Jazzknappleik - TOU Scene, Stavanger, 16. juni 2021

Friimpro på samlebånd

Festivalkurator Nils Henrik Asheim bygger seg en lavmælt musikkmaskin på Jazzknappleiks første dag ved hjelp av automatiske pumper og Vestlands-baserte musikere.

Av Filip Roshauw

De fire melodikaene, som er der det hele starter, er montert på hver sin stolpe langsmed den høye scenekanten, og utgjør til sammen nesten en slags delelinje mellom de to nivåene inne på Scene 2, TOU Scene, Stavanger. 

“Scene 2” har ofte en innbydende klang i teatre og konserthus – ikke den største, kanskje heller ikke den minste, men et mellomstort alternativ, og derfor essensiell. Kulturlivets kjøkkenfest. Sånn er det også på TOU, det store huset som fyller 20 år som kulturinstitusjon i år, og som på mange måter bærer preg av utviklingen i disse årene, med alskens utbedringer, økte budsjetter og teknisk standard, vinbarer og mer eller mindre upretensiøs mat. 

Slagordet “There is no subculture, only subversion” står skrevet i street art-aktig sjablong i en trappeoppgang, og det er fristende å tenke at selv om subkulturene kanskje har dårlige kår for tiden, så er i hvert fall ikke ironien død. Et spørsmål som ligger og ruger bak denne utgaven av Jazzknappleik, festivalen som ble etablert i fjor av kontrabassist Jens Borge og trommeslager/gong-artist Paal Nilssen-Love, er om en idé som TOU faktisk kunne vært mulig i dag. Ting har endret seg – hvor lett er det å bare starte noe? Det finnes mange svar på det – et positivt et har jo festivalens arrangører gitt selv ved å faktisk sette i gang et nytt initiativ med tydelig kunstnerisk vilje, i skyggen av en pandemi. Det andre, mer ambivalente, er at miksen TOU representerer, med scener, servering og ulike former for kulturentrepenørskap, er blitt en velkjent idé som ikke bare omfavnes av subkulturelle krefter – eiendomsselskaper og bypolitikere har også utviklet en glupsk entusiasme for slike bygg med sine unike muligheter

Men nettopp derfor er valget av Scene 2 som venue denne første dagen av årets Jazzknappleik symboltung. I fjor var konseptet å samle musikere fra de friere delene av musikklivet i Bergen og Stavanger til konsertkvelder i de to byene hvor musikere møtte hverandre i nye konstellasjoner. Mange av musikerne er de samme i år, men denne gangen bestemte Borge og Nilssen-Love seg for å gi kurator-ansvaret til Nils Henrik Asheim, komponisten og organisten som alltid har trivdes i samarbeid med musikere fra denne kanten, og som også var med på å starte TOU i sin tid. Scene 2 var der mye skjedde, og lokalet er fremdeles så godt som uendret siden den gang. Malingen flasser av veggene, og over den ene utgangen står slagordet “Arbeidsglede er livsglede” (hvilket var måten folk i flosshatt sa dra til helvete på i gamle dager, tror jeg). 

Asheim åpner konserten med å fortelle at arbeiderne som jobbet ved TOU i sin tid ønsket å få denne litt vemmelige beskjeden fjernet – men det står nå der ennå, og i dag er det mer enn noe annet en påminner om de ulike visene vi i det moderne Norge har fjernet oss fra industrien på. Ting lages andre steder, og vi prøver febrilsk å fylle lokalene som står igjen med opplevelser. Asheim har tatt utgangspunkt i disse tankene når han har planlagt Jazzknappleiks to dager, hvor musikerne vil opptre på to scener, i to vidt forskjellige oppsett. 

Dag 1 er en slags produksjonskjede. Kort forklart: Fire musikere er på scenen til enhver tid. Alle spiller 20 minutter hver. Hvert femte minutt går én musiker av, mens en annen tar over og blir med i musikken, enten ved å skyve mot eller spille med etter eget forgodtbefinnende. Det er ingen pauser, og til sammen tar det litt over halvannen time. 


Foto: Anette Gellein

Det starter med disse melodikaene, traktert av Asheim selv, Isach Skeidsvoll, Sigbjørn Apeland og Bjørnar Habbestad. Alle fire instrumentene er for anledningen koblet opp til noen av sommerens trofaste arbeidshester, automatiske flytemadrass-pumper. Det resulterer i en nokså voldsom, spiss kakofoni, understøttet av brummingen fra de fire blåsemaskinene. Det går ikke lang tid før musikerne konkretiserer noen små ideer som de jobber med hver for seg. 

