Solveig Slettahjell, Selma & Ibou og Ola Øverby skapte store kunstopplevelser i Weidemanns rike.
Å sitte i mørket sent en lørdag kveld og høre det distinkte kneppet av et brått støt fra Signe Emmeluths saksofon fyke gjennom salen med den veldige etterklangen som nødvendigvis forekommer i det store rommet i Lillehammer kirke, og så legge øynene på vår sitrende kunstnermester Jacob Weidemanns store maleri i blått og hvitt som henger på veggen, mens Emmeluth glir over i noen overrumplende fløyelsmyke alt-toner — ja det er et eksempel på noe tilnærmet total kunstnerisk lykke for undertegnede. Det ble da også en naturlig avslutning på en lang dag under den stort sett meget vellykkede utgaven av DølaJazz 2021.
Etter en tidlig svømmetur i bassenget før frokost, med en verdig høstutsikt fra området rundt Lysgårdsbakken, og noen timers skrivearbeid ved vinduet ut mot gressplenen med minigolf og samtidskunststatuer strødd utover, med tilsynelatende hundrevis av feststemte seminardeltakere gående rundt i det store hvite hotellets ganger, er det fint å kunne rulle ned de bratte gatene mot Lillehammer sentrum, som om vi befinner oss i Gudbrandsdalens San Francisco. Jeg rekker å beundre jazzparaden gjennom Storgata, der øyensynlig noen mer globalistisk orienterte avleggere av vettene fra ’94 leder an i flagrende og fargerike gevanter. Jeg går innom Galleri Zink der festivalutstiller Dag Bratbergsengens snurrige keramikkfigurer skaper oppstuss blant mange nysgjerrige folk på lørdagstur. En av byens herrer holder hoff og forteller om den mektige opplevelsen i Lillehammer kirke kvelden før, da Nils Petter Molvær og band hadde en konsert som gjorte stort inntrykk med høy lyd og lys. Spesielt var trommeslageren Erland Dahlen utsøkt, doserer herren, det var så mye og så egen lyd i trommesettet hans, at det parret med å være i dette rommet som uansett var så viktig for lillehamringene livet gjennom, virkelig gjorde inntrykk. Jeg kunne lett overhøre mange i løpet av dagen snakke om denne konsertopplevelsen.
Inne i Festsalen i kulturhuset Banken er det formiddagskonsert med Andreas Ulvo og Ellen Andrea Wang, jeg sniker meg inn midtveis gjennom en bakdør og får satt meg umerkelig ned langt bak i salen. Disse to kan kalles lokale helter for regionen, og det er helt klart en stemningsfull duo-opptreden, om enn noe uforpliktende. Familiekonsert, tror jeg det står på programmet. Det gir mer mening når det kalles opp noen vokalister, elever ved Kulturskolen som har gjort et workshop-opplegg med stjernemusikerne og nå skal fremføre det. Så klart er dette mer enn nok til å gi meg en klump i halsen, spesielt når Alma forteller hun skal gjøre en låt med sitt absolutte favorittband, no 4. Hun gjør en meget kompetent «Farlig». Pussig nok, når det neste på programmet, en vokalkvartett, velger låt, er det også no 4, denne gang «Salen så helt annerledes ut i går». Det er rett og slett et av de viktigste norske bandene for en generasjon (jenter, og gutter også vel). Ikke så rart det, når låtene er så gripende og effektive som dette.
Selma French Bolstad, Ibou Cisshoko og Mats Eilertsen. Foto: Øystein Nordås
Den første av dagens oppturer inntreffer når jeg går ned i Cafeen (som tidligere het Stift) der det er virkelig godt oppmøte for å høre Selma French Bolstad på hardingfele, gitar og vokal i duo med Ibou Cisshoko på kora og vokal, som for anledningen er utvidet til en trio med Mats Eilertsen. For en varme! Folketoner fra Valdres smelter sammen med folketoner fra Senegal, med litt ekstra kontrabass-bånn fra Eidsvoll. Jeg har sett disse før og det er ingen tvil om at dette kan bli en stor publikumsattraksjon fremover. Det er melodier, det er nyskaping, det er det lokale i det globale og omvendt – det er sjarm. Ibou får med seg salen på allsang, de mange stemmepausene blir holdt på avvæpnende vis – det er smil i rommet.
