Moldejazz dag 3 - 20. juli 2022

Meningsfull sløsing med jazzeliten

Bagatelles-maratonet iscenesatt av John Zorn blir en usedvanlig rikholdig musikalsk teaterforestilling på en dag hvor John McLaughlin byr på mer hverdagslige fusiontoner.

Av Filip Roshauw

I etterkant av mandagens bestillingsverk-urfremføring med Trondheim Jazzorkester under ledelse av Marianna Sangita Angeletaki Røe, hadde jeg flere samtaler med andre konsertgjester hvor det samme spørsmålet ble reist: Javisst kan det hende at det var fin musikk, men var det verk? Hørte vi ikke simpelthen en rekke nye sanger? Det er lett å dra på smilebåndet av denne ambisiøse videreutviklingen av jazzfestivalens urdiskusjon, men er’e jazz. Og det kan også hende at det er et legitimt ankepunkt, at hele poenget med dette sparebankstipendet er å styre musikere i retning av større orkestrale ambisjoner, å trigge dem til å tenke annerledes rundt konsertens form. Personlig kan jeg ikke unngå å tenke at a) Disse TJO-prosjektene kan ha godt av den variasjonen, at ikke hver eneste av dem er “Opus 1” og b) Er det noe disse dagene på Moldejazz har vist, så er det potensialet i nettopp sangen (eller låten, om du vil). 

Den fraværende residerende artisten John Zorn har har organisert mye av sin hyperaktive virksomhet i sangbøker – vi har fått høre ting fra de bugnende Masada-bøkene hans, som består av 600 sanger, og ikke minst en lang rekke musikalske bagateller under Bagatelles Marathon, hentet fra 300 slike som Zorn skrev i løpet av noen måneder i 2015. 

Før jeg måtte reise fra Molde, midt på dagen på torsdag, rakk jeg også å høre Hildegunn Øiseth, Signe Emmeluth og Ellen Andrea Wang fremføre tre gode tolkninger av Ornette Colemans “Lonely Woman”, en sang som sikkert dukker opp på hver eneste Moldejazz i en eller annen form. Hørt i sammenheng kunne de tre fremføringene nesten føles som en festivalhistorie – eller jazzhistorie – i lommeformat. Det var mulig å ane en eller annen essens imellom dem. Kanskje peker det store verket noen ganger innover mot seg selv, det inviterer lytteren til å granske en fortelling og en indre logikk som står i ro lenge nok til at du kan gjøre det. Sanger er det annerledes med, er de riktig gode begynner de å bevege på seg, de blir til små tidsmaskiner som tar deg frem og tilbake, og om du klarer å følge dem over tid, står kanskje nettverket jazzmusikken utgjør, den kollektive skaperkraften, litt tydeligere frem. 


Signe Emmeluth tolker Lonely Woman. Foto: Ole B Steinsvik/Moldejazz

***

John Zorn har sammenlignet tingene han skriver, og bandene han starter, med å sette barn til verden. Det er i og for seg en velkjent metafor, og kan kanskje tolkes som et overbeskyttende instinkt. Men i det ligger det også en tanke om at han må tåle å bli skuffet, at de ikke alltid gjør som han kanskje skulle tro, at de både overrasker positivt og negativt. Stykkene i Bagatelles Marathon er ikke arrangert ut i partiturer, om du myser opp på notene der de står på flygelet i Teateret Vårt, ser du enkle notelinjer, noe som kunne stått i en bok med salmer eller visesanger, men som likevel åpenbart inneholder rikelig med distinkt musikalsk informasjon. 

Når han ikke kunne komme på grunn av sykdom ble det man kanskje kan kalle en annen, men minst like viktig av virket hans, nemlig det store nettverket av Zorn-tilknyttede musikere som alle har latt seg inspirere av ham på et eller annet vis, enda tydeligere. De er svært ulike, fra noen av de største navnene i den amerikanske jazzeliten til viktige skikkelser fra eksperimentell metal og omegn. Men de deler et eller annet, en forståelse av hvordan denne musikken skal tolkes, og dermed finner de også en frihet i den. 

