Sildajazz - 14. august 2021

Få så det komme i 2019, men to år senere er Sildajazz best blant de store

Vaskekte rølp, Økland i kirka og bedehuset, kriseløsninger og nye vestlandsinstitusjoner: Avslutningen på Sildajazz inneholder høyt og lavt, fulltreffere og bomturer, og bekrefter at Haugesund i dag har den mest interessante store norske jazzfestivalen.

Av Filip Roshauw

I Haugesund finnes det et lokale som heter Garasjebryggeriet. Det er i grunnen akkurat det det høres ut som – en romslig garasje med tjukke trebjelker og umalte murvegger som inneholder bryggeutstyr, bar, scene, ståbord og krakker. Om det er noe som føles som et samlingspunkt på Sildajazz disse årene, så er det dette stedet og den litt mindre søsterscenen Høvleriet, som ligger noen etasjer og noen trapper under (for en nybegynner er det faktisk fullt mulig å gå seg bort i dette bygget). 

I fjor var jeg på en konsert med trioen Gammalgrass, bestående av Stian Carstensen, Ole Morten Vågan og Ola Kvernberg i dette lokalet. Den konserten stakk seg ut – den føltes mer som en pre-2020-konsert enn noe annet jeg så den sommeren. I likhet med oppfølgeren i 2021 bød sommeren 2020 i grunnen forsåvidt på overraskende mange gode musikkopplevelser, hvor intimitet og den nye følelsen av nå eller aldri ofte veide opp for det nye og stadig omskiftelige reglementet. Men følelsen av konsertrølp, av at publikum tross alt er en masse man ikke helt kan få kontroll over, hadde vært fraværende – unntatt her. Ikke noe Se skandalekonserten: Her jazzer de i Haugesund-oppførsel, men… en godartet uro. Merkbar respons, men også distraksjoner, prat, en gapskratt som bryter ut på et bord langt bak midt under en låt. Et ølglass som går i gulvet. Musikere eller publikum som er ferdige med en annen konsert og klarer å snike seg inn. Etterpå har jeg tenkt at min reaksjon på denne konserten nok skyldes to ting – for det første er Gammalgrass et band som får folk til å oppføre seg sånn, men det hadde sikkert også noe å gjøre med kontrasten til situasjonen i Oslo og den litt forbløffende befrielsen det var å få lov til å flytte seg ut av byen. 


Festivalkro: Nils Økland og venner. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz 

Men etter noen nye opplevelser på Garasjebryggeriet under årets Sildajazz er jeg ikke helt sikker. For også i år er en påtagelig fri vibb der inne som ikke har vært mulig å oppleve i Molde, Kongsberg, Oslo, Mandal eller Stavanger. Jeg snek meg inn og fikk sett de siste, ekstatiske minuttene av Haugesunds-psychmonarkene i Undergrünnen på fredag. Det føltes mer som en ekte rockekonsert enn noe jeg har vært på siden mars i fjor. På lørdag fikk vi se det som må kunne kalles rosinen i pølsa, festivalkroen Nils Økland arrangerte sammen med et stort kobbel gode venner, brødre, søstre og medmusikanter. Som på konsertene Økland holdt under Komlejazz tidligere i uka var det snakk om litt – eller mye – av hvert: Eilif Moes begeistrede versjoner av “On the sunny side of the street”, “Her kommer vinteren” og “Julekveld på Hawaii” (!). Slåtter på én, to og tre hardingfeler. Grethe Svensen fremførte “Nobody’s Fault but mine” og “What a Wonderful World”. Rolf Erik Nystrøm, propert antrukket i skinnbukse og oppknappet skjorte, vekslet mellom skamløs, Dave Sanborn-aktig wailing på alt- og sopraninosaksofon i det ene øyeblikket, og en rekke ubegripelige teknikker fra det utvida saksofon-universeti det neste. Den oppfinnsomme og dypt savnede treblåseren Nils Jansen, som døde i vinter, ble minnet gjennom et par vakre komposisjoner fra den uanstrengt urbane og litt underskattede pianisten Svein Olav Herstad. Uanstrengt var i det hele tatt et nøkkelord for mange av musikerne der oppe, ikke minst Økland selv.


