Mystisisme og nevemagnetisme

Av Filip Roshauw

KNAKK! 

Det deilige smellet fra Kenny Wollesens skarptromme dukker opp en gang i blant, der du minst venter det, men allikevel der du mest ønsker deg det, under konserten med The New Masada Quartet på Storyville. For alt jeg vet er ikke dette navnet deres i det hele tatt. I går kunngjorde Molde Jazzfestival at årets Artist in Residence John Zorn er forhindret fra å komme på grunn av sykdom, og dette var et av bandene det rammet. I utgangspunktet skulle The New Masada Quartet inneholde Julian Lage på gitar, Jorge Roeder på bass og nevnte Wollesen på trommer i tillegg til Zorn selv. Bandet vi får høre er minus Zorn, men pianist Brian Marsella, som spilte i gårsdagens vellykkede Meditations on the Tarot-konsert, er kommet inn i stedet. The New New Masada Quartet? The Molde Masada Quartet? Dette er en oppsiktsvekkende konsert, den har en storhet over seg og bandet fortjener virkelig sitt eget navn, men det er ikke poenget riktig ennå.  Poenget er Kenny Wollesens knakk. Lekent, til tider overdrevent, men tross alt en invitasjon til å få noe mer, hva som helst, til å skje i denne musikken som vi drar på steder som Storyville for å dyrke og høste øyeblikk fra. 

Kenny Wollesen. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz (Foto fra lydprøven. Fotoforbud under konserten)

Tidligere på kvelden har det vært duket for en av festivalens store hendelser. Den legendariske, sjelfulle treblåseren Charles Lloyd, som spilte sin første konsert på Molde Jazzfestival for 56 år siden, har spilt i Bjørnsonhuset sammen med gitarist Bill Frisell, bassist Reuben Rogers og trommeslager Kendrick Scott. Siste mann er tydeligvis en siste liten-erstatning for Eric Harland, som pleier å svinge stikkene for Lloyd. Det merkes. 

Jeg kunne hørt på Charles Lloyd i timesvis. Han er umiskjennelig. Selv når kompet er sedat og uten initiativ – som de ofte er i Bjørnsonhuset denne tirsdagen – er allikevel det å sitte i samme rom som en slik tone, og et slikt instinkt, en edel opplevelse. Noe av det sjeldneste i jazz. 

Store, vemodige opplevelser med den tyske saxofonisten Peter Brötzmann under Kongsberg Jazzfestival noen uker tidligere setter dette møtet med den gamle tonen i relieff – de konsertene Brötzmann spilte var jo faktisk bra, var de ikke? Trass i at den lutryggete gamle mannen nesten ikke orket. De var sørgelige og distinkte, og siden du merket hvordan han skubbet mot sine egne begrensninger, sin egen pust og utholdenhet, var det som om den brennende intensjonen i Brötzmanns spill og musikksyn kom mer til syne, kanskje mot hans vilje. Kanskje følte han seg rett og slett avkledd, at han hadde brakt seg selv inn i en situasjon han ikke riktig var herre over. Sårbarhet, eller svakhet, er vanskelig i improvisert musikk av denne typen – selvsagt bør det være rom for den, rom for å meditere over hvordan kroppen blir mer skrøpelig og pusten tar slutt, men det skubber også opp mot jazzens vitalistiske, atletiske impulser – ønsket om å se hva slags elegante og intrikate greier menneskedyret er i stand til.  

Charles Lloyd har tilsynelatende ikke dette problemet i det hele tatt. Han er i form. Jeg så ham på Nasjonal jazzscene i 2019, og etter det jeg kan skjønne var det mer futt i ham nå – soloene og de distinkte, flagrende strøkene hans var lengre, pustepausene var korte. Underveis ble man vant til å se på hvordan han etter et solostrekk vendte seg innover i scenen, tok noen steg tilbake og hang fra seg tenorsaksofonen, før han etter noen få minutter eller sekunder hang den på seg igjen og fortsatte å spille. 

