Dølajazz 2020

Ånden fra ‘94 lever på Dølajazz

Konserter av høy kvalitet og hjertevarmende frivillighet gjorde at det ble skikkelig Dølajazz likevel.

Av Audun Vinger

Det føles som et stort privilegium å være på konserter og små festivaler dette året. Noen dager på en nedskalert Dølajazz denne helgen var en nydelig bekreftelse på dette.
For det første er det fortsatt sjokkerende å merke på kroppen hvor heldig vi i det norske jazzpublikummet er med all den hjemmelagde musikken: det er altså så mye bra å velge mellom i flere generasjoner, og band, prosjekt og enkeltmusikere vet også å være i stadig utvikling kvalitets- og idémessig. Det har blitt startet flere nye band denne pandemisesongen.  Og i motsetning til mange andre musikksjangre, har festivalfeltet og helårs-konsertarrangører vist seg særdeles omstillingsdyktige. Ja, festivalene er radikalt nedskalert, det er mindre billettinntekter, færre arrangement, inngripende smitteverntiltak og tak på antall publikummere, men det oppleves ikke som man får en vare som er redusert, det er mer som om alt er blitt mer konsentrert rundt kjernen av virksomheten og kjærligheten til det å møtes med og i musikk. På sett og vis føles det samlende og tilfredsstillende, selv om det samtidig også er mye uforløst villskap i kroppen. Jeg innrømmer det. Og det kan vel ikke være slik for alltid.

Ved besøk på festivaler i Haugesund, Molde, Oslo og Kristiansand (og det har skjedd mer andre steder i landet) denne sensommeren, har man selvfølgelig dumpet innom flere av de samme musikerne, men selv om mye er “typisk norsk”, er det også deilig å merke de fine stilforskjellene byene og festivalene i mellom. Det er en egen vibe i byene som gjør at også musikkopplevelsene får en litt annen karakter. På Lillehammer har Dølajazz blitt arrangert siden slutten av syttitallet, så de var selvfølgelig innstilt på å gjøre det som måtte til for å la rekken være ubrutt, og de var tydelig stolte der de sto på scenen og mottok språklige og reelle blomster på scenen i festsalen på den staselige gamle Banken ved åpningskonserten. Men ikke bare sjefer, ordførere og arrangørveteraner som strålte, det strålte av øynene på alle de frivillige som stod og skrev ned telefonnumre, geleidet folk til passende stoler, og som sprutet antibac på alle hender. Strålende øyne var forøvrig det eneste man så, for alle hadde svarte Dølajazz-ansiktsmasker på seg, noe som skapte en underlig, men humrende stemning. Uten de frivillige rakner jazzen, det er viktig å huske.


Trommekorpset med talentprisvinner Ola Øverby helt til venstre. Foto: Øystein Nordås/Dølajazz

Det lokale stod sentralt i åpningskonserten. Konferansieren sa at det var to store hendelser som hadde inntruffet siden forrige Dølajazz. Covid 19 var nå én ting, men i tillegg var det fylkessammenslåingen og den nye tilstanden Innlandet. Det virket som at sistnevnte hendelse var ekstra tungt å svelge. Men da blir det jo plutselig også veldig mange flere musikere som er tilknyttet regionen og festivalen.
Etter en introduksjon av cellist Kjell Magne Robak, og noen lyriske duetter mellom pianist Morten Reppersgård og Ole Jørn Myklebust, hvis sistnevnte hvesende trompet noen ganger fremstod bukkehornaktig, var det virkelig vetter i luften. Et underlig kort intermezzo i improvisasjonens tegn kom fra pianist Marita Røstad fra Torpa i flott og varsomt samspill med selveste Tomas Järmyr, på et trommesett han ikke rakk å utforske stort av, men vi ble takknemlige for det vi hørte. En scenesamtale mellom ordføreren og kultursjefen i Lillehammer ble heldigvis avbrutt av et breialt trommekorps med trommestudenter og en god gammel trommelærer (som jeg så sitte og glise under en trommesolo med Ingvald Vassbø dagen etter) som ga litt tiltrengt liv og røre i festsalen. Og herfra og ut ble det mye liv. Som gjest i trommekorpset gjenkjente jeg kjapt luggen og smilet til Ola Øverby fra lille Hedalen i Valdres, også kjent som lynskarp trommis for bl.a. Damata og Fieh, og det skulle vise seg at han fikk større grunn til å smile, han ble også overrumplet av Talentprisen på 50 000 kr, svært fortjent så klart. Denne utdelingen gled plutselig over i en meget livat konsert med Innlandet ungdomsjazzorkester. Og her merket man fylkessammenslåingen, for her var det maaange musikere på scenen. Det vekslet mellom det korpsaktig funky og mer jazzikalske flater, med rom til korte soli fra flesteparten av dem. Det er mulig at min kritiske sans ble svekket av all antibacen i rommet, men det var kjempegøyalt, og det er ikke minst et tegn på at det vil finnes jazzmusikere også i fremtiden. Puh! Noen jazzmusikere som Stian Carstensen fra Eidsvoll vil riktignok aldri vise snurten av seg igjen, han er totalt unik, og kom som en romstenket rosin i pølsa som overraskelse til slutt med utenomjordisk trekkspill-spell og stor humor. Her var derimot én låt rikelig, for han røsker skikkelig tak i sanseapparatet og etterlater som regel publikum totalt utmattet (men lykkelig).


