Soddjazz - 29. & 30. april 2022

Ta den gyldne omvei!

Sodd, ny musikk, gamle verdier og unge mennesker i sentrum på den strålende festivalen Soddjazz på Inderøy.

Av Audun Vinger

Ja, det er mange av de samme norske musikerne på plakatene, og strukturen er til forveksling lik, men de fleste norske festivaler har likevel en klar idé og personlighet som gir dem en egen identitet, som gjør at de skiller seg klart fra hverandre. Dette handler mye om de frivillige, om stamgjestene, om det lokale lynnet som ligger bak alt det som foregår. Derfor er det så gøy og givende å kunne oppsøke så mange som mulig av dem. Ja, på norsk jazzfestival er jeg lykkelig. Mens store deler av jazzbransjen var på stressmessen Jazzahead i Bremen, valgte jeg klokelig å ta en tur til Trøndelags indrefilet – den sagnomsuste Inderøya, for å dra på Soddjazz for å spise sodd og høre på jazz. Navnet får muligens noen til å trekke på smilebåndet, det høres jo nærmest ut som et skjellsord. Men sodd er noe å være stolt av, det er selve livet, for å sitere en trøndersk jazzfotograf jeg kjenner. Det er festmat som trekkes frem ved livets store anledninger, men det har også en nøysom, hverdagslig verdighet ved seg: det er minimalisme på sitt rikeste. Fårekjøtt og soddboller, gulrot og potet. Det søte flatbrødet skjenning. Mmm.
I tillegg er det noe egalitært over dette at alle musikerne og de frivillige samles ved soddgryten og spiser fra de samme kjelene. Det kler jazzens ånd, især den norske.

Festivalen har holdt på siden 1994, og for den som deltar på den er den en stor institusjon og en viktig hendelse i jazzkalenderen, for ikke å si i livet. De mange boomer-sølvpelsene blant publikum, med andre ord det typisk norske voksne kulturpublikummet, er et resultat av mange års trofast publikumsoppbygning der. Folk møter opp, og er nysgjerrige, nesten uansett hva som blir satt opp. Inderøya fremstår i det hele tatt som et utpreget kulturelt og oppegående sted, som har klart å omfavne det lokale og funnet den enorme verdien i det de har. Særlig de enkle gatene ved Straumen med sine små bedrifter med kortreist mat, glasskunst, antikvariat, stearinlysutsalg, fornuftige ullklær og tilstøtende varer. En rekke mindre hoteller og pensjonater fremhever nærheten til fjorden. Jeg tar inn på et vanvittig sjarmerende pensjonat som heter Strømnes, med kun fire rom, i et eldgammelt hus som er bevart som på oldefars dager. Frokost smører man selv på kjøkkenet fra et velutstyrt kjøleskap, med eplejuice laget på epler fra hagen. At det spøker der skjønner jeg lenge før jeg får noen humoristiske kommentarer fra lokale kjenninger om.


Jam. Foto: Audun Vinger

De frodige arealene med dyrket mark og nærheten til fjorden påminner om mange store gårder og viktig bevegelser opp gjennom årene på Inderøya. Det virker dog ikke være noen tvil om at Sund Folkehøgskole med dens kjente jazzlinje bidrar tungt til dette med årlig gjennomtrekk av stå-på-kraft og folk som er ute etter å utrette noe. En stor andel av jazzmusikere som tar høyere utdanning, har et år eller to her først. Jeg vil tro det er svært viktig med tanke på å finne seg sjæl, også før det virkelige alvoret setter inn. Det er rett og slett rørende å gå rundt og se på alle elevene som er frivillige, på stotrende vis introduserer konsertene, og ellers stråler i sin ungdommelige imperfeksjon – lett gjenkjennelige i sine signalfargede Soddjazz-capser. Det får meg til å tenke over livets evige gang, og det er noe med musikaliteten deres, håpet i øynene, som virkelig treffer en i bringa. Assisterende rektor Astrid Moen er en tydelig morsskikkelse for dem alle, og er til stede på samtlige konserter og henger rundt. Hun kan også stolt peke på utvalget av lokalt øl brygget for anledningen, en av variantene med flott tegnet Soddjazz-illustrasjoner signert Erlend Peder Kvam som har laget festivalens visuelle profil.
Sissel Vera Pettersen er hovedkurator for det virkelig overraskende spenstige programmet over fire dager, med den langhårede unge bassisten Sverre Sæbø som festivalsjef. Det er ikke fryktelig mange årene siden han selv var Sund-elev og frivillig ved festivalen.


