Jazzfest, Trondheim - 13. og 14. mai 2022

På sporet av den tapte studietid

To kvelder på Samfundet og en trillebårlast med standardlåter viser en jazzfestival på sporet av en ny helhet.

Av Filip Roshauw

I løpet av fredagen på Jazzfest i Trondheim får jeg gleden av å høre “All the things you are” to ganger. Kan det hende at Kern/Hammerstein-låta fra tredvetallet, når alt kommer til alt, faktisk er den oftest spilte standardlåta? Det finnes opplagt andre heite kandidater også, men det ville ikke overrasket meg. Og hvorfor ikke – det er en vakker låt, med en fin, bittersøt melodi og en besifring som åpenbart kan pirre både veteraner og nybegynnere. 

Den første versjonen av låta er det pianotrioen Frio som står for i caféområdet til DIGS, et kontorfellesskap for gründere som også inneholder ruinene til Klemenskirken og dessuten en ganske fin, ny klubbscene. I kaféen er det samtaler og gratiskonserter under festivalen – Frio er med i en liten serie som heter Aperitif, konserter tidlig på dagen med elever fra Sund folkehøyskole. Slike utviklingsarenaer er en ålreit del av enhver jazzfestival, men det er åpenbart ikke verdens enkleste konsert å spille for unge musikere. Ikke fordi publikum nødvendigvis er vanskelig, tvert imot, det er ganske lydhørt og mottagelig. Men det er vrient å få senket skuldrene og la det bli musikk, det er så mye som skal presses inn – den flotte pianisten Isak Hungnes gir oss dessuten en litt oppkavet forklaring underveis om at han, sin vane tro, har introdusert materiale i siste liten før de skulle ha denne konserten, flere av låtene har arbeidstitler fremdeles.


Frio. Foto: Esben Krogstad Kamstrup/Jazzfest

Ingenting av det gjelder imidlertid den over 80 år gamle klassikeren de kaster seg inn i mot slutten av settet, med monkismer og alskens innfall på piano og mildt Dilla-påvirket start/stopp-trommespill. Versjonen er leken, uerbødig og etter hvert inspirert. 

Og kanskje dette er en av mange gode grunner til å fremdeles spille standardlåter på for eksempel norske jazzfestivaler. Det kan bidra med å fjerne pretensjoner og premierenerver, og minne oss om alle de sosiale grunnene til å møtes i musikken, og som ofte kan være vel så sentrale som de kunstneriske. Nye musikere kommer stadig til, noen gamle faller fra eller skifter beite, sånn er det – men heldig da, at man har noen låter alle liksom kan, og som man kan bli kjent gjennom – både oppe på scenen, og mellom scene og sal. 

Verdien av standardlåter er en av tingene som har dukket opp i arbeidet med Jazznytts fredagsmusikkavis Now’s The Time inn mot årets festival. “Norsk jazzrevolusjon”, har noen unge musikere i miljøet rundt Jazzlinja ved NTNU litt spøkefullt kalt det. Det handler om å fremelske vanligjazzen, bebopen – om verdien av å virkelig spille disse tingene bra – og om en delt fascinasjon for ny, skarp jazz i veikrysset mellom tradisjon og nyskapning, med sentrum i New York – navn som Joel Ross og Immanuel Wilkins, i tillegg til en tradisjonsbærer som Christian McBride dukker stadig opp. Om man skal sette opp en slags motsetning, hva vil befinne seg i det andre hjørnet? Kanskje man kan si at friimpro befinner seg her, såkalt åpen klasse eller all musikk som krever en trillebår med bindestreker, asterisker og anførselstegn for å la seg beskrive. Det nykomponerte – at musikken på død og liv skal oppstå i veldig definerte bandsettinger. At man skal være så unik hele tiden – at det liksom ikke er nok å bare møtes, og ta en låt alle kan. 

Det er riktignok en yrkesskade for skribenter å se tendenser på høylys dag når man er rundt og skriver – men du kan virkelig  få øye på spor etter alle disse tingene under årets Jazzfest. Og det starter altså med standardlåtene, som virkelig har et helt særegent potensiale innenfor improvisert musikk. I et intervju før festivalen snakket den unge pianisten Petter Dalane om hvordan kjent materiale gjør at han kan følge med på det som skjer av grensesprengende greier i samspillet. 