En musiker som preger disse dagene er bassisten Trevor Dunn, som opptrer i tre ulike besetninger under den andre halvdelen av Bagatelles Marathon i tillegg til enkeltstående opptredener med Electric Masada og Brian Marsella Trio under festivalen. Sammen med gitarist Trey Spruance og vokalist Mike Patton utgjør han grenen av Zorn-treet som vokste frem etter at saksofonisten produserte det selvtitulerte debuten til bandet deres, Mr. Bungle, tilbake på starten av nittitallet. Det store kicket av å se ham spille onsdag kveld, både frenetisk elektrisk bass med trioen Asmodeus (Marc Ribot på gitar og Kenny Grohowski på trommer) og akustisk med Nova Quartet (Dave Douglas på trompet, Joey Baron på trommer og Kenny Wollesen på vibrafon) og Brian Marsella Trio (Marsella på piano og Kenny Wollesen på trommer) sendte meg ubønnhørlig tilbake til Bungles infantile og innfallsrike førsteplate. 


Trevor Dunn. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

En interessant opplevelse uten tvil, som på mange måter har tålt tidens tann bedre enn jeg noen ganger frykter (den kler, på godt og vondt, den idiotiske tidsalderen vi lever i, vil jeg si). Du hører grunnlaget til det videre samarbeidet bli lagt her – men den store åpenbaringen kom ikke før jeg gikk videre til deres andre album, den ambisiøse og gåtefulle vriompeisen Disco Volante (1995). Her hadde ikke Zorn noen rolle i det hele tatt – men det albumet er en Zorn-skive allikevel. Det samme kan du høre videre i hele diskografien til et band som Fantomas (hvor Dunn, foruten bandleder Patton, spiller med Buzz Osborne fra The Melvins og den legendariske Slayer-trommeslageren Dave Lombardo, som også har jobbet med Zorn), Dunns egen Trio-Convulsant (med Bagatelles-deltager Mary Halvorson og Chas Smith) og så videre. 

Det handler ikke bare om innflytelsen John Zorn har på sine medmusikanter, selvsagt – han er en musikalsk svamp, som suger opp impulsene fra de rundt seg. Derfor tviler jeg i grunnen ikke på det den kunstneriske lederen for Moldejazz i 2022, Hans Olav Solli, forteller om at den fraværende hovedpersonen følger med fra sykeleiet og i grunnen får et stort kick av å se hvordan alt dette utfolder seg uten ham. 


John Zorn stilte fra sykesenga til digital pressekonferanse fredag formiddag. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Mellom de to Bagatelles-settene diskuterer vi også den fjerne muligheten for at det hele rett og slett er planlagt slik fra begynnelsen av. Mellom hvert mini-sett i den lange rekken med konserter (fem opptredener per halvdel, som alle kommer inn på scenen med en bunke bagatell-noter) kunngjør en stemme over lydanlegget navnet på musikerne og bandene. Er det Zorn selv som snakker? Har han lest alt inn på bånd? Sitter han der i New York foran fem TV-skjermer og overvåker det hele? Nei, det var visst lydmannen som satt der og snakket. Skitt au. 

Men vi sitter nå en gang i en teatersal, til slutt i hvert sett tar alle musikerne et felles bukk som om de har vært med i en oppsetning av Byggmester Solness. Når den formidable trompetisten Peter Evans i akt 2 blir holdt tilbake fra å gå på scenen og fremføre sitt solosett i siste liten, fordi den på forhånd avtalte rekkefølgen med ett må byttes om uten at vi får vite hvorfor, pirres sansen for det gåtefulle ytterligere. Det kan selvsagt for eksempel være at bassist Dunn innså at han ville trenge en pause mellom Marsella-settet og den avsluttende utblåsningen i Asmodeus. Men man skal ikke alltid sjekke gode historier i hjel. 

