NTT 2022: Det er i motbakke det går til helvete

Godt nyttår, god helg og velkommen til årets aller siste Now’s The Time – nummer 195 i rekka. NTT er fremdeles Jazznytts ukentlige fredagsmusikkavis i digital remseform, og i likhet med tidligere år har vi forsøkt å samle litt inntrykk fra året som er gått, både fra egne spalter og andre steder. Lurer du på hvordan fortiden ser ut? Du kan sjekke ut våre tidligere nyttårsoppsummeringer her – prøv å se om dere klarer å spore en endring i feststemningen gjennom årene:

2018: Now’s The Times STORE nyttårsspesial!
2019: NTTs store nyttårsspesial
2020: Jazz å nøfyse
2021: Fram og tilbake er fryktelig langt

Hva har 2022 så kommet med? Krig, dyr strøm, økende forskjeller, milliardæridioter som går fullstendig av hengslene, uro, motbakke og forbanna strev – men også stor musikk, motstand og samvær, håper vi. Det er uansett på tide å ta en titt i bakspeilet her før vi drar videre. Vi er glade for at dere leser! 

Vi informerer om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for LIKES, DELINGER og folk som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

 

Tre fra desken: Camilla Slaattuns toppnoteringer fra i år

Det har vært et kontrastfylt år. Glede over en viss normalitet etter nedstenging samtidig med en brutal krig som på flere måter er skremmende tett på. Blant annet. Hele pandemigreia virker på et vis så lenge siden, og det føles merkelig nok ut som om det var en ganske kortvarig affære på bare sånn to-tre måneder. Rart hvor fort man glemmer, og hvor fort man kommer tilbake til normalen. Det er nok derfor, for meg som for så mange andre, at de siste tre årene oppleves som en eneste stor røre. Hva som skjedde når, har rett og slett blitt litt borte i tåka.  Da jeg helt på tampen av året ble bedt om mine topp tre, så måtte jeg bla igjennom kalenderen med håp om at jeg hadde notert litt annet enn bare møter og avtaler. Det hadde jeg visst ikke. Så da har jeg forsøkt å grave i hukommelsen. Sannsynligvis har jeg glemt noe som burde fått plass, men det som er kommet med er ikke noe dårlige greier, altså, tvert imot. 

1. The New New Masada Quartet
Nummer 1 er soleklar! Det var vel Filip som først lanserte det treffende uttrykket Artist in Absentia, om John Zorn som én dag inn i Moldejazz meldte forfall til sitt ukelange Artist in Residence-oppdrag. For en hardt prøvet festival som fikk kjenne på både publikums postpandemivegring, flystreik og galopperende priser på alt mulig, var det rett og slett en krisebeskjed å få. Men så skjedde det noe, det som ble noen fantastiske musikermøter i Zorns fravær. Og det ene av disse ble mitt definitive konserthøydepunkt i 2022. Jeg ble rett og slett blåst helt av banen av det som har blitt kalt både The New New Masada Quartet og The Molde Masada Quartet. Uten Zorn kunne denne konserten blitt en gedigen skuffelse, men ble i stedet en helt magisk opplevelse. Med pianist Brian Marsella, med et enormt glis fra start til slutt, som leder av et kremlag av musikere med vanvittig spilleglede. Vel verdt å lese Filips anmeldelsen av denne konserten og andre her.   Dagen etter fulgte flere av de samme musikerne opp med Electric Masada – fyttirakkern! Kunne fint hatt den som nummer to på lista.

Det var dessverre fotoforbud under de to nevnte konserthøydepunktene, så vi fikk aldri bilde av Brian Marsellas brede glis. Men her er han under en lydprøve i hvertfall. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

2. Lyden av sommer
Fiehs In the Sun in the Rain ble mitt sommersoundtrack. Jeg hadde faktisk ikke opplevd Fieh live, selv om jeg skjønte at det var helt bakpå, da plata kom i våres. Lekent, smart og bare cool. Den satt som en kule da sommeren endelig kom. Jeg følte meg feiende flott da jeg spankulerte nedover gata, i sommersola og med vintage solbriller fra New York, med “Grendehus Funkadelic” på øret.
Les NTTs spor for spor-intervju med Fieh om deres siste plate her!

3. Folk
Hadde lyst til å nevne en bok her, men så har jeg lest altfor lite dette året. Tror bokhøydepunktet kunne blitt den romanen jeg såvidt startet på i sommerferien og som jeg nå må fullføre (strengt tatt starte fra begynnelsen av igjen) på nyåret. Så i stedet for bok så velger jeg meg folk som nummer tre. For dette året har jeg møtt så mange utrolig fine folk. Folk med en herlig begeistring, med varme og med lidenskap, med raushet og omsorg. Folk som på grunn av eller på tross av egne opplevelser, har delt og gitt mye, både av vesentligheter og uvesentligheter.  Det er mange som har berørt meg ekstra dette året – jeg håper de er klar over det selv. 

 

NTT SOUL: Min McCartney. Om Lamont Dozier (1941 – 2022)

Av Ketil Sellæg Ramberg

Lamont Dozier. Foto: Phil Konstantin/Wikimedia Commons

Lamont Dozier døde i august. Og med det min musikks McCartney. Gjennom livet skrev han, eller hadde hendene sine bortpå, over 1500 sanger. Låter som utgjør en essensiell del av Motowns største låter, både kvalitets- og salgsmessig, sammen med Holland-brødrene. Etter det noe av den flotteste syttitallssoulen som er gitt ut, og noen mindre kjente men helt, helt fantastiske låter på åttitallet. Låter som fortsatt beveger meg dypt hver gang jeg hører dem.

I et forsøk på å systematisere hans bidrag til mitt liv, og vitende om at jeg utelater mengder, har jeg delt opp langs linjene over. Så, noen lister, og litt tekst om de låtene som i dag sitter best for meg.

60-tallet: Martha, Marvin og Motown-årene
Det er vel ikke særlig kontroversielt å si at Dozier, sammen med Holland-brødrene, skapte Motown-sounden. Den første låta med sounden? Martha and The Vandellas’ «(Love is Like a) Heat Wave». Det i seg selv er opplagt ingen liten musikkhistorisk oppfinnelse. Som Dozier selv har sagt: «Vi blandet gospel, vi kom alle fra kirken, og klassisk, de kunne virkelig skrive, med litt country og litt pop. Og så skapte vi musikk som vår følelse av det.» For meg er det definitivt en topp ti-låt Motown-låt, og sammen med «Nowhere to Run» og «Jimmy Mack», Martha and The Vandellas beste.

På Lamont Doziers tidlige sololåt «Popeye», spilte Marvin Gaye trommer. I følge Dozier gjorde det at Gaye respekterte ham nok til at han tålte å bli snakket til, og også bli produsert. Noe Marvin, som på den tiden visstnok var mer glad i å spille golf enn å øve, ikke nødvendigvis godtok av Motowns andre låtskrivere. Dozier har forklart at da Gaye kom for å spille inn «How Sweet It Is (To Be Loved By You)», la Dozier og brødrene sangene en halv key over Gayes naturlige stemmeleie. Da knakk Gaye over i falsett, og vips, fikk de utnyttet hele bredden i stemmen hans.

Samarbeidet med The Supremes er velkjent, brødrene og Dozier, tapetserte Billboard med The Supremes-låter. Personlig er likevel hans samarbeid med Four Tops, og da egentlig sangeren Levi Stubbs, viktigere for meg. Redaktør Vinger mente i sin DN-artikkel om Doziers bortgang, at bare det å høre Stubbs ytre et damenavn burde være nok for en nobelpris. Det er vanskelig å være uenig. Selv med lett klaustrofobi håper jeg at heisen stopper et sted mellom første og femte etasje skulle «Bernadette» komme på. Andre nøkkelkutt er «Something About You», «Seven Rooms of Gloom» og selvsagt «Reach Out I’ll Be There» og «It’s The Same Old Song». Samme triks som Dozier brukte overfor Gaye, brukte han også overfor Levi Stubbs.

The Originals blir ofte oversett når Motown lovprises, men i mine kretser er det nok få som ikke vil nevne dem blant labelets beste. Deres mest ikoniske låt for meg, fra denne perioden, er den i 1965 uutgitte «Suspicion». Akkurat hvem som spilte den først (Dave Withers?), hvor den ble spilt (Stafford?) og fra hva (acetate?) er hyppig debattert og er en del av Northern Soul-folkloren. At låta er fantastisk er det derimot ingen debatt om.

70-tallet: Seventies Soul Sensations
Der sekstitallet, i alle fall for soul på Motown, var meget singeldrevet —  historiene om Gordys quality control er veldokumentert —  finner vi i Doziers katalog på syttitallet, både som soloartist og som involvert i en lang rekke fantastiske album. Til venner på jakt etter noe i bra i bruktbutikker ber jeg dem alltid plukke opp enten hans soloalbum eller noen av de skivene han på et eller annet vis var involvert i.

Dozier ga ut to album på ABC, «Out Here On My Own» (1973) og «Black Bach» (1974), og ett uutgitt «Prophecy» (1975). Etter ABC-perioden kom det så tre album på Warners:  «Right There» (1976), «Peddlin’ Music On The Side» (1977) og «Bittersweet» (1979). Det er ingen grunn til ikke å plukke opp noen av dem der de vegeterer bakerst i bunken i en eller annen bruktsjappe. Et lite utvalg: «Breaking Out All Over» og «Take Off Your Make Up» fra Out Here On My Own, «All Cried Out» og «Rose» fra Black Bach, «Something To Fall Back On» fra Prophecy, «In A Wild Frame Of Mind» og «Joy» fra Right There, «Break The Ice» og hans egen versjon av «Going Back To My Roots» fra Peddlin’ Music On The Side og «Love Me To The Max» og «Fly Away Little Birdsong» fra Bittersweet.

Samtidig som soloalbumene kom med en motownsk hyppighet, var Dozier også involvert i en rekke andre samarbeid på syttitallet. Særlig fruktbart, i alle fall for meg, var samarbeidet med McKinley Jackson, Gene Page og Paul Riser på en rekke andre artisters prosjekter. Hør på Richard «Popcorn» Wylie’s «How Did I Lose You», Z.Z Hill’s «That Ain’t The Way You Make Love», Bobby Hutton’s «Watch Where You’re Going», The Originals «Nothing Can Take The Place (Of Your Love)», Dionne Warwicke «(I’m) Just Being Myself», Ben E. Kings «Family Jewels» og Wali Ali’s «(Oh I) Need Your Lovin’».

Dessverre ble det bare tre låter mellom junior high-skolekameratene Aretha Franklin og Lamont Dozier, men på albumet «Sweet Passion» får vi to av Arethas aller beste: «No One Could Ever Love You More» og «Sunshine Will Never Be The Same».

Til sist, det er umulig ikke å nevne Eloise Laws’ energiske «Love Factory», en sang det kunne vært skrevet en bok om alene. Og hans beste låt «Why Can’t We be Lovers», laget sammen med Holland-brødrene under perioden med deres eget label Hotwax/Invictus.

