Mandaljazz - 2. juli 2021

GURLS just wanna have fun

GURLS og Hanna Paulsberg lokket frem festen hos Trondheim Jazzorkester, Lilja inviterte oss hjem til verden, mens Aila Trio og Helga Myhr strittet lavmælt mot omgivelsene på fredagens Mandaljazz.

Av Filip Roshauw

En eller annen gang, kanskje på åtti- eller nittitallet, begynte vi å fylle gamle rustikke industrilokaler med kulturuttrykk. På mange måter er det noe fint med det, som handler om menneskelig oppfinnsomhet, virketrang og om alt det som kan gro i ruiner, selv når ruinene har bølgeblikk over hodet. Det har også blitt en klam klisjé som handler om gentrifisering og det postindustrielle samfunnet, vi pleide å bygge ting i dette landet, om ærlige steder med upussa vegger, stål og betong og rør i takene, overprisa mat som kommer rekende på ei fjøl og fanden og hans oldemor. Senest for noen uker siden var denne tosidigheten, fornyingen og forjævliseringa, det overhengende temaet da Jazzknappleik i Stavanger også ble en slags tjueårsmarkering for den virksomme kultur-huben TOU scene

I et hjørne av den såkalte Elvesalen, Buen Kulturhus i Mandal, som nettopp ikke er bygd for industri, men for kultur, står det en talerstol foran den flotte utsikten over Mandalselva. Buens logo pryder forsiden av den, og den har en sånn podium-mikrofon stikkende opp fra seg, som et gjenstridig, metallisk nesehår. Den gjør ikke stort ut av seg, men den ser heller ikke ut som noe det er lov til å flytte, og det den får meg til å tenke på, klokka 15.57, fredag 2. juli på Mandaljazz 2021, er om det har gått motsatt vei med ekspressfart i disse husene. 

Altså: De er palasser bygd for kultur, også Buen er et på sitt vis flott bygg, men over hele Norge har det vist seg å være vanskelig for kulturen å faktisk flytte inn på bærekraftig og inkluderende vis – prisen for å sveipe nøkkelkortet har vært stiv for lokale krefter, og mange steder har disse byggene og administrasjonen deres endt opp med å stå i et direkte og forholdsvis arrogant motsetningsforhold til resten av det som skjer på stedene. 

Så hvem har plass? Nok en gang viser det seg at store bygninger, utformet for én sektor i samfunnet, gjør seg nyttig for en annen. Du kan åpenbart ikke egentlig ha en konsert i Elvesalen uten at det preger resten av huset – og omvendt – for isolasjonen er beskjeden. Det er et fint og luftig møtelokale – og du får litt følelsen av at folk har skjønt det, selv om det ikke sto på emballasjen. 

Hvem vet, kanskje finnes det en likevekt her, hvor det er helt greit at kultur gjør det den kan best og trives i en hel masse lokaler som ikke var bygd for den selv, mens andre næringer inntar nyrike Norges kulturelle feberfantasier. Kanskje – om man titter langt nok inn i fremtiden – denne polariteten vil byttes om også, om et par hundre år, i et post-post-oljenorge, hvor våre etterfølgere lever som de folka i restene av romerriket som så opp på akveduktene og tenkte “dæven døtte”, bare at i stedet for akveduktene er det Buen og Kuben og Snilen og Nesen og Kolben, og hvor et eller annet lyst hode plutselig sier vet dere hva som kunne passet der inne? Noe impro. 


Helga Myhr. Foto: Sindre Thuen/Mandaljazz

Helga Myhr, som spilte i Elvesalen 16.00, fredag 2. juli på Mandaljazz 2021, kunne forsåvidt vært en god booking i den fremtidsvisjonen. Ikke fordi uttrykket hennes nødvendigvis er tidløst – tvert imot er det noe med Myhrs ukunstlede blanding av tradisjonsmusikk og teknikker og tankegang fra samtidsmusikk som føles definerende for nåtiden. At en slik solokonsert – hardingfele og vokal, uforsterka, rett i rommet – åpner den andre dagen av en jazzfestival, har ikke bare med at det skjer mye fint på den unge norske folkemusikkscenen å gjøre, men at noe har skjedd med forståelsen av musikken hos “utenforstående”. Måten det er blitt bragt inn på er blitt mindre musikalsk klåfingret enn før, og handler nok mer om et ønske om at all denne musikken skal kunne leve i samme rom, bevare så mye av sin integritet som den ønsker, snarere enn at sammensmelting er målet. 

