FRAM Kunstfest - 24. oktober 2021

Veien til helvete er brolagt med samtidskunst

Nykomponert musikk til Dantes Inferno, dans i saktefilm og passiv-agressive teatermonologer på siste dag av Fram Kunstfest, Nesoddens nye festival.

Av Filip Roshauw

En av de virkelig fine tingene med å dra på festivaler som er helt i startgropa, er måten de minner deg på at alle festivaler i bunn og grunn er ren fantasi, oppspinn – et mer eller mindre plutselig innfall på et sted der det kanskje ikke var meningen at noe skulle skje akkurat nå. 

Ikke for dét, Nesodden har vel på mange måter vært overmoden for en festival a la Fram Kunstfest, som ble arrangert nå i helgen. Det er jo, mellom mye annet, et kunstnersted. På den lille bussturen til Nesodden Samfunnshus, tre-fire stopp fra Nesoddtangen, er det mulig å få øye på hjemmelagde skilt til ulike kunstnerutsalg. I det norske jazzmiljøet har det også de siste årene vært noe som ligner på en masseflukt ut dit – selv om det kanskje forteller mer om hvor store fenomener virker om man stirrer lenge, og nært nok, på dem. Men det er uansett nettopp på grunn av dette at Fram finner sted – sanger Juliana Venter og trommeslager/gong-entusiast Paal Nilssen-Love har begge flyttet ut hit ganske nylig, og da de begynte å kjenne på virketrangen under Alt Det Der, fant de ut at de ønsket å lage noe med røtter i nærmiljøene. Det er blitt en festival på kryss og tvers av kunstarter, hvor fellesnevnerne er nettopp stedet (selvsagt sto det for eksempel også eurytmi på programmet, det skulle bare mangle) og de eklektiske kontaktflatene til de to arrangørene, som også underveis opptrådte i ulike settinger. Nettopp det at programmet også har sitt naturlige utgangspunkt i folk Venter og Nilssen-Love kjenner gjennom sine virker, gjør sitt til at det virkelig er en Kunstfest – et avslappet og passe bohemsk møte med diverse nokså spissa uttrykk, friimpro og samtidsmusikk, freestyling og steppdans, stumfilmer og støykonserter i biler. 


Publikum foran samfunshuset. Foto: Camilla Jensen

Jazzinorges utsendte var der på festivalens siste dag, søndag. Festivalen startet litt tidligere denne dagen, og det er klart at jeg kjente på en viss stikkende følelse av at jeg kom til andre bordsetting på forhånd – alle rapporter, både skrevne og muntlige, tyder på at det var jæskla livlig der både på fredag og lørdag. Men det var en god opplevelse å følge anvisningene fra busstoppet og plutselig oppdage at det skjedde, rett framfor meg, der en liten mengde folk sto plassert rundt i en liten bakke dekket av barnåler og så på Sudesh Adhanas danseopptreden, som startet inne i kjelleren til Nesodden Samfunnshus, slik at vi bare kunne stå og gløtte inn på ham, nesten som om vi spionerte. Opptredenen var seig, musikken var preget av sugende baklengslyder, duse pianoakkorder og postrock-aktige gitar-flarn mens Adhana bevegde kroppen langsomt, som om han forsøkte å manøvrere seg under vann eller i en annen tyktflytende masse, ispedt mer abrupte bevegelser. Ute blandet fuglesang seg inn samtidig som Adhana bevegde seg ut mot oss i publikum, han klamret seg til dørkarmen, presset seg liksom gjennom den usynlige massen, før han etter hvert omfavnet klatreplantene som prydet veggen utenfor kjelleren, som om han forsøkte å gå i ett med dem. Så var det slutt – og publikums applaus blandet seg med rallingen og allsangen på “You’ll never walk alone” fra en gjeng Liverpool-fans som var i ferd med å få seg litt av en festopplevelse på et samlingssted som lå rett ved. 


Sudesh Adhana. Foto: Camilla Jensen

“Har noen sett kashmir-genseren min”? Mens vi står og venter på å slippe inn, går en pussig skrue rundt og spør småstresset etter et plagg han tydeligvis er glad i – og som han har mistet. Tyver her? Kan det stemme? Det må være en misforståelse. 

Etter at vi slipper inn i salen i samfunnshuset, som dufter av nytente stearinlys og hvor en grammofon spiller av en LP med japansk folkemusikk, dukker han etter hvert opp igjen – men denne gangen på scenen, i en grønn uniform. Det er skuespiller Harald Kolaas – og selv om jeg ikke kan utelukke at han faktisk hadde mistet genseren sin 100%, føles det rimelig å anta at opptredenen hans allerede hadde vært i gang en liten stund. 

Monologen “Beretningen om et varslet fall” handler ifølge programteksten om kunsten å falle, “mulig fremført som dialog” mellom Samuel Beckett, Anton Tsjekhov, Ibsen-karakteren Vilhelm Foldal fra John Gabriel Borkman og Kolaas selv. Beckett er tydelig tilstede, fra fallet Kolaas har fra scenekanten og ned på gulvet, til der publikum sitter, og hvor han resignert utbryter “Fall. Fall igjen. Fall bedre”, en lett omskrivning av et av dikterens mest kjente sitater. Den omstendelige sekvensen hvor han, mens han klager over manglende hjelp fra Fram-festivalen, ber publikum om å forestille seg et øde landskap mens han må være sin egen scenetekniker, rulle opp kinolerretet og dra forhenget til side for så å røpe at scenen er fullt av skrap (var det pulter? Eller kanskje en hel masse papp?) har også en gjenkjennelig, øm tristesse over seg. 


