Time Is A Blind Guide tar oss inn i sitt eget område og spiller oss møre.

Universal Pelikan er best når de holder seg i det tradisjonelle.

Denne trioen har noe eget å fortelle og gjør det med leken kvalitet.

Det er lett å la seg henføre av denne kvartettens godlynte vesen og skarpe spill.

Henrik Munkeby Nørstebø lykkes med en form som er utfordrende og god å ta inn.

Ingar Zachs musikk flyter avgårde på egne premisser, med egenart i kjølvannet.

På 60-tallet kom sjømannsonklene våre hjem med skilpaddeskjell så vel som kister.

Selv verden mest forslitte tema får poetiske pigger og skimrende patina i dette duo-samarbeidet.

Stillfarent alvor og dugelige komposisjoner fra spennende treer.

Mette Henriettes trio lar minimalismen råde gjennom en levende kveld.

Kvartetten Bel spiller musikk som vekker interesse og glede.

Saksofonist Mona Krogstad albumdebuterer med gnist og variasjon i musikken.

En kveld å lene seg tilbake i, med to sett som begge lar seg nyte.

Duoen Chattermark skaper mørke tilstander og lysende musikk.

Sandra Borøy synger bra og ville ha tålt mer spenning i uttrykk og omgivelser.

BangBang Watergun skaper et sterkt hele av tolv låter alle bandmedlemmene har fullt eierskap i.

Den tredje og siste av Punkt-kveldene blir den mest helstøpte.

Festivalen sprer seg over svært mange flater denne andre dagen, ikke alle like spennende.

Årets Punkt festival starter med en feiring av den ene and only Sidsel Endresen.

Den vanskelige andrekvelden klarer seg utmerket i år også.

Med nye lokaler på samme adresse skal Mir og Blow Out! fortsette å lyse.

Elisabeth Lid Trøen håper vi har kost oss, og det har vi.

Sofie Tollefsbøl gjorde det eneste rette. Noe helt annet.

Når Jason Moran og Ole Morten Vågan omfavner hverandre ved konsertslutt, forstår vi hvorfor.

Denne kvelden låter deilig tradisjonelt og er rik på substans.

Eirik Hegdals team imponerte tungt, mens Lakecia Benjamin gjorde seg populær med tomme fakter.

Tiden er forunderlig. Ekstra spesielt for tiden i år, var det at årets festival er den 35. i rekka. Trettifem år hvor Sildajazz har beveget seg fra «tradjazz og sigarer», og over i mer eksperimentelle former.

Tropenatt med Ola Erlien og Craig Taborn på Oslojazz.

Den andre dagen på Sildajazz fikk en slak start med opplevelser rett inn i hotellvinduet. Disse inkluderte barneparaden, deler av gratisprogrammet og en festivalby som sakte våknet til liv.