De to aktene er lagt opp på måter som ligner på hverandre. I hvert av dem får vi et solosett – Marsella på flygel i første, nevnte Morgan i andre. I tillegg er det et sett uten trommer i hver av dem – Mary Halvorson Quartet i første og en duo med Julian Lage og Gyan Riley i andre. De aller fleste settene starter med en noe raskt og heftig, før de entrer mer melodiske midtpartier og så hengir seg til det frenetiske igjen. Det står to trommesett på scenen, et lite hvitt jazztrommesett og et stort og truende dypbrunt monster som det tys til ved avslutningen av de to aktene, med trioene Trigger og Asmodeus. 


Brian Marsella, her fra lydprøven til Meditations on the Tarot mandag. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

Jeg skjønner poenget med å avslutte med den totale utblåsningen det er å høre disse frimetaltrioene inne på Teateret Vårt. Det kan rett og slett handle om hensyn til publikums tåleevne, og det er også godt mulig at de intrikate detaljene i musikken til Mary Halvorson Quartet, eller den litt ulne kammerjazzen til Ben Goldberg Quartet, rett og slett hadde blåst bort om den skulle komme etter noe sånt. Samtidig er det også en følelse av deja vu, eller noe litt forutsigbart, over disse nokså like kurvene. Som om Bagatelles-musikken, trass i all sin uforutsigbarhet og referanserikdom, allikevel er et nokså lite univers. 

Men er dette kanskje også et poeng? Zorn har skrevet disse 300 låtene på noen knappe måneder. I likhet med en annen egenrådig, mangeårig New York-beboer, Stephin Merritt fra The Magnetic Fields, virker det som at ideen om mengde utgjør en helt særegen kreativ trigger hos ham. Og ja, skriver du et hundretalls låter, kommer det ut mye forskjellig. Men en naturlig konsekvens av å skru på krana på denne måten er også at mye vil ligne på hverandre, kanskje på vis opphavspersonen ikke helt har oversikt over. Alt det som er likt i denne musikken, i ensembletyper, musikalske gjennomgangspersoner og oppbygningen av aktene, fremstår som invitasjoner til å skjønne mer av disse sammenhengene. 

Det er ufattelig mye ny musikk å ta inn på en dag – men etter hvert sitter du der og nikker gjenkjennende, for der kom de modale jødiske skalaene, der hører du hvordan groovy psykedeliske rockeband eller easy listening har sneket seg med som en nisse på lasset, der kom de stadig gjentagende rytmiske figurene i 7, 11 og 13, der kommer den ultrakjappe swingen som du vet kommer til å bli avbrutt av at en stor sort ambolt faller ned på musikken fra oven, der kommer intrikate unisone linjer med jenve åttende- og sekstendedeler som minner om King Crimson i sitt mest urbant paranoide hjørne midt på syttitallet, der hører du innflytelsen fra Ornette Coleman, Morton Feldman eller Igor Stravinskij, og overalt blir du minnet om at Zorn sidestiller alle disse storhetene med Carl Stalling, den hyperproduktive og referansesprutende komponisten som sto bak musikken til tegnefilmene i Looney Tunes og Merrie Melodies. 


Julian Lage, her fra lydprøven til Terese De Avila tirsdag. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

Bagatellene er som sagt sanger, og slik jeg forstår ideen kan hvilken som helst av disse snuttene fremføres av hvilket som helst av bandene vi hører (med litt øving, riktignok). Man tar seg i å lure på hvilke teksturer eller instrumenter Zorn har i bakhodet når han skriver noe slikt – er det kanskje noe helt annet enn noen av disse bandene vi hører her? Det er påfallende hvordan det fremstår helt logisk – jazz-settene høres ut som jazz, de frie metal-settene høres ut som det. I dag føles grenselandet mellom disse to tingene som en selvfølge. At en interesse for ekstrem metal kan ende opp i jazzen, og omvendt, preger stadig flere musikere og lyttere. Nå for tiden høres rytmikken i noe av denne Zorn-metalen nesten gammeldags ut, det finnes jo et utall undersjangere med band som har tatt nerderiet til svimlende høyder. Jeg ville ikke leet et øyebryn om en stor jazzfestival på et tidspunkt inviterte en sjangerskapende storhet som det svenske bandet Meshuggah som men er det jazz-publikumsmagnet. Det har sikkert skjedd allerede, for alt jeg vet. Det er nok en utvikling som ville ha skjedd uansett – men i salen denne dagen her, når det første saftige drønnet fra trommene til Aaron Edgcomb i trioen Trigger smeller i mageregionen, er det vanskelig å ikke tenke på i hvor stor grad Zorn er denne støyende selvfølgelighetens stamfar. 

