Sildajazz - 13. august 2022

Alle tiders musikk

Tiden er forunderlig. Ekstra spesielt for tiden i år, var det at årets festival er den 35. i rekka. Trettifem år hvor Sildajazz har beveget seg fra «tradjazz og sigarer», og over i mer eksperimentelle former.

Av Karoline Ruderaas Jerve

Tiden har med andre ord ikke stått stille, til tross for at noen krefter i vår samtid gjerne skulle ønske det. At vi skal bli der vi er, og at ting var bedre før.

Jazz er tidfast på én måte. Ved å ha noen tydelige markører kan vi plassere jazz i en tidslinje som ofte gir konkrete assosiasjoner til steder, situasjoner, musikere, men på en annen måte er jazzen tidløs. En av grunnidéene i jazz handler dog om å transcendere sitt eget utgangspunkt samtidig som man skuer bakover og framover i ett og det samme. Jazzen er omnikron.

Det er derfor så mange av jazzmusikerne jeg kjenner spiller i et virvar av sjangerspektre, og gjerne har beveget seg fra punkrock til metall, over til swingjazz, bebop, noise, forskjellige typer verdensmusikk og tilbake til jazzjazz igjen. Som musikalske kameleoner løper de på flexibånd, uten å miste sin egen musikalske identitet. De får musikken til å passe seg, og ikke omvendt.

Gjennom lørdagskonsertene på Sildajazz, 13. august 2022, blei «tid» et gjennomgangstema som jeg lyttet fra, og som kontekstualiserte materialet på nye måter for meg.


Hans Kjorstad og Stein Urheim. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Første punkt på tapetet var urfremføringen av Stein Urheims «Speilstillevariasjoner», bestilt av Sildajazz og Oslojazz. Musikken var fysisk nær oss, med knitreknatre-lyder fra Ikue Mori  (elektronikk), Sam Gandel (saksofon og elektronikk), som blei sendt gjennom rommet, enten direkte fra instrumentene eller i surround-anlegget rundt oss. Komposisjonene var for meg speilinger av frosne øyeblikk som pakkes lag på lag, strekkes og kjevles og forsiktig skjøtes sammen.

Jeg opplevde å bli indusert til en drømmerisk og fantastikalsk tilstand hvor jeg hadde all tid i verden – lik den følelsen man kan ha ved å stå opp i skumringen (også kjent som en av de mest fantastiske følelsene som finnes). Jeg opplevde å ha all tid i verden. Innimellom går tankene til John Zorns gitarkonsert Teresa D’Avila.


Øyunn. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Musikken, forutenom de overnevnte, ble satt ut i livet av Øyunn (trommer, perk, vokal) og Hans Kjorstad (hardingfele og flatfele), som begge gjør helt uvurderlig arbeid. De musikalske øyeblikkene er så åpne og sårbare, men jeg opplevde musikerne som trygge og utforskende.
En del av lydene var til dels vanskelig å plassere, fordi de var så bearbeidede, men hadde likefullt noe kjent ved seg.

Under Bakken med blant andre Signe Irene Time, var neste punkt på programmet.
Dessverre kom jeg i skade for å måtte dekke noen basale kroppslige behov som sult og hvile, og presterte dermed å misse denne angivelige skatten av en barneforestilling. Det skulle jeg ende med å angre bittert på, etter å ha kavet meg bortover til HAUT scene, for smulene av forestillingen. Der møtte jeg begeistrede foreldre, som villig fortalte om ei oppsetning som imponerte med sin måte å blande lyd og bilde på.

«Det ble satt fram to esker med jord, som barna fikk lov til å komme frem og kjenne på og se hva som skjedde. Deretter fikk barna plante solsikkefrø i jorda, og hun [Signe] fortalte om alt vi ikke ser, alle mikroorganismene som er med å hjelpe til. Til slutt vokste solsikken opp. Alt dette var musikken med å lydsette, og jeg var fascinert over hvordan de kombinerte fortellingen med lyder og animasjon.»