Det som er fint, er at i tomrommet etter den litt for åpenbare fusjonen, får lytterens egne ører gjøre desto mer av jobben. Det er ikke nødvendigvis slik at det er dronelandskapene, eller den abstraherte felegnissingen Helga Myhr vender seg mot underveis, som får meg til å tenke mest på annen såkalt ny musikk. Det kan like gjerne være en eller annen bevegelse midt i en springar, eller en solbønn, som sender assosiasjoner denne veien. Samtidig som de eksplisitt “moderne” tingene hun gjør får meg til å tenke på noe som skjedde for lenge siden. Hvor usannsynlig er det forresten at en hardingfelespiller for lenge siden lekte med noe av det samme hun gjør live, og som du også kan høre på Natten veller seg ut, en av de beste norske platene som er gitt ut de siste par årene? At det satt en person ved et jonsokbål og plutselig tenkte, vent litt – om jeg bare holder fela med haken, og demper alle strengene, og bare GNISSER litt – låter ikke det ganske bra? Jo, jeg syns det. Men festen er kanskje ikke klar for dette ennå. 

Vekselvirkningen mellom låtmaterialet Myhr fremfører og stedene der hun drar lytterens oppmerksomhet inn mot lyden av hardingfela er gjensidig forsterkende. Jeg har sett henne gjøre flere konserter de siste par årene, og mitt inntrykk er at det veksler litt hva hun lar være veien inn i det – noen ganger er låtene inngangsporten, andre ganger er det mer abstrahert sound som plutselig gir rom til en låt. Man blir mer nysgjerrig på begge deler underveis. Denne gangen starter hun med en springar fra Valdres, før hun fremfører en låt med tekst av Margit Lappegard fra Ål, hvor Myhr også er fra. Så lar hun buen sprette over dempede strenger, hun gnisser på strengestolen og trekker med seg lytteren dit – før en ny låt oppstår. Hun synger også, lavt – så lavt at du kan høre summingen fra det som skjer i resten av Buen utenfor, men også magenes romling og telefonen til en stakkars, utkjørt festivalfunksjonær. På tampen kommer det en solbønn fra Ål, før et stykke basert på nevnte Natten veller seg ut blir slutten på settet. Hun lar det fade naturlig ut i rommet, og lyden blir overtatt av en baby som gråter der ute i foajeen, i tillegg til måkeskrik fra utenfor vinduet. Hvor hadde fjærkreene gjort av seg underveis i konserten? 


Aila Trio. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Mandal er i det hele tatt et sted som lager langt mer lyd denne fredagen enn det byen gjorde dagen før. Et eksempel: Når Aila Trio går på scenen inne i Teltet klokken 18.00, gjør de det til tonene av Trond-Viggo Torgersen-låta “Tenke Sjæl”, som runger fra andre siden av elva. Det er allsangbandet Svein å Di som spiller – et av byens svært aktive liveband, leverandører av god stemning i en hyppgihet året rundt og angivelig en av årsakene til at byens konsertarrangørmiljø for noen år siden så sitt snitt til å utrope seg selv til Norges konserthovedstad, justert for innbyggertall. Det må nevnes at Mandal på ingen måte er alene om denne typen innbyggerjustert skryt – å utrope Oslo til Europas konserthovedstad er jo blitt en lang tradisjon etter hvert, og for all del, folk må holde på, men du kan jo dra dette regnestykket så langt du bare vil, og kanskje du til slutt finner ut at Universets Musikkhovedstad er et sted der én person sitter på en stubbe og spiller munnharpe for seg selv. Hvem vet, kanskje det er en grei konklusjon.

Svein å Di virker som et ganske bra coverband – det hører du på etpar hundre meters avstand, opptil flere ganger denne kvelden. Men heldigvis er det snakk om en lydsjekk akkurat når Aila Trio starter – man rekker å observere trommeslager Andreas Winther nikke litt til refrenget i Trond Viggos oppvekstklassiker, faktisk ta det innover seg også (du må jo faktisk tenke – og spelle – sjæl), før det stilner fra andre siden av elva og vi får lytte uforstyrret til en bass- trommer- og saksofontrio som riktignok har et og annet lurveleven opp ermet, men som også trives i det litt mer neddempede. 