Christian Winther og Eskild Myrvoll. Foto: Lasse Viig Syversen/Dølajazz

En kjapp løpetur bort til det interessante kunstnerstedet Fabrikken måtte til for å rekke det jeg hadde sett meg ut som festivalens høydepunkt på forhånd, fjorårets Talentprisvinner Eskild Myrvoll fra Gjøvik, som presenterte sitt nye band Nordatlantik, med selveste Maja Ratkje som gjest. Myrvoll har de siste par årene gjort seg bemerket med boss bass i rockband som Mall Girl, Daufødt, Kanaan og i Oslos putrende frijazz/impromiljø. Så det var kanskje ikke alle de voksne som løp fra festsalen. Men det var absolutt verdt stresset. Hvert bord på spillestedet var utstyrt med Antibac-flaske, men de kunne gjerne lagt et par ørepropper der også, for dette ble høyt — på den deilige måten. Myrvoll har spilt mye med trommis Veslemøy Narvesen tidligere, mens den hengslespillende gitaristen Christian Winther og Maja Ratkje på vokal, theremin og knotter, kommer fra henholdsvis ti og tyve år før Myrvolls tid. Men de falt raskt inn i en felles groove her, som gnei seg godt inn i hjernebark og margklatter. Ettgreps-dronerocken fikk vinger etterhvert, og det var rikelig med rom for de innbyrdes musikalske signaturene,  solistisk og i lydbildet, selv Narvesens enkle jazz-trommesett skar seg godt gjennom veggen av lyd. Ratkje fant stundom frem et munnspill som låt forrykt og digg, litt som rave-upen i Count Fives sekstitalls-rakker “Psychotic Reaction”. Musikken var dynamisk, kruttsterk og svingende, og det må være grunn til å håpe på flere konserter med denne gjengen.

Lillehammer viste seg fra sin flotteste side disse høstdagene i oktober. Å sakte rulle ned bakkene fra enorme Lillehammer turisthotell oppe ved Lysgaardsbakken, og se det gilde landskapet folde seg ut mot en blå himmel, fikk meg ikke bare til å flomme over av mildt nasjonalistiske OL-minner, jeg tenkte også på Stig Sæterbakkens tekstrader hvordan han så opp på jordklodens hvelving fra Lillehammer, og selv i denne lille byen var en del av verden.
Lillehammer Kunstmuseum var dessverre stengt på grunn av vekterstreik denne helgen, men jeg rakk å se den tradisjonsrike festivalutstillingen på Galleri Zink, i år med glinsende malerier av Tor-Arne Moen (mange av dem solgt på åpningsdagen til tross for prislapper opp mot 70 høvdinger) og den lokale veteranen Jan Stensrud, som fanget oppmerksomheten med sine umiddelbare henvendelser på mer primitivt plakatpapir. “Jazz er bevegelse – lytt og se – hør rytmen – se bevegelsene – hør skritt”, sier Stensrud, og det skriver vi jo under på.