80-tallet: Underspilt, men uforglemmelig
Etter Doziers siste plate på Warners, får han en siste plate utgitt på et av de store selskapene, med Columbia-platen Working On You. Et undervurdert sett, hør f.eks. «Why (Ain’t My Love Enough), «Nobody Told Me» og «You Made Me A Believer». Vi møter her Dozier som mer luxury-orientert, mer velprodusert og med noen smett sophisti-soul. Det er likevel i denne perioden Dozier har truffet en nerve hos det som nå er hans mest trofaste fans. Med platene han gjorde for Zingara, Future Flight, hans egen plate Lamont og Garland Green kronet han karrieren som min McCartney. Bare hør på Zingara’s «Love’s Calling», «Haunted House» og «I Surrender» gitt ut på Chicago-etiketten Wheel Records. Eller Future Flight’s «Hip-Notic Lady», «You’ve Should’ve Been There» eller «Dues», hans egen «You Oughta Be In Pictures» eller Garland Green’s «System». Soul om noe.

 

Harpe, Karpe, kulturtanter og jazzrevolusjon: 2022 i 11 NTT-kapitler

1. Jazzintro under lupen
“Vi må alle sammen være bevisst på denne problematikken. Både som musikere, som bookere, som undervisere, etcetera. Ofte blir «skylden» lagt på at det for eksempel var en lav andel av søkerne som var kvinner. Om vi skal lykkes med å endre disse tendensene er vi nødt til å starte med oss selv. Hvem spør vi om å spille i band med? Hvem booker vi til konsertene våre? Hvem velger vi å løfte frem i diverse showcaser?” 

NTT-året 2022 startet i februar med et leserinnlegg fra musikerne Amalie Dahl og Maria Norseth Garli, om skjev kjønnsbalanse i showcase-konkurransen Jazzintro (15% av søkerne var kvinner, 7,4% av de nominerte deltagerne var det). Uka etter gjorde vi et oppfølgingsintervju med Dahl, i tillegg til at arrangørene bak Jazzintro svarte. Vi får se hvordan det blir i år. I tillegg greide Sondre Lerche, som etter hvert skulle bli aktuell med et av årets mest kritikerroste og ambisiøse dobbeltalbum, ut om sine favorittversjoner av “In a Sentimental Mood” – og et par han ikke helt hadde sansen for. 

Amalie Dahl. Foto: Juliane Schütz

2. Knuffing på Kongsberg og Losen i Ukraina
24. februar invaderte Russland Ukraina. Vi snakket med Odd Gjelsnes, mannen bak Losen Records, om ting som rører seg i ukrainsk jazz – inkludert noen stikk til provinsielle tendenser i norsk jazzjournalistikk. Samme nummer blusset pussig nok gnisningene mellom Kongsberg Jazzfestival og næringslivet i byen opp igjen, da det nye arrangementet Kongsbergdagene ble lagt rett før årets jazzfestival – til stor fortørnelse fra blant andre festivalens gamle sjef, Kai Gustavsen. Når sommeren kom var det uansett ingen tvil om hva som egentlig er størst i sølvbyen – selv om publikumsoppslutningen i likhet med andre norske festivaler ikke var på topp, var det mer enn nok rølp, store og små konserter og salg av løsøre til at festivalen atter en gang lignet på seg selv. Ville historien om festivalen og Kongsberg Gruppen spilt seg ut om den hadde kommet nå, etter at norsk våpeneksport til Ukraina er blitt noe vanlige folk ikke bare tolererer, men brenner for? Det er ikke utenkelig, men det er vel også en forenkling av diskusjonen som handlet om eierskap til festivalen, og hvor den er på vei videre. Kongsberg er ikke det eneste stedet hvor de veier opp bredde og tyngde for tiden – det er en diskusjon vi kommer tilbake til i 2023.

3. Spellemann-bråk!
Okei, dette skjer hvert år, men 2022-miksen av forhåndsutdelte priser og mye surr utløste et skred av reaksjoner i ukene før prisen ble utdelt, et godt stykke ut på vårparten. Det måtte vi selvsagt skrive om ved å foreta et dypdykk i Spellemann-utdelingene fra nittitallet, også kjent som Knut Borge-æraen. 

“Kunne de ikke bare forsøkt å virkelig vri bilen over i venstrefila ett eneste år, om ikke annet for å demonstrere at den slags ikke fungerer i våre dager? Det pussige med slike diskusjoner er det underliggende premisset om at det selvsagt er kul umulig. Det er blitt nok av en av tingene man bare vet, som man har tall på, som ikke egentlig er verdt en seriøs diskusjon. Og det er der jeg merker at det virkelig rykker for meg. Spellemann blir en årlig påminner om hvor pokkers vanskelig det er å diskutere kunst og kultur og underholdning på et annet grunnlag enn det empiriske, at vi på mange måter lever i en avromantisert virkelighet. Det er ikke deres skyld, altså – noen ganger er det rett og slett uflaks å være et sterkt symbol.”

I samme utgave bød vi også på et stort intervju med bassist Gard Kronborg, som vi hadde gleden av å se en rekke gode konserter med i løpet av året. 

Gard Kronborg. Foto: Joakim Lambek

4. ¡Viva la Revolución!
I mai var det endelig duket for vår store Norsk Jazzrevolusjon-spesial, hvor vi intervjuet musikerne Andreas Solheim, Veslemøy Narvesen og Petter Dalane om hva dette merksnodige begrepet egentlig skal bety. Solheim forklarte det konsist i sitt intervju: 

Det er et ekstremt begrep, vi skal jo ikke henrette noen på torget. Kanskje renessanse egentlig er en mer passende beskrivelse, om man absolutt trenger et ord. Men for meg handler det uansett om to ting: Ekstrem kjærlighet for den tradisjonelle amerikanske jazzmusikken, for bebop, musikken til Charlie Parker, Dizzy Gillespie og så videre, frem til mye av det som skjer i New York nå. Det er mange av oss som deler en veldig stor lidenskap for det, og kanskje et visst savn eller et ønske om at akkurat den musikken ble representert på konsertarenaer og festivaler i Norge i større grad. Personlig synes jeg det er veldig lite av det om dagen. 

Dalane, som driver Norges kanskje mest sagnomsuste jam de siste årene, og som ikke regner seg selv som en del av den revolusjonære garde, hadde et gjør det selv-perspektiv på problemstillingen: “man kan i hvert fall ikke sutre over at ingen liker musikken som du liker. Man må lage en konsertserie eller lignende. Jeg tenker på Jon Larsen og Hot Club de Norvège som laget Djangofestivalen og fikk blåst liv i noe som sikkert ikke veldig mange i Norge brydde seg om på den tiden. Det er noe av greien, man må ha en positiv attitude til det hele.”

Hvem vet, kanskje vil det piple opp mainstrem-orienterte konsertserier eller til og med en liten festival rundt dette? En del av artistene Solheim & co etterlyser, som Immanuel Wilkins, ute med et av årets album, eller Savannah Harris vil vel uansett være høyst aktuelle bookinger for de aller fleste brede norske jazzfestivalene i de kommende årene. Men vi tar gjerne en litt spiss og spesifik bopfestival vi, altså, som tvert stenger dørene for all jazzrocken, alle skjæringspunktene, skronken og visepopen – kjør på, Bird Lives. 

Flere av intervjuene med unge musikere som vi gjorde denne våren toucher forøvrig innom temaene – tidligere nevnte Gard Kronborg snakker om det, og trombonist Jørgen Bjelkerud, som vi også hørte med glede både her og der, adresserer temaet. I tillegg må vi anbefale intervjuet med Jazzlinja-nestor Erling Aksdal, som vant Norsk jazzforums aller første Hederspris i år, og som svarte relativt tålmodig på det han sikkert (og med rette) syntes var nokså klossete spørsmål, og hvor han lirte av seg følgende salve:

“Det er umulig å være mot nyskapning. Men man kan ikke for eksempel styre kulturpolitikken deretter, at det skal skapes ny kunst, som om det var forskning. Det er tullete! Et bredt og mangfoldig kunst- og kulturliv er det pengene skal gå til. Det vil alltid være noen som driver med nyskapning, det ligger implisitt i kunstens natur og mekanismer. Men det er så mye som ikke behøver å være nyskapende. Ikke minst gjelder det i sanntidsgenerert musikk. Det er som språket – man bruker de samme ordene, men det er ny mening i ny kontekst, konteksten gjør det ferskt. Det er noe her som har gått litt av hengslene. Jeg mener at ordet nyskapning må ut av Kulturrådets og Kulturdepartementets vokabular.”  

5. Hail Mary
Det er mange forskjellige utgivelser som skal nevnes når musikk- og jazzåret 2022 skal oppsummeres, men det er nokså åpenbart at gitarist og komponist Mary Halvorsons søsken-album Amaryllis og Belladonna rager høyt. Det føles virkelig som et av disse ambisiøse og nøye gjennomførte covid-inspirerte albumprosjektene vi har sittet og ventet på. På Belladonna befinner hun seg i kammerorkestrale omgivelser, på Amaryllis hører vi henne både med stryk og vanlig jazzband – i begge tilfeller er det snakk om kreativ, virtuos materie hvor Halvorson leker med en litt tenkt og nesten kjølig avstand til det som foregår – på engelsk heter det visst cerebralt – men hvor hun også røper seg i den smittende gleden over strukturer og form, snåle melodier og underlige sammenstøt. Musikk full av puslespill og mønstre, som det er givende å bruke litt tid å pakke ut, men som også tilbyr feng og hooks på første lytten. I anledning slippet inviterte vi kollega og Halvorson-kjenner Chris Monsen til å holde et lite lynkurs i henne for våre lesere. 

6. Ellen og Torgrim
Skuddene utenfor London, Per på Hjørnet og Herr Nilsen kastet skygger over Oslo tidlig på sommeren. Det preget også det siste nummeret vårt før sommeren, hvor vi snakket med Ellen Brekken om å være skeiv jazzmusiker, om hvordan den uka oppleves – men hvor vi også tillot oss å titte inn i sommeren. I tillegg hadde vi en stor samtale med legenden Torgrim Sollid om alt fra Beckett og Ionesco, Warne Marsh og Kenny Wheeler, folkemusikk og jazzarv, Søyr, surrealisme og det som verre er. 

7. Er harpen den nye tubaen?
JA, VI BARE SPØR, ALTSÅ!! På et tidspunkt på sensommeren var det harper over alt – Brandee Younger, Abigail Millar Todd, Florence and the Machine, Nick Cave, det stoppet liksom ikke. I dette nummeret prøvde vi å finne noen svar. I tillegg snakket vi med Kjetil Mulelid om store konsertopplevelser med Craig Taborn og vi delte ut litt refs til diverse store norske festivaler om behandling av folk som spiller på showcase- og sideprogrammer. 