Charles Lloyd og Reuben Rogers. Foto: Arne Strømme/Moldejazz 

Og det er jo selvsagt fint det, for som sagt, jeg kunne hørt på Lloyds måte bevege seg fritt og fyldig, som en sjelden, semsket sommerfugl, i timesvis. Men man sitter der og aner at grunnen til at han vender tilbake til miken, gang på gang, er at ingenting skjer uten ham. I går skrev jeg om Bill Frisells noget tilbaketrukne rolle under Terese de Avila-gitartriokonserten. I dag hørte jeg ham i lystig, om enn kort, prat med journalist Tor Hammerø og bassist Arild Andersen, om førstnevntes bok om sistnevntes plate, A Molde Concert (ECM, 1982). Da var han leken, de raste gjennom noen gamle standarder på ubekymret vis. Med Lloyd i Bjørnsonhuset fremstår derimot Frisells gitaristiske diskresjon til tider selvutslettende. I en låt midt i settet fordufter faktisk soloen hans. Jeg tror ikke jeg tuller – han spiller så lite, og blir kompet så propert, at alt bare stopper hvorpå han, Scott og Rogers smiler forbauset og inviterer Lloyd tilbake til å sette i gang neste låt. 

Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

OK, akkurat det øyeblikket skal de ha for, det er poetisk – men ellers skjemmes konserten av mangel på kollektivt initiativ, på ideer og på tydelighet. Det høres ut som at Lloyd fremdeles vil steder. Frisell er, i Lloyds ord, den mest fremstående gitaristen i internasjonal jazz her vi er nå. Få vil krangle på det. Begge kunne trengt et spark bak fra rytmeseksjonen, et betydningsfullt KNAKK, som bringer foreteelsene over i andre, uforutsette baner. Hvorfor tror ikke denne kvartetten at noe slikt kan skje i kveld? Det kan nesten føles som at de bevisst setter bremsene på, at de har en antagelse om hva personene som fyller benkeradene tåler, eller er i stand til å sette pris på.  

Åpningen på konserten er god – det samme er versjonen av “Blood Count”, den siste låta Billy Strayhorn fullførte. Etter hvert styrer de konserten inn i et likandes rhumba/cha cha cha-landskap som, om ikke annet, antyder en fellesnevner hos Lloyd og Frisell – det jordnære og lekne, kjærligheten til en enkel melodi, en bred og vakker pan-amerikansk musikalsk horisont som begge to deler en lidenskap for i sine respektive diskografier. Men det blir med antydningen – og så er det over for denne gang. 

***

Vi må oppklare en misforståelse – John Zorn er ikke den tjuetredje Artist in Residence på Moldejazz. Han er festivalens første Artist in Absentia – noe som blir tydeliggjort under innledningen til New (new?) Masada Quartet, hvor introdusøren presiserer at det var Zorns valg, fra sykesenga, at nettopp pianist Brian Marsella skulle fylle plassen hans i dette bandet. For et merksnodig nærvær dette allerede er. Ikke slik festivalen hadde ønsket, åpenbart, og en stor skuffelse for dedikerte Zorn-fans må det være, men det er interessant å få anledningen til å granske livsverket til en nålevende person uten vedkommendes direkte innvirkning. Særlig når personen det gjelder i utgangspunktet er opptatt av det mystiske, av det betydningsfulle i det vi ikke kan vite, av kodete symbolske universer som kristen mystisisme, Tarot-kortstokken og så videre og så videre. En fraværende systembygger – igjen står menneskene som bebor universet hans. 

Brian Marsella. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz (Foto fra lydprøven. Fotoforbud under konserten)

Deltagelsen til alle disse navnene er underkommunisert av festivalen i år. Vi snakker tross alt om noen av jazzsamtidens skarpeste musikere. Foruten de som utgjør den allerede nevnte Masada-kvartetten vil vi under festivalen få høre Mary Halvorson, Craig Taborn, Dave Douglas, Greg Cohen, Marc Ribot, Trevor Dunn og så videre, og så videre… det er en kollektiv skaperkraft her, et helt særegent tverrsnitt av den musikalske samtiden, som har havnet litt i skyggen av én av jazzens mest kontrære og særegne individer. Og det er vanskelig å se for seg at noen kunne understreket akkurat dét poenget med større ettertrykk enn det Julian Lage, Brian Marsella, Jorge Roeder og Kenny Wollesen gjør denne tirsdagen, klokken 22.00, på Storyville Scene. 