Cow Trivia. Foto: Sebastian Chaparro Ruiz

Åpningskonserten med Cow Trivia, et band med Sund-elever jeg kommer til å legge merke til rundt om i løpet av festivalen som Åsne Fossmark (saksofon), Isak Hungnes (piano), Tarald Kongshaug (bass) og Bendik Jöhnk (trommer) supplert av veteranen, den syngende gitarist Nils-Olav Johansen, var det synd å gå glipp av, likeledes et sjeldent internasjonalt gjestehavn i form av den store saksofonist Mark Turner, som hadde gjort en workshop med elevene, i duo med Mikkel Ploug.
Men de to dagene jeg fikk med meg var innholdsrike og givende. De fleste konsertene ble arrangert, med kloke halvtimers pauser i mellomtiden, på Kulturhuset i sammenheng med den videregående skolen på stedet. Opprinnelig var dette en praktisk løsning under korona, men på et så lite sted er det kanskje like greit og oversiktlig at man samles ett sted – en foaje og møteplass for folk er uansett essensielt, noe selv ikke de største festivalene i landet alltid får til like bra.

Stian Westerhus og Maja S. K. Ratkje. Foto: Ellie Rokhaug/Soddjazz

Det er en klar skipsfølelse i Black Box-rommet under Maja S.K. Ratkje og local hero Stian Westerhus’ duo-opptreden. Sistnevnte trekker i tau på scena som dundrende lydeffekt, han roper ut i lufta som om han står i blåsten fra historien, mens William Shakespeares oppstykkede tekstrader slynges ut som mitraljøse-støt, god balansert av Ratkjes vekselsvis skjønnsang og mer truende stemmebruk. Ikke ulikt teaterskuespillere gestalter begge to forskjellige voices. Jeg har sett denne duoen en ganger tidligere, og det er rett og slett en meget vellykket akustisk duo, med to musikere som er kjent for sine elektroniske henvendelser. Noen svært vakre melodier i begynnelsen er fortsettelser av deler av materialet Ratkje gjorde for Sult-forestillingen forleden år tror jeg, med trøorgel, fiolin, sang, plystring og meget enkel perkusjon. Westerhus på kassegitar er akkurat som å høre ham amplified, merkelig nok. Den ekspressive vokalen hans passer perfekt til dette formatet. Det ryktes at det kommer et album fra dem etter hvert. Det er bra, for dette kan de reise verden rundt med. Om da Westerhus ikke blir fanget i den sofistikerte cider-produksjon på den store gården han er involvert i her på Inderøy. Etter konserten treffer jeg ham tilfeldig, det er sånn man bare er nødt til på denne svært intime festivalen, og han viser meg sine trevlete hender, stigmatisert etter en lang dag med epletrærne. En ny dag kaller i hagen dagen etter.

Denne fredagen utga Kjetil Mulelid en ny, skarp trioplate på Rune Grammofon, som bekrefter dens fremskutte posisjon blant nyere pianotrioer. Men på Soddjazz skal han opptre helt alene, og er en av få melodiøse og virkelig publikumsvennlige acts i tradisjonell forstand disse dagene (noe han for så vidt også var sammen med Siril Malmedal Hauge dagen før jeg ankom). Det er vennlige melodier han viser frem, dette er ikke tverre improvisasjoner fra et klaverets geni en time – det blir rikelig med anledninger til å klappe og høre hans ålreite mellomsnakk. Den store kulturhussalen er i største laget, vil jeg si, men setene er veldig gode for slitne jazzrygger, så hvorfor klage?
«Point of View» er en klar favoritt (finnes også i trioversjon), han er nedi flygelets mage et øyeblikk men det er ikke mer avantgarde enn at han klarer å få med salen på en vakkert nynnende allsang – ikke verst på en piansosolokonsert. Han lovpriser Bösendorfer-flygelet og påstår at det har 10 ekstra tangenter. Enten han mener det bokstavelig eller ei er det ingen tvil om at kan klarer slå seg løs på det, med varme.