Harald Kolaas. Foto: Camilla Jensen

Men i monologen – som gir seg ut for å være et portrettintervju Rolf Erik Nystrøm egentlig skulle ha gjort med Kolaas, men som Nystrøm ikke fikk tid til fordi han hadde nok med sitt eget jævla verk, dukker det også opp andre ting. For eksempel har Kolaas lånt en rekke sitater fra det legendariske Bokbadet-intervjuet Eva Bratholm gjorde med en særs vrang Dag Solstad på nittitallet i forbindelse med utgivelsen av Professor Andersens Natt. Er dette en fantasi, er det Kolaas som drømmer om å være så ettertraktet, som kunstner og intervju-objekt, at han nyter det store privilegiet det er å slå seg vrang? Det er noe koketterende og maniert over denne første delen av opptredenen, den stressede måten han hopper fra den ene til den andre stolen når han bytter på å være intervjuer og intervjuobjekt, som nesten er litt lokalrevyaktig. Men det er parret med et sinne bakom der som føles ekte, mer ukunstlet og vondt, og en slags taus trussel i den fysiske væremåten hans som virkelig treffer tonen man kan finne i Becketts dramatikk. Han ber om latter og applaus via plakater han viser publikum. Vi adlyder – i hvert fall delvis. Halvveis ute forsvinner også intervju-schticken, og Kolaas henvender seg direkte til publikum, om å være et rastløst skapende sinn, om å føle seg på utsiden av seg selv (tror jeg) og om døden (vet jeg). På et tidspunkt slamrer det i et vindu, og han mister tråden, mumler noe om at vinduene var låst igjen under Håkon Austbøs opptredener i går, ja da skulle det være stille. Han mister tråden, sier han, men han gjør det også ikke. Så er også det over, Kolaas synger en liten sang mens han tar seg opp på scenen igjen, og egenhendig lukker teppet for forestillingen sin. 

Til sist – nedstigning i helvete. Rolf Erik Nystrøm har skrevet musikk til historiens første helaftens skrekkfilm – L’Inferno, filmatiseringen av Dantes Guddommelige Komedie fra 1911. Bandet, iført mer eller mindre passende kostymer: Catharina Chen på fiolin, Henrik Hannisdal på fiolin og rabeca, Bendik Foss på bratsj, Hans Josef Groh og Gustavo Tavares på cello, Håkon Thelin på kontrabass, Sanae Yoshida på piano og orgel, Juliana Venter på vokal, Paal Nilssen-Love på slagverk og Nystrøm selv på saxofon og som dirigent. 


Foto: Camilla Jensen

Livefremføringer av ny musikk til stumfilm er en merksnodig sjanger – et slags samspill på slakk line mellom kunstmusikere (eller psykedeliske rockeband, stort sett) og mennesker som forlengst er døde. Skuespillerne som fremfører Dantes rystende fantasi gjør det tre år før første verdenskrig. De stirrer mot oss fra en helt annen virkelighet. Skuespillet deres er både groteskt og komisk, akkurat som kildematerialet, det er noe som knapt ville vært tenkelig på film i dag, men det får det på en eller annen merkelig måte også til å virke ferskt, om det gir noen mening. De ulike episodene er skilt fra hverandre med tekstplakater på engelsk, som på sobert vis redegjør for de ulike scenene Dante og hans ledsager Vergil bevitner på vei ned til satan sjøl. Nystrøms musikk følger disse episodene. Noen ganger hører vi musikk som strekker seg over de ulike scenene, men vel så ofte fremfører orkesteret små miniatyrer som varer fra tekstplakat til tekstplakat. Noen av dem er inspirert av musikken fra Dantes tid, noen av dem er tydelig inspirert av musikk fra Tadjikistan, der Nystrøm bodde og studerte da han skrev denne musikken. Saksofonisten selv har noen ganger en improviserende, kommenterende rolle. Det samme har tilsynelatende Nilssen-Love. Musikken kan være komisk og etterapende – Juliana Venter bryter ut i karakteristiske, komiske stemmer her og der, og synger et utdrag av “Det er den Draumen” ved et tilfelle. 

En annen gang, når Dante og Vergil støter på Minos, har Nystrøm og Bendik Foss en lattervekkende duett på saksofonmunnstykke og kazoo. Så er alvoret der igjen, før pianist Sanae Yoshida med ett sitter og blåser i en trekkbasun. Musikken nekter seg ingenting, den låner på et vis den grenseløse poetiske lisensen fra Dante og bruker den til å fråtse i rock, friimpro, tidligmusikk, egyptisk musikk, noe som minner om Piazzolla… og plutselig er djevelen der, det er mer alvor i musikken, før det også går over, og Dante stiger ut igjen. Nystrøms musikk har ikke nødvendigvis en veldig tydelig eller lettlest dramaturgi, den byr ikke på noe stort smell eller sluttpoeng. Kanskje ønsker den å bevare en følelse man også kan oppleve i denne stumfilmen – at hele denne groteske og forunderlige reisen først og fremst er noe skjer, uten at man nødvendigvis sitter igjen med et klart hvorfor. Det er forsåvidt dekkende for inntrykket fra hele denne festivaldagen – Fram representerer en åpen, vidtfavnende kunstånd som kan by på en rekke forskjellige absurditeter i årene som kommer. 

Fra forsiden

Nyhet

Første slipp fra Nattjazz’ jubileumsprogram

I 2022 feirer Nattjazz 50 år, og de første seks artistene på jubileumsprogrammet er klare: Gard Nilssen's Supersonic Orchestra, Avishai Cohen Trio, Les Amazones D'Afrique, Ghost-Note, Mike Stern / Bill Evans Band og João Bosco & Hamilton De Holanda.

Meld deg på vårt nyhetsbrev