Men la oss innrømme at det også kan slå ut motsatt vei. Behovet for å gjøre noe nytt eller uventet med disse kjente forløpene er forståelig, men det gjør også at det noen ganger kan føles internt også, som å entre en samtale som har foregått i snart hundre år. Det kan få et skjær av skolastikk over seg, at det blir musikalske dekonstruksjoner som først blir  interessante når man kjenner til så og så mye av det som har kommet før. Og noen ganger ender folk opp med å gjøre ganske underlige låtvalg – det er flott å oppdage perler fra arkivet, og det skjer, det, men jeg har også opplevd å klø meg rådvill i hodet over hva slags anonyme gamle broadway-tunes denne ekspertisen kan trekke opp av hatten. 


Petter Wettre kvartett m/Lage Lund. Foto: Esben Krogstad Kamstrup/Jazzfest

Noen ganger kan gitaristen Lage Lund være en musiker som minner meg på denne siden av standard-tolkning. Det skjer her og der under konserten han spiller med Petter Wettre og københavner-rytmeseksjonen Daniel Franck og Jakob Høyer på Digs etter at Frio har gjort seg ferdig. Gitarspillet hans er både utsøkt og introvert, som om han prøver å løse noen musikalske gåter for seg selv, uten at jeg alltid får tak i hva det er han lurer på. Men så løsner det også – og Lunds tålmodige utmaling er en nyttig kontrast til tenorsaksofonist Wettres varme presisjon. Bandet starter med å hale og dra litt i hverandre, rytmeseksjonen er prøvende og munter under versjonen av “Everything I love”, de starter og stopper og starter igjen.  

Wettre har glemt navnet på låta de følger opp med, og det har jeg også der jeg sitter, men i ettertid har jeg kommet frem til at det nok var “Monk’s Dream”. Her blåser Høyer liv i konserten med en fin og snodig trommesolo – senere blir et duostrekk med ham og Wettre på “I Remember You” et av konsertens høydepunkter, mens en versjon av Billy Strayhorns “Isfahan” er et godt eksempel på lekenheten i denne kvartetten, både i måten Lage Lund underveis fletter “Girl from Ipanema” inn i sin solo, og i Wettres vakkert ornamenterte solo. I en norsk jazzvirkelighet har Wettre vært en stundom kontrær skikkelse, kanskje det går an å kalle ham en ironiker som har tatt inn på en fascinerende karrieresti, og det er fint når han mot slutten av konserten forteller historien om hvordan han flyttet til Paris i starten av 2020 og måtte lære seg både det ene og det andre på nytt igjen. Han måtte finne frem på den parisiske scenen og gå på jam i voksen alder – det anbefales ikke, bemerker han tørt, hver kveld er det 20 nye låter han har måttet lære seg. Men noe godt kommer ut av det – han introduserer en av låtene han har støtt på og virkelig er blitt glad i, “Some other time” av Leonard Bernstein. Og han har rett, det er en vakker låt som godt kan dras frem oftere – og versjonen de spiller inneholder også Lage Lunds fineste solo for kvelden. Det hjelper med litt historiefortelling og publikumsveiledning, særlig når man har snakketøyet på plass – og trass i at Wettre hadde et uhell på reisen opp til Trondheim som medførte et tannlegebesøk før konserten, står det virkelig ikke på det. 

Jazzfest er, i likhet med de fleste store norske jazzfestivaler, også preget av bestillingsverk. De har hopet seg opp de siste årene, dagen før jeg ankommer har for eksempel Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten endelig fått fremført musikk for sin fullstendig hakkandes nye oktett. For min del blir det imidlertid ikke tid til mer enn én slik premiere – det er til gjengjeld en god en, på et nærmest fullsatt Dokkhuset. 


Espen Berg. Foto: Esben Krogstad Kamstrup/Jazzfest

Pianist og triomester Espen Berg har kalt sitt verk “Water Fabric” – visstnok i sin tid en litt overilt feiloversettelse (vannfabrikken), men han har siden kommet frem til at vannstoff er en minst like fin betydning. Musikken er skrevet for piano, trommeslager Per Oddvar Johansen, trompetist Hayden Powell og tre strykere – Harpreet Bansal på fiolin, Ellie Mäkelä på bratsj og Joakim Munkner på cello. Mye av musikken tar utgangspunkt i lettbente, raske ostinater på pianoet og lange, snirklete melodilinjer fremført av de andre musikerne, ofte unisont. Du kan få inntrykk av at en del av musikken har tatt utgangspunkt i nedskrevne improvisasjoner, lyse og inspirerte øyeblikk som siden er blitt foredlet. Det nøyaktige skillet mellom disse strekkene og de mer spontane soloene er ikke lett å få øre på før du liksom plutselig merker at endringen allerede må ha skjedd, det er en givende og effektiv illusjon. 

