Punkt festivalen – Teateret, Kristiansand, 2. september 2022

Avant Joik og unge europeiske musikere hever kvelden

Festivalen sprer seg over svært mange flater denne andre dagen, ikke alle like spennende.

Av Arild R. Andersen

I går gjorde Punkt festivalen noe den ikke har for vane å gjøre. Den tok seg råd til å se tilbake. Stoppet opp for å hylle en fremragende artists virke. Det var kledelig. I dag rettes blikket framover igjen, med lanseringen av Punkt Editions, en ny label kuratert av Jan Bang og Erik Honoré. Tanken bak den er helt i tråd med hva festivalen sysler med. Nemlig å holde seg i den samme sfæren, med de samme kjernemusikerne og så trekke inn friske navn og konstellasjoner som kan bevege på innholdet. Labelen skal også presentere opptak fra Punkts etter hvert lange historie.
Før kveldens fyldige program starter, rekker jeg innom formiddagens Punkt-seminar. Der samtaler David Toop med Sidsel Endresen. Samtalen tematiser sårbarhet, tillit, kunstnerisk arbeid og prosesser og hva sosiale medier og big tech companies gjør med oss. Mye klokskap og god refleksjon, og ikke minst litt forløsende selvironi fra Sidsel. Denne timen går fort, og enda en gang kjenner jeg på det sterke ønsket jeg har om mer musikk fra Endresen.


Karja/Renard/Wandinger. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Apropos det å trekke inn friske navn. Kveldens første sett er viet et nytt ensemble bestående av den estiske pianisten Kirke Karja, den franske bassisten Etienne Renard og den tyske trommeslageren Ludwig Wandinger. De tre starter i det strukturerte og noterte. Setter i gang et skarpt driv av medrivende karakter. Dette er det ungt blod i. Det er lett å like. Ja, jeg blir i grunnen akutt begeistret. De utvikler startetappen sin og vender seg videre inn i et stopp/start modus. De rommene som skapes, gir åpning for pianolekkerier. Det hugger fint og kommer med en kraft som virker vekkende. De høres ut som et band!
Karja tar ansvar for å kommunisere med publikum. Det gjør hun med stort hell. Musikken er informert av en felles forståelse av hva de vil og hva den skal være. Dette er virkelig en type overraskende innslag som Punkt bør bestrebe seg på å videreføre. I noen avdelinger er det som om jazzens utadvendte vesen møter den kontemporære musikkens tverre sider. Det blir det stas av. Stoffet har en uvilje mot å bli for lett. Dette er de vakre krokveienes musikk, og det er i all hovedsak kollektivets anliggender som teller. Det er visstnok en plate på gang. Den kjenner jeg en som skal sjekke ut.


Bang, Aarset og Honoré. Foto: Alf Solbakken/Punkt

På teateret må vi bevege oss to etasjer ned for å oppleve remiksen. Det er en liten trip for omstilling til en annen måte å lytte på. Det samplede innholdet fra den foregående konserten skal gjennom kverna og bli borte, eller opptre med mer eller mindre grad av gjenkjennelighet i det nye som skapes. Nå er det Jan Bang, Erik Honoré og Eivind Aarset som er remiksere. Jeg hører bassen fra i stad, men hvor er pianoet gjemt? Det vi hører, er den klassiske lyden fra de tre Punkt-søylene. Musikken har en litt foruroligende stemning i seg og bærer i seg overraskende elementer og nyansert slagkraft. Når de tre slipper til brokker fra arrangementene i forrige runde, får disse gjennomgå med salver og ulystige, tunge kommentarer. Det er nytt liv og nye idéer i remiksen. Dette er både tøft og engasjerende. Det er til og med en dansegroove som vil inn, og folk rugger forsiktig fra side til side.


Maja S. K. Ratkje og Katarina Barruk. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Tilbake i teatersalen er det Avant Joik som skal på. Katarina Barruk på vokal og joik, Maja Solveig Kjelstrup Ratkje på vokal og live electronics og Matti Aikio på levende bilder. Det produseres lyd som drar mot natur og store vidder. Måten det gjøres på, er suggererende og stemningsmettet. Bildene på bakveggen inngår symbiotiske forhold til musikken. Det drar den samme meningen med seg. Navnet Avant Joik er virkelig betegnende for det vi får høre. Joiken og dens dype tradisjoner tåler å bli tatt på reise. Og den har i høyeste grad mye å by vår tid. Jeg innbiller meg at de tre påkaller høyere makter og at musikken har ekstase i seg. De to vokalistene kler hverandre og har noe utemmet i den elegante avleveringen. Det er ikke vakkert i tradisjonell forstand, men tradisjonell forstand trengs ikke for å ta inn dette. Det treffer meg på punkter som ikke er viljestyrt. Den rå tonen etterfølges av forsonende strekk. Barruk joiker en elv som hun forteller oss om, og på skjermen er vi rett over svanene og dypt inne blant blomstene. De setter fortelling i det de gjør og reiser et innhold. Dette settet fester seg i kroppen.