Nils Økland Band i Vår Frelsers Kirke. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz 

Man kunne gjort et nummer ut av kontrasten mellom den vakre, helakustiske kirkekonserten med Nils Økland Band tidligere på dagen og hurlumheien de skapte da klokka dro seg mot midnatt. Konserten i Vår Frelsers Kirke var jo på mange måter så tander, med Håkon Mørch Stenes buestryk på vibrafonen, plystrende flageolettspill fra Mats Eilertsen, kvitring fra Nystrøms munstykkeløse saksofon og ikke minst Sigbjørn Apelands myke orgeltråkk. Det kan føles som et lite stykke fra de religiøse folketonene og den globale musikalske himmelhvelvingen til den lårklaskende gapskratten på Garasjebryggeriet. Men kanskje ikke i Haugesund. Og hver gang Økland har løftet buen til fela under denne festivalen handler det jo enkelt og greit om gode, gjerne sentimentale melodier, historiefortelling og en egenartet musikalsk tålmodighet. 


Nils Økland i Vår Frelser Kirke. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Økland står veldig støtt når han spiller, billedlig og bokstavelig, med gyng i knærne, lett krummet rygg og et nysgjerrig blikk mot medmusikantene. Det er plass til litt av hvert rundt spillet hans. I sommer har jeg i tillegg til konsertene på Sildajazz sett ham i duo med Sigbjørn Apeland og i psych-hjørnet med trioen Lumen Drones. På søndagen, mens festivalen var i ferd med å sette nedslag, fikk vi høre ham i duo med Paal Nilssen-Love, og trio med fiolinist Arvid Gangsø, ifølge festivalsjef Andreas Risanger Meland Haugesunds første musikalske modernist (“Det var noen Fartein Valen-entusiaster, men ellers var det lite”). Konserten foregikk i Bedehusets Bar & Bazaar, som også er hjemmet til musiker/filmregissør Pål Jackman og kunstner Pia Noreger. Et eventyrlig, lyst rom hvor slyngplanter krøller seg rundt et hvitt krusifiks, fargerike masker henger på veggene og du kan høre fuglekvitter fra et stort bur som står oppe på galleriet. Nilssen-Love sier mellom to av strekkene at dette er en av dagene hvor et nytt møte er krevende – “Men sånn skal det være. Vi må ut på glattisen”. Nilssen-Love og Økland hadde ikke spilt sammen før, men det fantes en kobling – begge hadde et sterkt forhold til den store bassisten Bjørnar Andresen, som var representert i ånden, og gjennom en fin komposisjon Økland hadde funnet notene til under en opprydning tidligere i år, med det stedsegnete navnet “Preachy”. 

Kanskje slike menneskelige bindeledd, felles er god nok forklaring når man forundres over spennet i uttrykk en slik uke, eller en slik musiker representerer. Folk er skrudd sammen på pussig vis. Når nye musikere møtes skjer det nye ting. Men vi kan kanskje legge til at det er mye bykultur også i denne merkelige blandingen. Festivalkroa Økland arrangerte var slett ikke hans første – dette var gjenopplivning av en smårølpete tradisjon Økland og mange av hans medmusikere hadde med seg fra tidlige år på Sildajazz. Undergrünnen, som i tillegg til Pål Jackman blant annet har med seg Per Steinar Lie fra The Low Freuquency in Stereo, og som også spiller med Økland i Lumen Drones, var en påminner om måten Haugesund har preget alternativ og psykedelisk rock og omegn i Norge. Et miljø som etter det jeg kan skjønne ikke har sett på Sildajazz som spesielt relevant tidligere (mange av dem lagde Safe as Milk-festivalen i stedet), men som nokså sikkert kommer til å være noe festivalen henter næring fra i årene fremover. Denne musikalske sameksistensen er en besnærende tanke, og det er fint at den tilsynelatende også innebærer å gi plass til tradjazzen, som Sildajazz er kjent (og kanskje også beryktet) for. Festivaler bør ikke sky sin egen fortid, men heller finne en plass til den blant det nye. 