Hvilke av disse lydkildene som er “førende” vil i grunnen avhenge av lytterens oppmerksomhet, men også hvor man sitter i rommet. Det er plassert stoler over alt på rommets to nivåer – og underveis i konserten spiller musikerne på forskjellige anviste steder, hvilket gjør at du får noen ting midt i fleisen, mens andre musikere kan endre lydbildet uten at du nødvendigvis får med deg at de er der med én gang. Det er slettes ikke noe galt med vanlige konsertoppsett fra scene med PA – men det er også veldig fint å oppleve musikkopplevelser hvor det ikke finnes et definert fokuspunkt, og hvor man kanskje i større grad blir konfrontert med at lytteren faktisk også har et ansvar for å henvende seg, for å rette oppmerksomheten sin et sted, og være med på å skape mening. 

Det er også noe med dette oppsettet – hvor svært lite er forsterket med PA, bortsett fra kveldens vokalister og én og annen fløyte – som på en måte er en tydelig påminner om at alt dette lages av mennesker, som lytter oppmerksomt til hverandre, som unnskylder når de skubber seg forbi på vei til stedet de skal spille. På et tidspunkt må også Jazzinorges utsendte simpelthen flytte stolen sin, når Paal Nilssen-Love skal ta plass foran det, til ham å være, lille gong-og-skrammel-oppsettet han spiller på. Etter et år med fast anvist sitting føles denne lille operasjonen, frem og tilbake underveis, nesten som en lettelse. 


Foto: Anette Gellein

Musikernes rekkefølge er, med få unntak, en slags reise gjennom instrumentariet. Det starter som sagt med fire melodikaer, og så kommer det noen fløyter, så kommer ensemblets to kontrabassister på rad, så er det duket for trommeslagerne, så er det vokalistene og så er det modulærsynther og andre duppeditter. Det er vellykket. Det skaper noen veldig distinkte soniske stoppesteder og gir en sorts mulighet til å dvele ved likhetene og ulikhetene mellom instrumentgruppene. Det bidrar også, tror jeg, til at det ikke utkrystalliserer seg noen klare roller, forstått som “rytmeseksjon”, “solist” og så videre. 

Det er et krevende format – riktignok spiller musikerne kun i 20 minutter, men i løpet av denne tiden har de rukket å spille med fire forskjellige konstellasjoner. Etter konserten sier en av dem at disse minuttene var lange – kanskje lengre enn å spille i en time med én kvartett. 

Det innebærer på en måte at musikken hele tiden også er i en slags startfase, på godt og vondt. En lang serie av begynnelser, hvor noen føles som blindveier, og noen er tanker du gjerne skulle fått utbrodert mer. Pokker ta, stå i ro! Men det byr også på en serie med herlige små overraskelser, når det plutselig kommer noe banjoklimpring fra en vinduskarm, eller en hviskende vokalist plutselig står rett bak deg. Jøss, hvordan havnet vi her, er jo en av de forfriskende opplevelsene man går til slike konserter for å få, og det er noe med utformingen av denne konserten som også skaper slike øyeblikk, nær sagt på løpende bånd. 

Ved inngangen til Scene 2 står det en huskelapp fra Økland med rekkefølgen på deltakerne, og noen små “instrukser” – der kan vi lese at folk står helt fritt, men at han har sett for seg både puls og droner, litt i tråd med den industrielle inspirasjonen bak kurateringen denne dagen. Det er ikke nødvendigvis slik det blir låtende – et øyeblikk i løpet av Paal Nilssen-Loves inntreden samles musikken rundt en gong-puls, og når vi er over i de elektroniske landskapene til Adrian Tvedten, Pål Asle Pettersen og John Hegre, kan lydbildet også gi en følelse av å være i maskinen. Men ellers er dette ofte musikk som kan sende assosiasjonene til improvisasjonen du finner på et label som norske Sofa – hvor både Asheim, PNL og flere av de andre musikerne har gitt ut musikk. Lavmælt og prøvende pirring, musikk som av denne skribenten har fått kjælenavnet fifle fofle. 