8. Grioten i Oslo Spektrum
De ti Karpe-konsertene i Oslo Spektrum, som ble annonsert like før samfunnets nedstengning i 2020, kunne endelig arrangeres. Det er vanskelig å komme på noen musikalske hendelser det har vært knyttet like store forventninger til – og det gikk vel sånn tålelig bra også? Spesielt stort for oss i NTT var det å se bandet utvidet av flere musikere vi har hatt store kick på – blant dem grioten Ibou Cissokho, som vi måtte ta en lang prat med om å spille for 100.000 mennesker på en måned, om kora-bygging, griot-arven, alle de ulike prosjektene han er med i og om faren hans, Solo Cissokho:

“(…) da jeg så de filmene av både Chirag og Magdi fra de var små, med foreldre rundt seg, som ble vist underveis. Det var fantastisk å vise det, å fortelle hvor man kommer fra. Da skjønner jeg at pappa er der. Jeg vet at jeg savner ham veldig mye – sånn er livet. Pappa og jeg var veldig nære, vi var veldig gode venner. En gang satt vi i en taxi i Senegal. Han var kjent der nede, nesten så det var vanskelig å reise med ham. Jeg satt foran, han satt bak i taxien. En mann kjørte forbi oss, og kjørte tilbake og ropte Solo, er det deg? til meg. På den tiden lignet vi, vi hadde ganske mye hår begge to. Jeg ropte jajaja, det er meg tilbake til ham, hahaha! Han begynte å snakke mer til meg, vi er så glade i deg, kan du ikke gi meg en CD da, jeg sa ja, klart du kan få, og det begynte å komme flere folk som samlet seg rundt taxien. Jeg hørte pappa si kjør, kjør, kjør til sjåføren. Da vi kom hjem lo vi masse. Når jeg spiller føler jeg at han er i nærheten, for det er han som har lært meg det jeg spiller. Han har lært fra sin far, så har han lært meg sin teknikk og jeg prøver å finne hvem jeg er i koramusikken. Det er det som er viktig, det var det han sa jeg skulle gjøre. Men alltid, når jeg spiller, kommer det øyeblikk hvor jeg tenker wow, dette minner meg om ham. Og jeg tror det skjedde hver eneste av de ti kveldene i Spektrum, jeg tenkte at pappa var her. Det kom et øyeblikk. Når den store kuben ble heist opp, skrikingen, du lukker øynene, alt reiser seg og du løfter instrumentet… det er stort, altså. For en følelse.”  

9. Hail Krissy
En annen sentral utgivelse i år er Femme Sole av Kristine Marie Aasvang, eller Krissy Mary, som hun kaller seg, og som kom på tampen. En av de sangerne folk virkelig stopper opp ved – Rolling Stone-redaktør David Fricke ble blant hennes nye fans i løpet av høsten – og også en kunstner som finner store og vidløftige rammer for musikken sin, som hun gjorde under årets Høstutstilling med verket Cantus Map. Vi snakket med henne om tankene bak verket, om Hildegard von Bingen, Spice Girls, gammal progrock, kunstsyn og Nordicana-merkelapper. 

10. Joel Ross forklarer seg
Vibrafonisten Joel Ross er et stjerneskudd på den amerikanske jazzhimmelen, og har i år stått for et fantastisk album under eget navn i tillegg til at han figurerer på en av årets skiver, Makaya McCravens In these Times. Vi tok en lang og god prat med ham om begge disse skivene og mye annet når han besøkte Munchmuseet i høst. To av årets fineste låter, “Prayer” og “Dream Another”, hadde ikke vært det samme uten ham: 

 

12. NTT tar helg med smørrebrød og kulturtanter
Vi avsluttet året i det noe uformelle hjørnet – i NTTs aller første lørdagsspesial snakket vi ikke bare med saksofonhelt Knut Riisnæs, vi hadde også en lengre diskusjon med restauranteur Joanne Sørheim om smørbrødets sjarm. 

Hvis du kommer på en veikro, eller Stortorvets Gjestgiveri eller lignende, er det alltid et trygt valg, for det er grenser for hvor dårlig det kan bli. Du kan ha håndpilla reker og posjerte egg, ikke sant, det kan være superfancy med hjemmelaget majones, karse, kanskje løyrom. Men om du får et rekesmørbrød på et ferdigkutta Pågen-brød med reker i lake og et hardkokt egg, blir det liksom ikke så dårlig. Det er mye skumlere å velge en eller annen varmrett hvor kokken kan ha overstekt biffen og så videre. Men med rekesmørbrød er det faen meg grenser for hvor gærent det kan gå. Og du kan altså pumpe ut sjuke mengder av det. Om det står rekesmørbrød på menyen forventer ikke folk nødvendigvis mer enn reker i lake og majo. Og det er jo godt. 

Uka etter fortsatte vi i omegnen da vi både bød på en scenesamtale med litteraturkritiker James Wood og en samtale med Ragnhild Brochmann om kulturtantas revansje: 

Vi lever i et samfunn, og jobber for eksempel i mediehus, som er utrolig opptatt av å nå ulike attraktive målgrupper som man kanskje ikke når i utgangspunktet. Den berømte ungdommen, for eksempel. Og det er i mange tilfeller en feilslått strategi, tror jeg. Det synliggjør en manglende evne til å skjønne hvem den typiske kulturforbrukeren i Norge egentlig er og har vært så lenge jeg har levd – de voksne kvinnene. Jeg tror at grunnen til at mange ikke er spesielt opptatt av dem er fordi de alltid er der. De stiller opp. Nettopp det gjør at det er veldig kort vei fra å tenke “kulturkjerring” til å tenke “mor”. For mor kommer, hun henter, hun bringer, hun er begeistret. Hun sier “ah, har du fått deg ny kjole, så fin”, “har du fått deg ny kjæreste, så hyggelig”, “så god mat dette var”. Hun er en person samfunnet forventer synlig begeistring fra. Og det er lett å tenke at en person som går rundt og viser begeistring så ofte er litt dum – for bare dumme folk er begeistra hele tiden, liksom.

 

Karoline Ruderaas Jerves topp ti sanseinntrykk fra 2022

Foto: Karoline Ruderaas Jerve

Musiker og journalist Karoline har en penn som både markerer seg i spaltene til Jazznytt, NTT og mange andre steder. Til neste år ser vi frem til å jobbe enda tettere med henne om Jazznytt – og sikkert andre ting også. Til denne årsoppsummeringen spurte vi henne om hun kunne tenke seg å bidra med 3 eller 5 høydepunkter – album, konserter, låter, hva som helst. Hun svarte med denne listen over de ti sterkeste sanseinntrykkene hun har hatt! 

Hvis noen holdt gættern mot nakken min just precis nuh, og krevde å få servert min personlige årskavalkade av sanseinntrykk, måtte det bli følgende (notabene, jeg forbeholder meg total skruppelløshet)

1. Den første innskytelsen som treffer bevisstheten er bestillingsverket Speilstillevariasjoner, skrevet av Stein Urheim (med Hans Kjorstad, Øyunn, Ikue Mori, Sam Gendel) som et samarbeidprosjekt mellom Oslojazz og Sildajazz, og urfremført på sistnevnte. var en særs dyp, spor- og sporedannende opplevelse. Verket kretsa rundt renstemming og mikrotonalitet, lyden kretsa rundt i rommet på Haugesund billedgalleri, og tok publikum med på en reise i både tid og sted med sine mange bilder.

Foto: Karoline Ruderaas Jerve

2. Som inntrykk nummer to vil jeg trekke frem den samme festivalen: opplevelsen av byen og festivaltablået, med sin tunge småbåttrafikk og middelhavske tendenser, som er like hardt etset på sanseminne som alle de 222 sveletoppene jeg har møtt i Molde i min tid.

Les også Karolines glimrende festivalrapporter fra Sildajazz her, her og her!

3. Og mens vi snakker om Solbyen Molde (som kanskje hadde sin mest hustrige årgang noensinne i 2022 – ALLTID pakk med et lag ull), så stikker nok et «lavmælt gitar»-konsept av med synapseprisen. John Zorns Teresa De Ávila ble fremført av Bill Frisell, Julian Lage og Gyan Riley i Molde Domkirke, og resulterte i en riktig så sakralt tilstand for en svært så sekulær Tromsøværing. Hver streng ble en stråle av sublimt musikalsk lys som fjernet kroppen fra tid og rom, intet mindre.

4. I samme åndedrett som Zorns tilstedeværelse under Moldejazz 2022, må nevnes hans (også mye omtalte) fravær. For noen: en skamplett og en enorm skuffelse, for andre: en nydelig kosmisk poesi, for tredje: en finmarmorert kombinasjon. Som en halvgud satt en fly- og helsefast Zorn og dirigerte sin storslåtte og lenge planlagt residens, med den største spirituelle tilstedeværelse. En mulig, ehm, rosemalende og ganske sikkert svært menneskelig reaksjon – å forsøke å finne mening er det ikke er noen – som enkelte vil avfeie, men som jeg personlig syntes å krone verket. Et bedre plott du ikke på film en gang. Stor kunst(?).

5. Stor kunst: Anja Lauvdals soloplate, helt enkelt. From A Story Now Lost som utkom ultimo oktober. Jeg klapper sammen hælene og føyer meg pent inn i rekken av believers/belauvers, for en herligere hjernemassasje fikk jeg ikke i 2022. Samples, orgel, bånd, synther, resynther. Nam, nam, nam.

6. Syntese foregikk dessuten under VoxLAB VårFEST 2022, der komponist Natasha Barrett og danser/operasanger Silje Aker Johnsen urfremførte verket The Transformer. De utforsket hvordan kunstig intelligens ko-kreerer med utvidet stemmebruk og bevegelser, både i lyd og i videoanimasjon, og hvordan den menneskelige utøveren tilpasser seg begrensningene og materialet matet ut av den kunstige. Det var omtrent som å være inni en episode av Black Mirror.

7. Det kunstiges motsats ble godt representert i Lament III av Lars Øyno og Grusomhetens Teater. Det havner på liste dels fordi det var noe av det mest overraskende jeg overvar i 2022. Mørkt, dyrisk og visceralt var det. En destillert og språkløs utforskning av gråten og sorgens mange fasetter, som på mange måter ligner de overspråklige kvaliteter som særlig friimpro har.

8. Mens jeg skriver meg nedover denne lista, innser jeg at jeg nesten utelukkende har inkludert opplevelser post-jonsok. Årsaken til dette er at 2022 fram til 2. mai kl 1259 var et sort hull kalt «masteroppgave». Samtlige sanser berørt og ditto følelser følt i denne prosessen også, hvis noen lurte.

9. Som ledd i egen utvikling har jeg i år gjort omfattende undersøkelser om utelivets tilbud av lette drikkevarer, og må si at ingen topper lista som Villbrygg sin Flyt. Herbs to curb the nerve. Hvilket bringer meg til neste nervekuende tiltak.

10. I likhet med mange andre, har jeg for alvor oppdaget badstuens og isbadets vidunderlige virkninger dette året. Som et punktum på denne lista vil jeg trekke fram amalgamet av alle gangene jeg har sjokkbehandla skadeskutte nerver med kroppsoppslukende temperaturbasert overstyring. Ganske jazzete i grunn, all denne selvutviklingen – og berusende. Og øresusende. Derfor skal jeg i morgen starte året på nettopp dette viset. Men først: boblebrusende!

Hæppi nuu jir!

 

Frustrasjoner, sjakk og kick: NTTs romjulsbrevveksling

Tradisjonen tro avslutter vi årets siste NTT med en brevveksling utført i romjulen, og avsluttet på nyttårsaften. Godt nytt år til alle kjente og ukjente, takk for det gamle, sees på konsert!

God jul, Audun! 

