NTT: Eit sug etter å høre høyst levande jazz

Hei, god sommer og velkommen tilbake til Now’s The Time, en jazzblogg om musikk og andre fasetter av livet, som er tilbake etter en lengre sommerferie! Hvordan har dere hatt det? Vi har hatt det bra, vært travle, fått sett musikk og arrangert ting – og det er ikke helt over ennå, det er sommerfestivalopplevelser igjen. Blow Out kommer i neste uke, og vår vane tro avlegger vi dem en visitt lenger nede, hvor vi også oppsummerer sommeren, og hva vi har skrevet om den.

Oslo Jazzfestival skjer akkurat nå, og om få timer er det klart for NTTs Festivalkro i Vinterhagen på Sentralen klokka 16.00, hvor vi snakker med Paal Nilssen-Love og Velsemøy Narvesen, som begge to har stått for store konsertopplevelser i sommer. Vi spør Veslemøy om hva hun har i rasleposen, vi snakker sikkert en del om både trommer og improvisasjon, og vi skal også innom Atomic, som spiller konsert senere i kveld. Festivalkunstner og bloggvenn Fredrick Arnøy har denne uken foreviget begge musikere i sonen – bildet av Veslemøy pryder coveret denne uka, og her har vi Paal:

Men helt først må vi si adjø til en helt spesiell konsertvenn.

Når man hørte den lyden, visste man at Roald Helgheim likte det: Victoria minnes sin største konsertgjest

Helgheim på bardisken.

“Som eit gudsord frå landet hadde eg kome til hovudstaden for å studere, men også med eit sug i meg etter å høyre levande jazz.” Setningen Roald Helgheim starter sin artikkel om Coltrane-kvartettens konsert i Njårdhallen, 23. oktober 1963 med, kunne vært åpningen på den store norske jazzromanen. Det var langt mellom slike personlige beretninger i jazzspaltene hans, først i Klassekampen og senere i Dagsavisen. Stort sett gikk spaltene rett på sak, det handlet om musikk og musikere som interesserte ham, skrevet i usentimental, plettfri prosa. Desto sterkere blir det å lese den korthugde ungdomsfortellingen, de personlige basstrommeslagene som lures fram når Helgheim skriver om konserten som endra alt. Herre min hatt, Coltranekvartetten i 63, hvor går man egentlig etter å ha hørt noe sånt? På flere konserter, åpenbart. På Herr Nilsen, på Kampenjazz, på Blå, på Victoria, på en rekke andre steder før min tid. Jeg kjente ham igjen fra bylinebildet da jeg var yngre, og han var søren meg tilsynelatende på alt. 

Andre har skrevet vakkert og innsiktsfullt om journalistkarrieren til og betydningen mannen som ble kalt “formannen” hadde for norsk jazzjournalistikk de siste dagene – hans kollega Geir Rakvaag i Dagsavisen, Jan Granlie i Salt-Peanuts, Lars Mossefinn i Jazzinorge. 

Det kjennes sterkt at den triste nyheten kom på starten av en uke hvor Oslo er full av jazz – NTT handler mye om å høre på musikk, å skrive om den, men aller mest handler det faktisk kanskje om en unnskyldning til å være på konsert. Der var han et stort forbilde – et eksempel som ved sin blotte tilstedeværelse sa at, om du skal skjønne denne musikken, må du oppsøke den gang på gang. Eit sug i meg etter å høyre levande jazz, som blant annet manifesterte seg i at han er publikummeren med en soleklar konsertrekord på Nasjonal jazzscene. Der var han hjemme, også når formen sviktet de siste årene. Vi tok en prat med Victorias barsjef, Øyvind Smistad Kalvenes, om tapet av en kjær konsertvenn.  

Hvordan var Roald Helgheim som konsertgjest?
– Det finnes på en måte to perioder, det er ingen hemmelighet at han ble dårligere de siste to årene. I den første perioden, inntil for 2-3 år siden, var han en strålende gjest, som var på flere konserter enn meg, selv om jeg praktisk talt bor på huset. Han var på alt fra det tradeste av tradjazzen til det mest outrerte. Han kunne sette pris på alt, selv om han også hadde kvalitetskrav. Helgheim hadde sin faste plass midt på baren hvor han drakk sin kaffe, Upper Ten og det han kalte guttepils – som var et snitt. Også virket det som han kom for musikken, han dro på konserten, så musikken og gikk. Han var ikke den mest sosiale sånn sett, men det var alltid en anekdote og et smil på lur. 

Har noen på Victoria forsøkt å telle hva slags antall konserter det kan dreie seg om alt i alt?
– Det er vanskelig å si – han sto på den faste gjestelisten, så han kom og gikk som han ville. Jeg tror ingen av oss har noen kontroll. Men jeg overdriver ikke om jeg sier at han var her 2-3 kvelder i uken i mange, mange år. Hvis ikke han hadde vært der en kveld eller to i løpet av en uke, kunne vi lure på hvor det ble av ham. 

