DølaJazz - 22. oktober 2021

Fremoverlent i Innlandet

Atomic sprengte Banken, Johan Lindvall og TJO skapte hodebry, og ungdommen hadde roser i kinnene. Audun Vinger rapporterer fra fredag under DølaJazz.

«En ska’kke forstå alt heller …» den lakonisk undrende men også ærbødig konstaterende replikken kom fra en middelaldrende ektemann fra Innlandet som var med sin livsledsager en tur på Lillehammer kunstmuseum en fredag ettermiddag i oktober. Det er et av landets aller fineste museer, inni som utenpå, og verd et besøk til byen i seg selv. Den visuelle turen for paret jeg spionerte på hadde gått gjennom barnedåper i Stange kirke, en dag på torvet i Lillehammer og utsikt over Eggedal, tolket av våre største malere som Harriet Backer og kompani, men nå var det andre typer fargeflater i maleriene som hang på veggene. Noen merkelige smørerier var det. Men han aksepterte tingenes tilstand, ga det et ærlig forsøk, og tuslet hoderystende men fornøyd videre til neste lerret. Hva skulle komme nå?
En slik holdning er viktig å ha med seg videre når man skal ha kulturopplevelser, og det er derfor det alltid er viktig å ha øyne og ører åpne, spesielt for det som virker vanskelig eller til og med kjedelig.Og det er derfor det alltid er like hjertevarmende å besøke norske jazzfestivaler i norske små- og mellomstore byer, og i de største også: det er gøy å se på folk reagere på kunstopplevelser. Mange er lokale ildsjeler og eksperter, andre mer tilfeldig forbipasserende og nysgjerrige. Ganske mange av dem er godt voksne, men det er helt i orden det. De er våkne mennesker de også.

Å ankomme Lillehammer når det er Dølajazz er uansett veldig hyggelig – det er en av de mest tradisjonsrike festivalene blant de mange i vårt langstrakte. Programmet er overraskende, unnskyld uttrykket, fremoverlent. Ja, det er nok av de lune og melankolske artistene man vet vil skape en god stemning og trekke folk, men først og fremst er det kvalitet og aktualitet som er parameterne. Det er mye på programmet i år som ikke har fått noe særlig spilletid på radio og fjernsyn, for å si det mildt. Desto større grunn til å sette opp konserter.

Vi hadde dessverre ikke mulighet til å oppleve åpningskonserten torsdag med blant annet Audun Kleive solo, Damata og Innlandet Ungdomsjazzorkester. Mottaker av Talentprisen ble atter en trommeslager, denne gang Torbjørn Kamfjord Eriksen fra Lillehammer. Det norske jazzsystemet er tuftet på oppdaging og grooming av unge talenter, og her er DølaJazz i fremste rekke. Det er rom for de eldre også: Elephant9 hadde etter sigende fått det til å koke nedi kafeen på natta også.


Trondheim Jazzorkester & Johan Lindvall. Foto: Egil Sorgendal

På grunn av forsinket lydprøve var det full kø i trappa opp til festsalen i det ærverdige kulturhuset Banken da vi ankom fredag, den gamle bankbygningen som visstnok en gang var vurdert revet men ildsjeler bl.a. fra tidlig i Døla Jazz-historien fikk avverget det. Lillehammer er en by full av studenter, men de glimret likevel stort sett med sitt fravær på dagens første konsert, der Trondheim Jazzorkester skulle fremføre Johan Lindvalls verk Om du reser mycket, som også utkommer som album via Midtnorsk Jazzsenter. Denne hadde premiere på Moldejazz i fjor, ærlig talt med en noe avventende mottakelse – dette var nemlig noe mer enn bare en vanlig konsert – den store besetningen hadde noen likhetspunkter med Lindvalls pop-prosjekt (om man kan kalle det noe sånt) TORG, men en smule mer samtidsmusikk-aktig, og en multimedial affære siden det var smeltet sammen med en film Lindvall har skrevet og regissert, filmet av Jenny Berger Myhre.

De som har hørt Lindvalls musikk vet hvor særegen, melodisk-finurlig og intelligent den er – hvordan små fraser gjentas til ny mening oppstår, alltid med en ganske barnlig tilnærming til melodilinjer. Man blir glad, og musikken har sin helt egne groove. På grunn av samkvemet med film-elementene er det noe mer dvelende nå, men det virker uansett som om det er strammet inn noe sammenliknet med premieren. Jeg savner fortsatt teksting (dialogen er på svensk og ikke alltid like lett hørbar) og minner om at de fleste nye norske filmer er tekstet (f.eks Verdens verste menneske). Fantasi, språk, dialog, repetisjon begjær, – filmen er som en typisk (god) kortfilm, men strukket til bristepunktet, og noen i salen blir for utålmodige og forlater salen med bøyet hode og tilløp til irritasjon, mens andre blir sugd inn i den hypnotiserende rytmen og stemningen. Det er vakre bilder, men også foruroligende scener. Jeg savnet Mathilda Rolfssons lutende positur over perkusjonen, og den hengslete gitarspillingen til Christian Winther, ellers var besetningen stort sett lik, med en langvarig og begeistrende saxsolo fra Mette Rasmussen som ga frysninger, og de to bandittene Ina Sagstuen og Natali Garner på smatting, vokaltekstur og triangel som lydlige punktum i helheten. Musikken låter langt mer konvensjonell og lettlikelig på den flotte studioinnspillingen som nå er tilgjengelig – så det er konsert-settningen som gjør det til en noe mer anspent opplevelse. Kan hende ikke jazzfestivaler er den optimale arenaen for kunstopptredener som denne – verket har mer å gå på og vil finne sitt publikum til slutt. Men har andre enn jazzfestivaler råd til så store produksjoner, er spørsmålet.