Her kommer et julebrev, passende nok for resten av 2022 i siste liten. Det får stå sin prøve! Jeg håper romjulen er fin – den har sneket seg inn i den vante tralten for min del, få gjøremål (utenom NTTs nyttårsspesial, selvfølgelig), julete brødmat og take away fra Lahori Dera i Nordbygata, litt halvhjertet filmtitting, et sjakkmesterskap eller to som surrer og går i bakgrunnen og lytting til musikk. Speak no Evil, spilt inn 24. desember 1964, er blitt en slags tradisjon når jeg kommer hjem fra julaften. I år var jeg innom Deichman samme dag og lånte Wayne Shorter-biografien Footprints av Michelle Mercer. Det står ikke mye om den innspillingen i seg selv, det er ikke en session-nerdete biografi, men den er god på mange andre måter, og sendte meg videre til kosmiske Super Nova fra 1969 med en rørende versjon av Jobim-låta “Dindi” midt i, i tillegg til plater fra samme tidsperiode av Hank Mobley, Art Blakey, McCoy Tyner, Dexter Gordon og så videre og så videre. Jeg leste en bloggpost av pianist Ethan Iverson om Blue Note Records fra denne perioden hvor han skriver “There’s a lot of great jazz from all sorts of angles, but this is the center of the mosaic. A peak of American music, 1958-1967”. Det går fint an å være uenig i Iversons fasit, men jeg liker uansett tanken om en mosaikk. Men denne Blue Note-perioden og lyden fra Rudy van Gelders sekulære lydtempel føles uansett som selve julejazzen. Hvorfor det, egentlig?

Blue Note handler ikke bare om fortiden, de kan se tilbake på et år med flere sentrale utgivelser – The Parable of the Poet av Joel Ross, som vi også snakket med, og NOT TiGHT av Domi & JD Beck, for å nevne to jeg rakk å skrive om selv i Jazznytt. Den ene en akustisk, melodisk liten suite, den andre en hyperaktiv, tidsåndoppsummerende fusionfest produsert av Anderson .Paak og med gilde gjestemusikere, fra Snoop Dogg og Busta Rhymes til Thundercat og Herbie Hancock, uten at det på noe tidspunkt føltes som noe annet enn albumet til de to merksnodige karakterene i musikkens sentrum. De har nok ikke så mye til felles på overflaten, kanskje ikke nede på dypet heller, rent bortsett fra at de er ganske plettfrie begge to, og at de gir uttrykk for en selvtillit og optimisme på (jazz)musikkens vegne her og nå. Når jeg leser deg skrive i DN om at jazzen definerer samtiden, lurer jeg selvsagt først om både du og jeg har gravd oss så langt inni ekkokammeret at vi har lurt oss til å tro at dette stemmer. Det stemmer nok til en viss grad, og hvem vet, kanskje det er jobben vår også. Men så tenker jeg selvsagt også at det er noe i det, ellers ville du ikke skrevet det. Noe som ikke nødvendigvis handler om at denne musikken plutselig er mye mer kommersielt attraktiv enn tidligere, men at all denne musikken som vi bruker j-ordet på er i kontakt med musikken og tidsånden rundt seg på en måte som virker revitalisert, meningsfull og ganske uunnværlig. Ikke på toppen av pyramiden på noe vis, men kanskje et sted i midten av mosaikken. 

Jeg tror det fungerer på litt ulikt vis her hjemme og i for eksempel England eller USA. En plate både du og jeg falt for i år – og som mange andre også åpenbart har hatt kick på – er In these Times av Makaya McCraven, som spilte på Kongsberg i år og som kommer til Øya til neste år. Gitt ut på International Anthem, som vi på dette tidspunktet kanskje kan kalle det aller viktigste jazzlabelet i verden for øyeblikket, og som både er progressive i måten de gir ut album som stiller nye, relevante spørsmål om jazzalbum-estetikken, men som også reflekterer den politiske tidsånden på ulike vis. Fra poetisk aktivisme med Irreversible Entanglements og Angel Bat Dawid til det jeg opplever som mer ømme refleksjoner av det samme bildet hos McCraven eller plater fra en kar som Jeff Parker. Årets tristeste nyhet fra jazzlivet var bortgangen til trompetisten Jaime Branch denne sensommeren – hennes Fly or die-plater på labelet vil bli stående som sentrale utgivelser fra denne storhetstiden til plateselskapet. 

Det er ikke nødvendigvis det at eksplisitte politiske budskap preger all musikk som gir ut, men sett utenfra er det som om det tydeliggjør at gamle virkningsfulle motsetninger mellom tradisjonsforvaltning på den ene siden og “nyskapning” på den andre er blitt meningsløse linser å se musikklivet igjennom. For selv ikke akustiske utgivelser som på mange måter kunne vært spilt inn for 20, 30 eller 60 år siden slipper unna samtiden. Og var ikke noen av de mest tradisjonsbevisste konsertene med amerikanske artister vi så i år også de mest eklektiske, postmoderne? Jeg tenker på den kokette leken med sangarven til Cecile McLorin Salvant, som ga ut listetopperen Ghost Song og som på mange måter føles som jazzens førstesanger nå. Hun så vi i Kikkans Hall på Moldejazz, der kveilet de historiske linjene rundt hverandre. Jeg tenke også på den fantastiske solokonserten Jason Moran holdt i Monumentalsalen på Munchmuseet, hvor alt fra stridepiano og Jaki Byard-låter til uforståelig mektige droner ble drøsset ut av ermet. Ikke alt var like bra – Angel Bat Dawids besøk på Munch manglet intimitet og overskudd, mens Isaiah Colliers Coltrane-revival-band aldri helt unnslapp epigoneriet, det ble liksom aldri ømt, slik musikken til det store forbildet var, og det dura på i timesvis uten at konsertens storform noen sinne ble spesielt meningsfull. 

Tar jeg feil om dette føles som et slags mellom-år her hjemme? I pluss-kolonnen er det flere gode konserter, en håndfull utgivelser jeg på ingen måte er ferdig med å lytte til, følelsen av at musikere, musikkmiljøer og tendenser som NTT har brydd seg om de siste årene som bare blir mer og mer sentrale i den norske musikkhverdagen – med Ibou Cissokho, Harpreet Bansal, Mira Tiruchelvam, Sidiki Camara og Emilie Nicolas som kledelige bandutvidelser under Karpes 10 kvelder i Spektrum som et naturlig rungende utropstegn. Joda, det har skjedd mye fint, men det jeg tenker mest på er allikevel alt strevet, med å drive klubber, festivaler, plateselskaper, med å få noe til å tells. Måten du hele veien er blitt minnet på at motbakken ikke er over. Den største festivalen, Moldejazz, er åpenbart ved et veiskille. Andre igjen får til mye, men sliter også med å få blåst opp fotballen skikkelig. 

Viktige plateselskaper senker aktiviteten – selv om utgivelsesfrekvensen totalt sett åpenbart er høy. Men det er kanskje også noe av årsaken til uroen. På vårparten smalt det godt i den årlige Spellemann-diskusjonen. På høsten har det pågått diskusjoner om kritikk, kulturjournalistikk og tidsskriftenes fremtid i Norge. Diskusjonen har vært mest aktiv, kanskje også mest aktuell og betent, på litteraturfeltet. Den angår også musikken, selv om det kanskje er færre naturlige arenaer for å diskutere det, og at problemene i seg selv muligens er av en litt annen art. 

Hovedproblemet kan kanskje oppsummeres slik: Produksjonen av ny kultur – bøker, album, konserter, you name it – skjer i et stort volum som gjør at vi tør måle oss med langt større land. Da flyr vi ofte høyt. Mottagelsen og absorpsjonsevnen blant lesere, lyttere, kritikere, media, alt det vi kan oppsummere som kulturoffentligheten, bringer oss ned på jorda. En liten kultur, hvor det kanskje ikke er mange nok folk som bryr seg til at det går an å holde tritt med produksjonen, og hvor det viser seg vanskelig å subsidiere seg frem til en løsning.  

Kulturmennesker flest vil selvsagt være stolte over mengden med bra ting som skapes her til lands. Men vi blir naturlig nok også opprørte og bekymret av misforholdet, og over hvor mye kulturproduksjon som kanskje ikke er direkte meningsløs, men som i verste fall føles dødfødt. Det kan fremstå grotesk, som å åpne dørene til en brusfabrikk der noe har kommet bort i “på”-knappen i nattens mulm og mørke, og hvor blandemaskinen og kullsyretanken og spyledysen og korke-roboten og samlebåndet har bykset seg i gang for sanseløst å skyve ut mange tusen flasker med det skulle nytes ved norske stuebord og bardisker, men som nå ligger i en stor haug ute på gulvet, klissete og bedervet innhold som det bare er å få spylt vekk før produksjonen av neste dose nytt kan komme i gang. 

Selvsagt handler mesteparten av diskusjonen om hvordan kulturoffentligheten kan styrkes. Men like selvsagt lurer også mange på om noe kan gjøres med den andre vektskålen. Litteraturfeltet fremstår som ganske annerledes enn musikk, eksistensen til de store forlagene gjør at det smale og nye inngår i det samme kretsløpet som de store kjente sluggerne på en annen måte. Ansvaret de tradisjonelt har tatt for bredden og dybden i dekningen, gjennom å holde seg med egne tidsskrift, har ikke noe naturlig motstykke. Når det skjer mye i norsk musikk på utgivelsesfronten, handler det ikke bare om kjente og forholdsvis store selskap med høy utgivelsesfrekvens, men også hundrevis av artister og små miljøer som ordner seg på eget vis. 

Fredrik Ljungkvist nyter lyden av sine medmusikanter under et av Atomics siste sett. Foto: Eyvind Fredriksen

Gis det ut for mye (smal) (norsk) musikk? Til det vil jeg svare et rungende tja: 1. Jeg har ingen klar formening om hva som er en passende mengde, men det jeg kan si er at jeg aldri har hørt noen si at det gis ut for lite, så om noe ligger vi cirka der vi bør være. 2. Gjennom deltagelse i et band med ganske høy utgivelsesfrekvens som nok ikke helt svarer til den reelle etterspørselen der ute, føler jeg på et medansvar for denne mengden, og jeg kan garantere at vi ikke kommer til å delta i noen reduser-slippene-dugnad, så det føles rart å skulle kreve det av noen andre. 3. Jeg tror ikke noe på at det er de svakeste albumene som ryker om man f.eks. hadde kuttet antall utgivelser med 25%, det er ikke sånn det fungerer.   

Tenk så enkelt det hadde vært om mer av det som kom ut var dritt. Jeg sier ikke at dritten ikke finnes, ei heller at det er en god del helt grei musikk som som nok ikke hadde trengt å munne ut i et album her og nå. Men det som forbløffer meg mest mer er i grunnen havet av sterke firere som kommer til syne om man har som jobb å følge med på alt det som skjer. Innspillinger som det er lagt omhu og kjærlighet i, som treffer minst like ofte som de bommer, og som kan åpne seg, og viser disse kvalitetene til lyttere som påspanderer dem fire-fem gjennomlyttinger. 

Ofte kan jeg mistenke at forskjellen på en litt likegyldig kvalitetsutgivelse og noe som stikker seg mer ut ikke ligger i verkets egenskaper, men i mangelen på lyttere og på virkning, ting som løfter kunsten opp et nøkternt bra jobba, alle sammen til noe mer. Sånn er vi jo, selv vi som liker knirkete nisjemusikk uten de mest voldsomme lyttertallene – det bryr oss at andre bryr seg. Selvsagt er ikke dette hele forskjellen. Den virkelig gode musikken fester seg til lytterne de får, enten det er mange eller få i starten, med en annen intensitet som kommer til syne, om ikke raskt, så i hvert fall før eller siden. Men møtet med noe som er bra, men som mangler tilskuere, følelsen av betydning og en meningsfull sjeldenhet, skjer ofte nok til at det kan kalles den mest provoserende kategorien kulturprodukter i Norge i dag. 