Underveis får vi blant annet høre en liten, vakker strykertrio og en rekke andre innfall som viser frem bandet på ulike vis. Per Oddvar Johansen spiller på syngende trommer og perkusjon med hendene, nennsomme stikker og groovy visper – en knitrende peis midt i lydbildet som gir varme og jovialitet til det kammerjazz-aktige ensemblet. Berg er åpenbart svært fornøyd denne kvelden, det er så fint, det her, utbryter han lykkelig mellom to av låtene. Det har han lov til å mene også – det er en fremføring som langt på vei går klar av bestillingsverk-stivheten man kan kjenne på i noen slike tilfeller. Det føles bare som no musikk, som de endelig får anledning til å spille for publikum. 


Foto: Esben Krogstad Kamstrup/Jazzfest

Powell, Bansal og Munkner er fine og egenartede solister med hver sin tydelige innfallsvinkel, som på mange måter bryter ned ideen om det såkalt nordiske i slik jazz og inspirasjon fra andre steder. Den unge og svært begavede bratsjisten Mäkelä står for sin del for et stort øyeblikk, en solo som starter prøvende, med tander og luftig tone, og som så virkelig griper tak og forteller nye historier. Dokkhuset er et lydhørt og stillferdig publikum denne kvelden, men her merker du virkelig responsen rundt deg – kanskje en god kombinasjon av de aldrende publikummernes glede over å oppdage en ny musiker og de unge fremmøttes begeistring over å se en av sine egne virkelig ta rommet og gjøre det til sitt. 

Denne blandingen av eldre og yngre – og kanskje ikke så mange derimellom som man skulle ønske – er jo litt sånn publikum på jazzfestival er. Det er ekstra understreket på Jazzfest i år, hvor festivalen i tillegg til å benytte seg av en rekke enkelt-scener over hele byen også har forskanset seg på Studentersamfundet, hvor de arrangerer to helkvelder, på fredag og lørdag. Et ledd i en ganske tydelig kommunisert publikumsutviklingsstrategi om å fange studentenes interesse. Det pussigste med dette er kanskje hvorfor de ikke har gjort det før. 

Fra man går inn i det karakteristiske, røde huset, omhyllet av en burger-os som er så fettete og deilig motbydelig at den fortjener sitt eget rom når Biffheim (Norsk kompetansesenter for spising av rødt kjøtt) står ferdig en gang i fremtiden, føles det rett og slett riktig. Fredagen er godt besøkt, både av spesielt interesserte og folk som åpenbart mest av alt er hypp på å ta helg. Noen har kledd seg ut i kjoler og parykker, andre går rundt og spiller på usynlige kontrabasser mens de scatter Warne Marsh-kor og det som verre er. Og ja – i den runde foajeen står det et lite kompani unge håpefulle og spiller “All the things you are”. 


Petter Eldh. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Koma Saxo, bassist Petter Eldhs musikalske laboratorium, er første band ut denne kvelden, og selv om det er noe av en uriaspost, for ennå har ikke alle kommet, får de samlet en god klynge foran storsalens høye scenekant. De har rett og slett litt appell utenom det vanlige – det handler om mange ting. Groovy er det jo – selv om dette er av typen “dansbar jazz” som det er vanskelig å realisere et dansegulv til, det handler mer om konstruktiv vugging med plastglasset og ivrig nikking. Petter Eldhs lek med sin trofaste sampler gir musikalsk mening, men den er også en morsom scenerekvisitt som han tøyser med underveis, og som han godlynt forsøker å irritere treblåsrekken med. Og for en lurvete og fin rekke det er – Jonas Kullhammar, Otis Sandsjö og Mikko Innanen spiller i vakker, mosegrodd samklang og jager hverandre rundt i de mer energiske partiene. På én måte utgjør de en viktig kontrast til det Eldh gjør med sampleren – men på et annet vis spiller de med en patina som minner om lyden i jazzsamplene bassisten åpenbart er så fascinerende, og som får det til å henge sammen. Visuelt er de også et herlig trespann, akkurat passe groggy, Kullhammar med skjegg og tunge øyelokk, Sandsjö som vugger rundt med caps og halvlangt hår og Innanen – som spiller flott og bærer seg med en gretten intensitet, som en forsker som er lei av å forklare nye statsråder hvorfor partikkelakselleratoren er verdt penga. 