Johan Lindvall. Foto: Egil Sorgendal/Dølajazz

Etter en meget kjapp middag på en basic lokal asiatisk restaurant jeg har spist på flere ganger tidligere, kunne jeg stikke innom den viktige under-festivalen JazzIncubator, der talenter og jazzlinjestudenter har konserter foran et varmt og entusiastisk publikum. Mange av dem unge medmusikanter med glasscola i hånda og sunne roser i kinnene, men også mange typiske sølvpelser og kulturkvinner fra Innlandet som tidligere var i Banken.

Studenter ved film & TV-skolen i byen gjør streaming-produksjonen, og det er virkelig et omfattede teknisk apparat i sving. Det er også en enorm PA i det fine lokalet på det ganske moderne hotellet Victoria (jeg bor i det mer gammeldagse men flotte langt oppi lia, noe jeg vil angre på når jeg må traske opp hele veien når det er leggetid).
Jeg får sett slutten på konserten med en herlig pianotrio med det usannsynlig korrekte navnet Mose Trio – som skapt i en navnegenerator på norsk pianotrio-institutt. Men det er varme i komposisjonene og det svinger som bare det, og det er litt av en forskjell i mottakelsen – her jubles og klappes og smiles det.

Jeg setter meg ned og hører ordentlig på neste band – også dette en trio i Bento Box. Dette er noe annet enn både den norske matpakka og den mer fancy Kaluza-boksen. Benjamin Gisli Einarsson ved pianoet skriver fengende låter og er på hugget, godt fyrt opp av en spenstig men litt vel oppmikket Øyvind Leite bak trommene  – de kommer vi til å høre mye av i årene fremover, og jammen gjelder det også moldenseren Tuva Halse på fele. Også denne med litt merkelig lyd pga PA-en men hun tar det igjen med total innlevelse, eiendommelig mimikk og stadige tune face og kroppsliggjøring av buestrøk og feelingen tonene og improviseringen gir henne. Som en jordnær, sneakersbrukende mesterfiolinist – og musikken veksler mellom kronglete passasjer, smektende strøk og noen temmelig egenrådige groover. Hun skal spille med sitt eget, litt større popband i kveld, kanskje jeg rekker innom en tur.

Til slutt er det tid for Atomics siste konsert i Innlandet noensinne. Siden jeg er blant dem som anser dette som et av tidenes band noensinne ever er det de selvfølgelig leit at de gir seg, men det gir også mening. 20 år er bra det! Og vi får høre disse i mange andre sammenhenger senere. Konserten på Oslo Jazzfestival var på grunn av diverse omstendigheter en ganske forferdelig og deprimerende affære. Og et øyeblikk så det ut til å bli slik igjen – det er sent på kvelden og langt mer slankt oppmøte i Festsalen enn tidligere på kvelden. Kaldt er det også. Men salen fylles umerkelig mer opp, og entusiasmen i publikum er en helt annen enn i Oslo. Det er stort sett det samme settet som fremføres, men det låter langt bedre. Ljungkvist er i veldig godt humør og snakker mye mellom låtene (så ivrig at han i farten også introduserer Hans Hulbækmo som ikke er med i kveld), Ingebrigt Flaten spiller i sokkelesten (hvite tennissokker med blå striper), Magnus Broo ser trøtt ut i Barcelona-hettegenser men blåser knallhardt i trompeten, Håvard Wiik er i starten olm og meget misfornøyd med scenelyset men blir fort i bedre humør, og følger interessert med på hva kveldens vikar Jon Fält gjør med låtene. Han klarer seg stort sett bra han, bidrar med mer ablegøyer enn hva man er vant med i Atomic – måten han bøyer cymbalene på skaper begeistring i salen, det eneste som ikke funker er når han i 20 sekunder drar frem det perkusjonsinstrumentet/fingerpianoet som ser ut som en halv vannmelon. Han og Ljungkvist har et meget fyrrig duoparti i «Fält/Strid» som jo er delvis tilegnet ham.


Fredrik Ljungkvist og Magnus Broo. Foto: Lasse Viig/DølaJazz

Det tar skikkelig fyr i «Accidentals» fra 2013, med noen skikkelig heppete kjappe solopartier fra samtlige medlemmer, en annen intrikat låt av Wiik ved navn «Enigmatic Juggler» får etter sigende Ljungkvist til å ligge våken om nettene (kanskje det er i slike tilfeller han går og lager vakre melodier som «Ovissheter 2020»), mens det fortsatt er vanskelig å forestille seg vakrere låter enn «Feets From Above» og ikke minst en av de mest gripende «covers» noensinne fremført i et gammelt pekuniært festlokale: Olivier Messiaens dystre «Loange À L’éternité De Jesus». Jubelen står i taket til slutt, og de blir dratt ut for å spille «Karins Mode», for Fält øyensynlig for første gang.

Når jeg går oppover de uendelige bakkene mokk aleine i kulda er det likevel med en indre varme på grunn av tonene fra før, og kroppen holder ut helt til siste motbakke med tanke på alt som skal komme i løpet av lørdagen på DølaJazz.

Fra forsiden

Uke 3, 2022: Kongle Trio + Henriette Eilertsen + Lotus + Mette Rasmussen Trio North

Hashtag innhold

Det er full bombing på jazzscenene igjen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev