musikken til Knut Riisnæs, så anbefaler jeg virkelig albumet Touching (2001).

Vi må tilbake til starten. Hvordan ble du forelsket i jazz og tenorsaksofonen, var det en spesiell musiker eller plate som fenget?
Jeg spilte stort sett bare klassisk musikk i korps og på kulturskolen frem til jeg var 17 år, selv om jeg hadde hørt mye på jazz. Da jeg var yngre, pleide jeg å sovne til albumet Ballads med Dexter Gordon. Det var noe magisk med det albumet, det var så mystisk og sjelfullt, rett fra en smokey jazzklubb! Selv om jeg ikke forsto så mye av musikken, så kunne jeg platen utenat. I 2008 deltok jeg på et sommerkurs i jazz-improvisasjon i Søgne, og det var da jeg begynte å spille jazz. Jeg spilte alt- og sopransaksofon først, og gikk også etter hvert over til tenorsaksofon, fordi jeg følte at jeg trivdes bedre med et litt mørkere register på saksofonen. 

Var det noe som hendte under utdanningen som gjorde at du fant din retning musikalsk?
Ettersom jeg sovnet til Dexter Gordon hele oppveksten, tror jeg egentlig at jeg hadde funnet min retning allerede før jeg begynte på Jazzlinja. For meg så var jazztradisjonen veldig viktig. Jeg var jo noen år eldre enn de fleste andre i klassen min, og relativt trygg på meg selv og hvilken musikk jeg likte. Men på Jazzlinja ble jeg dratt i alle slags mulige musikalske retninger, og fikk virkelig komme ut av komfortsonen, noe som er bra. Jeg har jo brukt mye tid på å studere tradisjonen, og tror at jeg har klart å finne en retning og min egen sound de siste par årene ved å stole på min egen intuisjon.

Jeg så et bilde av deg der du spilte på det nyåpnede Sommerro-hotellet. Det er mye jazz der, hvordan er det å spille der?
Det er veldig morsomt å få spille der! Å gå inn på Sommerro er nesten som å befinne seg i en James Bond-film. Dette var det gamle hovedkontoret til Oslo Lysverker fra starten av 30-tallet, og mange av de fine originale detaljene er blitt bevart. Det er forskjellige jazzband som spiller der hver dag, så det er en veldig fin mulighet til å bli kjent med og få spille med mange ulike musikere. Vi står og spiller på en liten scene midt i Ekspedisjonshallen, med et fantastisk maleri av Per Krohg i bakgrunnen. I tillegg til trio og kvartettjazz er det også solopiano i naborommet To Søstre. Sommerro har blitt et sosialt samlingspunkt, og folk har begynt å dra dit for å høre levende jazzmusikk! 

Til slutt titusenkronersspørsmålet: Hva er det jazz symboliserer for deg?
For meg symboliserer jazz frihet, åpenhet og tillit. I jazzen er vi fri til å gå hvilken vei vi ønsker, men vi må gjøre det sammen med våre medspillere. For å kunne improvisere sammen må vi være åpne for alt som kan skje, og vi må ha tillit til hverandre. Å spille jazz kan noen ganger føles som en meditativ tilstand, som om det ikke er jeg som spiller, men heller at alt bare skjer av seg selv. Jazzen er en veldig viktig del av livet mitt og en livsstil, hvor personligheten og alle følelser og erfaringer som vi har fått i  livet, kommer til uttrykk gjennom musikken.

 

Jazzbasillen II

Som kjent er det konsert med Gard Nilssen Acoustic Unity på lørdag, alltid et høydepunkt i konsertkalenderen å høre den trioen, som debuterte for ECM med en voksenskive tidligere i år. Skienskaren Nilssen er for så vidt ofte på en scene, nå nylig var han på en heftig turné med sitt enorme Supersonic Orchestra. Jeg fikk dessverre ikke hørt dem denne gangen, men ryktene forteller om sterkt nytt materiale. Folkene i bandet kjenner vi jo. Men som en herlig souvernir fra denne turneen har det nå materialisert seg en tegneserie! Jepp, det er bokhøst med foreløpige höjdare i essaysamlinger fra Gunnhild Øyehaug og Jan Kjærstad, og ikke glem poet Mazdak Shafieians rystende debutroman Skinnende døde om oppvekst i Iran. Men når det gjelder tegnet sakprosa om jazz, er det ingenting som kan konkurrere med trombonist og tegnekunstner Eirik Johannessens lille utgivelse «Gard Nilssens’s Supersonic Orchestra – The Comic». Det er uklart hvordan man kan får tak i den, let der dere ville lett etter den slags fanziner. I trykksaken får vi innblikk i små hendelser i musikernes hverdag, små glimt inn i kunstens eksistens og samspillets magi, herlige karikaturer av kolleger, og annet tegnet rask i forbifarten. Observasjonsevnen er sylskarp, empatien merkbar. Herlig, dette må det bli mer av! Her benyttes også anledningen til å skryte av Johannessens innsats på den nye liveplaten med Gurls & Trondheim Jazzorkester – OUI heter den, og det sier vi også – oooooooouuuuuiiiiiiiiii!