Koma Saxo. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Såpass trengs kanskje, både i lyd og bilde, for å komplementere sistemann i bandet. Christian Lillinger er en bemerkelsesverdig, ustanselig stempelaktig stikketvinnende trommevirtuos som beveger seg rundt på settet med dokkemann-aktige fakter og besnærende crisp presisjon. Samspillet med Eldh er noe for seg selv – hakkete lek med sample-estetikken og rask swing med bomber både her og der om hverandre. Noe av apellen med Koma Saxo er at det føles langt mindre tenkt enn det man kanskje kan få inntrykk av ved slike pakkebeskrivelser – Eldh har det først og fremst moro, han tøyser med medmusikanter og NATO-medlemskap underveis, spiller inn publikumsjubel til bruk ved en senere anledning, og i kjernen av opplevelsen ligger det også en rekke vakre og oppfinnsomme melodier. På grunn av sjangerblandingen og presisjonen har de fått en status som et band unge jazzhuer blir særlig nysgjerrige på – men har en frittblåsende apell som burde kunne nå gamle skronkere i allværsjakke også. 


Tuva Halse. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Det blir stadig mer aktivitet i gangene rundt på Samfundet utover kvelden – de har en godt besøkt jazzquiz, og på Knaus, helt i toppen av bygget, spiller Tuvahalseband en konsert foran et fullt og klamt lokale. Etter at Tuva Halse åpner med et orgelriff ikke helt ulikt det som åpner Ola Kvernbergs andre Steamdome-skive, begir bandet seg inn på et idérikt og litt springende sett, med disiplinert lek fra Halse selv på fele og keys, Emil Storløkken Åse på gitar, Oda Steinkopf  på buldrende kontrabass og Øyvind Leite på trommer. I tillegg har de Jakob Nordli Leirvik på vokal, og han er noe for seg selv – han synger smektende og uforferdet, ballade-sangere som J. Buckley og N. Bech kan være naturlige assosiasjoner her og der, og han skaper fortellinger av et til tider snirklete melodisk materiale, med og uten tekst. 


Cosmic Swing Orchestra. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

“Det er hyggelig at dere er så involverte i prosessen… nå skal vi spille blues.” Keyboardist Petter Dalane utfører seremonimesteroppgaven for Cosmic Swing Orchestra, som slipper sitt debutalbum nettopp denne kvelden, med inkluderende optimisme, i skjæringspunktet mellom det tøysete og det oppriktige. Det lille storbandet spiller for et fullt klubblokale, og er kledt i forseggjorte og spaca klær, med åpenbar inspirasjon fra Sun Ra. To ganger i løpet av disse dagene får vi se band kle seg ut på denne måten, på lørdagen spiller det store og tradisjonsrike Kjellerbandet Sun Ra-materiale under ledelse av Tor Haugerud, ikledt litt mer provisoriske kostymer. Og, akkurat som da Dr. Kay and his Interstellar Tone Scientists gjorde det samme for ti år siden, er det jo også selvsagt jæsklig corny å se en gjeng unge norske jazzmusikere ta på seg slike gevanter – det er faretruende kort til paraplyveiving, liksom. Og, nå som det er mai måned og all ting – hvor blir det av space-bunaden i denne kostymeleken? 


