Fairytales: Sofie Tollefsbø - Oslo Jazzfestival 19. august 2022

Hyllest til oppfinnsomheten

Sofie Tollefsbøl gjorde det eneste rette. Noe helt annet.

Av Audun Vinger

Det er ingen lett oppgave hun har tatt på seg, godeste Sofie Tollefsbøl. På klink 40-årsdagen for utgivelsen av Radka Toneff og Steve Dobgrogosz duoalbum Fairytales har hun fått oppdraget å «hylle» denne platen. Dette er, noe misvisende, ofte blitt omtalt som tidenes beste norske album, men enten man underskriver på den påstanden eller el, er det lett å anerkjenne dets posisjon som et  gedigent referanseverk som har betydd mye for mange. Det nakne, sterke uttrykket ble på mange vis skapt her, og Radkas lidelseshistorie blir posthumt forsterket av følelsene og alvoret som er knadd inn i den.
Det opplagte og her ville vært å la en annen god norsk piano/vokal-duo gjøre det, for eksempel Espen Berg/Silje Nergaard eller den nysignede duoen Kjetil Mulelid/Siril Malmedal Hauge. Det ville vært vakkert for ørene, men oss svært fantasiløst. Dessuten ville svakheten i konseptet åpenbart seg – det er ikke alle plater som gjør seg i konsertsammenheng, hva angår progresjon og låtsammensetning. En slavisk fremføring av låtrekkefølgen på Fairytales har sine svakheter, siden A-siden er så mye sterkere og har alle hitsene. Det begynner med «The Moons a Harsh Mistress», og her er jeg enig i at det er en av tidenes norske innspillinger vi hører på. Dette sitrer i sjelen hver gang. Albumet oppleves likevel en smule fremtungt.


Foto: Matija Puzar/Oslo Jazzfestival

Det er sterkt å høre Helge Stens lydrestaurerte versjon som omsider er utgitt nå, tiden står stille. Men det er ikke meningen å  høre disse låtene i den rekkefølgen på konsert.
Så hva gjør man? Nei, det musiker Sofie Tollefsbøl har gjort er å presentere den som helt annen musikk, på sin egen måte. Hun er mest kjent fra det populære livebandet Fieh, og for sin sprudlende sceneutstråling. Den skjuler hennes betydelige musikalitet og ønsker om å eksperimentere med alle mulige instrumenter og musikktyper. Men funk, soul og pop er relevant også med tanke på Radka Toneffs aura. Toneff så ikke på seg selv som en ren jazzsanger, hun ville bare lage musikk, og spilte jo en rekke covers selv av den tidens aktuelle voksenpop og soulhits. Det låter dermed helt perfekt å høre denne Radka-platen omarrangert til avansert nu-soul og avantgarde electrojazz. Således minner dette Tollefsbøl mer om «min favoritt-Radka» som er henne når hun prøver seg på Kenny Loggins’ «Set It Free» og den typen låter.
Tollefsbøls stemme skinner tindrende, hun er i besittelse av betydelige kvaliteter, også i en slik mer «seriøs» sammenheng. De keitete sjarmen er intakt, men langt mer nedtonet enn ellers. Kanskje var hun også litt preget av de stive omgivelsene i Marmorsalen på Sentralen.


Kai Von Der Lippe. Foto: Anna Rogneby/Oslo Jazzfestival

Hun hadde satt sammen et perfekt band, med Joel Ring på kontrabass som var viklet godt inn de elektroniske basslinjene som også preget konserten. Tollefsbøl spilte på diverse maskiner, men tok også opp en pen indierockgitar i et av numrene for et effektivt arrangement. Hennes trommeslager i Fieh, Ola Øverby, briljerte med sin luftige, funky spillestil kombinert med analog trommemaskin og et andre trommesett som var Jon Christenensen-cymbal-orientert. Keyboard wizard Kai Von Der Lippe var også et naturlig valg, han inntar både disse klassiske jazzikalske kvalitetene og en ung nutty professor-stil på synthene. Han ser da også ut som en kar som kunne dukket opp i Radkas mer outrerte bandbilder på 70-tallet. Til å fullende lineupen fant vi denne ukens buzz-instrument harpe, vakkert utført av Abigail Millar Todd. Dette instrumentet ble heldigvis heller ikke overbrukt som en gimmick i sammenhengen.
Cabaret-elementet som er på deler av platen dukket opp i låter som «Lost in The Stars», og de valgte det mer spartanske arrangementet av «My Funny Valentine», da kunne man virkelig høre hårnåler falle og pin-koder inntastes. Men først og fremst hadde låtene fått et nytt og eget liv. Hvorvidt de burde gjøre dette igjen er jeg usikker på, men jeg vil absolutt håpe at Tollefsbøl kan fortsette å lage musikk med dette bandet også, det var en fruktbar miks, og viktig, ny musikk kan komme ut av det. Det er først da en hyllest virkelig blir en hyllest.