Under Bakken. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Noen av barna syntes lydene var rare, mens atter andre koste seg og var nysgjerrige på de interaktive delene så vel som det uttrykksmessige. I programmet står det at forestillinga er tiltenkt aldersgruppa 5-10 år, men ut ifra den korte statistiske undersøkelsen jeg utførte ved inngangen, virket det nesten som om segmentet 2-4 år (samt foreldregruppa) fikk desto mer ut av Under Bakken. Etter en prat med musikerne etter forestillinga, blei jeg desto mer besatt på å få sett denne (og få tatt med eget avkom for økt datagrunnlag), som etter alt å dømme turnérer til våren en gang. Det er bare å glede seg til den fremtiden!

Ja… Det var den der fremtiden. Er det noen jeg kjenner som tenker mye på den, er det Maria Schneider, som spilte et knippe av sine komposisjoner med Oslo Jazzensemble tidlig på kvelden. De som fikk med seg Schneiders tale da hun var Artist in Residence under Moldejazz 2018, husker kanskje tordentalen hun holdt om akkurat data lords, strømmegigantene og informasjonsøkonomiens korrumpering av internett (og nedbrytning av menneskets iboende verdi).

Hovedsakelig kom det musikalske materialet denne kvelden fra nettopp utgivelsen Data Lords (2020). Plata er en uttalt kritikk til Big Tech, en kommentar til den tidvis naive (og skjødesløse) omgangen med vår tids rasende teknologiske framskritt. For ikke å glemme forherligelsen av sistnevnte.


Maria Schneider. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Likevel skuer Schneider også tilbake med undring på hva vi tidligere fikk til, med opp til flere låter. «Sputnik» – hvor Tina Lægreid Olsen ­(barrysax og bassklarinett), tror jeg skulle representere jorden gjennom en slags folketonal melodi, mens resten skulle representere eksoskjelettet av satellitter rundt jorden. Og, «ICQ», en hommage til morsekode og HAM radio-systemet, som ga oss representasjoner av lydlig binær-kode gjennom det speilende spillet til Kalle Moberg (accordion) og Jens Thorsen (gitar), og lyden av en kunstig intelligens fra Richard Köster via trompet og effektpedal (en klassisk robot-dobbelstemme).

Vi fikk også et par komposisjoner fra Winter Morning Walks (2013), hvor musikken er inspirert av diktsamlingen med sammen navn. Diktene er enkle, og handler om å sette pris på de små tingene – kanskje særlig når man ikke har då mye tid igjen. Schneiders engasjement når hun forteller om dem, samt komposisjonenes representasjon av dem, er noe som tydelig berører publikum, hvorav opp til flere må snufse og tørke tårer.

Opprinnelig var låtene fra diktsamlinga skrevet for kammerorkester og jazztrio, og det er derfor spennende å høre hvordan hun har adaptert det til en storbandsetting – spesielt en storbandsetting hvor veldig mye rart kan skje. Schneider bemerker det selv at hun blir forbløffet hver gang hun jobber med disse musikerne, og hva slags lyder de konstruerer og forsker med. Særlig berømmet hun gitarist Jens Thorsen i dette henseendet, og Anders Eriksson (trompetist og kunstnerisk leder for OJE) for det organisatoriske arbeidet.


Maria Schneider og Oslo jazzensemble. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Selv la jeg merke til hvor dyktig Schneider er til å lage vakre overganger, som kanskje jeg frydet meg aller mest over. Hun tok tak i de små tingene, være seg en særegen klang, små luskete fraseringer, og blåse dem opp eller lage rom hvor disse elementene kunne løftes frem. Hun skrøt av samtlige, inkludert Jørn Øien (piano), Martin Myhre Olsen (saksofon), Frank Brodahl (trompet), Even Kruse Skatrud (trombone),  Børge-Are Halvorsen (tenorsax, fløyte, klarinett), Magnus Murphy Joelson (trombone), Nilas Granseth (trombone), Kristine Solli Oppegaard (basstrombone!!!), Atle Nymo (tenorsax) ,Trygve Fiske (kontrabass) og Håkon Mjåset Johansen (trommer). Og det kan jeg godt forstå, all den tid deres evne til oppmerksom lytting, utøving og formidling tjener Schneiders musikk godt. Schneider vil at vi skal ta oss tid, til å se opp, koble av, koble på.

