Espen Eriksen Trio med Andy Sheppard – Herr Nilsen, 8. november 2022

Med den sterke melodien i sentrum

Det er lett å la seg henføre av denne kvartettens godlynte vesen og skarpe spill.

Jeg har spredd budskapet til venner og familie. Budskapet om «In The Mountains»´ fortreffelighet. Da jeg anmeldte dette albumet i vår, burde jeg ha skrytt det mye høyere opp i fjellene. Denne sommeren og høsten har Espen Eriksen Trio og Andy Sheppard vært mine følgesvenner, gjennom denne plata. Jeg har latt den gå på repeat. Låtene på albumet har melodier som fester seg og blir med videre, og spillet har det riktige løftet i seg. Det har fått meg til å tenke på gamle favorittplater med Gary Burton, som «Throb» og «Duster». Ja, til og med «Belonging» har dukket opp i bevisstheten. Det disse utgivelsene har til felles med «In The Mountains», er overskuddet i formidlingen og menneskeligheten som spiller med. Det er til å bli glad av.

Det er stinn brakke på Herr Nilsen når musikerne går på scenen og beveger seg rett inn i det universet som er deres. Det låter lett og intrikat til en og samme tid. De rytmiske figurene fra Eriksens piano skyves fram av avdempet tromming, mens en stille brann i Sheppards saksofon avgir varme. Det blafrer fint i tonen hans, sånn som flagget kan gjøre når vi heiser det. Denne musikken kommer deg i møte med åpne armer. Dette er noe både herr og fru Nilsen kan like.


Andy Sheppard. Foto: Roar Vestad

Så kan man si at noen av Espen Eriksens komposisjoner er vel søte, men de fremstår aldri som klissete. De veldreide temaene fungerer som springbrett for sterk improvisasjon, og de broderes ut og utsmykkes med innspill og lek. Eriksen forteller at bandet skal prøve ut en del nye låter denne kvelden og at bandet faktisk har øvd. Den muntre og ujålete måten han kommuniserer med publikum på, setter merke i forestillingen. Han ber folk komme med forslag til tittel på en av låtene og spør oss hvilken av de to sist spilte komposisjonene vi liker best. Selvhøytideligheten kan finne seg et annet sted å opptre.

Det nye stoffet høres godt ut og bryter ikke med den stilen disse musikerne har bygget gjennom mange år. Alle fire får prøvd seg som solister, og det er i de gamle låtene utøverne skinner sterkest.  «1974», «Suburban Folk Song» og «Anthem» har den samme glansen vi forbinder dem med, men de kommer i versjoner som gir inventaret forfrisket karakter. Det spanderes også lange versjoner med voksent ytringsrom. På sitt beste høres Eriksentrioen og Sheppard ut som en levende organisme i sin beste alder.

Etter pause går de nye runder i det tiltalende. Det kan låte deilig skjørt med bue og summende saks. Eriksens akkordrekker fortsetter å synge. Bandet slipper seg løs og mottar begeistrede tilrop fra salen. Det blir ballade og mer instrumentell finfølelse. Det skapes en atmosfære som er god å være i, en sårt tiltrengt trivselsboble på en regntung tirsdag i november. Siste nummer bygges med kraft. De fire har for lengst vist oss hvilken uttrykksbredde de forvalter, og når de setter punktum, fortsetter applausen til de kommer tilbake på scenen. Jeg har fått bekreftet de kvalitetene «In The Mountains» har lært meg å kjenne gjennom sommer og høst. «Indian Summer» heter ekstranummeret. Den sommeren tar jeg med meg ned på perrongen, inn på banen og helt hjem.

Fra forsiden

Nyhet

Førjulsjazz i hele Norge

Adventstiden er i gang, og du kan høre jazzen over alt. Enten du ønsker julestemning, inspirasjon fra noe nytt eller det tradisjonelle, så er det konserter over hele Norge etter dine behov.

Meld deg på vårt nyhetsbrev