Denne dagen på Sentralen var det tre meget attraktive konserter på rad, og for en gang skyld fungerte det bedre med helhus-fest enn det pleier. Oslojazz trenger disse kveldene da bandene går over i hverandre, og ikke bare fremstår som et stort antall enkeltkonserter spredd rundt i en stor by. De får det absolutt til nede på SALT, der mange av de yngre bandene spiller, jeg fikk blant annet med med Amalie Dahls strålende Dafnie og Benjamin Gisli Einarsson Trio tidligere i uken. Publikum må få dyrke fellesskapet og det sosiale ved festivallivet. Sentralen er ikke perfekt, men det er en opplevelse å gå inn i Hvelvet for å se Mette Rasmussens Trio North, nå med Olaf Olsen på trommer sammen med Ingebrigt Håker Flaten. En liten variant av det rosa kunstverket som hang i taket da denne musikken først ble fremført som bestillingsverk på Victoria var ordnet her, og det ga gjenklang i musikken også, som var som små perfeksjonerte biter fra dette verket, nå mer presentert som en rekke effektive låter. Med unntak av en foflete «i-pad-låt» var det kontant riffjazz som mange vil elske,  med skikkelig knepp i lyden fra alle instrumentene, og varm, tett luft i salen.
Det var nesten overerraskende rett-på-sak.
Rasmussen spiller tidvis med en enorm kraft, når hun går ut i publikum i siste låt kan man lese skrekkblandet fryd i ansiktene deres. Guro Moe var med på spøken word livevokal i «Hashtag without content», og gjorde denne låten langt mer effektiv enn slik den fremstod i premierekonserten, med ord på boks. Det var spesielt en fryd å høre Olaf Olsen i en slik setting, han er en undervurdert trommis også i hard jazzsammenheng.


Mette Rasmussen. Foto: Nina S. Krizan/Oslo Jazzfestival

Og til slutt var det selve livets trio, unike Moskus, som spilte midnattskonsert i den forholdsvis nyetablerte Kronesalen. Med disse musikerne kan man bare forvente det uventede, det er krevende lytting men gir også enorme gevinster. De rytmiske figurene som Hans Hulbækmo spikker frem bak trommesettet er dypt fascinerende, og gjør at Anja Lauvdals mikroskopiske melodisnutter og akkordfremstillinger på synther og flygel fremstår i stadig omskiftelig natur. Alt blir til i nuet. Bassist Fredrik Luhr Dietrichson var også imponerende i kveld, med en utsøkt taktil knatring på strengene, og med evnen til å havne i en bass-vamp akkurat idet musikken er i ferd med å bli litt for tverr og abstrakt.
De stanger mot hverandre, finner et løsningsord, går nye veier. Noen ganger er det som om de havner «på rammeslåtten», det er transefrembringende, hysterisk deilig. Improvisasjonsstykket varer i en time, og man mister virkelig kontakt med den kjedelige samtiden der man sitter. Jammen gjør de ikke en liten, frenetisk timinutters snutt som ekstranummer også. Denne musikken fungerer også bitvis.
Men det slår meg der jeg sitter at det ville vært herlig å oppleve en virkelig lang Moskus-konsert en gang, kanskje 3 timers sett a la en fantasirik DJ som kan ta med lytteren på en aural reise. Slik at man virkelig får til til å havne inni grooven. Et godt lyssatt nattklubblokale, kanskje med daybeds som lytteren kan strekke godt ut på mens det lytter og hengir seg til Moskus’ helbredende lydeksperimentering. Jeg løser i alle fall billett til det.

Fra forsiden

Nyheter

Et kulturbudsjett som forventet

Som forventet la Kultur- og likestillingsminister Trettebergstuen i dag fram et stramt kulturbudsjett for 2023. - Det må være lov å være skuffet på vegne av kulturfeltet som fortsatt er preget av etterdønningene av pandemien, mener styreleder i Norsk jazzforum, Ingrid Brattset. - Med økte levekostnader vil dette bli merkbart, ikke minst for kunstnerne i det frie feltet.

Meld deg på vårt nyhetsbrev