Bjørn Alterhaug og John Pål Inderberg. Foto: Esben Krogstad Kamstrup/Jazzfest

John Pål Inderberg er inne på spørsmålet under en samtale med Bjørn Alterhaug dagen etterpå – for det finnes noe å gruble på her, om hvordan man kan “stjele rett”, og om det han kalte etikken i musikken. Det føles relevant å nevne her, også fordi Dalane er en person som grubler over slike ting selv: “Som privilegerte nordmenn har vi altså ikke bare et moralsk ansvar for å sette oss inn i den afroamerikanske tradisjonen vi har invitert oss selv inn i – det handler også om å skulle lage så god musikk som mulig,” skrev han i NTT her forleden. Kanskje får vi ikke noen tydeligere demonstrasjon både av potensialet, men også paradoksene i denne tilnærmingen enn segmentet seint i orkesterets sett hvor de går fra å protestere mot dumping av gruveavfall i Førdefjorden og sitering av den store høvdingen Seattle, før bandet begir seg inn på en hardtswingende versjon av bopstandarden “Cherokee”, en eksotifiserende liten trall ført i pennen av den britiske orkesterlederen Ray Noble på slutten av tredvetallet. Hvor skal man begynne? Jeg vet ikke riktig, denne typen tradisjonslån- og lek forutsetter vel først og fremst levende diskusjoner snarere enn et sett med fasitsvar og floskler. Respekten for stoffet når de fremfører låtene, enten det er nevnte “Cherokee”, “All of Me” eller for den del Black Sabbath-låta “War Pigs”, er jo åpenbar. Bandet er tett samspilt og byr på sterke solistiske øyeblikk fra musikere som Jenny Frøysa på barytonsaksofon, Aksel Rønning på altsaksofon og Jørgen Bjelkerud på trombone. I tillegg blir det en god del allsang, Dalane har blant annet skrevet en riktig så tøysete tekst til et saksofonkor av John Pål Inderberg, om Inderberg, Erling Aksdal og deres syn på ordet improvisasjon (“sanntidsgenerert musikk” er mer dekkende). Her spiller de for hjemmepublikumet, åpenbart – men de har også trykket opp programmer med tekstveiledning til denne konserten. Og som sagt – i bunnen av all denne referanseleken med diverse jazzikalske gullaldere ligger det en oppriktighet som ikke lar seg fornekte. 


Amund Stenøien Quartet. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

På Knaus, litt senere, får vi en annen smakebit på det som rører seg akkurat nå, når Amund Stenøien Quartet spiller et godt besøkt sett. Foruten Stenøien selv på vibrafon hører vi Joakim Rainer Petersen på piano og en svært god rytmeseksjon i Gard Kronborg på en mye omtalt femstrengs akustisk bassgitar og Steinar Heide Bø på trommer. Her får kjærligheten til den tradisjonsbevisste modernismen på New York-scenen virkelig spille seg ut. Det er musikk som både er tydelig og intrikat, rett under kokepunktet og med hørbare aaaah-er og oooh-er fra publikum når Petersen eller Stenøien gjør noe spesielt elegant eller halsbrekkende. Og det gjør de også, understøttet av Kronborg og Heide Bø, alltid på plass, plettfri oppvakte og originale. På siste låt, “Incomplete Circle”, slår de seg et hakk mer løs – det er godt å høre det også, selv om stringensen i samspillet deres fenger og fascinerer lenge før vi når dit. 


Fieh. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Før det er klubb, jam og tid for nye standards og scat-allsang, er det Fiehs jobb å toppe kvelden i Storsalen. Et naturlig valg som åpenbart treffer godt også – på dette tidspunktet er det blitt ordentlig folksomt på Samfundet. Fieh er i gang med å turnere andrealbumet sitt nå, og de er blitt hakket mindre oransje i sceneantrekkene – som om lakken fra den konseptuelt tightere førsteplaten er i ferd med å slites av, og røpe andre nyanser, på alle mulige måter. Det er som om de slipper seg mer løs også, den karakteristiske koreografien og låtmaterialet er fremdeles en vesentlig del av appellen – men den ublu gleden over en god solo, litt ærlig shredding og generelt haraball står liksom mer og mer i sentrum for Fieh-opplevelsen. Eller kanskje det bare er innbilning. Kanskje det, når man tilbringer en slik helkveld på Samfundet i mai 2022, føles som at denne formen for spilleglede og instrumental skarphet er mer sentralt nå enn på lenge. Så når man for eksempel hører Lyder Øvreås Røeds kattemyke flygelhornspill både her og der, eller Ola Øverbys akrobatiske trommeintro på “Grendehus Funkadelic”, føles det mest av alt som at Fieh er et band av sin tid, og har ant hvor det bærer på en god stund. 