Det britiske folk-aspektet er en viktig del av det hele, med en meget rørende Shirley Collins-låt og ikke minst låten som jeg har nynnet på for meg selv siden jeg så French Bolstad fremføre den på en julekonsert tilbake i 2018: «I’d rather be counting my sheep». Wow, for en låt, og for en stemme! Jeg får et akutt behov for solbriller under denne låten, men ingen ser jo på meg uansett – all oppmerksomhet er viet de tre på scenen, og de mottar en meget ektefølt stående applaus fra et publikum som er totalt solgt.
Etter dette trenger jeg lunsj, og går ned til den temmelig obskure Stasjonscafeen, som jeg egentlig trodde var et venterom for Vy men som er en liten provinsiell kulturkafé med alle rettigheter, lokal mat blant annet fra Anni’s pølsemakeri. Fullt opp av lokalbefolkning som koser seg på en lørdag. Jeg velger et smørbrød med røkt ørret og egg samt en kopp svart kaffe, og ler litt av meg selv siden jeg forrige lørdag nøyaktig samme tid nøt det samme, den gang på Halvorsens Conditori i Oslo. Hvem er jeg egentlig?
Solveig Slettahjell og Trygve Fiske. Foto: Øystein Nordås/DølaJazz
Neste punkt på programmet er noe som høres ut som en norsk jazzfestival-klisjé: kirkekonsert med Solveig Slettahjell. Dette kan lett bli litt snork, tenker jeg, og ser på publikum i sine fine vinterkåper og menn i frakk. Men for en opptur det er – i en stappfull og forventningsfull vakker kirke, med noe jeg vil omtale som 90-tallsaktig koloritt (OL?) bak ved altertavlen og himmelblå stemning, og en Slettahjell i meget god form som gir alt og har utstråling nok til å fylle hele rommet. Hun har samlet sin drømmekvartett og er temmelig jazzikalsk i repertoar og utførelse her. Trygve Waldemar Fiske har en strålende solo i «I remember Clifford», Andreas Ulvo kroker seg over flygelet og nyter hver eneste akkord og smiler til seg selv og sine medmusikanter, mens Pål Hausken, sjefen for det hele bak trommesettet passer på at bandet har nok futt til å holde tritt med trøkket fra Slettahjell.
Maria Kannegård Trio-konserten er dessverre avlyst, men erstatningen er norsk pianotrio i eliteklassen fra Kjetil Mulelid med hans oppfinnsomme og stødige rytmeseksjon i Andreas Winther og Bjørn Marius Hegge. Det har sikkert noe med Steinway-flygelet å gjøre, men jeg synes det er dumt å plassere dem i Festsalen, det blir litt for stort og kaldt – her kunne festivalen gjerne brukt et annet lokale. Kafeen hadde vært minst like bra, dette gjelder også for Atomic som spilte der kvelden før. Men de nye låtene sitter som bare det, det er skjønne komposisjoner Mulelid skaper – og ordføreren som sitter på første rad lukker sine øyne i kontemplativ fryd.
Jeg må løse bort i enden av Storgata for mitt andre kinesiske måltid denne festivalen (men jeg byttet i det minste restaurant) før jeg akkurat rekker Tuva Halse Band på talent-underfestivalen JazzIncubator i den fine varme salen på Hotell Victoria. Og du store, dette er skjønn musikk. Halse litt mindre eksplisitt i mimikken bak fela enn kvelden før, men hun har også mer å gjøre med en liten synth, litt vokalarbeid og så videre. Poplåtene er sunne, friske og emosjonelle, det føles som å ta en slurk vann fra en bekk oppe i fjellheimen. Alle musikerne gjør flotte ting alene som sammen, og den mannlige vokalen fra Jacob Nordli Leirvik er rørende, slik den var da han sang med Veslemøy Narvesens ikke fryktelig ulike pop-prosjekt under Oslo Jazzfestival nylig. Det blir fint å følge dette bandet fremover.
