Ola Erlien + Craig Taborn - Oslo Jazzfestival, 15. august 2022

Frodig musikalsk klima

Tropenatt med Ola Erlien og Craig Taborn på Oslojazz.

Av Audun Vinger

Jeg tenker på tenker på den norske jazz- og folkemusikkartisten Selma French’ kommende albumtittel der jeg går med våt skjorte og hastige steg ned mot Herr Nilsen. Changes like weather in the mountain. Men også her blant våre urbane fjell og dalstrøk er det hastige skifter, og det klamme sensommerklimaet har lumret frem en mild hodepine i løpet av dagen. Jeg satt ute med en pasjonsfrukt-splitt-is på en benk noen timer tidligere, så lavet det ned som om noen brått hadde fjernet sparedusjen. Nå var det mer tropenatt-aktig. Ikke de beste forholdene for å være inne på en varm og lufttett jazzklubb. Men vi elsker jo Herr Nilsen, og skyteepisoden tidligere i sommer gjør det nærmest til et hellig sted nå. Skummende herligheter fra Fredrikstad kan ingen ta fra dem.
Men festivalsjef Øyvind Larsen, som ellers kan være stolt av et av de spenstigste programmene noensinne, kan komme med dårlige nyheter allerede under introduksjonen av Ola Erliens prisvinner-konsert. Den unge gitaristen, som allerede er blitt medlem av Hot Club de Norvège, mottok USBL-prisen på fjorårets festival, og skal takke med en konsert. Dette er populært, det er helt utsolgt, og det en kollega har kalt hengekøye-publikummet er meget tydelig. Her er det mange i begynnelsen av 20-årene og mange rundt 70. De i midten glimrer stort sett med sitt fravær, slik vi har lært at det som regel er på konsert. Men Erlien-bandet er også preget av at flere av dem har foreldre som er jazzmusikere, og det er kanskje disse to generasjonene som møtes – igjen.
Den dårlige nyheten besto i at konserten måtte gjennomføres uten Stian Carstensen, som lå hjemme med feber. Han og unge Erlien hadde stått sammen på scenen kvelden før under en bejublet fremføring av Musical Sanatorium. Med tanke på at Carstensen er et helt orkester i seg selv, og anerkjent som en av norsk musikks største genier og en solid live-attraksjon i alle formater, sier det seg selv at man ikke får helt den konserten som var planlagt. Vi kan underveis i konserten levende forestille oss, og høre for våre indre ører, hvordan hans bidrag ville vært i helheten, med hans instrumentbruk og kanskje også sang.


Zakarias Meyer Øverli, Gard Kronborg og Ola Erlien. Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

Men det holder på et vis, likevel, litt nervøst og knoklete til tider men fullt av sjarm og det er tross alt allerede trygge musikere dette, og kjernen av bandet har spilt sammen i flere år som Munch trio, med Zakarias Meyer Øverli på tenorsaksofon og Gard Kronborg på sin unike hybridbass (om vi kan kalle det noe slikt). Da jeg så dem første gang som studenter på en JazzIncubator-konsert på Døla Jazz for noen år siden ble jeg mektig imponert, ikke bare var det bra – det var så eget. Melodisk og avansert, og med dette string-swing-underlaget i møte med mer atmosfæriske elementer, og post-bop. Pussig greie, men det funker.
Slik sett kan man droppe å tenke på at det manglet en multimusiker der og heller se for seg et Munch trio utvidet med gitaristen Gustav Skaaret. Det er endel rusk i kveld, men publikum tilgir dem velvillig, hvorfor skulle de ikke gjøre det? Det ble en spesiell situasjon, og musikken er jo nydelig.
Det er et forunderlig men forlokkende univers de tegner opp med sine instrumenter, noe av det vemodig filmmusikk (eventuelt «Country & Eastern» som de kaller det), annet er frenetisk standardjazz, og man trenger disse kontrastene i kveld. Plutselig er de innom et parti fra Egberto Gismonti, Charlie Haden og Jan Garbareks plate Magico. Og det slår meg hvor annerledes disse unge er nå fra de som var unge for etpar år siden, og som i samme sekund står og spiller Phaoroah Sanders-låter på jammen på vinbaren Becco et kvartal ved siden av. Jeg sier ikke at Erlien og co er i opposisjon til Signe Emmeluth og Ole Mofjell, men det er pussig å erkjenne at det er såpass forskjellige sensibiliteter ute og går. Norsk jazz blir rikere av dette.

Det var ganske ille å stå i sardinboksmodus inne i trykk-kokeren på Nilsen, men jeg ble reddet av gong-gongen og måtte forlate konserten før siste låt for å rekke konserten med pianist Craig Taborn på Nasjonal jazzscene. Amerikaneren er en av instrumentets fremste utøver i dag, særdeles allsidig i stilen og allerede forlengst stamgjest på venuen. Der har han opptrådt i mange forskjellige sammenhenger, og han har fått et nært forhold til stedet. Og publikum til ham, her er det også temmelig fullt.


Craig Taborn. Foto: Thomas Johannessen/Oslo Jazzfestival

Hans solo-sett er særdeles muskuløst, det hamres i tangentene i en time, nesten så man ser røyk komme opp av flygelkroppen. Samtidig er det noe grasiøst over det, slik også Taborn selv kattemykt spretter opp når han skal bukke for klappsalvene han blir tildelt.
Han spiller en rekke korte stykker, vidt forskjellige, noen nærmest heavy metal-aktige, annet kunne passert som ambient, noe som house/techno, noe som klassisk mesterpianist, noe var boogie boogie med fare for glassmerker på flygelet.
Ja, konserten var dynamisk ikke bare slik som hans kunstnerskap har artet seg til nå, det passet til dagens omskiftelige vær, materialet og formen på det virket inspirert av den dagen han hadde gjennomlevd i Oslos gater. Det var mange unge musikere på plass i salen denne kvelden, det er ingen tvil om at Craig Taborn er en av de mest relevante musikerne i samtiden i dag. Det er bare se frem til neste mulighet til å oppleve ham, alene eller i et band. Denne konserten var i alle fall en opptur etter de nesten komisk anonyme 20 minuttene vi fikk med ham i Molde. Når man ramler ut lykkelige på Karl Johans gate, fuktig som om i en regnskog, ser man Jonas Cambien, Ayumi Tanaka og Kjetil Mulelid, sin generasjons mesterpianister, med stjerner i øynene. Men Taborn har appell hos de fleste som liker musikk. Hans musikk består av følelser og inntrykk man kan forstå, selv om han sikkert er ganske alene om å klare å få dem frem på akkurat denne måten.

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Tuva Halses musikalske matboks

Tuva Halse platedebuterer med Bento Box Trio, og vi har Fri Resonans-spesial med Tollef Østvang, Peter Knudsen og Deerhoof-lynkurs mens vi lytter til åttitalls-Miles.

Intervju

Trekkspill som aldri før

– Life on Accordion er det første soloalbumet mitt. Det tok meg 47 år å komme dit, men nå er jeg der, sier Jovan Pavlovic, serbisk akkordeonvirtuos med adresse Trondheim siden 1994.

Meld deg på vårt nyhetsbrev