Joe McPhee og Universal Indians. Foto: Sebastian Chaparro Ruiz/Soddjazz

Det var et erketypisk norsk jazzfestival å kunne studere Joe McPhee sitte i en opplyst videregående skole-kantine og kose seg med en real porsjon Inderøysodd med skjenning til. Det er liksom det alt handler om. Inne i konsertlokalet hvor han skal spille med norsk-amerikanske trioen Universal Indians, et prosjekt som allerede har fått et par år på baken, er det forresten pussig å tenke på at det er over 20 år siden han begynte å spille med den norske yngre frijazzeliten og hvor gammel vi synes han var da. Like ung fortsatt i dag. Han kommer på som en sjaman og forteller om den sannferdige musikken fremført av virkelige mennesker vi straks skal få høre. Vi kan synge, danse og skrike, lover han. Et knippe russ, en av dem med Hendrix-maleri på ryggen, dumper ned på første rad sammen med en skokk Sund-elever. Saksofonist John Dikeman er av den frustende, hardtblåsende typen og lager et ørens leven for unge som gamle, sjelfull balansert av en noe mildere McPhee. Trommis Tollef Østvang spiller ikke utpreget maskulint, men beholder ørets interesse hele veien med mye pikant og fengende spill. McPhee synger litt i mikken han også, de er innom noen riffete vamper som setter publikums nakker i sving, og den som utmerker seg mest er bassist Jon Rune Strøm, som med sterke armer under t-skjorta slarker godt i bassen, og gjør en vidunderlig narrativ bass-solo på høyde med den han gjorde med Friends & Neighbors på Voss for et par uker tidligere.


Hegge Extended. Foto: Ellie Rokhaug/Soddjazz

Om det er noen som kan løse den floken vi muligens er å ferd med å vikle oss inn i, med unge musikere som mener det er for mye frijazz i norsk jazz nå og som opponerer mot «makta» ved å omfavne mer tradisjonelle toner og rytmer, må det være Hegge. Hans løse omgang med standards-språket og elementer av 60s souljazz, med en ganske fri og humoristisk innfallsvinkel, kan være svaret. Og det er blant de mer populære og publikumsvennlige alternativene innen vanligjazz om dagen. Hans skøyeraktige trønderske lynne kan være en icebreaker for de fleste. På denne gigen er bandet hans utvidet med to enorme skikkelser fra Inderøy: Eirik Hegdal på alle mulige treblås og Sissel Vera Pettersen på saksofon og vakker sang med dobling av linjene med sine ordløse støt. Hegdal sitter av en eller annen grunn – før jeg kommer på at han har skadet beinet og er belemret med en svær støtteklump om foten. Det hemmer ikke spillet hans i særlig grad. Martin Myhre Olsen sliter mindre med flisa enn vanlig, ja han virker nærmest løssluppen og opererer som glad ensemble-dirigent underveis. Mot slutten av konserten har han en virkelig episk solo – han har de beste sådan i landet om dagen. Dog ikke like sjelfull som Jonas Kullhammars på tenoren denne kvelden. Hits som «Valsen som svängde» og «Feelings» setter i gang humøret – men salen er kanskje litt i største laget selv for denne besetningen. Hegges mellomsnakk er morsomt og alle låtene heter ting som «Scrapple from the apple TV», men kan strekke ut i usakligheter, noe som til slutt får det jazzikalske vidunderet Mjåset Johansen til å skrike ut i utålmodighet bak trommesettet.
Det er blitt et stykke over midnatt, så jeg tuller et skjerf rundt hodet og trasker av gårde over broa for å komme hjem til spøkelsene på oldefars gård.

Godt uthvilt spaserer jeg bort til hjertet i lokalsamfunnet, det overraskende rikholdige Nils Aas Kunstverksted der den tradisjonsrike festivalutstillingen åpner. Den Per Kleiva-aktige tittelen Djupe andedrag, indre kraft viser seg å være en duoutstilling med tegneren Gunnhild Uddu Ystad og metallskulptøren Kristine Roald Sandøy i god dialog med hverandre. En kunstnersamtale og opptreden fra Sund-elever setter tonen, og bygdas kunstinteresserte møter opp i rikt monn. Jeg treffer illustratøren Kari Stai (bl.a. kjent for Jakob og Neikob-bøkene) som har flyttet hjem igjen og som synger Inderøyas pris. Aas var en av landet store billedhoggere og mangekunstnere, blant annet kjent for sin monumentale statue av kong Haakon, og andre mindre verk i materialer som tre, men selve senteret er minst like mye et verksted for barna i regionen, som skal inspirere til kreativitet og utfoldelse. Det er noe som harmonerer med kongstanken om å sette unge folk i sentrum her.

Midtnorsk ungdomsstorband. Foto: Sebastian Chaparro Ruiz

Hele dette fokuset på yngre musikere gjør et formiddagsbesøk til foajé-konserten med Midtnorsk Ungdomsstorband til en selvfølge. MUST, som det kalles, er etterhvert blitt en institusjon i regionen, og mange dyktige ungsauer har vært innom i årenes løp, med en profilert eldre bandleder og låtskriver som de seneste årene har vært saksofonisten Petter Kraft. Det er ikke til å komme unna at hans ene solo er mer mettet med nettopp kraft enn de yngre medlemmenes sådan, men det er mange man merker seg i helheten likevel. En Susana Santos Silva-aktig trompetist, en cellist i fine sneakers, en høyreist tenorsaksofonist og en kontrabassist som tør å ta grep om grooven er bare tre av mange tegn på en flott fremtid for norsk musikk. De skal spille på Molde senere i år – jeg skal passe på å få det med meg igjen. Senere får jeg vite at den musikeren jeg la mest merke til fortsatt gikk på videregående. Leve håpet!