Jeg skal titte tilbake igjennom NTT-arkivet og Jazznytt-numrene nå, forsøke å få meg litt bedre oversikt før vi skriver 2023. Men jeg kan ikke unngå å tenke på at Gurls+TJO-albumet Oui, som vi vel er enige om at blir stående som en av årets norske skiver, også er det fordi den minner oss om noen uventet store konsertopplevelser i 2021. At den viser oss musikk som et knapphetsgode, på en måte. Men ærlig talt – sitter jeg og tenker nostalgisk tilbake på den ørkenvandringen der? Det blir for dumt – og det er nok flere store opplevelser fra i år som vil se ut som en gyllen, enklere tid når 2023 kommer seg i gang og viser hva den skjuler i sin skjebnesvangre raslepose.   

Foto: Morten Kolve/Kongsberg Jazzfestival

Når jeg forsøker å se meg tilbake, ligger triokonserten i Smeltehytta med rytmeseksjonen William Parker og Hamid Drake og Anja Lauvdal på piano og synth, et sted i midten. Både fordi jeg syns den var et høydepunkt, som sildret og bølget seg fram uten å slippe taket, musikk med interessante motsetninger og en følelse av felles mål, men også fordi den representerte noe av det som virkelig har vært savnet, nemlig møtene mellom ulike land, generasjoner og utgangspunkt. Kanskje det går an å håpe på et gjensyn med den trioen. For min del ser jeg jo gjerne trommeslager Hamid Drake i Norge mange ganger i året, karen er en skatt. Samtalen han hadde med Bobo Stenson og Martin Bjørnersen om låta “Witchi-tai-to”, samt Alice Coltrane-konserten han var konsertmester for litt senere den samme kvelden under Oslo Jazzfestival ble et annet høydepunkt, til dels preget av tekniske problemer, men det gjorde liksom ingenting, tvert imot var det som om det oppløste den litt stive hyllest-rammen på opplegget. Synet av en tekniker som sniker seg frem og tilbake til en stor scene, uten å finne ut av hvor hunden er begravet, kan faktisk en gang i blant være akkurat det en konsert trenger. 

Livet er rart, det tar uventede veier – og selv om improvisert musikk på noen måter handler om å ikke helt vite hva som skjer, opplever jeg ofte at gode konsertopplevelser handler om å finne opp en slags forutsigbarhet allikevel. Jeg tror det var i fjor at Pat Thomas sa til deg at en god friimprokonsert handler om å slutte på likt. Det slår meg ofte at du også kan dette som publikumer, når du føler det stemmer inni deg, kan du liksom se slutten komme, noen ganger minutter på forhånd. Andre ganger blir man minnet på at det finnes mer drastiske plot twists enn dette – var årets mest sentrale enkeltkonsertøyeblikk for oss det svevende, rytmiske u-Moskusete partiet som kom halvveis uti trioens konsert på Victoria i vår? Da var det mange konsertvenner inne på en beskjedent besøkt Nasjonal Jazzscene som så på hverandre med opprømte blikk. Det er et sånt øyeblikk jeg tar fram og grubler på en gang i blant – uten at jeg helt er i stand til å forklare hvorfor. 

Peter Brötzmann. Foto: Espen Sandengen/Kongsberg Jazzfestival

Det finnes andre slike øyeblikk. Peter Brötzmanns to konserter på Kongsberg ga oss et usentimentalt blikk på livet og alderdommen, som noe vanskelig og uunngåelig, ikke bare vakkert og verdig. Plutselig, en sen sommerkveld på internett, kunne man plutselig se meldinger om at Joni Mitchell var på scenen på Newport-festivalen. Dagen etter satt vi og måpte til en versjon av “Both Sides Now” som føltes definitiv, eller som gjorde Mitchells unge versjon og den orkestrale midt i livet-versjonen til de to første bitene av et triptykon. Pussig, det der. 

Kenny Wolleson. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

Jeg strever med å få oversikt, jeg vet fremdeles ikke helt hva 2022 egentlig har vært. Jeg vet vi har vært travle, involvert i oppstarten av en ny kulturavis på nett (du i mye større grad enn meg enn så lenge, riktignok), jeg har plutselig befunnet meg i NRKs ganger og jobbet med historien til norsk jazz, og til neste år er vi plutselig redaktører av ikke bare Now’s The Time, men hele Jazznytt. Dét gleder jeg meg til – og da tror jeg dette vrange, rare året kanskje kommer til å røpe at det har vært mer lærerikt enn jeg skjønner. Men nå er det på tide å trykke på send her, føler jeg. Jeg avslutter med det kanskje største enkeltøyeblikket fra i år – konserten med New New Masada Quartet (eller hva vi nå skal kalle dem), med Brian Marsella, Julian Lage, Kenny Wollesen og Jorge Roeder på Storyville under Moldejazz. Den halsbrekkende virtuositeten, følelsen av at musikerne gjennomførte et vågestykke i John Zorns fravær. Måten vi spratt opp fra stolene da siste tone var spilt og lo av lysteknikeren som skrudde på sallyset før de hadde spilt ekstranummer! Blikkene mellom publikummere, nye konsertvennskap som ble dannet der og da. De er det godt å ta med seg inn i neste år!

Filip

 

Hva er alt dette maset om «polsk frijazz»?

Mandelpotetlefse med fjordgris-sylte fra Brandbu pølsemakeri, meierismør og Jacobs grov sennep, etterfulgt av tørr julekake med smør og brunost, med lyden av Torstein Bae og de andre i sjakktvstudio i bakgrunnen har vært min virkelighet de siste dagene. Og det er vel til å leve med? Romjuls-sjakken er en tradisjon som går inn i kategorien «den gode jula», der det ellers er mye forfall og støy, vil jeg si. Dette med at det er en stor folkelig aksept for en kulturell idrett som sjakk, som handler om intelligens, konsentrasjon og utenforskap, må kunne kalles en triumf. Det er en markering av talent og fordypelse.  Pent studio og et grensesnitt som har en underlig appell. Det er også interessant at hurtigsjakk og lynsjakk er i ferd med å ta over hegemoniet fra klassisk sjakk, uten at for mange gråter av den grunn. Dette er jo sammenliknbart med mange andre formatdebatter vi har også i andre deler av kulturlivet. La forøvrig merke til at statsminister Støre snakket raust om Bae og hans retorikk om «vår mann fra Lommedalen» og så videre – et tydelig tegn på at dette er noe av det siste vi har igjen av norsk høy-monokultur – fenomener Kong Salomo, Jørgen Hattemaker og Jonas kan enes om.

Men hva var alt dette om «polsk frijazz», som de snakket om her om dagen? Dette må vi komme til bunns i etterhvert – det er jo et negativt uttrykk som har flerfoldige tiår på baken. Lurer på om det er flere som har et forhold til «polsk frijazz» enn de har til andre former for fri musikk.

Gisle Røen Johansen med Skikkelig Jazz trio. Foto: Camilla Slaattun

Jeg var ute en tur i jula også, det var jo du også, da jeg arrangerte Bladfyk julekro igjen på rockepuben Last Train – og hvor perfekt var det ikke å høre hornet til Gisle Røen Johansen der inne sammen med Solberg & Zanussi i Skikkelig Jazz Trio. Frodig og spirituelt og en anelse på kanten, akkurat slik vi liker det. Det minnet meg om hvordan han var med på å endre mitt musikalske livs retning da jeg sammen med Rune Grønn fra TRBNGR så ham og Element med Paal, Ingebrigt og Håvard, på baren ved Stenersenmuseet en gang i 1996 eller deromkring. Det ble en god retning!

Er forøvrig enig i at det har vært et år litt på det jevne – mange fantastiske konsertopplevelser, men kanskje litt færre utenom festivaler i år? Litt preget av mitt eget fravær i høst grunnet sykdomsbehandling som ikke innebærer smerte men som er tidkrevende. Jeg har i alle fall vært produktiv i kulturens tjeneste i år. Redigering av tekster i Jazznytt fire ganger i året, denne remsa stort sett hver eneste helg, god flyt i Sjøfarten hver lørdag, søren meg en hel bok om Nasjonalmuseet, oppstart av nettstedet Tidens Ånd, redaktørarbeid for jazzbøker av Terje Mosnes og Jan Omdahl, arrangering av poesifestival på Hadeland og Norsk Amerikansk Litteraturfestival på Litteraturhuset, Biblioteket på Øya, Festivalakademiet i Molde, Now’s The Time-kro på Kongsberg, en rekke Jazznytt18 og så videre. Veldig fornøyd med det livet der!

Mange gode norske album, med Team Hegdal, Gurls, Moskus, Fieh og Selma French i spissen, kanskje litt færre store utenlandske i år men mitt fokus er som regel på hjemlandet uansett. Ungjazzen har jo tatt helt av i år, og er dominerende også på nye utesteder som Becco og blir tatt mer på alvor i den mer generelle samtalen om musikk i Norge. Det må jo være positivt?

Ellers er jeg veldig fornøyd med min egen stamina som leser – det kan gå litt opp og ned, men veldig omfattende og allsidig lesning i år. Kanskje fordi jeg dropper all TV og serie-titting utenom toppidrettene jeg følger litt med på? Det er uansett sjelden at jeg føler at jeg kjeder

meg. Det blir spennende å jobbe mer med Jazznytt sammen med deg til neste år og se hvordan vi kan inkorporere det i arbeidet vi allerede legger ned i denne remsa. Det skal i alle fall ikke stå på råvarene vi har tilgang på i norske musikere. Eller burde vi i større grad rette blikket utover?

Audun

 

Mediekritikk for guruer

Dette er jo et fryktelig kjedelig og innlysende svar, men ja takk begge deler? Å bli bedre og bedre kjent med den norske scenen, uke for uke i NTT kommer vi ikke til å slutte med uansett. Jeg mener jo virkelig at den beste musikkjournalistikken ofte er lokaljournalistikk også. 

Filip. Foto: Cornelia Kristiansen

Men for å ta et eksempel, siden du nevner det: Jeg stusset også over Øystein Baches stadige nevning av “polsk frijazz” under sjakksendinga til NRK. Jeg har hørt denne måten å beskrive uforståelig vrøvl på flere ganger opp igjennom livet, men hvor kommer det fra? Litt søking på nett peker mot at det ble popularisert i det legendariske radioprogrammet Irma1000 på tidlig 90-tall – men så får jeg på øret her at du leste det helt tilbake på åttitallet i en Torgrim Eggen-anmeldelse av Iggy Pop på Kalvøya i 1986. Hvem vet. Uansett, det er nå bare et tøysete uttrykk, poenget mitt er at hvis jeg skulle blitt fornærmet på vegne av jazzinteresserte, Polen eller frijazz som sådan – hva hadde jeg smelt i bordet med av gode eksempler på polsk frijazz som vil være verdt tiden til folk? Jeg må innrømme at min kjennskap til polsk jazz ikke er god nok. Et par nåtidige, som Maciej Obara (som jeg sist så med Gard Nilssens Supersonic Orchestra i høst), de mest kjente bautaene som Komeda og Stańko, Michał Urbaniak og Urszula Dudziak… ikke akkurat en liste å komme og kremte veldig høylytt med. Det er vel litt som mange utenlandske jazzlytteres sporadiske kjennskap til Norge, i grunnen – 3-4 av de aller mest kjente navnene, noen fra den yngre garde man har hørt litt av. Det holder ikke helt. 