Lørdagen på Jazzfest får vi en annen funkfest i storsalen, når Ghost-Note er innom for å starte festen. Audun Vinger har skrevet treffende om opplevelsen av dette bandet i sin anmeldelse fra Maijazz i Stavanger. Denne kvelden på Samfundet er mindre besøkt – Eurovision kan ha noe av skylda for det – det er også en kveld hvor intet mindre enn to av Samfundets storband (det tidligere nevnte Kjellerbandet og S.Møller) spiller konserter på den største scenen og dermed knytter festivalens tilstedeværelse enda tettere til huset. I tillegg føles det som at de benytter denne kvelden til å teste ut husfestkonseptet på litt andre måter enn kvelden før. Saksofon/cello/tromme-trioen Hermia, Ceccaldi og Darrifourq er et nytt europeisk stjerneskudd som sikkert kan finne mange lyttere i Norge også – en besnærende blanding av The Thing-aktig riffing (dog mer kontrollert) og klangflatende-utforsking, med en tydelig følelse av en planlagt og ganske tilfredsstillende dramaturgi. Den norsk-svenske kvartetten Kalle, med Karl Hjalmar Nyberg på saxofon og synth, Martin Miguel på gitar, Heida Mobeck på tuba + elektronikk og Veslemøy Narvesen på trommer står også for en slående miks av elementer – glitchy og pastellfarget friimpro med midi-gitar, fryktinngytende tuba med oktavpedal og indie-aktige, søte  akkordprogresjoner i bunn. Tidligere på dagen, før det bar til Samfundet, fikk jeg også hørt vibrafonist Pascal Schumacher på Trykkeriet Scene, hvor han lekte seg med synther og looping av både vibrafon og diverse gonger som skaper en spøkelsesaktig romlighet i livesamplingen. Slik loopmusikk kan noen ganger ha en litt forutsigbar utvikling i måten låtene utvikles på, og den litt repetitive, focus-spillelisteaktige harmonikken. Men Schumacher sørger for å bringe det over i venstrefila underveis, i interessante små digresjoner. 


Pascal Schumacher. Foto: Esben Krogstad Kamstrup/Jazzfest

Disse konsertene, i tillegg til en svært fin familiekonsert-opplevelse midt på dagen med den vestafrikanske musikken til Trondheimsbaserte Araba på Torvet, viser spennet til Jazzfest i år. Det er en rekke andre løyper som kunne blitt valgt også – festivalen er for den del fremdeles i gang, med innlagte hvile- og nasjonaldager. Tilsynelatende har de også opplevd en publikumstilslutning som i hvert fall går klar av de verste krisemeldingene fra bransjen for øyeblikket. 

Det er i så fall ikke så fryktelig rart – for du får følelsen av å besøke en festival som er i ferd med å stake ut en tydelig kurs som andre norske festivaler ikke kan etterape. Trondheims rolle som et slags åndelig jazzpedagogisk sentrum var noe vi fikk påminnere om både gjennom utdelingen av den svært fortjente jazzprisen til Erling Aksdal, og samtalen på Digs mellom nestorene Inderberg og Alterhaug (uenige om det meste da de pratet, tilsynelatende uatskillelige i samspillet som fulgte etter). Husfestene på Samfundet, muligheten til å bygge så mye av festivalen rundt studentkulturen har i et unikt potensiale i norsk sammenheng – og der er det fremdeles mye å gå på. De vil mye, det er umulig å rekke over alt – det tilhører for eksempel sjeldenhetene at en festival ikke bare har én, men to jammer gående samtidig. Jeg prioriterte den studentdrevne jammen på Samfundet den første dagen, og fikk se entusiasmen for det gode gamle standardmaterialet i fri, øllete utfoldelse. 

Helt på tampen av dag to følte jeg at jeg for skams skyld måtte stikke snuten innom det andre alternativet også, denne kvelden under Siril Malmedal Hauges kyndige ledelse, før jeg gikk og la meg. Joda, det var noen folk der også, kunne jeg konstatere da jeg nærmet meg, slettes ikke verst. Vigleik Storaas sto et stykke bak i munter passiar med Ingebrigt Håker Flaten. Oppe på scenen et kobbel med unge musikere jeg ikke dro umiddelbart kjensel på. Da var det enklere med låta – de spilte søren meg “All the things you are”. 

Filip Roshauw

Fra forsiden

25 ÅR SOM NORSK JAZZFORUM

Stein på stein, krone for krone

25 ÅR SOM NORSK JAZZFORUM: 8. juni 1997 ble Norsk jazzforum etablert ved sammenslåing av tre ulike jazzorganisasjoner. Gjennom sommeren publiserer vi flere intervjuer og saker for å markere 25 år som Norsk jazzforum, organisasjonen som samler hele det norske jazzfeltet. Terje Mosnes skriver her om den nye organisasjonens første tid.

Meld deg på vårt nyhetsbrev