Hildegunn Øiseth og Jovan Pavlovic. Foto: August Grøstad/Soddjazz

Det er på igjen med spaserskoene for å rekke en ny duo på kunstverkstedet. Hildegunn Øiseth er en stor musiker, et sted mellom Miles og folkemusikk fra mange verdenshjørner, og også preget av en særegen, ja nærmest eksentrisk utstråling. Det sies mye snodig men veldig passende i mikken, og ansiktet sitrer av ekstatisk nytelse under den serbiske trønderen Jovan Pavlovics nydelige melodier på trekkspillet. Hun trekker frem dyregården sin etterhvert — bukkene Fabian og Albin er blitt noen riktig fine horn etter sin død. Slik lever de videre gjennom musikken, sier Øiseth. Nils Aas’ gripende installasjonskulptur «Bauta», et totem-aktig fjell av norske vedkubber, dufter godt i nesa til denne musikken. Virkelig gripende og livgivende melodier kommer ut av Pavlovic – dette er en glimrende duo som burde fortsette. Kunne vært perfekt på Vossa Jazz, for eksempel.


Why Kai. Foto: August Grøstad/Soddjazz

Atter en kort gåtur tilbake til skolen. I en gammel Toyota Caravelle ankommer musikerne i Why Kai ved vinduet utenfor, allerede i ferd med å bli etablerte, og med noen skikkelig hårete Prins Valiant-sveiser som gjør at de ser ut som de i tillegg ankommer rett fra 70-tallet. Senere på kvelden vil de imponere med et oppsiktsvekkende fett sound, det er så gjennomarbeidet og groovy, og det er stående publikum i alle aldre som danser til bandets blanding av impro og klubbmusikk full av sjel, med Kai Von der Lippes typeriktige akkorder på tangentene, Elias Tafjords pocket grooves, Jo David Meyer Lysnes samtidsmusikkgitar og elektronikk og Joel Rings cello som underliggjørende elementer. Disse burde fått en god plassering på Øya-festivalen.


Hvcker. Foto: Augus Grøstad/Soddjazz

Joel Ring er bak masken også endel av det nye prosjektet Hvcker, med enda drøyere grooves fra trommemonsteret Axel Skalstad og noen sinnssvakt feite synthlyder fra Kalle Hjalmar Nyberg. Dette låter som en miks av Flying Lotus, UR og Todd Rundgrens Utopia i deres mest synthprog-tunge humør, og jeg gleder meg til neste gang jeg kan oppleve det. Begge disse bandene benytter seg også av visuals som kler de musikalske utlegningene som hånd i hanske.


Gard Nilssen Acoustic Unity. Foto: August Grøstad/Soddjazz

Gard Nilssen og hans Acoustic Unity ankommer Kulturhuset 45 minutter før de skal være i gang på scenen, rett fra gig i Nice i Frankrike, med hull i bukseknærne etter en vellykket turne. Og dette blir ikke overraskende den konserten som mottas mest ekstatisk av publikum, med bandet nede på gulvet og det nye materialet fra trioens kommende ECM-plate rett i fletta. Det er teknisk briljant, kraftfullt og imponerende, skikkelig triojazz, og særlig får Nilssen en hær av elever kretsende rundt seg når han kommer inn for å skru ned cymbalene og selge merch etter det intense ekstranummeret «Bøtteknott», en av de virkelig store norske jazzlåtene de siste årene. Han forteller hvor viktig Sund var for ham og saksofonist Andre Roligheten, og må beskjemmet innrømme at det er tyve år siden han gikk der. Med andre ord sånn cirka da hans nåværende fans ble født. Men sånn er jazzlivet. Og det er atter et fantastisk syn da Nilssen sitter klar bak trommene når jammen starter rundt midnatt. De som var babyer da han fant seg sjæl for tyve år siden, tør nå å kaste seg inn i standardlåtene sammen med ham. Ingenting gir en mer tro på livet enn å bevitne en jam. Livet går videre for gammel og ung – sammen.


Gard og studentene. Foto: Audun Vinger

Fra forsiden

Jazzfest, Trondheim - 13. og 14. mai 2022

På sporet av den tapte studietid

To kvelder på Samfundet og en trillebårlast med standardlåter viser en jazzfestival på sporet av en ny helhet.

Meld deg på vårt nyhetsbrev