Kjernen i Masada-musikken er lettlikte melodier og groover, satt sammen på stadig nye og til tider halsbrekkende måter. Den kan godt oppleves som kompleks, men den er på mange måter også lett å iaktta, det er en særegen tydelighet i måten de ulike elementene kræsjer inni hverandre, med skarpe kontraster og skiller. Du kan nesten få assosiasjoner til å lese en actionfylt tegneserie, full av snakkebobler og stjerner, av å høre den mest hyperaktive musikken i Zorns sangbok. De fire musikerne inntar denne verdenen med glupsk fryd, du ser det i de fandenivoldske blikkene deres, i Brian Marsellas fårete glis bort til Julian Lage. Dette er rett og slett fryktelig, fryktelig gøy for alle som er tilstede, og det er det umiddelbart. Karakteren Kenny Wollesen må være en av musikerne på denne festivalen det er mest interessant å bare iaktta når han spiller, med et eiendommelig ansikt (Bill Murray som spiller i en film om Jon Skolmen, står det i blokka) og en måte å strekke seg fremover, gjerne med to trommestikker stukket under den ene armen, mens han strekker seg etter den bakerste enden av ridecymbalen. Han er en skatt, og samspillet med den rappfingrede og groovy bassisten Jorge Roeder er oppfinnsomt, fullt av faen, men også støttende. Det høres jo kanskje ut som det er tut og kjør hele veien, og joda, det er ikke usant, men måten de for eksempel maler frem gyngende 6/8-grooves, eller den tøffende fire flate-rytmen som går igjen i Zorns tolkninger av klezmer er også myk og musikalsk. 

På toppen av alt dette herjer Marsella og Lage, det skummer av spillet til førstnevnte, mens sistnevnte et godt stykke uti konserten noterer seg for en uakkompagnert gitarsolo som er noe av det mest avsindige spillet jeg har hørt på det instrumentet. Det har en tøyelighet over seg, og er fullt av merksnodige løp og overraskende vendinger, en bruk av åpne strenger som er helt særegen. Et stykke musikalsk surrealisme, nydelig utført selvsagt, og helt blottet for den rare høyhalsete skittviktigheten mye frapperende jazzgitarspill av en eller annen grunn kommer ferdig utstyrt med. Lage er en utpreget morsom musiker, det er de alle fire, og på dette tidspunktet merker du at det virkelig har tatt fyr i salen, du hører ropene og utbruddene som liksom bare kommer, ja, jeg innrømmer det, når klokka går mot elleve i går kveld blir jeg rett og slett harry av å høre på Julian Lage. 

Julian Lage. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz (Foto fra lydprøven. Fotoforbud under konserten)

I was going to introduce myself as John Zorn, flirer Marsella etter en av de mer vriene sangene de spiller, hvor han også reiser seg fra pianoet for å ta de andre musikerne i hånda. Det er etter hvert lett å glemme, men dette er fremdeles et vågestykke, satt sammen i siste liten. Det er lett å glemme, blant annet fordi Lage og Marsella ikke tråkker hverandre på hælene i det hele tatt underveis. Synet av både gitar og piano på samme scene kan man noen ganger skvette litt av, det er instrumenter med til tider like og plasskrevende oppgaver som dermed går i veien for hverandre – men jeg tror vel knapt jeg hører Lage slå en eneste svær akkord i løpet av konserten. 

Når de etter en times tid setter fra seg instrumentene for å ta et jazzbukk, er det som om publikum inne på Storyville blir skutt opp av setene sine. Ikke den høflige og programmessige greia hvor man først tar et halvminutt sittende for så å gå over i stående øvelse, men ekte vare. En tekniker på Storyville forsøker seg på å skru på taklyset før de har spilt ekstranummer, og det blir mottatt med noe som minner om gapskratt hånlatter der inne, det er bare så urealistisk at noen her skal gå før de har spilt litt mer. Så gjør kvartetten det, denne låta kan ikke Marsella like godt, og midt i låta forsøker han frenetisk å bla gjennom en stor bunke noter samtidig som han spiller og lytter, så arkene flagrer. Et herlig øyeblikk i en lang rekke av dem, det er virkelig som i en tegneserie, fortettet og fortryllende. Nok en gang ligner applausen på lite annet jeg har hørt på denne festivalen. Konsertvennen jeg står ved siden av lener seg over og sier simpelthen så heldige vi er som får høre det her. Det er en av de beste konsertene jeg har vært på på veldig lenge. 

