Lokal magi

Av Arild R. Andersen

Det har gått tjue år og mer enn det siden Susanna and The Magical Orchestra overrasket oss med coverversjoner av låter skrevet av Dolly Parton, Prince, Scott Walker, Bob Dylan og Roy Harper. Sjefen for og eneste ansatte i det magiske orkesteret var keyboardist Morten Qvenild, og den sterkeste tolkningen han og Susanna gjorde, var kanskje av Joy Divisions «Love will tear us apart». Det er lett å bli minnet om dette i møte med Morten Qvenilds nye album, «Lokalt piano». Det er utgitt på plateselskapet Susanna Sonata, og det rommer to covere det er verdt å få med seg: Don Henleys «Boys of summer», med Solveig Slettahjell bak mikrofonen, og Paul Waaktaar-Savoys «Out of blue comes green». Hele albumet er lokalt anlagt. Innspilt i Qvenilds hagestudio på Nesodden, og utsmykket med bilder tatt av Jon Benjamin Tallerås, med motiver fra eikeskogen på Røer og naturreservatet ved Sørby. Vedlagt er også et langprosadikt skrevet av Lars Mørch Finborud, «Sol er oppskrytt». Det handler om Nesodden, må vite.

Foto: Camilla Slaattun

I Skoklefall kirke tar Morten Qvenild plass under prekestolen og forkynner årsaken til at vi er der. – Grunnen til av vi er her nå, er at denne plata kom ut for en uke siden. Han står med «Lokalt piano» i hendene og forklarer oss hvordan den ble til. Så gir han ordet til Lars Mørch Finborud som leser første del av «Sol er oppskrytt». Han framstår som en lokal beatpoet med muntert skråblikk på Nesodden mainstream. Teksten er veldreid, poengtert og hyperrealistisk på sin egen måte. Finborud leser uten fakter og får folk til å humre.

Så settes musikken i spill, etter at Morten har vist fram det soloppladede batteriet sitt. Han starter med platas åpningsspor, «The Flame». Med ekkoeffekter på stemmen og forvridd lyd på vokalen tas vi direkte inn vår manns univers. Den nydelige melodien har qvenildsk tone, slik vi vi lærte den å kjenne med In The Country. Det knirker og piper, hviler i hjertemyke akkorder og er sin egen lille verden. Så følger «Out of Blue Comes Green». Pianisten åpner stykkene sine, lar dem få puste og duve. Det kjennes godt. Det krokete mellomspillet og de kantete henvendelsene tar opplevelsen på tur. Det er en sann kunst å skape sammenheng i denne store idémassen, få elementene til å inngå i vellykket bygg. Piano, laptop og elektroniske remedier for innvidde trekker godt sammen. Og når stemme og piano får være bare seg selv, rykker Morten Qvenild helt nært.

Morten Qvenild. Foto: Camilla Slaattun

Musikken kan være lun og en smule kjølig til en og samme tid. Elektronisk finstemt og rik på sjikt. Det fine pirket i tangentspillet er et merke Morten har formet gjennom årene. Et emblem å være stolt av. Umulig å ikke like, for mange av oss, og det er jo nettopp denne særegne sammenstillingen av idéer og stilmønstre som gjør musikken så vital. At vokalen er prosessert på ulikt vis, kontrasterer gjerne det finmaskede pianotraktementet, når Mortens samlede lydverden brettes ut med finurlighet. Vi får «Være, lære», tas inn i groovy rytmikk og henføres av pianistens anslag og dekorasjoner, hele den semi-akustiske sounden.
Det hører med til kveldens forestilling at Qvenild tryller med lyd. Det kan gå små ras i musikken, som avdempede dramaer i lydkulissene, detaljer som tjener helheten. Det er til å undres over.
Så vinkes poeten fram på scenen for å fortsette opplesingen. Blikket er uforandret, og vi får vite hvordan det er å flytte til denne halvøya, mens «Ghettoblaster» holdes gående som akkompagnement til teksten. Dette funker og vel så det.

Lars Mørch Finborud. Foto: Camilla Slaattun

Jeg opplever konserten som en slags oppsummering og nyvitalisering av hele Morten Qvenilds følsomt musikalske reise. I den ligger det sabla mye kvalitet. Kirkeversjonen av «Relativisme» er god, mens «After the Rain» treffer meg i gospelhjertet. Denne albumets siste låt er også konsertens avslutning.
– Jeg skal se om jeg finner noe gammalt, sier Morten når han kommer ut igjen for å gjøre ekstrarunde. Han plukker en fra forrige soloalbum, «Personal piano», og lar enmannsbandets sjarmerende fortreffelighet styre mot kveldens endelige punktum.

Nesodden Jazzfestival er ikke over med Qvenilds kveld. Lørdag 23. er det duket for samarbeid mellom POING og Hekate. Jeg skulle gjerne hatt anledning til å være til stede sammen med dem, ikke minst for endelig kanskje å kunne like a-ha. Det er nemlig «Hunting High and Low» som står på programmet deres. Et annet sterkt lørdagskort er Gard Nilssen Acoustic Unity med Signe Emmeluth. På søndag spiller Kanaan, og det blir Plutselig Barneteater. Festivalen på odden har fin bredde og utsyn langt utover nabolag og regionale grenser.