Georgia Wartell Collins. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Har navnet Aila noe med Ayler å gjøre? Samspillet og melodiøsiteten på Spiritual Unity er én av mange assosiasjoner man kan få av å høre dem. Det er snakk om andre teksturer og temperaturer – både det faste medlemmet Karl Hjalmar Nyberg og vikar Atle Nymo går helt andre veier på saksofonen. Men måten det frie spillet til trioen kretser rundt låtmaterialet til Georgia Wartell Collins får en til å tenke på sammenhengene. Det kan være vanskelig å skrive om den svenske tonaliteten uten å henfalle til landlige klisjeer og oppramsing av gamle storheter. En del av det vi tenker på som svensk handler jo ikke bare om et spesifikt tonespråk fra tradisjonsmusikken, men også om god, konkret låtskriving og enkle, nynnbare temaer. En slags ryddighet. Denne vibben lusker i krokene av materialet Georgia Wartell Collins skriver også, hun legger ikke skjul på det, én av Aila Trios låter heter for eksempel simpelthen “Esbjörn”. Grunnen til at vi fortsatt lar oss fascinere av det, er kanskje måten denne fäbodjazz-ånden fremstår som et så naturlig råstoff for friheten jazzen tilegnet seg på 50- og 60-tallet. Det er en poetisk lisens det er vanskelig å komme unna, og prøve å gjenoppfinne i øyeblikket. Men det svenske er ikke alene i denne musikken, som lurer seg innom rhumba-aktige partier, seige riff, Monksk tonespråk, stotring, flyt, flagring og stillstand. 

Collins og Winther er en fin, balansert rytmeseksjon – enten hun spiller riff eller kruseduller har hun en akkurat passe definert, dypbrun basstone, den er liksom garnet til Winthers strikkepinner. Sin vane tro vaker trommeslageren et sted i musikken som føles veldig illustrerende og tro mot låta som spilles, men som også konstant synes å være i total oppløsning. Noen ganger har han et grep om trommestikkene som gjør at det ser ut som han forsøker å styre en marionettedukke, han pirker forsiktig borti cymbalene og tammene, som om han er nysgjerrig på om de helt har endret lyd siden sist gang han var nær dem. 

Som nevnt er det egentlig den svenske saksofonisten Karl Hjalmar Nyberg som spiller i Aila Trio. De er booket som en del av det nordiske Puls-programmet som Mandaljazz er en del av. Av åpenbare og kjedelige grunner, er det ikke mulig for festivalen å dyrke det felles-nordiske i den grad de skulle ønske i år heller. Men Atle Nymo gjør en veldig fin figur i dette bandet, det føles som et valg som beholder mye av kjemien som fikk albumet til å være en av 2019s store positive overraskelser i våre grendestrøk. Og Collins, som for tiden studerer i Amsterdam, valgte å ta karantenen, noe festivalen har fått til å monne. I dag spiller hun to konserter – et improsett med Sissel Vera Pettersen og Amund Storløkken, og et med JUNO. 


Oddrun Lilja. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Svein å di er ikke ferdige, forresten – når Lilja går på i Teltet klokka åtte, er det til de rungende tonene av Get Lucky. Men plutselig strømmer det trafikklyder fra PA-anlegget, trommeslager Jakop Janssønn og perkusjonist/vokalist Bafana Nhlapo drar i gang med låta “New York” fra fjorårets Marble. Albumet var en suksess som lot stedfaste lyttere dagdrømme om ti steder som har betydd mye for den reiseglade gitaristen og vokalisten Oddrun Lilja. Albumet handler ikke nødvendigvis om det eksotiske i andre steder – men snarere følelsen av å finne ut at man kan være hjemme, nær sagt hvor som helst. Det er egentlig litt viktig å understreke – Marble føles ikke som et musikalsk lappeteppe hvor hver låt liksom kler seg i klangene og virkemidlene fra de ulike stedene. Du finner spor av ulik tradisjonsmusikk som Lilja har flettet inn i sin egen spillestil og låtskrivning, og som de ulike musikerne bærer med seg – men først og fremst handler materialet om hennes sanseinntrykk og tolkninger. 

Det er nok en av grunnene til at Marble traff så godt også, og ble en stor favoritt blant mange lyttere. Man ble kjent med en åpenhjertig og annerledes musikalsk karakter. Sånn er det på konsert også, helt fra begynnelsen, hvor Lilja midt i “New York” deklamerer monologen med linjer som Be my guests / Drink my water / Sail my seas / Eat my crop and feel my breeze – det flagler virkelig i gevantene her, men det er også veldig rett på og oppriktig. 