Europeisk integrasjon og samarbeid ble ikke et mindre hett tema i år, av åpenbare utenommusikalske årsaker, men det er naturlig å også titte på sin egen lille landsby og spørre hvordan det står til der. Du skal ikke snakke fryktelig mye med folk med kjennskap til den europeiske jazzdiskusjonen før det påpekes at mange er frustrerte over misforholdet mellom hva som kommer ut av Norge, og hva det gjøres plass til den andre veien. Det er ikke langt fra en sånn frustrasjon til et bilde av AS Norsk Jazz som en nyrik spradebass. Og det er vel en ærlig sak at arbeidet vårt i Now’s The Time ikke har bidratt så mye til å endre på det bildet? Joda, det henger sammen med måten vi jobber på, som handler om å se mye konserter, å få kick på noen nye/gamle band eller musikere, se dem igjen, kanskje gjøre et intervju eller to, sjekke dem ut i andre sammenhenger – å skrive seg fra det man kjenner og utover. Jeg syns jo den arbeidsmetoden har veldig mye for seg, men det er åpenbart hvilket handicap ting som ikke er ganske jevnlig innom norske scener stiller med. 

Et prosjekt som den fransk-norske kollektivdrevne Den Andre Festivalen, som vi snakket med Sigrid Aftret om i vår, er en idé uten voldsomt med promoressurser bak seg, og som fortjener større oppmerksomhet om/når det arrangeres igjen. Det samme gjelder Oslava, en festival der norsk og slovakisk musikk møtes, og som vi snakket med Michaela Antalová om i høst. Eller den transatlantiske festivalen Sonic Transmissions, som har norsk base i Trondheim. Bevares, et selskap som Losen Records er et hardtarbeidende norskbasert europeisk jazzlabel, flere festivaler og konsertsteder gjør jo også en innsats, det handler om å følge det opp, å møte opp, selv om det medfører noen bomturer. Sånn er det jo med all musikk, og det er på andrelytten det gjerne sitter. Vi startet året med å bli litt bedre kjent med Matti Nives, mannen bak det finske it-selskapet We Jazz, som også gir ut verdens kanskje beste (jazz)musikkblekke for tiden. Det var fint å lese Johanna Holt Kleives musikalske reisejournalistikk fra Frankrike i Jazznytt tidligere i år – håper vi får laget flere sånne saker, og at vi finner en mer systematisk, innbydende måte å jobbe med alle de ulike europeiske scenene på, både i ‘znytt og remsa. Det er vel ikke dét som gjør at folk plutselig går mann av huse for å sjekke ut sveitsiske eller portugisiske jazzband på norske scener, men det kan umulig skade – og jeg tror jo jeg vil få et rikere konsertliv av å kjenne mer til det. 

Jeg kom på en samtale jeg hadde med Oliver Skou-Due, en knallbra dansk pianist som er basert i Trondheim, og som jeg så med kvartetten Schemes to ganger på samme dag under Mandaljazz i år – først på en veldig raus og hyggelig frokostkonsert (både mat og kaffe var inkludert i den rimelig prisede billetten), og så på slutten av dagen, et uvørent og uforsterket spontan-sett mellom to av de ordinære konsertene på festivalområdet, hvor den glimrende saksofonisten Brede Sørum virkelig kom til sin rett – han var det forøvrig gøy å støte på igjen da han var frivillig på Moldejazz litt senere den samme sommeren. Som Norges sørligste jazzfestival legger Mandaljazz sjela si i å ha et tydelig dansk preg, noe de selvsagt burde fortsette med. 

Mandaljazz. Foto: Cornelia Kristiansen

Det var langt fram i pannebrasken min, for i forkant av festivalen hadde jeg snakket med noen norske musikere som hadde studert og jobbet en del i Danmark, og som fremhevet en del forskjeller som gjorde det til et interessant sted å være. Hvordan den litt magrere økonomien rundt konserter gjorde at man kanskje spilte mer, at det var lavere terskel for å bare møtes og teste ut ting uten at det nødvendigvis måtte ende opp med et prosjekt, hvordan færre jazzklubber i landet gjorde at man var nødt til å kikke seg utover landegrensene for å få spilt. Jeg fisket litt etter Olivers synspunkter på alt dette, men han ville heller snakke om hva som hadde trukket ham mot det norske miljøet. Kulturen for å jobbe med bandsound, med det spesifikke, å skille seg ut. Ikke nødvendigvis ved å gjøre noe nytt, men ved å gå dypt. Velkjente ting, setninger jeg føler jeg både har skrevet og lest litt for ofte. Men desto mer relevant å høre dem komme fra en jævlig bra pianist som har kommet hit for å jobbe. Og jeg tror ikke betydningen av de impulsene kan undervurderes, egentlig. Signe Emmeluth, Mette Rasmussen, Amalie Dahl – for å holde oss til danske ildfulle saksofonister med sterke konsertår bak seg. Den virtuose og surrealistiske østerrikske vokalimprovisatøren Agnes Hvizdalek, som når som helst kan oppdages av veldig mange fler, har jeg en følelse av. Pianistene Guosté Tamulynaite, Ayumi Tanaka og Jonas Cambien, tre radikalt forskjellige universer bare der, hvor det man kanskje kan kalle en unorsk klassisk stringens møter noen svært spesifikke ideer. Jeg kunne fortsatt, men det får greie seg – de kommer sikkert til å bli gjengangere i spaltene også til neste år.  

Mandaljazz var i det hele tatt et høydepunkt, jeg var der uten skriveoppgaver og kunne dermed nyte festivalen – og byjubileumet – uten deadlines. Bodde på campingplass og gikk tur langs strendene og greier. Kvartetten Akmee – som slipper albumet Sacrum Profanum på årets siste dag – gjorde sterkt inntrykk da de spilte musikk med utgangspunkt i Øyslebø Sangsøstres salmefortolkninger. Jeg spurte når de kom til Oslo med den musikken, men trompetist Erik Kimestad kunne forsikre om at akkurat denne musikken aldri skulle forlate dalen. Hyperlokal spirituell norsk bedehusjazz! Greit nok, da får man bare ta bussen dit en gang i året i stedet. En annen liten festival som viste seg å være verdt en busstur og vel så det er Motvind i Middelalderskogen, der vi bodde på en gammel folkehøyskole, ti minutters gange langs Lågen inn til et lite område med bål, friluftsamfiteater, et gresk orkester, frijazztrioer og -kvartetter og en trillebårlast med hardingfeler og munnharper. Jeg var skakk i ørene etter de dagene der. 

Foto: Cornelia Kristiansen

Det letteste i verden som skribent er kanskje å stille seg i hjørnet til mikrofestivalene, de små spillestedene og konsertseriene og hytte med neven. Men det er jo lett fordi det er noe i det, om du stikker på en av de små festivalene, vil du oppleve at folk tryller, lager noe som egentlig ikke burde kunne eksistert. Ingen festivaler blir for store til å bry seg om de små, uventede detaljene, forflytningen ut av hverdagen – men mange store glemmer det, fordi de kan. De små kan ikke, detaljene er alt de har. 

Samtidig var noen av de morsomste skriveoppgavene jeg hadde i år var fra Moldejazz – her er dag 1, her er dag 2 (den er kanskje morsomst), her er dag 3, og Jazzfest i Trondheim – og de årlige NTT-pratene på Kongsberg er et høydepunkt, selv om jeg ble så vettskremt av å skulle intervjue Peter Brötzmann at jeg ikke fikk frem et eneste ord. Takk for at du tok ansvar der. Jeg syns også det virket som at din skrivetur til Soddjazz var et høydepunkt? 

Okei, nå er det som om året åpner seg litt her – det har hatt noen høydepunkter. Det er fine album du trekker frem – men vi må for eksempel ikke glemme kicket vi hadde på Jazznyttkontoret til den der delikate LongGone–skiva med førsterekka i amerikansk vanligjazz, Joshua Redman, Christian McBride, Brian Blade og Brian Meldhau, saft suse – man kan bli jazzrevolusjonær av å høre på sånt i riktig øyeblikk. Både Papirfuglen av Moskus, Anja Lauvdals solodebut From a Story Now Lost og Billy Meiers svært gode tredjealbum I want to believe blandet seg i hodet mitt, jeg forsøkte lenge å skrive et lytteressay til bloggen basert på øyeblikk der man opplever improvisert musikk som skildring, snarere enn en fortelling – en tankerekke igangsatt av noe saksofonist Harald Lassen sa om Ferdinand Finne, noen heidundrandes møter med både Tidemann og Gude i det nye Nasjonalmuseet, den enorme utstillingen med vevkunstner Synnøve Anker Aurdal… jeg mistet den tråden før jeg ble ferdig med teksten. 

På sommeren fikk Lauvdals bestillingsverk om elver under Kongsberg Jazzfestival meg til å lure på om det gikk an å anvende tankene Jan Kjærstad skriver om i essayet Muligheten for en Darwinistisk roman på nyere sildre-impro a la The Necks og Lauvdal/Moskus – eller for den saks skyld Joshua Abrams Natural Information Society, som sin vane tro spilte en av årets konserter under årets ellers litt utilpasse Motvind i Oslo. Også der ble det med spredte notater og tanker, men kanskje jeg kommer tilbake til til neste år. 

Som du skriver har du hatt et aktivt bokår, og det har jo sprutet ut norske trykksaker om musikk i år – særlig takket være Christer Falck-serien, men med flere andre godbiter også. Det får være motsvaret til min litt forbitrede samtidsdiagnose i den første mailen. Det er jo folk som bryr seg, og som tar seg tid til å skrive inn mening i ulike musikkutgivelser. Det er enklere når plater blir eldre, selvsagt, men sånn er det. Og kanskje det ikke gjelder over alt. Via researcharbeid før jeg skulle skrive om Karpe i Spektrum i en plutselig og sjelden gjesteinntreden for Dagbladet, støtte jeg på podcasten På Ekte – som gjør noen av de soleklart mest interessante musikkintervjuene som er å finne for tiden. Praten de hadde for to år siden med Jonas Benyoub er en vaskekte klassiker innenfor norsk musikkjournalistikk og bør sjekkes ut av alle som sier de bryr seg om den slags. Én ting humoren og oppvekstfortellingene – men legg merke til hvordan de hele veien vender tilbake til kunsten, til hva det betyr å faktisk skape noe i disse pratene. 

Hvorfor kan man ikke sjekke ut det der, da, om man savner substans? Eller det som gjøres på stadig flere podcaster, blogger, Salt Peanuts, det store fabulerende musikkformidlingsarbeidet komponist og radiopersonlighet Solveig Sørbø har gjort de siste årene og som hun guider oss igjennom i et intervju denne høsten? Jeg har brukt en del tid det siste året på å ergre meg over at alle disse “nisjemediene” ikke får større oppslutning av de som sier at de ønsker seg god musikkjournalistikk. Det er en besk ironi i at så mange i kulturlivet, som er så opptatt av dekning av ulike nokså smale greier, fremdeles sitter og venter på de store og bredeste aktørene, i NRK, i Schibsted eller hva enn – når de skal ta tempen på norsk kulturoffentlighet. Jeg skjønner jo hvorfor de ønsker seg mer av de store, og hvorfor oppmerksomhet i disse kanalene både føles og er mer virkningsfullt. 

