Team Hegdal + Lakecia Benjamin - Oslo Jazzfestival, 16. august 2022

Team Hegdal knuste Team Coltrane

Eirik Hegdals team imponerte tungt, mens Lakecia Benjamin gjorde seg populær med tomme fakter.

Av Audun Vinger

Jeg fant jazzens kjerne på en brun pub i Oslo sentrum på tirsdag. Ja, på vei til Herr Nilsen for andre dag på rad slet jeg med samvittigheten. Jeg burde vært nede på SALT for å støtte ungdommen og de mange talentkonsertene som skulle arrangeres der, dessuten er det jo det eneste stedet hvor man kan få litt festivalstemning og få følelsen av å være omringet av band og musikk. Resten av byen er ikke spesielt merket av at det er festival der nå, bortsett fra de stolte vimplene på Karl Johan. Men det var litt uggent vær, og jeg hadde kommet i skade for å sette på Team Hegdals femte albumutgivelse tidligere på dagen, og det var ingen vei utenom: dette måtte jeg oppleve i lanseringskonsert-format også. Det er tross alt fire av landets aller ypperste musikere, som til gjengjeld er på sitt mest konsentrerte og tilgjengelige i denne settingen. Og nå har de virkelig krystallisert sitt uttrykk. Bandleder Eirik Hegdal på alskens blås, André Roligheten på tenorsaks og bassklarinett og Gard Nilssen på trommesett og åpen skjorte, er med fra original-besetningen, etter sigende er dette et band som ble til da en gjeng unge studenter ringte den litt eldre Hegdal og ba om en jam. Med årene er Ole Morten Vågan blitt med som bassist, og sammen har de den perfekte porsjoneringen av shredding, inderlighet, humor, tradisjonsbevissthet og ærbødighet. Spesielt Hegdal briljerer her, fordi hans komposisjoner får frem det aller beste i kollegene sine. Alle har noen forrykende soloer, som avstedkommer fortjente jubelbrøl i salen, men ekstra ekstatisk er det når de samles om Hegdals oppfinnsomme og gripende låter. De mest cooking låtene er det vanskelig å overgå i landet i dag, men også mer sofistikerte låter som «Sun Ravel», der Nilssen briljerer med en pussig beat, og låtens typisk norske bløte ordspill hinter også til den rikdommen som er i Hegdals musikk. Full bombing er tilbake i herlige «Rolihlahla». Noen ganger når jeg hører Nilssens beat og Vågans strenger sammen føles det som skapt for hiphop eller et drum’n’bass-sample i den gode tida, andre ganger er det som en gammal Prestige-skive.


Eirik Hegdal og Gard Nilssen. Foto: Håvard Winstad/Oslo Jazzfestival

Det er dette som er jazz, tenker jeg der jeg sitter perfekt plassert ved scenen, sammen med svigermor og med mange jazznotabiliteter i lokalet, om enn litt mer behagelig antall mennesker enn dagen før. Det låter så bra, og det nye materialet i kombinasjon med etpar gamle schlägere gjør at jeg føler jeg er på perfekt sted i verden akkurat der. Jeg er sjeleglad for at jeg ikke fulgte en annen impuls tidligere på dagen om å se den nydelige komponisten Maria Schneider i kompaniskap med Oslo Jazzensemble fremføre stykket Data Lords og annet. Det er skjønn musikk, men Herr Nilsen knuser Munch som jazzvenue, det må det være lov å si. Jazzfestival handler også om komfort og frihetsfølelse, og den er på topp inne på Nilsen. Det er litt corny at en gjeng folk fra Jazzlinja for en god del år siden, som har en tittel i oppfinnsomhetsklassen «Vol. 5», kan føles så relevant og levende og kicking. Det minner meg om da jeg så dem på Victoria etter en lang dag med mye ræl på Bylarm forleden år. Det var som en fantastisk redningsgave da jeg ellers var totalt utkjørt og lei. Ingen av disse konsertene kan oppleves igjen, men plata anbefales sterkt, og landets bookere kan forvente garantert suksess i publikum om de tar en telefon til Hegdal.


Lakecia Benjamin. Foto: Stein Hødnebø/Oslo Jazzfestival

Som dagen før hastet jeg ned til Nasjonal jazzscene for å få med meg kveldens siste konsert der. Denne gang viste det seg å være utsolgt, men jeg fikk presset meg inn på Lakecia Benjamin, den amerikanske saksofonisten som her fremførte en konsert som skulle vært under pandemien, men som sannsynligvis fant et enda større publikum nå med drahjelp fra festivalen. Her var det nemlig mange ukjente ansikter i publikum, og hennes energiske fremtoning ildnet opp publikum noe grassalt underveis. Ja, jubelen sto i taket for Lakecia og bandet hennes, som ikke bare var inspirert av John Coltrane men som baserte hele settet på en hyllest til JC men også til Alice Coltrane, som i senere år omsider er blitt til en helgen hun også. Mellomsnakket fra Benjamin vekslet mellom det morsomme og det åndelige, og det er liten tvil om at hun og medmusikerne føler Coltrane-saken på kroppen og at det å forvalte den musikalske arven føles politisk og sosialt viktig for dem. Men ærlig talt, sammenliknet med Hegdal noen minutter tidligere var dette snarere anti-jazz. Et glorifisert coverband som shreddet seg gjennom noe av den mest fundamentale kunsten som hele jazzsjangeren har avstedkommet. Det låt litt bland til tider, andre ganger låt det for så vidt fantastisk, og både Benjmin og band er dyktige,  men det er lett å få piggene ut av å høre dette materialet spilt slik. «Alabama» er en viktig sang den dag i dag, både som musikk og meningsinnhold, men når man har hørt bandet tøffe seg gjennom «My Favorite Things» like før, tar jeg meg i å savne jammen på Soddjazz på Inderøya. Der traff man i det minste på noen interessante personligheter. Og et utdrag fra «A Love Supreme» til slutt, med superstjernen Theo Croker som overraskende gjest på trompet, føles mer som kø-jazz på en Downbeat fundraiser enn som et dikt til Gud.
Skjønt, det ekstatiske publikumet på et fulltallig Victoria har tydeligvis andre tanker om dette.
Mens jeg går hjem treffer jeg på en god venn og nabo, en dyktig fotograf som har vært nede på SALT. Han er helt månebedotten over nivået på musikeren, gleden de utviser, og kvaliteten på materialet. Spesielt var han blitt glad i Bento Box med Tuva Halse på fiolin, Benjamin Gisli Einarsson på piano og Øyvind Leite på trommer. Og det slo meg at det er her jazzens kjerne skal og må ligge, i det nye og putrende, som hos Hegdals nytradisjonelle komposisjoner og hos de nytenkende ungdommene som aldri slutter å komme frem. Coltranes musikk er noe av det viktigste som har hendt meg i livet, men å høre det fremført på denne repliserende måten, om enn kompetent, gir meg virkelig ingenting.

Fra forsiden

Nyheter

Et kulturbudsjett som forventet

Som forventet la Kultur- og likestillingsminister Trettebergstuen i dag fram et stramt kulturbudsjett for 2023. - Det må være lov å være skuffet på vegne av kulturfeltet som fortsatt er preget av etterdønningene av pandemien, mener styreleder i Norsk jazzforum, Ingrid Brattset. - Med økte levekostnader vil dette bli merkbart, ikke minst for kunstnerne i det frie feltet.

Meld deg på vårt nyhetsbrev