Oddrun Lilja og Jo Skaansar. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Konserten knirker litt i forføyningene i den første halvdelen. Kjemien mellom Janssønn og Nhlapo stemmer – Nhlapo synger også veldig fint underveis, for eksempel på høydepunktet “Bagamoyo”, som har noe fantastisk akustisk gitarspill. Men det er rusk i det store rytmemaskineriet med Liljas riffing og Jo Skaansars oppfinnsomme, små-busy elektriske bassing. Det mykner betraktelig når han etter hvert bytter til kontrabass. Temperaturen øker også for hver gang Lilja går på elastiske løp på sin røde Gibson, med karakteristisk ro og nerve. Midtveis viser hun seg fra en annerledes side når det bruser fullstendig over i skronkete, vrengt overskudd i en ny låt, basert på en form for gnawa-ritualer hun overvar i Marokko og som varer natten lang og som er delt inn i syv forskjellige farger. Bruser gjør det også i låta “Paris”, hvor vokalist Beate Lech, som stepper inn for nederlandske Sanne Rambags, setter i gang med en scatsolo som er noe så inn i hampen frigjort og over the top, men som virkelig får publikum med seg og som lander sterkt. 

Lilja fniser litt av lydene av “Hey Jude” som runger fra omveien idet hun skal sette i gang med det vakre akustiske solonummeret “Reykjavik”, sunget på hennes andre morsmål, islandsk. Etter låta tar hun seg også tid til å lære publikum hvordan den islandske hovedstaden egentlig skal uttales. Rollen hennes som forteller er i det hele tatt viktig, folk blir tatt med under en Lilja-konsert. Det skjer også før settets siste låt, “Tyr”, hvor hun forteller om deltagelsen i Music in Refuge-prosjektet i flyktningeleiren Rashedieh i Libanon. Låta er et naturlig tyngdepunkt i settene hun spiller, med en seig og nesten Neil Young-aktig groove i bunn. Til slutt blir det også tid til et ekstranummer som må starte på nytt etter opptellingssurr og latterkrampe på scenen (én siste merknad fra setlisten over elva: “Krasafaren Steinbu”! Hit.)


GURLS og Trondheim Jazzorkester. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Samarbeidet mellom trioen GURLS og Trondheim Jazzorkester fikk sin premiere på Jazzfest i Trondheim tidligere i år, og skal også spille som en del av bassist Ellen Andrea Wangs residency på Moldejazz senere i sommer. Det er en blanding av nye komposisjoner fra tenorsaksofonist Hanna Paulsberg og låter fra den svært vellykkede debutplata til trioen, som siden den gang har fått inn Marianna Sangita på vokal i stedet for Rohey Talah. 

Rollen Trondheim Jazzorkester spiller som pådriver for nyskrevet norsk jazzmusikk er det blitt skrevet mye om, den fascinerer. I prinsippet kan orkesteret – som endrer besetning fra prosjekt til prosjekt – være hva som helst. Oppigjennom har det også munnet ut i svært mye forskjellig musikk. Samtidig finnes det også noen påfallende røde tråder. Det har sikkert blant annet å gjøre med at orkesterets mange gjengangere – den blide og sommerhatt-kledde altmulig-treblåseren Eirik Hegdal føles på en måte som TJOs Roar Strand, alltid tilstede og beredt til å fylle behovene som måtte oppstå.

I tillegg har de med årene utviklet noen merksnodige arrangements-troper – den som stikker seg aller mest ut, er kanskje den som på folkemunne kalles hønsejazz – en slags klukkende og smattende treblås-perkusjon som støtt og stadig finner en eller annen plass i løpet av en konsert med dem (nysgjerrige lyttere kan for eksempel henvises til det som skjer halvveis uti åpningssporet “Out of the Woods” fra samarbeidet med Motorpsycho, Trondheimssolistene og Ståle Storløkken på Death Defying Unicorn). 

Håkon Mjåset Johansen. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Og sannelig min hatt, klukkinga dukker opp her også, men denne gangen understøttet av second line-aktige rytmer fra konsertens to trommeslagere, Ola Øverby og Håkon Mjåset Johansen. Hønsejazz med hofter – det forteller i grunnen en hel del om innfallsvinkelen Paulsberg tydeligvis har hatt til dette oppdraget. TJO er ofte et sted for idéutvikling og vågal jazzmusikk i storformat. Det innbyr åpenbart til å realisere noen ambisjoner man ellers ikke får plass til i virket sitt. Det kan ende opp med å være musikk som retter seg mot hodet. Storbandets mer bøse og joviale sider, storband som festband, er ikke alltid en like tydelig del av TJO-identiteten. 