Idet jeg nærmet meg strandbaren tilknyttet Høvleriet, strømmet tonene fra Marius Neset (saksofoner) og Anton Eger (trommer) merkelig nært meg, som om konserten plutselig var ute. Og sikkert nok hadde en avgjørelse i siste liten medført nettopp at konserten blei flytta fra innsida til utsida av veggen. Foran strandstoler, parasoller, kveldssoler og til dels oppglødde publikummere (som enkelte av dem lo og ristet på hodet av hvor bra det var, mens andre var mer opptatt av sidemennesket) og blæsta ut pur, energisk party-impro.


Foto: Svein Erik Fylkesnes/Sildajazz

På tross av at musikerne debuterte som duo denne kvelden, har de spilt sammen i ei årrekke, og serverte oss dermed lekne, akrobatiske og velartikulerte strekk. Ett av dem, ved låta «Brighter Times», framsto som en livlig og frekk calypso, og sto dermed godt til strandstilen. Ei anna låt, «Jaguar», var en «blues i 27/8 som var skrevet i en bil», og hørtes ut som det også. Under konserten var det derfor kort vei mellom det aggressive, vitale, fartlekende, til det lavmælte, finurlige, intense. I «Music for Drums and Saxophone», trommet Eger eksempelvis med fingrene på skarpen eller spilte på diskantete deler av trommesettet, og hvor Neset tryllet frem rytmer på klaffene.


Marius Neset og Anton Eger. Foto: Svein Erik Fylkesnes/Sildajazz

I musikk som rommer så mange tider er det vanskelig å peke ut noen spesifikke referanser, men jeg kan med sikkerhet si at jeg på et tidspunkt hørte «When The Saints Go Marchin’ In» bli sitert, som seg hør og bør på Sildajazz. Da Neset og Egers siste trudelutt var slutt, marsjerte jeg ganske direkte opp trappen for å høre Dina Ögon på klubbscenen Garasjebryggeriet.

Jeg hadde lave forventninger, men fikk passet mitt påskrevet da bandet viste seg å spille akkurat passe rar og eklektisk partymusikk. Noen av låtene var «mellow» og funky sommersurfete jazz, som kunne minne om Cream og James Brown i flekkene. Vokalisten lekte seg i falsetten, og det var plenty med øyeblikk hvor hun virkelig briljerte med koloratur-løp, ikke helt ulikt Yma Sumac, mens hun andre ganger feks. emulerte lyden av en fingrene som sklir ned gitarhalsen. Kanskje ikke så pussig, da det var flere runder hvor hun shredda  gitaren like hardt som vokalen. Noen ganger var låtene litt mer på den yachty siden av ting. Treffende, all den tid vi befant oss i yachtville denne kvelden.

Lokale konsertgjengere hadde etterhvert fylt opp lokalet til randen og lot seg henfalle til de lokale de heltene i Wunderkammer. I den litt mods-aktige stilen spiller de opp til musikk, også den inspirert av surf, men i dette tilfellet ekte ørkensurf á la The Shadows. I tillegg var mye av tonematerialet fra Midtøsten, både fra jødsísk og arabisk tradisjon. Jeg fikk også noen assosiasjoner til Dead Kennedys under låta «All I ever Wanted». Vokalisten imponerte med intrikate melismer, og bandet er tight som ei hjulmutter, men traff ikke alltid like godt hos publikum.

Tid for a legge inn årene og la seg flyte med til neste korsvei. Det er i alle fall mye å tenkte på her.

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Tuva Halses musikalske matboks

Tuva Halse platedebuterer med Bento Box Trio, og vi har Fri Resonans-spesial med Tollef Østvang, Peter Knudsen og Deerhoof-lynkurs mens vi lytter til åttitalls-Miles.

Intervju

Trekkspill som aldri før

– Life on Accordion er det første soloalbumet mitt. Det tok meg 47 år å komme dit, men nå er jeg der, sier Jovan Pavlovic, serbisk akkordeonvirtuos med adresse Trondheim siden 1994.

Meld deg på vårt nyhetsbrev