Trigger-konserten har forøvrig et bedårende “konsert på Ungdommens Kulturmønstring midt på nittitallet”-preg over seg, hvor bassist Simon Hanes herjer noe voldsomt, på et tidspunkt vræler han SLAYER! i et pusterom, mens han i det neste øyeblikk kaster en barkrakk rundt på scenen, bruker den som bottleneck på sin mangestrengte bassgitarklubbe før instrumenstroppen ryker og han må bruke den samme krakken som støtte før noen gir ham en ny stropp litt senere (møbelets hevn, står det i notatene). Den akustiske gitarduoen til Julian Lage og Gyan Riley i andre akt, der de sitter så intimt, nesten oppå hverandre, som to svært gode venner, sniker seg innom skeive riff som kunne spilt av Trigger, de har gjenklang av klezmeren vi hører hos Dave Douglas, før de utveksler to uakkompagnerte soloer hvor assosiasjonene til samtidsmusikk sitter løst, men som også har en rørende og enkel kjerne. For en musikkglede de to har vist de siste dagene på denne festivalen. 


Kenny Wollesen, her fra lydprøven til Meditations on the Tarot mandag. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

I det hele tatt favoriserer nok alle disse konsertene som utgjør Bagatelles og resten av Zorn-programmet de musikerne som dukker opp i flere sammenhenger. Det føles som man er blitt så godt kjent med musikere som Brian Marsella, Trevor Dunn, Kenny Wollesen, Julian Lage, Gyan Riley, Joey Baron og Jorge Roeder. Som min kollega Audun Vinger sa under Lonely Woman-sekvensen, slike gjentatte møter over kort tid føles som å ha fått venner for livet. 

Da er det kanskje litt verre med de som kun opptrer i ett av disse småsettene, storfisk som Mary Halvorson, Dave Douglas, Greg Cohen, Craig Taborn og Thomas Morgan. Når så mye av ideen er perspektivrikdommen, det å liksom få et innblikk i et større byggverk fra mange forskjellige sider, er det rart å høre noen bare én gang. Halvorsons eiendommelige, sjøsyke effektbruk og samspill med gitarist Miles Okazaki, hvor det ene glir over i det andre og du ikke vet hva som er hva, vekker spørsmål det hadde vært gøy å få en mulighet til å finne svar på i et senere sett. Det er fornemt bare å se Taborn og Morgan med Ben Goldbergs kvartett, men den blåser liksom bort i den store sammenhengen. Den soleklart sterkeste éngangsopptredenen er det Peter Evans som står for, med ekstremt effektfull mikrofonbruk (det rister i salen) og en klarhet i fremføringen som gjør at du føler at du får en klar, enstemt nøkkel til hele dette komposisjonsuniverset.


Mary Halvorson, her fra lydprøven til Bagatelles Part I. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

Kanskje kan man spørre seg om det å fly over noen av jazzens største navn for å spille i 20 minutter hver rett og slett er sløseri – kunne de, om man ignorerer den allerede fyldige timeplanen en liten stund, hatt andre konserter i løpet av denne uken? Det er tenkelig, og hadde fylt ut bildet ytterligere. Samtidig er det noe med å kun se dem denne ene gangen som forsterker følelsen av at vi er vitne til en teaterforestilling – at de er storheter som spiller små, men betydningsfulle biroller. At de ikke brukes mer “fornuftig” bidrar også til opplevelsen av overdådighet. 10 konserter hentet fra 300 låter under tittelen Bagatelles? Kanskje må det rett og slett sløses litt. 

Det er en drøy dose, alt sammen – lenge før den fant sted, har Zorn-residencyen fremstått litt mastodont-aktig. At den store mengden også her er en hoved-idé vi som lyttere skal ta stilling til, at vi skal bli utmattede og gi oss hen, på samme måte som musikerne strekker seg mot fysiske ytterpunkter etter hvert i fremføringen. Men totalinntrykket har allikevel en letthet over seg, som springer ut av den kollektive gleden denne store gjengen fremviser. Da denne musikken i sin tid gjorde seg bemerket for første gang på 80-tallet, ble den lest med postmoderne briller, smilene en musiker som Joey Baron delte med de andre underveis i konsertene ble av noen tolket som en ironisk avstandstagen til det eklektiske og til tider komiske materialet. 

I dag er det vanskelig å se for seg en slik ironisk lesning. Innsatsen, og den barnslige gleden, er så åpenbar. Det er en integritet i det, resultatet av mange tiår med dedikasjon, nysgjerrighet og vilje til å la seg prege av hverandre. Med fortidens briller ville det Satie-aktige, enkle og vakre partiet i Brian Marsellas solosett, under første akt, fremstått som en slags omvendt punchline. Han banket jo nettopp håndbaken i klaveret! Og før det var det som om han satt og skrudde på radiokanalene mellom Cecil Taylor, Art Tatum og Bippe Stankelbein. Ja, det er sant, han gjorde alt det (og mye mer til, gaffateip på strengene og gode greier). Det veksler fort, sånn er livet – det er et av de mysteriene man bare må akseptere. 

***

Moldejazz-bagatell 1: Det er selvsagt stort å se John McLaughlin i Bjørnsonsalen på onsdagen med bandet The 4th Dimension. Gitaristen har det triveligste spillefjeset på denne siden av perkusjonist Martin Windstad og er et godt eksempel på at 80 tydeligvis er det nye 60, eller deromkring, i musikkverden. 


John Mc Laughlin. Foto: Arne Strømme/Moldejazz

Spillingen er det heller ikke noe galt med – gitaren er plugget inn i en ampsimulator skrudd på innstillingen “vanlig gitarlyd” og elastisiteten og hurtigheten bare øker utover i settet. Bandet har noe tilforlatelig over seg – alle fire synger (med den deilige, hanskekledte superbassisten Etienne MBappé som en slags forsanger) små melodisnutter underveis, de kunne til og med godt gjort med av det. De trekker en versjon av “The Creator has a Master Plan” opp av hatten, men de som ser for seg en halvtimes kosmisk ekskursjon må ha blitt skuffet – for de fremfører det som det den også selvsagt er, en catchy liten sang. 

Det er også en konsert som vekker noen spørsmål – for det første er trommespillet til Nicolas Vicarro (passende nok vikar) nokså stillestående, særlig på de rolige låtene, og preget av sølete, umotivert cymbalbruk – jeg tror ikke han spiller på en lukket hihat en eneste gang, alt ligger liksom og slurer. Det er også noe merkelig med hele lyduniverset – dette er jo musikk som henter mye næring fra Mahavishnu, og hvor innlån fra indisk klassisk musikk, slik vi kjenner fra McLaughlins Shakti, også forekommer. Og en del av den klassiske fusionen handler jo også om psykedeliske, interessante lydbilder – det er noe av det som gjør at musikken holder seg, og den dag i dag finner nye lyttere og bruksområder. 

Keyboardist Gary Husband, som også spiller en artig trommesolo underveis, er tydeligvis ikke særlig interessert i å bevege seg dit – han lirer litt på en tacky pianolyd med duse strenger i bakgrunnen, og når han spiller monofone synthsoloer føles det også som han bare har trykket på den første og beste fabrikk-preseten og latt det stå til. I kombinasjon med McLaughlins uendrede, om enn uklanderlige, gitarlyd, og de enkle bluesy motivene som sniker seg igjennom konserten, får det hele greia til å fremstå litt dennesidig og hverdagslig, rett og slett. 4th Dimension? Nuvel. Greit nok at selv de største reisene starter med små skritt, men om man ønsker å dra til Jupiter er og blir det en skuffelse å åpne øynene og innse at man ikke er kommet lengre enn til Slependen. 

***


Velkjente fjes på jammen torsdag. Foto: Asbjørn Sæbø/Moldejazz

Moldejazz-bagatell 2: Kvelden før jeg måtte dra, rakk jeg den første av årets jammer på Kafé Kurt inne på Plassen, og konstaterer at dette stedet, slik det gjorde i 2019, fungerer ganske godt som samlingspunkt for denne typen ting. Bra oppmøte, både fra publikum (enten sittende, lyttende i trappa eller bablende inne ved baren) og musikere. Igjen var det riktignok helnorsk – og selv om det er en glede over å høre festivalens mange unge musikere, som både har spilt egne konserter og jobbet som frivillige, i samspill med noen av den hjemlige scenens største veteraner, lurer jeg litt på om festivalen faktisk kan forsøke å gjøre noe med dette. Zorn-gjengen hadde spilt på samme sted bare noen timer tidligere – kunne det tenkes at noen av disse ville hengt igjen? Ble de invitert til det? Noen festivaljammer kan være litt spøkelses-aktige, de kommer aldri i gang. Det virker som at Moldejazz har knekt noen koder som gjør at de unngår dét. Men – med unntak av en eldre, mystisk amerikansk jazztrommeslager i fargerik skjorte som tydeligvis var der på ferie og som spilte finfint – drømmen om de spontane møtene med det festivalen har å by på av internasjonale musikere virker for å være ærlig et stykke unna slik det er lagt opp nå. 

Hvis man skal peke på et annet savn, som er litt relatert, så handler det om de små overraskelsene underveis, som får festivalen til å henge mer sammen. Dette har litt å gjøre med Zorns uteblivelse, åpenbart – Artist in Residence-jobben handler også på sett og vis om å binde hele uka sammen, og han ville budt på flere konserter, blant annet en solo-sax-tribute til Kurt Schwitters på Krona, som hadde skapt intime kontraster til de større arrangementene. Men det er noe med detaljnivået her. Festivaler kan aldri bli for store for det lille, og uventede, som bruker byen på overraskende måter. Jeg vet at mange festivalveteraner savner konsertene på sanatoriet på Reknes. Det gamle kulturhuset i rød murstein, som i dag brukes som festivalkro og var setting for en herlig gresk jam (sånn cirka) med Trondheim Jazzorkester og utvida familie den første dagen, er også et hyggelig sted å være hvor man kunne sett for seg noen sprell. Sammenlignet med en del av de andre store norske jazzfestivalene opplever jeg at Moldejazz har et litt tilbakelent forhold til denne delen av festivalutviklingen – og det er det ingen grunn til. 

***

Moldejazz-bagatell 3: Jeg syns i grunnen været var helt greit.   

Fra forsiden

Nyhet

Kulturdebatter og konsert under Arendalsuka

Under Arendalsuka onsdag 17. august inviteres det til innlegg og debatt om regionale kulturfond og en samtale med Maria Schneider om datagigantenes maktposisjon i musikklivet. Senere samme kveld skal Maria Schneider og Oslo jazzensemble fremføre musikk fra Schneiders storverk Data Lords.

Sildajazz - 12. august 2022

Rommet dekker vannfronten

Den andre dagen på Sildajazz fikk en slak start med opplevelser rett inn i hotellvinduet. Disse inkluderte barneparaden, deler av gratisprogrammet og en festivalby som sakte våknet til liv.

Meld deg på vårt nyhetsbrev