I en panelsamtale jeg deltok i om det i løpet av året, skjøt jeg allikevel inn at det er verdt å tenke på at ingen av disse stedene har nedbygd kulturstoffet med glede – i alle slike redaksjoner finnes det folk som har brent for det, og kjempet for det, sikkert på overtid av overtiden i mange tilfeller.  Til dette skjøt min gode meddebattant Henrik Hellstenius raskt inn at dette også handlet om å “våge å tenke offensivt”. Og igjen føler jeg en instinktiv gjenkjennelse, både fordi jeg har lest denne meningen i mange mediediskusjoner de siste 10-15 årene, men også fordi jeg har ment det selv. Problemet er bare at det er er guruens språk. Det er tenk deg frisk, anvendt på mediekrisa. 

Et par uker før sto norske medieledere på den samme scenen i Pressens Hus i en slags meeting of the five families og diskuterte situasjonen her og nå. Det var en sober, og ganske urovekkende timeslang debatt. Bjørn Kristoffer Bore, sjefredaktør og administrerende direktør i Vårt Land, som tidligere har jobbet i Dagbladet i noen svært kuperte år, oppsummerte det i den overskriftsvennlige uttalelsen “Papiravisas død har rykket flere år framover”. Ingen av de fremmøtte truet med at de måtte skru av lyset i morgen, eller neste måned heller. Men alvoret er der: prisene har steget bratt det siste året, både når det kommer til papir og trykkekostnader, men også distribusjon. 

Dette er først og fremst en allmen bekymring for folk som er opptatt av journalistikkens kår. Men kulturstoffet er fremdeles knyttet til papir på en måte som ikke kan sammenlignes med noen andre stoffområder. Avisene vi har hegnet mest om og satt vår lit til, som vi opplever at tar ansvaret på en måte som vi kjenner oss igjen i, er de mest utpregete papirproduktene i dag. Og arbeidet med å få alle disse kuraterte papiropplevelsene ut til folk, distribusjonsleddet, gjør også at disse økonomiene henger sammen. For alle avisabonnenter som har vært oppe tidlig en morgen, eller seint en kveld, vet at man hører ett dumpt plask i døra når dagens dose leveres. Så samme hvor solide opplagstall én nisjeavis kan vise til, øker utgiftene når andre gir opp. 

Å svømme motstrøms er et fyndord for kulturfolk – ikke så rart, det er ofte det kulturvirksomhet handler om. Men det Bore og de andre mediene beskrev er ikke en stri elv – det høres mer ut som et dragsug. Og i går, to dager før vi skriver 2023, kom nyheten om at Dagsavisen halverer antall fysiske utgivelser i uka – fra 6 til 3. Hvordan syns vi dette går, egentlig?

Det er vel det jeg sitter igjen med på vei inn i et nytt år – og det ligner ganske mye på noe jeg kåserte om for musikkbransjas første litt snåle øl-og-powerpoint-møte på SALT i februar i år. Jeg tror liksom ikke man kommer unna en mer aktivistisk holdning til å være “kulturmennesker”. Å oppsøke de bra tingene der de er, å delta i diskusjonene, platekjøpet og konsertoppmøtet og så videre og så videre. Jeg hater egentlig den bransjekjeftinga, for eksempel mot “folk” som ikke har kommet “tilbake” på konsert i år. Det handler jo om å bli fristet, og fy faen for et usexy pliktløp mye konsertoppmøte har vært fremstilt som siden mars 2020. Men det er jo sånn det er også, enkeltmennesker kan lage musikk, mening skaper vi sammen. Det gjelder jo meg sjæl også, absolutt. Jeg må blant annet friske opp kunnskapene om polsk frijazz. 

Filip 

PS – jeg spurte likegodt Kari Slaatsveen om det kunne stemme at Irma1000 populariserte begrepet “polsk frijazz” og fikk svar nå: “Dette var en slags kløtsj i Irma, husker ikke ordlyden, men mener den finnes på Irmaplata, så ja, vi tøyset en del med det 93-95”

Så da var det gjort, i det minste!

 

Statuer veltes, nye reises

Det er blitt mange samtaler med store og up and coming musikere i år også. Litt drøyt å tenke på at jeg i løpet av noen få uker hadde lengre, og veldig fine, scenesamtaler med Peter Brötzmann, Charles Lloyd og John Surman, tre saksofonister med stamina som mellomnavn, og som jeg respekterer dypt. Jazz har liksom alltid hatt med kontinuitet å gjøre – tradisjon, historie, lange linjer. De fleste av de mest kjente musikerne i landet har hatt kontakt med en eller annen form for opprinnelsesmyte – jazzen har vært gammel. De er i toppform nå, spesielt Karin og Arild, men vi har vel innsett at deres karrierer er inne i sin siste fase. Etter denne generasjonen er ikke musikerne like allment kjente der ute, de er med noen unntak kun store innad i jazzmiljøet. Det er likevel gledelig å se at jazz i verden i dag, og i Norge, i stor grad er a young mans game, eller a young persons game for å være mer presis. Metodikken og samarbeidstanken taler til de positive sidene ved samtiden (de finnes).

Jam under Soddjazz. Foto: Audun Vinger

Det er miljøer med forskjellig karakter i de forskjellige landsdelene, egne toner fra hvert av utdanningsinstitusjonene, og selv om jazzmiljøet kan virke homogent, er det snakk om en rik vev av uttrykksmåter og forskjellige måter å tenke på og ideer om hva som er sentralt. Dette begeistrer meg veldig, og er som tidligere nevnt selve utgangspunktet for at remsa NTT ble startet i utgangspunktet. Ja, turen til Inderøya og Soddjazz var en gedigen øyeåpner, jeg treff mange interessante Sund-studenter med egne meninger, og jeg satt der med et fårete glis i dressjakka mi og nøt ungdommens musikalske engasjement. Det er jo som regel disse folkene vi henger med eller graviterer mot sosialt på festivalene vi er på. Man søker denne energien. Oppi all denne ungdomsrusen er vi begge i løpet av året også blitt meget oppmerksomme på at det er en stooor glemt generasjon med strålende og interessante musikere og komponister, for eksempel på min alder, som kanskje faller litt mellom flere stoler, de er ikke unge og sultne og pene, ei heller er de veteraner med krigshistorier og medaljer. De er saksofonister i motbakke. Men deres musikalitet er vel så viktig for jazz-Norge, og det skal bli fint å gjøre en innsats for å følge opp dem også i Jazznytt fremover.

Når det er sagt har jeg en gigantisk dragning mot fortiden, det har jeg hatt hele livet – mens et er ikke slik at jeg dveler ved min egen fortid heller, jeg er ikke nostalgisk mvh barndom og oppvekst, jeg bare elsker å lese om kulturen før i tiden, oppdage musikken, se filmene – med dagens kunnskaper i bakhodet. Jeg føler at dette er mer konstruktivt enn noen gang nå, man klarer å bruke fortiden til å finne ut av ting i nåtiden. Men også fortiden forandrer seg. I løpet av 2022 er det neste blitt slik at Alice Coltrane er blitt like stor som John Coltrane. Statuer veltes, nye reises. Og slik bør det vel også være?

A

 

Kulturkrigen på armlengdes avstand

Ja, jeg syns det skal være sånn. For noen dager siden tikket det inn en ektefølt twittermelding jeg syntes var fin: “I gotta say. It’s a beautiful thing to watch the new generation love my aunt Alice. When she was here, all they wanted to talk to her about was John Coltrane. It’s different now. Her message has spread further than ever and felt by so many <3”. Avsenderen var Steven Ellison, best kjent som Flying Lotus, produsent og grunnlegger av Brainfeeder, et av selskapene som virkelig har fornyet folks forhold til jazzen og omegnen det siste tiåret, både gjennom å tilføye mye nytt og ukjent, men også gjennom å demonstrere at alt det som allerede finnes her, alle ideene og uttrykkene, fremdeles kan lekes med og settes sammen på nytt. Fruktene av det gjennombruddet kan man blant annet støte på i den tidligere nevnte DOMI & JD Beck-skiva.

Det er en felle å skulle sammenligne John og Alice – det handler vel mer om å gjøre plass til en skikkelse til på pidestallen, heller enn å “rive noe ned”. Å vektlegge et partnerskap, å si noe om hvordan “geniet” ikke alltid er alene – ikke ulikt måten det er mer interessant å lære om samarbeidet mellom Don og Moki Cherry. Interessen for slike tosomheter er sunn, og da tenker jeg i grunnen ikke politisk – den er sunn fordi den lar oss komme mye nærmere på hva som har vært den reelle skapelsesprosessen. Vi forstår mer av det som har skjedd, tror jeg, og blir kanskje mindre skremt av skyggene fortiden kaster. Under Oslo Jazzfestival ledet Martin Bjørnersen en samtale som het “Bare spør Alice” med Anja Lauvdal og Tracee Meyn. Der var et av poengene at når noen sier “Coltrane” i dag, er det blitt vanlig å spørre “hvem av dem?”. Og det er jo helt sant. Det er sikkert noen som vil steile, det får så være, poenget er jo at det ikke føles anstrengt å si det, innflytelsen Alice øver på den musikalske tidsånden er like tydelig akkurat nå. 

Det handler om mye – om gnisten bak toneangivende selskap som nevnte Brainfeeder og International Anthem, om en utvida, psykedelisk og lush produksjonpallett som mange nye utgivelser benytter seg av, om innlånene fra ting vi finner i hennes litt seinere ekstatiske musikk som grenser opp mot new age og ambient, det handler om at du faentameg kunne høre harpe over alt i 2022 – og på mer hyperlokalt plan handler det for eksempel om at absolutt ingen plate er i nærheten av å være like tett assosiert med lyden av “nå er det snart konsert på Kafé Hærverk” enn Journey in Satchidananda. Og ja, det handler selvsagt også om at sammensetningen av scenen er i endring. En av årets viktigste utgivelser som vi ikke har skrevet om i NTT, er forøvrig Terri Lyne Carringtons New Standards, en ny Real Book hvor hun har samlet 101 komposisjoner fra kvinnelige jazzkomponister med et tidsspenn fra 1922 opp til nåtiden. Den har også munnet ut i albumet New Standards vol. 1, med et a-lag – Kris Davis, Nicholas Payton, Julian Lage, Ambrose Akinmusire, Dianne Reeves og så videre. 

Når (jazz)kritikere setter opp årsbestelister, er det vanlig å gjøre opp to regnskap – årets album, og årets arkivutgivelser. Det gir et ganske godt bilde av hvordan en vanlig interesse for denne musikken utspiller seg, tror jeg. Man går på konserter, sjekker ut noe nytt – og så graver man seg parallelt ned i fortiden, sjekker ut nye konsertopptak som dukker opp på youtube, finner endelig tid til å søke opp diskografien til et navn man har lurt på en stund og så videre. 

Noen ganger føler jeg at det faktisk er de helt nye platene som kommer i skvis her – opplevelsen av å se et band på scenen vil liksom alltid være større, og på hjemmefronten lokker fortiden med patina, betydning, og det at du også kan spole fremover, til hva som ble funnet på etterpå. Kanskje det er sånn at mange plater faktisk trenger 10-15 års lagring for å virkelig folde seg ut? Det frister å lage en halv-retrospalte, hvor vi titter tilbake på musikken som kom ut i la oss si 2005 eller 2010, og ser hva vi oppdager der – står det seg? Låter det annerledes nå? Det er vel litt i tråd med det du skriver om å finne et nytt blikk på musikere midt i livet – når man verken er boxfresh eller bokssett. 