Med GURLS er det annerledes, helt i tråd med trioens opprinnelige grunnidé. “GURLS har vært en lekeplass. Det er gøy å få med gamle lærere på å spille låter om gutter”, sier Hanna Paulsberg mellom to av låtene. Det finnes søkende strekk, Paulsberg har en vakker kadense hvor resten av blåserne her og der bidrar med vintage storbandklanger. Et sted bruser det fuglekvitter ut av høyttalerne – der var våre bevingede venner igjen, gitt! – mens Håvard Aufles spiller thereminaktig synth sammen med Amund Storløkkens vibrafon. Men stort sett bys det opp til fest – calypso, afro-cubanske islett, lynrask swing med sprutende trombone fra Erik Johannesen. Utenfor Teltet har noen lagt en ekstra kubbe på bålet.  


Marianna Sangita. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Keyboardist Aufles fortjener et par ekstra ord – her og der dukker det opp noen skakke, fete lyder som snur opp ned på estetikken. En “Funky Worm”-aktig monofon synth her, et spraglete lydteppe der. Valg som hele veien understøtter at dette er musikk med et skjelmsk smil. Smilet går igjen hos vokalist Sangita også – hun danser rundt og sjonglerer med to rytmeegg bundet sammen med tråd, og mesker seg formelig med de stundom utleverende, vulgære og fritt assosierende GURLS-tekstene. Et sted kanaliserer hun Millie Jacksons monologer på “Caught Up”, et annet sted minner det om Jane Birkins intime stemmebruk. Denne flørten, både med det ordgytende conscious-rap-territoriet, begeistret soul og intime betroelser er ikke hakkandes langt unna det hun har gjort i kunstpopbandet Broen. Men den infame, mildt freaka helt om natta / helt om dagen-stilen passer minst like godt inn i dette kalaset. Mot slutten tar hun det helt hjem også, på en ordentlig vakker ny norskspråklig låt som bringer med seg et stikk av vintage norsk jazzmelankoli inn i sommerfesten, og hvor det blåser en sval høstluft gjennom Hegdals fluffy og sjelfulle barytonsakssolo. 

Hanna Paulsberg. Foto: Jens Westbye/Mandaljazz

Det er flere øyeblikk her – en solo av saksofonist Sissel Vera Pettersen på siste nummer som bare stiger og stiger, herlige knuffete gjensyn med Heida Karine Johannesdottirs tuba tidligere i settet. Og ikke minst Paulsberg selv, alltid tilstedeværende som solist, medspiller, dirigent og seremonimester. Det er pussig, man snakker liksom alltid mye om fortiden når man snakker om Paulsberg. Det er noe med måten følelsen hennes for en frase, en melodi og ikke minst lyden av saksofonen hennes som har gjort at man ender opp med å tenke på inspirasjonskilder hun har vært åpen om, slik som Dexter Gordon og Stan Getz. Men verken her eller i band som Hanna Paulsberg Concept (eller nye Flukten) føles det spesielt musealt eller tilbakeskuende. Det er snarere som om hun har et særegent øre for mulighetene som finnes i dag i jazzen fra sambandsstatene. GURLS føltes som et festband fra starten av, men hadde også en nesten subversiv, pute-aktig side – eksemplifisert gjennom Paulsbergs rapvers på “Syngedame”, som fremdeles er noe av en prøvelse, kanskje både for henne og for mer forknytte medlemmer av publikum. Men det ligger et eller annet vågestykke begravd der som er verdt å gruble over – tør vi å gå til det pinlige? Til det joviale, til steder der man ikke nødvendigvis leter etter de interessante mothakene og nyansene, men en slags felles oppdrift og, ja, rus? Utenfor teltet hadde lydene fra byen stilnet litt. Kanskje noen satt der inne med plastglassene sine mens de tittet på nedriggen til Svein å di mens de hørte avslutningen på Mandaljazz-fredagen og tenkte, nå er det de på andre siden som har det morsomst.   

Fra forsiden

Moldejazz - 19., 20. og 21. juli

Fra Bassorkesteret til Jassensemblet: Tre dager på Moldejazz

De første tre dagene på Moldejazz bød på musikalske opplevelser med stort generasjonsspenn, både på og foran scenen, fra Ytre Suløens tradjazz i kirka og mainstream på Storyville til Paal Nilssen-Loves frenetiske Circus-surrealisme, Ola Kvernbergs intrikate Steamdome og Ellen Andrea Wangs vanvittige bassorkester.

Meld deg på vårt nyhetsbrev