Siden jeg valgte ungdommen kommer jeg litt sent inn i Harald Lassens Human Samling-konsert i den tidligere nevnte kafeen på Banken, men de tre-fire låtene jeg rekker er vidunderlige. Lassen er på et godt sted om dagen, det er lekent og avslappet. Han spiller litt piano selv i tillegg til saxen, siden Bram DeLooze ikke er med på denne runden, men til gjengjeld har supertalentfulle Solveig Wang blitt med på diverse synth og tangenter, og hun gir nye fargesjatteringer til denne musikken som føles ytterst passende. Publikum elsker det de hører.
Ola Øverby. Foto: Jørgen Skaug/DølaJazz
Så er det blitt kveld og det er tid for det jeg har sett mest frem til under årets festival, nemlig Ola Øverbys prisvinnerkonsert som takk for Talentprisen han fikk året før. Det logiske ville vært å plassere dette på en intim scene siden det for «folk flest» er temmelig ubeskrevne blad det er snakk om, men det er selveste Lillehammer kirke som er åsted for konserten. Jeg får bange anelser når jeg går inn, for det er jo langt færre folk her nå enn på Slettahjells konsert på ettermiddagen. Men det er også noe fett i å gi ham dette fantastiske rommet. Øverby er mest kjent for sitt arbeid med det supre funkbandet Fieh, men har cirka 20 andre band, deriblant Damata og Tvuru som alle har fine plater ute i markedet. For denne konserten har han ønsket å gå noe ut av komfortsonen og har plukket noen helt herlige musikere fra den norske impro-scenen i Henriette Hvidtsten Eilertsen på fløyte, cellist Joel Ring på bass, og Signe Emmeluth på altsax, i tillegg til Fieh-kompis Jørgen Kasbo på el-gitar. En annerledes sammensetning musikere med folk som i min bok er superstjerner. Øverby er en fantastisk trommis fra før, men viser her at han har ønsker om å vokse. Og han får det til. Mer jazz og mer improvisasjon enn tidligere, og det er tydelig at han prøver å tilnærme seg musikernes univers. Selve materialet er allsidig og fint, det er ikke alle komposisjonene som føles like fullendte, det er spennende grooves og figurer, mange av dem med et funk/hiphop-instrumentals-aktig stemningsleie der spesielt fløyta får et 70-tallspreg. Emmeluth spiller mye «penere» og roligere enn hun pleier, men det er herlig å lytte til. Kasbo litt mer tilbakeholden enn han pleier, men han får av og til musikken til å føles som noe Rob Luft kunne vært med på. Ola Ø burde kanskje sende en demo til Edition records i England med denne musikken. Spesielt sistelåten svinger som et helvete, og Emmeluth har en gnistrende solo. Låtene veksler mellom kompakte grooves og mer rennende improvisasjoner.
Foto: Jørgen Skaug/DølaJazz
Og når jeg sitter der og ser og hører bandet, plassert under Weidemanns himmel, kommer jeg til å tenke på noe som visstnok ble sagt da maleren fikk oppdraget med utsmykkingen av Steinkjer kirke i 1965. Weidemann fikk som kjent nonfigurativ kunst til å bli noe nordmenn klarte å forholde seg til, men alle var ikke like klare for hans formspråk ennå. Da et medlem av menigheten kom inn i kirken og så Weidemann baske og bale med malingspannene, utbrøt den trønderske gjesten forferdet da han så det renne maling nedover kirkeveggen: «Det rinn!»
Weidemann skulle da ha snudd seg rolig mot mannen der han lå og malte, og repliserte tørt og kontant: «Det ska’ rinn!».