Foto: Anette Gellein

Måten musikerne sprer seg ut i lokalet på stadig nye måter bidrar kanskje til denne tålmodige putringen, hvor musikerne ofte opererer for seg, som små celler, og hvor det er opp til lytteren, like mye som musikerne som entrer rommet, å finne de nødvendige sammenhengene. Noen ting stikker seg ut – de mest ekstatiske øyeblikkene er det kanskje altsaksofonistene Kristoffer Alberts og Heidi Kvelvane som står for, meningsfullt plassert på starten og mot slutten av musikerkjeden. Alberts bør være et kjent navn for folk som følger denne musikken i Norge – og Kvelvane, som såvidt jeg skjønner går ved Griegakademiet i Bergen, kommer man garantert til å bli mer kjent med etter hvert. Hun tar virkelig tak i det som skjer, kommer med det ene initiativet etter det andre og tilfører konserten en improvisatorisk varme som føles nødvendig. Dét sagt finnes det også verdifulle lavmælte øyeblikk, for eksempel i “duetten” mellom vokalistene Agnes Hvizdalek og Dorothea Økland, som står i hver sin ende av rommets øvre plan og liksom hvisker og hviner til hverandre. 

Noen av disse musikerne er kjent for jobben de har gjort i dette abstrakte landskapet, men ikke alle – for denne lytteren er det for eksempel givende å høre Elisabeth Lid Trøens saksofon og fløyte i denne sammenhengen. Noe av poenget med en festival som Jazzknappleik er nye møtepunkter, både mellom musikere og publikum, men også musikerne seg imellom. Mange musikere kan ha et litt selvbevisst forhold til konserter hvor det “bare er andre musikere tilstede”, og det er lett å skjønne hvorfor – nervøsiteten for at det kan oppleves som en intern klubb, ønsket om at nye lyttere også skal kunne ha glede av det man driver med. Men som publikummer kan dette også være en del av sjarmen – å se Per Zanussi og Økland pludre om overtonene i kontrabass og melodika etterpå, en klynge musikere ved et bord på den lille terrassen utenfor Scene 2 som forsøker å nøste opp i hvordan det var å spille. Dét er også publikumsopplevelser. Man er jo ikke på et sted hvor ferdig musikk fremføres her – en festival kan like gjerne være et sted for videreutvikling og nye initiativer, og en slik kveld er en påminner om at det kan skje på langt flere vis enn jazzens mange bestillingsverkfremføringer. 

Det slutter på samme måte som det starter, med fire melodikaer i begeistret disharmoni. Med ett roper Økland “En, to, tre!”, og så er det over. En upretensiøs slutt, som står i stil med måten musikken er blitt presentert på denne kvelden. Var det avtalt slik? Ble det som det ble? Det er vanskelig å si, men forbausende og lettede smil brer seg i lokalet. Akkurat der og da er det i det minste sant, det som står på veggen – arbeidsglede kan være livsglede. 

Deltagende musikere på Jazzknappleik 2021: Isach Skeidsvoll, piano, Aksel Røed, tenor og sopransaksofon, Elisabeth Lid Trøen, tenorsaksofon, John Hegre, gitar, Heidi Kvelvane, altsaksofon, Øyvind Skarbø, trommer, Sigbjørn Apeland, trøorgel, Agnes Hvizdalek, vokal, Bjørnar Habbestad, fløyte, Dorothea Økland, vokal, Paal Nilssen-Love,trommer, Per Zanussi, kontrabass, Jens Borge, kontrabass, Gro Austgulen, fiolin, Kristian Enkerud Lien, gitar, Adrian Tvedten, elektronikk, Pål Asle Pettersen, elektronikk, Kristoffer Alberts, saksofoner, Simen Kiil Halvorsen, trompet, Nils Henrik Asheim, tangenter.

 

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Jaja, dere!

Karl Bjorå snakker om nytt pangalbum og AC/DC, Marianna Sangita Angeletaki Røe ser på Get Back, Johan Hauknes lytter til Sonny Rollins og vi er på den siste paneldebatten før nye restriksjoner.

Nyhet

Første slipp fra Nattjazz’ jubileumsprogram

I 2022 feirer Nattjazz 50 år, og de første seks artistene på jubileumsprogrammet er klare: Gard Nilssen's Supersonic Orchestra, Avishai Cohen Trio, Les Amazones D'Afrique, Ghost-Note, Mike Stern / Bill Evans Band og João Bosco & Hamilton De Holanda.

Meld deg på vårt nyhetsbrev