***

Er det sprit og Oscar Sylte køen inn til Alexandraparken dunster av, eller er det simpelthen den allestedsnærværende drikkeyoghurt-aktige Juicy IPA? Sikkert en blanding – jeg dømmer ikke jeg, altså, selv om den lille bjellen som varsler at her er det mulig å pådra seg bank har begynt å klirre helt bakerst i hodet, for i kveld har unge Molde bestemt seg for å gå på konsert. Først er det de lokale håpene 06 Boys som står for det man må kunne kalle en knusende hjemmeseier som vi rekker en halvtime av. Senere på kvelden er det Cory Wong, funkgitarist, bandleder og toneangivende content-produsent, som for anledningen har med seg den nokså elleville smooth jazz-saksofonisten Dave Koz. Hvor smooth jazz er Koz, spør du kanskje? NEI, NÅ SKAL DU HØRE: Tidligere på dagen spiser bandet middag på rådhuset, og han spør om vin. Servitøren forteller at de har en rosévin der, hvorpå Koz utbryter “rosé? That’s very smooth jazz”. Så smooth jazz er Dave Koz. 

Cory Wong og David Koz. Foto: Ole B. Steinsvik/Moldejazz

Wong er en del av et segment som gjør det fryktelig bra nettopp i denne parken. Konserten har vært utsolgt lenge. Tilbake i 2019 sto folk på huet av Louis Coles bøtteballett på samme scene. Selv om de driver med nokså forskjellige ting, finnes det også fellesnevnere – det handler om den selvironiske rammen de har gitt disse flashy og funky utskeielsene sine, og som gjør at de kan tøye strikken lenger og lenger. Det handler også om at dette er utpreget festmusikk, en komprimert, ustoppelig pølse drylt ut av svære band. Går det rett og slett an å kalle det russe-fusion? Cory Wong? Det er sånn jeg likte på videregående, sier en ung kis litt avfeiende, på en måte som får Jazzinorges utsendte til å føle seg geriatrisk på. Ja, Wong er sikkert en fase for mange, og helt fremst i Alexandrateltet ser du også blikk som tyder på at en del av de fremmøtte har en del spilling i hverdagen. Hvor mange musikk-elever finnes det i verden, egentlig? Nok til å gjøre turnering med et så stort band bærekraftig? Mye kan tyde på det. 

Dette segmentet, som foruten Wong og Cole også kan sies å inneholde deres respektive gamle band Vulfpeck og KNOWER i tillegg til Ghost Note og Snarky Puppy for eksempel, har en åpenbar appell. Det fremstår i dag som noe av det smarteste en jazzfestival kan putte på plakaten. Det er vanskelig å ikke bli fascinert av disse gutta (for det er i meget stor grad gutter på rundt 40 det er snakk om), der de står med haka fram og slenger licks veggimellom. Men altså, Wong må roe seg ned litt. Det er så udynamisk, så énveis, så maskinelt og tvers igjennom nevemagnetisk. Greit at de har et blunk på lur mens de spiller disse greiene, men noe av musikken er så tacky og fantasiløs at jeg innbiller meg at en dyp stemme skal slå inn på PA-en og kunngjøre at vi i publikum er den heldige vinner av en sofaseksjon i kunstlær. Bandet kunne hatt godt av en vokalist eller to også – selv om bassist Sonny T., i sin tid medlem av Prince-livebandet The New Power Generation, noterer seg for noe heftig scatting underveis. 

Cory Wong. Foto: Ole B. Steinsvik/Moldejazz

Halveis uti spretter Dave Koz inn på scenen med hvite bukser og oppbretta jakkeermer og topper hele dritten, går omtrent nedi knestående mens han spruter smooth jazz-saksofon ut fra scenekanten. Hva er det han minner om? Dave Sanborn i sitt mest olympiske og jublende hjørne, åpenbart, kanskje også noe Miami Vice og, på sitt mest bredbente, karakteren Pervo-Kris fra magasinet Pyton. Å tro at Koz ikke er klar over at han sender slike assosiasjoner er i beste fall naivt – og dette er vel kanskje både grunnen til at en liveopplevelse som Cory Wong fremstår uangripelig og uspiselig på samme tid – denne hersens selvbevisstheten. At når han spretter foran scenen og gjør, så gjør han det ikke egentlig, som om Alexandraparken er omgitt av hermetegn på alle kanter. Og da er det kanskje best å farte videre etter en stund – for jeg har opplevd en konsert jeg simpelthen er nødt til å snakke med noen om.