Der nede i kjelleren møter vi Bugge Wesseltoft sammen med trompetisten Sebastian Studnitzky. Overgangen er stor fra de mektige fjellovergangene vi kommer fra og til den loungeaktige musikken som møter oss her. Som om ikke loungemusikk kan være bra! Det som kan høres ut som et el-piano, får oss ned fra viddene og avsetter smak av 70-tall og ECM. Men vi blir ikke der. En skurvete lydfigur går i rytmisk sirkel før det starter å kneppe og pipe i et pågående hele.  Det er forandringsvilje i musikken, og det er mye å legge ørene inntil. Duoens utlegninger går gjennom flere karakterskifter, og fordrer en viss evne til å være med på sammensatt tur. Der Bugge spiller, er det ofte kort vei til det innbydende vakre. Det kan være fint når det også kjøres utforbakke med skrål og rabalder på lasset. Det er mye fin lek i det de gjør, og joiken vaker i lydoverflaten. Trompetisten har lyttende evne og en inderlighet i uttrykket. Mot slutten av settet tror jeg bluesen får slippe inn for å hilse på. Bra saker!


Dai Fujikura. Foto: Alf Solbakken/Punkt

Så skal endelig den nye Punkt Editions lanseres, og det første vi får, er utdrag fra den første utgivelsen på labelen, Dai Fujikura og Jan Bangs «The Bow Maker». Kjernefamilien kommer på scenen. Erik Honoré, Eivind Aarset, Nils Petter Molvær og Jan Bang, samt Dai Fujikura. De spiller fram Punkt-sounden og gjør åpningssporet på det vellykkede og fine albumet. Aarset ruller ut de muskuløse og glitrende gitarakkordene sine. Musikken har en rolig puls, med åpen væremåte og rom for fine innsmett. Det blåser, bremser og spruter i musikken. Det er ikke lystigheten som dominerer, men det vi hører, har heller ikke noe lukket eller direkte mørkt hengende ved seg. Vemodet er menneskelig. Det er denne musikken også. Kind of blue, liksom! Publikum lytter andektig. Dette går hjem, som fortjent. En kvalitet som slår meg når disse er på scenen, er evnen til ikke å overby hverandre. De får det til å låte renskårent og enkelt, hvis det er det de vil. Hvis jeg skulle savne noe, måtte det være Arve Henriksens stemme som pryder albumet.


Benedikte Kløw Askedalen og Jan Bang. Foto: Alf Solbakken/Punkt

I den andre delen av dette lanseringssettet er det duket for vokalister. Hvis jeg har forstått det rett, kommer det plater både fra Bang og Honoré som er sangbaserte. Først ut er vokalist Benedikte Kløw Askedalen sammen med Honoré og Molvær. Askedalen synger bra, men jeg får ikke særlig tak i dette stoffet. Når Anneli Drecker kommer på scenen sammen med Audun Erlien og Anders Engen på bass og trommer, så skulle man jo tro at noe sprang ut, men jeg opplever musikken som noe tannløs og kjedelig. Selv Dreckers stemme sliter med å trylle. Jan Bang synger også bra. Det er bare det at mye her låter mer svulstig enn det fortjener. Når Punkt gjengen beveger seg inn på denne populærmusikalske arenaen, glipper grepet. Simin Tander gjør også en hederlig figur som sanger. Hun hadde fortjent noe mer interessant å bryne seg på. Det kan virke som resten av salen liker dette bedre enn meg.

Kveldens siste remiks gjøres av Bendik Baksaas, Fredrik Høyer og Tobias Grønborg, og de legger inn en intensitet man kan trenge etter en lang kveld med mange inntrykk. Det blir hip-hopske ordgyterier av høy klasse, med et saftig meningsinnhold og en åpenbar teft for språklig rytme og klang. Gatelivet i Kristiansand får innpass i Punkt kulturen. Musikken gjør mange linjevalg, og er sterk i seg selv. For første gang er det noen som starter dansen, riktignok bare et par stykker som virker akkurat passe festglade. Jeg kjenner meg litt medtatt, men temmelig fornøyd på den korte turen rundt kvartalet og opp til rom 306.

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Tuva Halses musikalske matboks

Tuva Halse platedebuterer med Bento Box Trio, og vi har Fri Resonans-spesial med Tollef Østvang, Peter Knudsen og Deerhoof-lynkurs mens vi lytter til åttitalls-Miles.

Intervju

Trekkspill som aldri før

– Life on Accordion er det første soloalbumet mitt. Det tok meg 47 år å komme dit, men nå er jeg der, sier Jovan Pavlovic, serbisk akkordeonvirtuos med adresse Trondheim siden 1994.

Meld deg på vårt nyhetsbrev