 

Lars gikk og så på den Maggio-konserten


Lars Lillo-Stenberg. Foto: Veronica Van Groningen

Vi beveger oss stundom utenom jazzens lune favntak her i remsa, og det er i vår fulle rett. Det handler jo om musikk og mennesker og tanker rundt dem. Lars Lillo-Stenberg og deLillos er kan hende et stykke i utkanten av omegnen, men han er en av landets største og viktigste låtskrivere, og har jo samarbeidet med mange NTT-kjenninger og jazzmusikere opp gjennom årene. deLillos er inne i en fin fase nå, de er ingen oldies act, og rett som det er kommer det nye låter som griper fatt i sjelen, slik utallige klassikerlåter har gjort det siden 80-tallet. Men det var litt nye toner og assosiasjoner å hente på bandets strålende nye single med den noe uvante titttelen «Nå er jeg inspirert av Veronica Maggio», der han synger om den svenske stjernen og hennes kollega Gabrielle. Dette var var en nyhetssak, sa jeg til meg selv.

Hvordan forløp denne åpenbaringen du fikk med og av Veronica Maggios musikk?
— Jeg så henne første gang på Rockefeller da hun slapp den Satan– skiva, og syntes hun var veldig iørefallende og flink og sjarmerende den gangen. Nå i Narvik på Haikjeften fikk jeg anledning til å høre hva som har skjedd siden den gang. Jeg ble revet med av disse typiske oppe- låtene, der det man kanskje før ville kalt Motown-beat a la, «You keep me hanging on» med Supremes. De hadde dette typiske kordskiftet på 4-slaget i takten. Det var det som først og fremst slo meg: at vi ikke har gjort det før i våre komp. Så jeg ble inspirert til å lage en låt, men jeg ble også fascinert av hele pakka, og fikk ytterligere lyst til å ligne mer. 

Smart gjort, jeg synes det passer. Ser du det på som din plikt å følge med på hva som skje når, som låtskriver med et ønske om å være relevant?
— Nei, i så fall har det vært en plikt jeg for det meste har forsømt. Det skjer litt tilfeldig at jeg blir nysgjerrig, og således lurer på om vi kan gjøre et lignende grep. Særlig er det interessant om det er noe i selve rytmen, riffet og kanskje også lydbildet som jeg kan rappe og bygge videre på, ikke melodiene, de klarer jeg å finne ut av selv.  

Eller kan det også være en paranoid følelse å være låtskriver, «the anxiety of influence» er nå én ting, det er veldig lett å gjøre noe som likner på noe som andre har gjort før deg, og det er litt flaut?
– Det er sikkert flaut, for oss har det nesten vært mere flaut å ligne for mye på oss selv. Jeg har nok vært bevisst det opp igjennom og jeg har prøvd å unngå det og mener selv vi gjør veldig mye forskjellig. 

Synes du det som karakteriserer en vellykket popsang har endret seg mye med tiden? Hvordan er i så fall poplåten i dag? Og er det noen aldersgrense på pop?
— Det er sikkert rom for det meste idag også, men tendensen er ganske enkle akkordskjemaer som er repetetive, melodiene er ofte variasjoner rundt samme lest og mye i kompet er programmert eller klippet sammen av de beste bitene i det som har vært spilt. Det overraskende ligger mer i komp og lydbilder, enn i selve melodien. Hvis du sjekker ut en topp 30-liste nå, består det nesten kun av folk som synger jævla bra, de er liksom på Michael Jackson eller Celine Dion– nivå alle sammen.  Før kunne det være litt pussige stemmer innimellom som ikke nødvendigvis hadde så mye orden på det sangtekniske. Jeg tror ikke det er noen aldersgrense for å sette pris på pop. Om du som 60-åring klarer å komme inn på disse listene som popmusiker, er ikke så sikkert. Men Louis Armstrong klarte det hvert fall i sin tid med «What a wonderful world» da var han 65. 

Damn right! Det er blitt mange store låter fra din hånd med årene, er det noen av dine eldre, mindre kjente låter du har et ekstra nært forhold til fortsatt?
— Ja, det vil jeg absolutt si, jeg passer jo på å snike dem inn, spesielt når jeg spiller solokonserter.  Det kan være «Festreligiøs» f eks. Eller «Racerbåt»

Ah, «Racerbåt» er alltid med de kveldene jeg får en deLillos-raptus. Noe jeg har lurt på er om du blir flinkere til å spille med årene?
— Jeg liker å tro det, men det er ikke sikkert. Men jeg er helt sikker på at jeg synes det låter bedre nå, og at jeg puster bedre når jeg er på scenen.  Finner bedre det stedet der jeg selv også klarer å høre på musikken i det jeg holder på med. 

Nylig utkom førstealbumet til The Last James på nytt på LP,  trioen du hadde med Lars Pedersen og Haakon Ellingsen. Jeg elsker jo slik pop-psych. Sekstitallet var veldig stort på åttitallet, hvorfor det?
— Jeg tenker i hvertfall det var en tendens for band. Alle disse litt pretensiøse 70 tallsbandene ble jo gjort narr av, av punkerne. Symfrock var et skjellsord, og når new wawe-band ble mer og mer dystert i retning av Joy Division, kunne man ikke dra den grå betongstemningen lenger den veien, og band begynte mer å la seg inspirere av litt oppgående, enkel 60-talls rock’n roll. Jeg husker f. eks Nine Below Zero og Stray Cats. Og man kan jo kanskje si at det første med Dire Straits var slik, selv om gitarspillet der var langt fra enkelt.
Men 80- tallet var jo svært, det var mange ting på en gang. Og «gamlinger»  som Bryan Ferry, David Bowie og Iggy Pop nøt sine høydepunkt. 80 tallet var Prince og Michael Jackson og Eurythmics og Suzanne Vega. Listen er utrolig lang av hits som ikke er hverken typisk 60-tall eller 80- tall. Eller hva skal man kalle «Sledgehammer» med Peter Gabriel, det er kanskje typisk 80-tall, men jeg husker den som ganske innovativ. I Norge dreide det seg om å synge på norsk hvert fall, men så kom til slutt September When. 

Musikken din hører hjemme i flere tiår i hvert fall. Når det gjelder inspirasjon for musikken din er Neil Young øverst. Han er faktisk fortsatt aktiv, særdeles sådan. Er det noen av hans nyere låter som fortjener å komme på settlisten til Young Neils?
— Hvert år har vi presentert en sang eller to fra de ferskeste albumene, men det har en tendens til å ikke bli faste innslag året etter. Sånn er det for Neil selv også. Hvis han drar på turne med Crazy Horse nå etter at World Record slippes i november, tviler jeg på at han spiller noe fra Barn eller Colorado, de to foregående med gruppa. Det er mange 2000 talls Young låter som har et potensiale, men vi burde kanskje ha laget vår egen versjon av dem i sterkere grad for å komme bedre under huden på dem. 

Dine bandkolleger Lars og Lars ga begge ut soloalbum nylig, hva synes du om dem?
— Veldig helstøpte uttrykk på begge skivene, bra plater. 

Enig. Før vi legger på, Hvor og hvordan kan man oppleve deg i høst?
— Jeg skal spille litt solo konserter, på Britannia i Trondheim, på en bar i Drammen, og i Steinhuset på Granavollen.  deLillos skal spille 7 konserter før jul, Fagernes, Moss, Bryne, Haugesund, Kongsberg, Halden og Oslo (Rockefeller).  Så er det Young Neils 21 og 22 des på Rockefeller.

Lykke til! Jeg er jo opprinnelig fra Hadeland og har et tett forhold til Steinhuset. Da er du på historisk grunn!

