Blow Out! Festivalen – Mir, 25. august 2022

En kveld med radbrekking og improvisatorisk snadder

Den vanskelige andrekvelden klarer seg utmerket i år også.

Av Arild R. Andersen

Vi er tilbake. Fulle av optimisme etter gårsdagens fire fine sett. Det er dag to for Blow Out! festivalens kveldsunderholdning, og jeg ønsker å bli overrasket. Noe det viser seg at jeg skal bli. Når denne konsertkvelden er over, er det nettopp overraskelsen som henger i. Og det skal jeg komme tilbake til.

Først er det tid for Mette Rasmussen Quintet. Klokka er tjue på en torsdag, og den danske saksofonisten kaller inn med lokkelyd i hornet. Med et lite, korthugd tema som kunne ha gjort seg på en setervoll. Det er mange levedyktige skapninger i Rasmussens saksofoner, og i kveld kommer de ut. Hun har en sterk kraft i saksofonen, en indre styrke som kommer til overflaten i pådrag så vel som i avdempede lag. Hun spiller med autoritet. Mette Rasmussen har også med seg et skinnende lag. De to bassistene Johan Berthling og Torbjørn Zetterberg, og de to trommeslagerne Raymond Strid og Paul Lytton. De bygger flertydige underlag for saksofonisten og gir musikken et omskiftelig preg. De fire kan høres ut som et raslende opptog på vei tilbake mot 60-tallet eller et finstemt orkester for vår tid. Alle fire bøyer seg inn mot sitt eget mens de produserer bæreelementer for helheten. Så gjør Mette fuglekvitter, og det låter deilig landlig en liten stund. Før snerten er tilbake i hornet og Rasmussen tilfører en energi som trigger hele bandet. Det svinger, med bulder i underlaget og låter veldig friskt. Suset fra den gamle frihistorien lar seg høre når vindretningen går riktig vei, og jeg har det bra sammen med disse fem. Når meddelelsene er så skarpe, lytter jeg også bra. De spiller to numre, og det siste er behagelig mollstemt, med alvor i spillet, gjort av godt stoff.


Foto: Peter Gannushkin

Kveldens andre sekvens tilhører cellist Fred Lonberg-Holm og de to blåserne Lotte Anker og Fredrik Ljungkvist. De setter seg tett på hverandre og starter samtalen. Det er snev av spillopper og lystighet i første etappe. Disse tre kan spille seg opp mot ablegøyer, like uanstrengt som de kan dykke ned i mørkt lag. De gjør begge deler. Det surkler i Ankers horn, mens Ljungkvists klarinett slynger ut tørr flis. Så samler de seg alle tre i et langt, dystert drag, før de tyr til spisst spill. Noen i salen holder for ørene. Jeg kjenner også at mine egne to reagerer. Det hører med. De skiftende stemningsbildene i trioens framdrift er fine å følge. De spiller fram morgenstemning og gråværskjensle. Det blir også kammerpoesi med knepp i strofene og episke utlegninger med stort tolkningsrom. Eller ganske enkelt godt spill som er fint å oppleve. Musikken legger seg til hvile, og trioen lurer på om det er tid for mer. De tar seg tid, og levendegjør sin lange erfaring fra impro i en kort ekstrarunde.

Så er det duket for et nytt møte med Mike Cooper. Gårsdagens feirede 80-årsjubilant. Først skryter han av Blow Out! – kaka han fikk overrakt på scenen på onsdag. Så forteller han om gleden over å møte Paul Lytton denne kvelden. De to har ikke sett hverandre på mange år. Cooper forteller hvordan Lytton og Paul Lovens påvirket han som gitarist, og det slår meg at yngre utøvere kan ha noe å lære av måten Mike Cooper kommuniserer med publikum på . En god historie og et blikk inn i musikerens verden kan fungere godt som innstikk til selve musikkopplevelsen.


Mike Cooper. Foto: Peter Gannushkin

I kveld er det først og fremst de elektroniske lydbildene som preger Coopers musikk. Han skaper langsomme sig med tunge slag og dump lyd innbakt. Vi får en slags fri orkestermusikk for mann med gitar og  gode idéer. De beste partiene er de som lar gitarlyden titte fram i seg. Bluesen får heldigvis være med så vidt det er i dag også. Han gjør musikken både pen og stygg. Aldri likegyldig. Tenk deg Can og Fred Frith i samme kupé, på vei i retning av Ra! Det gjør iallfall jeg, mens jeg håper på mer gitar, uten at håpet mitt helt blir  innfridd. Mike Cooper synger «Across The Borderline», i en versjon han er alene om. Det tenner særpreg og gjør inntrykk. At han avslutter hele seansen sin med en blå vending på gitar, passer meg bra.


Grismask. Foto: Peter Gannushkin

Kveldens siste sett er viet Grismask. Vi skal ned på knærne, iført solbriller, i bare sokkelesten og med bar overkropp. Og det er vokalist Sebastian Murphy som skal gjøre det for oss. Kjent fra Viagra Boys, men nå altså som teatralsk anfører i Grismask. Kvartetten rocker fritt, og snart ligger Murphy på scenen og vrir seg. Jeg tenker på den gangen jeg så Birthday Party med en ung Nick Cave uten filter. Grismask spiller den mest frigjorte musikken her i kveld. Møtene mellom punk og frijazz kan fortsatt slå gnister, særlig når det er gjort med et aldri så lite skråblikk og en distanse som gir innholdet ny kraft. Bassist Patric Thorman blir en kveldsfavoritt, med et frenetiske spill som funker. Saksofonist Isak Hedtjärn og trommeslager Erik Carlsson er også sterke bidragsytere. Murphy forteller om marerittene sine, og han introduserer «Pennies From Heaven» som den eneste jazzsangen han har hørt. Det skulle Bing Crosby ha hørt. Det blir radbrekking og full fest i bandet. Jeg er ikke alene om å bli i godt humør. Grismask har prikk over i´en. Det oppleves ikke som tilfeldig. Blow Out! festivalen har det med å rocke det til for oss henimot midnatt. Det gir en god metthetsfølelse. Når jeg i tillegg blir overrasket, er det såre vel.

Fra forsiden

Nyheter

Et kulturbudsjett som forventet

Som forventet la Kultur- og likestillingsminister Trettebergstuen i dag fram et stramt kulturbudsjett for 2023. - Det må være lov å være skuffet på vegne av kulturfeltet som fortsatt er preget av etterdønningene av pandemien, mener styreleder i Norsk jazzforum, Ingrid Brattset. - Med økte levekostnader vil dette bli merkbart, ikke minst for kunstnerne i det frie feltet.

Meld deg på vårt nyhetsbrev