Jazzincubator: Munch Trio. Foto: Samuel Andersen/Dølajazz

En annen viktig del av Dølajazz er serien Jazzincubator, der unge talenter får vise seg frem. Det norske jazzsystemet virker, det er det ingen tvil om. Dette foregikk på den herlige venuen Verdensteateret (som har den frempå Lillehammer Kunstforening og talentskolen Limpi’s kontorer som naboer), der publikum og frivillige var på den noe yngre siden, og ikke minst der studenter ved Lillehammer Film og TV-skole fikk gjøre en usedvanlig stor og proff streaming-produksjon, det var vel nærmere ti kameraer der inne. Fruktene av dette kan ses på Dølajazz sin Youtube-kanal, med nye band som The Balgyp Band, Titanic Ant, Tog og Bliss. Med egne øyne fikk jeg sett Munch Trio, som virkelig var noe for seg selv, med akustisk gitar, tenorsaksofon og en sinnssvakt utseende femstrengs akustisk bassgitar, og musikk et sted mellom Coltrane, tanta til beate og bulgarsk folkemusikk. Det så ut som noen skikkelige og forskjellige typer i bandet også, som karakterer i en film, og jeg regner med at vi får se mer av disse i årene fremover.

De to store konsertene i festsalen på Banken mens jeg var der, var med to trioer som virkelig kan gjøre sitt publikum mo i knærne av lykke. Det var tilfellet med pianist Eyolf Dale som presenterte sin atletiske og melodiske trio med Ole Morten Vågan på bass og ikke minst den fortsatt meget kjekke trommisen Audun Kleive, som til stadighet egget frem nye former i Dales komposisjoner, som kommer på et album på Edition på nyåret. Dette er typisk Edition-musikk og en sort for moderne triojazz som har et potensielt stort publikum. Dessuten var det morsomt å følge med på den ekstreme ansiktsmimikken dem i mellom, og hvordan det fikk musikken til å leve ekstra heftig. Vågan faktisk mest tilbakeholden på grimasefronten av de tre, Kleive føler hvert eneste vispeslag som om det er det mest fundamentalt megetsigende han noensinne har opplevd, mens Dale er positivt oppslukt av hvordan melodlinjene bukter seg fremover, og det ser noen ganger ut som han svelger en liten lykkepille som får effekt allerede etter noen få sekunder. Ytterst fascinerende, og publikum merker det også.


Eyolf Dale med Ole Morten Vågan og Audun Kleive. Foto: Lasse Viig Syversen/Dølajazz


Foto: Lasse Viig Syversen/Dølajazz

Den påfølgende konserten med Håkon Kornstad Trio bekrefter at de er et av de mest fantastiske små-ensemblene i landet nå, som svært, svært mange elsker og vil elske. Balansegangen av dypt alvor og komisk buskis, ja nærmest litt ironisk kødding, er noe de nå behersker på elitenivå. Man blir underholdt men også  dypt beveget av samspillet med Eilertsen og Haltli, av syngingen og ikke minst av hans tenorsaksofonspill, som imponerer mer enn noen gang. Det nye materialet lover meget godt for albumet som kommer på nyåret.


Juno. Foto: Lasse Viig Syversen/Dølajazz

Etter ekstranummeret her var det egentlig ikke behov for å høre mer musikk, men jeg har en plikt til å være ung, og tuslet bort for å se nattkonserten med Juno, som fikk lanseringen av debutalbumet Young Star torpedert av nedstengningen. Og etter Kornstad var det en påkjenning å sitte i stolen og se deres tidvis svært hektiske popjazz, som lydmessig skar i ørene den første låten. Ved siden av meg satt en eldre kvinne med munnbind og armene skeptisk i kors, men til slutt fikk faktisk Juno stående applaus, de klarte å spille seg varmere og fant balansen, til tross for at bandets fabelaktige trommis Ingvald Vassbø hadde senebetennelse i hihat-foten og favoritten Georgia Wartel Collins på bass måtte sende en vikar. Saksofonist Mona Krogstad spiller jazz, mens de to vokalistene har en underlig balanserende effekt på hverandre og sounden, med Malin Dahl Ødegård på grepa popvokal og rap, og Thea Ellingsen Grant med en blanding av britisk-klingende kunstpop-uttale, Kate Bush med knotte-impro, og Stevie Nicks i Klonopin-årene. Men det funker veldig flott sammen. Og underlig nok mest naturlig i de litt rolige låtene. Juno får vi se mer av når stolene i salene forsvinner etterhvert.  Dølajazz fortsatte lørdag med utsolgte konserter fra Silje Nergaard, Pratagraf og Steamdome III, et godt spenn for en god festival.

Fra forsiden

Nyhet

Now’s The Time er i hundre!

Mette Rasmussen om stor aktivitet i Trondheim, Bjørn Alterhaug priser vennskap og improvisasjon, det oppdages jazza ting hos Nils-Aslak Valkeapää/ Áillohaš, Eyvind Fredriksen drar til munnharpe-smie, vi hører på Radkas platesamling.

Meld deg på vårt nyhetsbrev