Det nye presser seg jo tross alt frem uansett – på planlagte og uventede måter. Pianist Maria Kannegaard var dessverre nødt til å melde avbud både til Sildajazz og til konserten på Oslo Jazzfestival neste uke. Trioen er sporenstreks booket til 2022 begge steder – og i mellomtiden var kompet, bestående av Ole Morten Vågan og Thomas Strønen, innstilt på å finne på noe nytt. På Oslokonserten stepper Bugge Wesseltoft inn, mens Tuva Syvertsen fra Valkyrien Allstars sa ja til å gjøre et forsøk i Haugesund. Den første delen av konserten besto av trommer, bass og vokal. Syvertsen kvedet, freestylet og skapte skarpe, bestemte linjer i musikken som de to andre kunne sno seg rundt. På scenen fremstår hun både øm og fryktløs, egenskaper som også er meningsfulle å snakke om når det kommer til Kannegaards trio. Etter konserten reagerer Strønen med en viss forbauselse når flere MK3-fans påpeker at måten han og Vågan spilte på føltes svært gjenkjennelig fra trioen – det hadde visstnok føltes annerledes der oppe. Hva var det vi mente med det? For min del handler det selvsagt mye om enkeltmusikernes spill, for eksempel kontrasten i Strønens mikroskopiske stikkelyder og store, resonante klanger. Om måten Ole Morten Vågan hengir seg til slapping, strumming, eller løp i de lyse registrene mens han stadig er innom en åpen (a-)streng. Om følelsen av flo og fjære, tempobygging og avspenning når de spiller fritt, kanskje ikke så hakkandes langt unna måten en hardingfelespiller fraserer en slått. Ikke minst om den store kjærligheten de har til å spille fire flate, dempet og brutalt, rufsete og minimalistisk. “Vi kommuniserer litt dårlig, for vi kjenner hverandre ikke så godt. Men vi har kommet fram til at vi skal spille litt til”, sier Syvertsen når de blir klappet inn på scenen etter et fyldig, men kanskje litt kort strekk. 


Tuva Syvertsen, her fra konserten med Valkyrien Allstars samme kveld. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Så finner hun frem hardingfelen, spiller først lavmælt, mens hun senere hengir seg til seige, store bevegelser som Strønen og Vågan fortsetter å hale og dra i. Det er et førstemøte – noen steder går musikken seg fast, jeg savner et nytt tonalt senter underveis, og noen ganger drukner nyansene, for eksempel i Syvertsens verbale improvisasjoner som sikkert egentlig trenger en litt annen stringens i kompet for å bli noe publikum virkelig kan få fordøyd. Men hvem vet, altså, det skjer noe her – det er en kobling som både er uventet, men som også gir mening. Om de kommer fram til at de skal spille enda litt til, og bli litt bedre kjent, kan det kanskje blomstre. Og, i påvente av nye opplevelser med Kannegaards trio, er det å høre dette kompet +1 virkelig et studie verdt for de som er opptatt av denne trioens musikk. 


Per Zanussi. Foto: Vestnorsk jazzsenter

Vestnorsk Jazzensemble spilte sin første store konsert på Sildajazz. Det er et prosjektensemble som bestiller musikk av musikere som håndplukker musikere basert på Vestlandet – ikke himla ulikt Trondheim Jazzorkester. Det var bassist Per Zanussi som hadde fått i oppgave å være komponist og orkesterleder. Li and the infinite game samlet et stort ensemble med saksofoner, trompeter og trombone, fiolin og gitar, modulærsynth og to trommeslagere rundt riff og lydlandskap. Det lusket både prog-røkelse og ethiojazz-aktige blåserharmonier i krokene, i tillegg til postrocka bidrag fra gitarist Thomas Dahl og fargerike synth-blipp fra Jørgen Træen, som noen ganger druknet litt i det sammensatte lydbildet. Best var det når Zanussi holdt riffet gående sammen med trommeduoen Børge Fjordheim og Øyvind Skarbø, og ga plass til vidløftige og energiske soloer, hvor særlig kontrastene i saksofonrekken, med Kristoffer Alberts, Kjetil Møster og Elisabeth Lid Trøen hadde noen kick i seg, både brutale og begeistrende. De mer abstrakte og lydmalende mellomspillene var litt vanskeligere å få noe ut av – det var noe oppkavet over det, de føltes som steder som ga konserten en større struktur, men som ikke helt fikk lov til å fortelle sine egne historier denne kvelden. Det er rett og slett mye musikk han har skrevet – og det er ikke veldig oppsiktsvekkende om den bruker en konsert eller to til på å virkelig bli brettet ut – det er nå moroa begynner. Sammen med den relativt nye Stavanger/Bergen-festivalen Jazzknappleik, som også baserer seg på musikere som bor i regionen, føles etableringen av Vestnorsk Jazzensemble uansett som et betydelig løft for regionen, som kommer på et tidspunkt der mye allerede skjer, både blant unge talenter og etablerte musikere. Og det er før man tar et revitalisert Sildajazz med i beregningen, som for tiden føles som den av de store festivalene i Norge som virkelig leder an. 

Fra forsiden

Nyhet

NTT: Spiller til fløyta går

Henriette Eilertsen solodebuterer på fløyte, Håvard Wiik anbefaler solopianofavoritter og Kafé Hærverks Vegard Heskestad er oppgitt over Kulturrådet.

I.P.A. – Victoria Nasjonal Jazzscene, 16. september 2021

Bandet som har alt

Kvintetten gjør deg iallfall grundig bortskjemt.

Meld deg på vårt nyhetsbrev