 

Nu-høns og sommerhatter – notater fra innspillingen av Oui med GURLS & TJO


GURLS og TJO under Mandaljazz 2021. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Etter at Oui, liveplaten med opptak av GURLS og Trondheim Jazzorkester fra Jazzfest i Trondheim og Mandaljazz kom ut for litt siden, fant jeg fram notatboken jeg hadde med meg rundt i konsert-Norge sommeren 2021. Den strekker seg fra prøvende og sirlige notater under Jazzknappleik på Tou scene i Stavanger til begeistrede kråketegn fra suksessen Sildajazz, og mellom der finner jeg flere møter med GURLS, TJO og flere av musikerne fra denne konserten. Jeg endte opp med å se denne konserten tre ganger, sånn måtte det faktisk bli – ikke slik at jeg skrev om den alle tre ganger, det hadde blitt for meget. Men, og dette blir jeg også minnet om av notatene i denne boka, selv om 2021-festivalene bød på mange høydepunkter var det også en sommer hvor man vandret mye alene fra den ene konserten til den neste. Konsertene GURLS+TJO bød på en musikalsk varme og en følelse av uvørent fellesskap på scenen jeg rett og slett trengte påfyll av underveis. Konserten jeg har notert fra er den de holdt i det trivelige moltonfôrede partyteltet i Mandal, der de spilte på festivalens andre dag. Konsertnotater er rare  se tilbake på. Om konserten kjeder meg, skriver jeg enten veldig lite, for jeg kommer ikke på noe, men det kan også hende jeg tar meg tid til å formulere hele avsnitt. På de jeg har likt, går det gjerne i abrupte kommentarer og piler, gjerne i stadig større skrift. Fra denne konserten på Mandaljazz finner jeg uansett følgende:

“Gives me joy” – NB: Hegdal med hatten på, landlig livsstil og ferieskjorter 

Å utvide trommeløst band med 2 trommiser – ikke vits i å gjøre noe halvveis. Også veldig typisk dette orkesteret å ha to trommeslagere som sitter så tett oppå hverandre at de kan levere tamburiner til hverandre uten å reise seg

HØNS? Ja. Hønsejazz fra blåserne på låt (“Fruity Looty”???) men også second line-aktig – NU-HØNS?!???

Nydelig Tuba-solo av Heida M (litt lav) – Kadense med noen vakre blåserharmonier, muy bestillingsverk

GURLS JUST WANNA HAVE FUN (yes tittel)

Fin vibrafon fra Amund Storløkken => Fyllekvitter (her mener jeg “fuglekvitter, journ.anm), theremin-aktig synth og et lite riff fra blås. 

Noen har åpenbart lagt på en ekstra kubbe på bålet utenfor, lukter bålpanne (“bålpanne – ildens P1?”)

BØST riff på slutten av lang låt, yesss

Sitat Hanna: “Gurls har vært en lekeplass, gøy å få med gamle lærere på å spille låter om gutter” – smiler til Hegdal (fremdeles hatt)

Sjøsyk nesten Funky Worm-aktig skeiv synth på en låt – føles friskt i sammenhengen – Håvard Aufles oppsiktsvekkende, sjekke ut mer

Marianna S har et slags dobbelt nunchaku-aktig rytme-egg. Millie Jackson-i-Las Vegas-vibb over henne her og der (innafor å rett&slett skrive vulgær?? ment positivt)

NB: MOLTON (aner ikke hva dette sikter til, journ.anm)

Veldig fin norskspråklig låt – versene har Høst over seg (alltid plass til d i norsk sang – kanskje litt lite for tiden) assosiasjoner til Tiur / “Forventning”, sikkert No.4 også // BARYTON-saxsolo av Hegdal: også meget høst

Låt m ref som minner om Mira Craig med en Helsikkes solo av Sissel Vera Pettersen. Amund Storløkken-vibrafonkomp, minner LITT om det Dave Holland-bandet

SyngedameOUFF 

UNDERSTREK: Stemning  – gammel jazz m. et smil – den store gjengen – glede

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Nyhet

Makeløs 10-årsmarkering av Large Unit

Paal Nilssen-Love inviterer med seg gjester fra tre kontinenter når Large Unit i mars markerer ti år med en gigantisk fest over tre dager på Nasjonal jazzscene.

Now's the time

NTT: Subversive vibrasjoner

Heidi Kvelvane er tilbake fra Large Unit-tur i Etiopia og spiller trekkspill, Kjetil Jerve starter distroselskap og spiller med Akmee og Ebers er aktuell på alle kanter.

Meld deg på vårt nyhetsbrev