Uansett, som jeg skrev tidligere, føler jeg at mye som kommer ut er preget av en god balanse mellom disse linjene. At musikken man kaller jazz både er en rik tradisjon med et spesifikt språk og en tydelig historie men også en slags metode og et musikalsk perspektiv på her og nå. Det gir liksom ikke mening å si at det er én av delene. Og det fører også med seg revisjon eller nyoppdagelse, enten det er å anvende Alice-linsa på nåtiden, eller det er Terri Lyne Carringtons nybrottsarbeid. Jeg kan ikke skjønne noe annet enn at en sunn historieinteresse også handler om å få fortiden til å fortelle oss noe nytt om seg selv. 

Sånn er det slettes ikke alle som ser det, og noen av årets største stønn har kommet i de tilfellene den såkalte kulturkrigen faktisk handler om kultur. Når noen skriker opp om at den klassiske musikkens kanon for eksempel settes under det absolutt mildeste av alle former for press, gjennom at noen musikkteoretikere og spesielt interesserte opp- og nedvurderer komponister på twitter, liksom. Jeg er så ubegripelig fed up av å lese ragebait om Nå vil de få has på Beethoven-saker, skrevet av folk som er helt ute av stand til å uttrykke noen troverdig kjærlighet til karens musikk. Da hopper jeg av. Tidligere i år startet en liten diskusjon i Aftenposten hvor komponist Marcus Paus, festivalsjef Erik Raude og Jørgen Karlstrøm, leder i komponistforeningen, advarte mot at norske orkestre blir – eller er – museer for gammel musikk. Dette er vel i grunnen en av sykliske musikkdiskusjonene som dukker opp en gang i blant – fordi den fremdeles er aktuell. Et helt greit oppspark, som møtte en mur av klisjeer om den moderne musikkens vranghet og gamle mesteres storhet i tilsvarene.

Jeg er ikke noen stor ekspert på nykomponert musikk for orkestere, men det lille jeg har sjekket ut, viser ganske tydelig at det skrives tonal, harmonisk musikk også i dag, om det virkelig er dét som etterlyses. Det gjenspeiler seg også på jazzfeltet – det finnes friimpro og ståk og bråk for de som ønsker å oppsøke det, men det er ikke der tyngdepunktet er, tror jeg. Det som gis ut er preget av forsøket på å skrive nye gode melodier, å skape noe som både er vakkert og interessant – ganske langt fra moderne musikk er selvhøytidelig og lytterfiendtlig “grunnforskning”-klisjeene som trekkes opp. Tenk på den aparte miksen av string swing, Morricone, bulgarsk folkemusikk og smektende, romantisk jazz vi hørte på et stappfullt Herr Nilsen da Ola Erliens band spilte under Oslo Jazzfestival, liksom – fanger ikke det tidsånden like godt som den oppsiktsvekkende varierte Frijazz mot Rasisme–samleren som vi snakket med Anja Lauvdal om i år?

Ola Erlien. Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

Det samme mønsteret innbiller jeg at man kan se i andre kunstfelt – det var ikke lett å få øye på en slagside mot “figurativ kunst” om du stakk innom Høstutstillingen i år. Disney-realismen til en maler som Bjørn Båsen fascinerer like mye som det helt abstrakte. Man skulle tro at folk som sier at de kjemper for det figurative, det historiefortellende, det tonale, harmoniske og vakre i kunsten, faktisk tok en sånn utvikling til hjertet. Men i et kulturkrigperspektiv er det ikke kunstsynet man skal være lojal mot – det er krangelen i seg selv, det er motivert av revansjisme, av ønsket om å vinne over en viss type folk. Kunsten er bare rekvisitter. Det går an å nyansere bildet, og finne plenty med eksempler på snobberi og utenforskap i de ulike kunstfeltene, men hvorfor ikke male med bred pensel? Mange av disse kulturkrigerne er de absolutt dårligste vennene kunsthistorien kan ha. De vil ikke at fortiden skal fortelle oss noe. De vil at den skal holde kjeft, og stå i ro, slik at de kan bruke den som en stump gjenstand til å denge meningsmotstandere med. 

Atomic i et lystig øyeblikk under deres aller siste konsert på Jamboree i Barcelona.

Da er det tross alt hyggeligere med en liten, studentikos Trondheims-revolusjon, er det ikke? Jeg føler nesten at vi saboterte en ålreit vits og en hashtag med å skrive om de greiene der – de involverte får ha oss unnskyldt, det var rett og slett for innlysende bloggmateriale til å la være. Og #norskjazzrevolusjon inneholder jo noen interessante brytninger også, et inntak av nygamle tendenser i den unge norske musikken, dragningen mot jammen og bop-finessen. Jeg gleder meg uansett til å se band fra Trondheimsscenen som Amund Stenøien Kvartett, nevnte Schemes, Dafnie og Cosmic Swing Orchestra på nytt. Jeg tenker på portalopplevelsen din med Element fra 1996 – Coltrane, altså John, var vel knapt en bortgjemt og nedstøvet museumsgjenstand på det tidspunktet, men det føltes vel også som en slags gjenoppdagelse for deg? Og det endret musikken på den tiden, det samlet seg mange rundt det bålet, band og lyttere, Element ble til Atomic, musikken endret seg igjen, to tiår spilte dét bandet sine aller siste konserter på Hærverk og Club Jamboree i Barcelona – hvor jeg dro ens erend på noen dagers varsel, inspirert av hvor ferskt og bra og fulle av kjærligheten til hele jazzhistorien de fremdeles hørtes ut. 

Og så, noen tiår og uker senere kan det å høre Gisle Røen Johansen på Last Train – fremdeles motivert av brennende kjærlighet til Coltrane, faktisk igjen føles som en slags nyoppdagelse. Han sa det fint selv, da vi snakket med ham: “Det er jo noe universalt i det, tror jeg – det er en form for musikk du lever og dør med. Det blir som med Donald: Han har et skap fullt av den samme matrosdressen. Han bruker akkurat det samma plagget i dag som da han ble lansert. Han er tro mot stilen sin, det er sånn han liker å se ut. Verden forandrer seg, går i bølger, nå er det kult med sleng, nå er det tighte bukser som gjelder. Men om du trives med slengbukser, og bare går med det hele tida, så er du på moten innimellom, og det greier seg kanskje.”   

Noe sånt?

 

Året Audun ble Dylanolog

Den Atomic-konserten, eller det var jo to, i ditt tilfelle tre, var en virkelig gledelig opplevelse, ganske uten vemod eller for mye ettertanke og tilbakeblikk. Det var bare veldig fett og levende der og da. En perfekt måte å slutte på. Mens man var på topp. Wow, jeg tenker på det fortsatt. Og det måtte være på Hærverk, jazzstamstedet til mange som rett og slett ikke kommer fra jazzmiljøene. Selv om også grunnfjellet føler seg hjemme der. Noe som gjorde Atomic-opplevelsen så rik og riktig var alle disse interesserte sivilistene i salen, folk som ikke var musikere, og ikke jobbet i jazzbransjen eller musikknorge på noe vis, slik det ofte er på konserter og festivaler. Nei, dette var bare vanlige fans av musikk, kanskje de egentlig liker rock eller hardcore eller hiphop best i utgangspunktet, men Atomic har alltid slått veldig godt hos slike outliers. Det var fint å se at de fortsatt dukka opp.

Interessant det der du nevnte litt tidligere om gode plater uten lyttere, og hvor provoserende det er. Det tangerer jo de nye og mange debattene om litteraturens oppløsning i Norge for tiden. Kulturpolitikken vakler, morgendagens lesere finnes ikke, markedslogikken rår. Det er ganske nedslående å tenke på at litteratur, det man kan kalle ordentlig litteratur, kun er for et lite og spesielt interessert mindretall. En av Dag Solstads beste scener er jo den om at ingen på lærerværelset skjønner hans vits om at han føler seg litt som Hans Castorp for tiden. En referanse til en viktig skikkelse i Thomas Manns forfatterskap var ikke lenger en selvfølgelighet, selv på et sted der lærde mennesker samles. Det er gått noen år siden Solstads roman nå. Ikke en gang Thomas Mann sitt navn kan vel nevnes med håp om nikkende anerkjennelse i kulturlivet i dag. Det er bare de som jobber med litteratur eller studerer det som kan de store greiene. Er dette elitens tårer vi ser renne nedover bloggen? Kan hende litt. Men det er vel gjenkjennbart også i musikklivet. Jeg går gledesstrålende rundt og tenker på Selma French som årets musiker, hvilket gjennombrudd med soloplaten på engelsk og gode konserter, og ikke minst hennes mange samarbeid med artister over store deler av fjøla. En triumf for en artist vi har fulgt tett lenge her i remsa. Men så kommer man på streamingtallene sammenliknet med mange andre norske artister, man ser det svake avtrykket på TV og andre medier, og skjønner at man kanskje lurer seg selv. Det er lett å bli litt blå. Men så kommer selvtilliten tilbake – jo, Selma French er årets musiker. Selv på den forferdelige Bylarm-dagen med altfor mange folk da hun holdt en showcase helt på det jevne, var det stort å snu seg å se det glimre i øynene på publikum i salen, de hadde i hvert fall troa.

Selma French. Foto: Eirik Havnes

Men det er klart det også er gøy å være i nærheten av de facto store fenomener. Det er givende å analysere og skrive om Karpes kreative gjennombrudd med diasporapop, også fordi man vet at mange andre er interessert i det samme. Altså, det var mange øyeblikk på Spektrum-konserten som ikke låt så himla interessant, men hva gjør vel det – man ble helt rusa av å være i nærheten av så mange forskjellige publikummere som virkelig brydde seg om denne musikken. Lurer på om det også er derfor dette er blitt noe av et Dylan-år for meg, jeg har i alle fall lest fire fem akademiske bøker skrevet av såkalte Dylanologer. Jeg har ofte hatt et ambivalent forhold til disse, selv om Dylan er en jeg har lyttet til av og på siden barneårene. Men nå har jeg for alvor omfavnet deres latterlig dype interesse for denne artisten og hans arbeid. Også fordi jeg blir litt grepet over at det går an å si at, vet du hva, jeg synes dette teller og at dette er viktig, la meg zoome godt inn på denne detaljen i platekatalogen nå. Jeg blir begeistret og håpefull av det. Men det finnes jo så mye annen musikk også – la oss føle at vi har lov og tid til å gå dypt inn i musikken til Lamont Dozier, Cecil Taylor, Signe Emmeluth eller hvem det er man har kick på. 

Noe jeg glemte i oppramsingen av aktiviteter var jo det omfattende kurset vi hadde i å skrive om musikk, som vi hadde i Bergen, Trondheim og Oslo. Forsåvidt imponerende live-improvisasjoner fra oss halvstuderte foredragsholdere, men du verden så givende det var å se alle disse menneskene som faktisk var skikkelig interessert i og hadde interessante refleksjoner rundt dette om å tenke godt på og formulere seg om hva musikk kan innebære for enkeltmennesket, i samfunnet og dets avtrykk i kulturen. Jeg fikk tro på saker og ting igjen av det!

Audun

 

Godt nyttår, Audun! Og skru opp Ibou. 

Filip 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger