Sildajazz - 11. august 2022

Sildesalat på et sølvfat

Ved starten av Sildajazz 2022 traff vår korrespondent i Haugesund bakken løpende. In medias res! Eller «midt i tingene», for de av dere som ikke lefler med latinske gloser. La oss heller ta det på spansk: Bamboleeoo! Etter ankomst gjaldt det å riste av seg praktikalsk knot, stress, forviklingar, og sæla på for en enpersons-festivalstafett.

Av Karoline Ruderaas Jerve

Haugalendingene hadde nemlig dekket på med strålende sol og yrende folkeliv on this the day of my første Sildajazz-dag.

De som kom litt tidligere i uka, kunne ha rakk kanskje å få med seg Silyas åpningskonsert, friby-forfatter Evan Hikmat fra Baghdad, Timbuktu, Trond Kallevåg Hansen, Pat Metheny og Komlejazz! Jeg løp rett til Haugesunds Billedgalleri og fikk med meg de siste femten minuttene av Eivind Lønning og Jim O’Rourke elektroakustiske verk «most, but potentially all». Verket var medprodusert av Lasse Marhaug og lydlagt av Christian Obermayer og dokumentert av hele fire kameraer.

Men femten minutter rakk til å gjøre et dypt inntrykk!


Eivind Lønning. Foto: Grethe Nygaard/Sildajazz

De, og den underlig kontrastfylte byen, hvor det ene herskapshuset etter det andre kneiser langsmed de mange brinkene rundt omkring, og hvor stein, brusende hav, idylliske trehus, skjærgård, blir kontrastert med dystopiske vindmøller, et gigantisk cruiseskip og verftsbygninger. En ting er sikkert – det er mye mat for både øyne, ører og sinn her i byen.

Billedgalleriet føles både maritimt og jordet i seg selv. Bygget er modernistisk, i grå betong og halvmørkt tre. Grått linoleumsbelagt gulv, hvite vegger med tykke lister i det jeg tror er kirsebærtre, noen detaljer i blått, og med bilderammer i eik. Rommet er firkantet og skarpt, men allikevel med en viss rundhet. Et fascinerende tak som utelukkende består av ei enormt lysstoffrør-rist under et svært takvindu. Kantene og mykheten fascinerer meg. Lik som bildene, med sitt mørke, men samtidig omsorgsfulle uttrykk, og lik musikkens karakter.

Det første ordet som falt ned i mitt hode var «rotverk». Mørke tresnitt i hvitt og svart, som avbilder en «Saltvannsblomst» forsterker dette, sammen med Lønnings myke, rumlende klang og vekselvise skraping. Ute blåser blader, blafrer med løvgardinder i skarpt sollys. Vakkert, men skjødesløst. Stemningen treffer med den mørke flutter-klangen Lønning jobber med. Innimellom låter det som en klarinett, før den så synker og blir en dyp, brummende didgeridoo. Jeg rusler derfra med gamle venner, i full enighet om at dette var skjellsettende vakkert.

Gjennom grønne parker og vindfull sol og inn i mørket, fra den ene trompetisten til den andre. Å entre Mathias Eick Quintet på Festiviteten var som å stige ned i et slags akvarium. En lydtank. Eller Smedsundet? Mørkt, kjølig, skjermet, men ikke uten understrømmer.

For anledningen besto bandet av Erlend Slettevoll på piano, Håkon Aase på fiolin og perk, Olaf Olsen på trommer og Audun Erlien på bass. Sammen med Eick leverte de moderne jazzkomposisjoner med føttene solid planta i både den amerikanske jordjazzen (lavlandsjazz?) og den norske fjelljazzen (eller er det fjordjazz? Topografien forundrer meg. Virker den inn på lydbølgene? Jeg tror vi må spørre en fysiker. Johan Hauknes, er du der?).

Mathias Eick Quintet. Foto: Grethe Nygaard/Sildajazz

Musikken er mørk og rolig, men også summende, vibrerende. For eksempel låta «Turning», hvor pizzicato fiolin og trommer over tepper av pianoakkorder lager noen fascinerende motpoler. De grupperer i asymmetriske, rytmiske figurer, men har fortsatt 4/4 i bunn. Det melodiske materialet, og måten det fraseres på gir meg assosiasjoner til klassisk indisk musikk og beslektede disipliner! Kanskje er det den egale og gymnastiske stilen til Aase i kombinasjon med Eicks tonale stålkontroll som bidrar til dette?

Minst like interessant som musikken er Eicks anekdoter og «bits» mellom låtene, som da han var på sommerkurs hos Wynton Marsalis under Kongsbergjazz, og fikk beskjed om å lukke øynene og spille det landskapet han så. Det landskapet hadde han enda ikke blitt kvitt, sa han – noe vi får høre i låta «Flying».

Det jeg biter meg merke i med Eick er at han er spesielt god på å ta noe som låter kjent og sette det sammen på nye måter, forske fram nye teksturer og kombinasjoner som pirrer synapsene.

Filmatiske, hviskende buer, pianoklanger som minner om temaet fra serien Six Feet Under, undrende halvmollske klanger, luftige stev, stikker og basstrenger som lister seg i «Flying». Mange av låtene fra plata When We Leave (2021). Vi får også høre noe litt eldre låtmateriale, som «Oslo», med sin rockegroove. Og hvem kan vel egentlig blande rocketrommer og jazztrommer like blygselsløst og selvfølgelig som Olaf Olsen? Ikke vet jeg!

Dessverre var det noe glissent i publikumsrekkene denne ettermiddagskvelden. I den formidable salen på Festiviteten var det kun solgt rundt 160 av rundt 500 billetter. Det skulle dog ei stå på engasjementet hos de fremmøtte, som lot seg smitte av bandets musikalske overflødighetshorn. Særlig en fiolinsolo høster stormende jubel hos publikum!

Når skal det sies at Håkon Aase har vært et «ungt talent» lenge. Et annet, lokalt talent kvitterte i går med konserten som fulgte med da hun vant Hauglaland Krafts Talentpris i fjor. Marlen Tjøsvoll, som etter å ha tilbrakt ti semestre ved Berklee College of Music, nå har bosatt seg i Oslo. På Høvleriet spilte hun sammen med trommis Ola Øverby , Lasse Weeden, Edvard Synnes og Magnus Berg, samt korist Astrid Steen. Amfiet og gulvet var tettpakket med folk som hadde møtt opp for å høre et av Haugesunds nye jazzhåp.


Marlen Tjøsvoll. Foto: Tommy Neverdal

Tjøsvoll åpnet med å fortelle at prosjektet har vært en dypt personlig prosess, og resultatet av en kjærlighetssorg – noe av det vondeste hun har opplevd. Låtene har mye futt, råskap og oppfinnsomme krumspring. Tjøsvolls mørke stemme og kraftige vibrato minner meg om en emulsjon av Melody Gardot og Tracy Chapman, og er meget behersket i både kraftige og i lavmælte fraseringer. Hun formidler med stor entusiasme, og bandet er tight, men bæres i stor grad av trommer og bass. En del av materialet virker ikke som det sitter helt, og koristen virker litt usikker. Unntaket her er singellåta «Break Down The Walls» hvor alle slipper seg løs, til stor ståhei hos publiken! Og fra jubelen måtte undertegneden løpe, for å rekke Marte Lea band aka Leas Lekekasse!

Etter cirka femten minutter i motbakke var det komme inn på Bedehusets Bar og Bazaar som å tre inn i en oase av velvilje, varme og harmoni. Et kombinert asyl, drivhus, akvarium, odditets-boutique og skrapkjøkken. En gullranke hadde annektert korset, og bespeilede hindu-ikoner, lysekroner i farget glass og orientalske artefakter var dandert rundt omkring. Folk satt over, under og rundt meg. Rommet var fylt av mennesker, god stemning og fuglekvitter. Lyst og deilig. Ikke bare det, Bedehuset bød også en stakkars sulten festivalskribent på gratis kaffe og frukt! Pluss i boka.

På kappgangsturen opp hit strente jeg forbi Frelsesarméen og deres slagord «suppe, såpe, frelse». Vel, her var det «frukt, frijazz og frelse».

I likhet med Mathias Eick synes Marte Lea å treffe en nerve, forske fram nye musikalske substanser som kiler synapsene hos folk. En uforfalsket, meskende musikalitet, og en frivol utforsking av lyd som samtidig er uskyldsren på en barnlig måte.

Misforstå meg rett, jeg mener på ingen måte at musikken er eller formidlingen er barnslig eller useriøs, men jeg vil peke på den pure og ubesudlede iveren, energien, som jeg tror er mye av grunnen til at denne musikken er så tiltrekkende – også for folk som kanskje ikke er fortrolig med frijazz fra før av. Som John Zorn snakker om, «sincerity, imagination, craft, catharsis». Det er jo religiøst dette her, så hvilket bedre sted å innta musikken enn i et bedehus.

Hver trakterer de bassklarinett (Andreas Røysum), Bb-klarinett (R), tenorsax (Marte Lea), fløyter (R og L) kontrabass (Egil Kalman), modulærsynth??(K), trommer (Hans Hulbækmo), melodica (L), munnspill (H), skrapmetall (H), fele (Hans Kjorstad), sang (tutti), humor og helende kraft. Som i låta hvor de leker med de rytmiske kvalitetene i navnet «Ayumi Tanaka», en utvilsom hyllest til deres alle pianistvenn.

De spiller hele konserten i ett strekk– i god frijazzånd – og veksler mellom eksplosivt kaos og synkron asymmetri, beinhard unis og stille intensitet. Jeg tenker på «Afro Blue», jeg tenker på Ornette, jeg tenker på «My Favourite Things» og jeg tenker på gamelan og karnatisk og hindustani musikk (noe jeg vet at Lea har jobbet mye med).

Alt dette understreker hvert av bandmedlemmene som de facto krafsentra (kraftsentri?) som sammen utgjør en superenhet. Det er overhodet intet mysterium at festivalgeneral Andreas Meland introduserte bandet som fjorårets favorittplate. Motvillig løper jeg ned bakkene igjen, og sniker meg inn på Bernhoft som akkurat har begynt å putre i Maritim Hall.


Bernhoft. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Og når det gjelder han Jarle Bernhoft-Sjødin, vet jeg ikke hva annet jeg skal si enn at han er en joker – musikalsk og som entertainer ­– i verdensklasse. Herre min hatt! Jeg bøyer meg i den. Bukkernikkerneier, snur meg omkring og alle de der ting. Jeg forventet at det skulle være bra, men så var det enda bedre. Med seg hadde han størrelser som Kjetil Møster, Bendik Brænne, Jørgen Mathisen (saxer), Fredrik Wallumrød (trommer), Nicolay Svennæs (diverse keys), Rikke Normann, Ingvild Lindsjørn («kor og god stemning») og Mugisho (bass og «for dårlig selvtillit i forhold til hvor bra det er»), Foruten om å ha et plettfritt band, og kramgoda låter, så er han beint frem hysterisk morsom og serverer den ene etter den andre overraskelsen. Alt i fra fløytespill, cover av (the artist formerly know as) Unge Ferraris «Balkong» på engelsk, til en heiiidundranes lang bandintroduksjon hvor de alle fikk spille en lidderlig lang solo hver. Heftig <3456 For ikke å glemme hvilken myndighet han utstrålte, når folk ropte «spill xxx!» viste han hvem som bestemte. Da folk krevde ekstranummer gjennom den fotballsupporterske «Seven Nation Army»-chanten, svarte han med en barnesang skrevet av Bendik Brænnes far, Trond Brænne, for så å gå videre med adlib solo loop station. Hjertesukk.

Vi fikk låter fra omtrent hele katalogen hans, fra den nye funkfusion-flørten «Like The Way» til en skamløst sløy versjon av låta «Streetlights» siterer blåse-sticket fra «Feel Like Makin Love». På vei ut fra Maritime Hall passerte jeg det Maritime Telt, hvor det som til sammenligning med merkevaren Bernhoft må kunne kalles en slags First Price Bernhoft, altså The Norwegian Soulband. Selv om de bleikna litt i forhold til Hoffern var de rett nok veldig dyktige, og lagde goood kok, som Ronny Brede Aase ville sagt (anført av dyktige Kim Rune Haugen, kjent fra MGP 2021). Koke gjorde det faktisk i nesten samtlige av raillsjåene (uteplassene) langsmed indre kai. Blant rølp og pølp bidro livemusikken til en slags balanse mellom party-yachtene og ræserbåtene (siste jeg hørte fra vannet var temaet fra Pirates of the Caribbean).

Etter sigende (ifølge Den Eldre Garde) var noe av hovedpoenget til de første Sildajazz-festivalene at hvert utested skulle ha levende musikk under festivalen, noe jeg kjenner at varmer litt i hjerterota. Det bidrar vel kanskje til en slags gruppekonsolidering? En fellesskapsfølelse? På tross at av mye av musikken kanskje ikke hører hjemme under jazzparaplyen, så er det litt jazz likevel, det at lyden strømmer ut over alt og ikke kjenner noen skrupler. Anti-autoritært, frihetssøkende.

En velsigna øde hotellbar møtte meg og den himmelsk deilige bakepoteten (delikat kalt «full fettling» i min hjemby) og jeg endelig fikk tid til å fordøye potpurrien av en dag.

Fra forsiden

Nyheter

Et kulturbudsjett som forventet

Som forventet la Kultur- og likestillingsminister Trettebergstuen i dag fram et stramt kulturbudsjett for 2023. - Det må være lov å være skuffet på vegne av kulturfeltet som fortsatt er preget av etterdønningene av pandemien, mener styreleder i Norsk jazzforum, Ingrid Brattset. - Med økte levekostnader vil dette bli merkbart, ikke minst for kunstnerne i det frie feltet.

Meld deg på vårt nyhetsbrev