Flere av dere som jobber der beskriver det som et familiært forhold.
– Ja, det er jo det. Jeg vet at han også var stamgjest på Cinemateket. Det var stedene han var ute og møtte mennesker, og det tror jeg han fikk mye ut av. 

Vi snakker om en fast gjest som fikk plass samme hvor utsolgt Victoria var?
– Ja, jeg kan ikke huske en eneste situasjon der Helgheim ikke kom inn hvis han ville. 

Du nevnte det at han ble dårligere – men det som er fint, var at Victoria var et sted han fortsatt kunne gå på og høre musikk. Hvordan var det å oppleve det som en som jobber der?
– Jeg har tenkt litt på akkurat det i dag. Det var utrolig fint å se hvordan fellesskapet på Victoria – vi som jobbet, andre stamgjester og musikere, tok vare på ham og satte pris på at han kom. Det var ingen hemmelighet at ting begynte å gå nedover, men det var en uuttalt enighet om at man tok vare på ham, skjønte hvem han var, at han fikk den plassen han trengte, og at vi var oppmerksomme på at han kom seg hjem og sånne ting. Det var mye kjærlighet i rommet for ham, og det er kjempefint å se. Det hendte at han kom for tidlig, men da kunne han komme inn og få en kaffekopp. Vi prøvde så godt vi kunne med de ressursene vi hadde. 

Det er jo sånne stamgjester som skaper et sted også, i stor grad – og gjør det til noe mer enn et mørkt rom man kan putte ulike konsertopplevelser inn i.
– Ja, man kommer inn døren og ser kjente fjes, og blir glad for det. Man trenger ikke nødvendigvis å snakke med dem, men det er en fellesskapsfølelse i å se de samme folka på de samme plassene. Det gjør det mer intimt. Jeg ser at mange av stamkundene har utviklet vennskap som har startet der, og det er veldig fint. 

Er det noen konsertminner med Helgheim som stikker seg ut?
– Ikke på stående fot – det må jeg tenke litt på. Men man så det, da han ble begeistret… han hadde ikke en rockefot, han hadde en rockehånd som slo hardere og hardere på bardisken! Og når man hørte den lyden, visste man at Helgheim likte det han hørte. 

 

«Har det kostet så lite å oppfostre disse knokler at man nu har råd til å spille kjegle med dem?»

Teksten er solisten i Nationaltheatret nye oppsetning av Hamlet. Men trommeslager Elisabeth Mørland Nesset legger grooven.

Elisabeth Nesset. Foto: Øyvind Eide/Nationaltheatret

Det er rart med det. Her prøver jeg å slippe ut av jazzbobla en liten kveld etter en lang festivalsommer som heller ikke ser ut til å bli ferdig med det første. Men hva er det første som møter oss når vi trer inn i Nationaltheatrets vakre hovedsal for å overvære premieren av den nye oppsetningen av Shakespeares ikke uviktige stykke Hamlet? Jo, det er en trommeslager godt plassert foran sceneteppet. Hun blir spillende hele forestillingen gjennom, i en nøkkelscene tar hun til og med frem en blokkfløyte, som en annen Hans Hulbækmo. Once I thought I was out, they pulled me back in!, for å sitere noe annet enn Hamlet. Forestillingen har fått mange overveldende kritikker så langt for sin tekstfokuserte regi, og især Herbert Nordrum i hovedrollen, som en noe slafsete diksjon til tross gjør en meget solid kunstnerisk arbeidsinnsats. Her i jazzbloggen er vi naturlig nok mest interessert i hun som spiller trommene, og vi ønsker dermed god helg med Elisabeth Mørland Nesset, som i tillegg til teatret er å høre i mange andre sammenhenger: jazz, impro, pop, og det herlige bandet Frøkedal & Familien.

Gratulerer med overstått premiere på Hamlet. Hvordan føles det å sitte plassert på scenekanten i det ærverdige rommet der?
— Takk! For å være helt ærlig trives jeg egentlig aller best litt bak på scenen. Som kanskje også er en hakket mer logisk plassering av et trommesett. Men i den salen der er det litt annerledes. Det er og blir en svært ærverdig sal. Tar meg til stadighet i å kjenne litt på suset i det rommet. Det har jo skjedd et par minneverdige ting der opp gjennom. Og så har jeg jo rett og slett orkesterplass til det som foregår på scenen. Føler meg veldig privilegert som får sitte så tett på så gode skuespillere og virkelig se dem jobbe. De imponerer meg hver dag.

Trommer er et språk heter det – her opptrer du nærmest som et gresk kor som reagerer på handlingen i stykket?
 — Jeg gjør kanskje det? En av oppgavene mine i Hamlet er nok å bidra til å drive handlingen fremover gjennom å kommentere og understreke. Og så tror jeg også at det skjer noe med fokuset til den som lytter når en blir utsatt for en jevn rytme over lengre tid. Det er flere som har sagt at de slutter å legge merke til meg etter hvert som scenene kommer i gang, og det gjør meg veldig glad. For da betyr det at jeg spiller på en måte som gir rom for teksten. Og det er jo hele poenget i et stykke som dette. Teksten er solisten.

Foto: Øyvind Eide/Nationaltheatret

Hvor stor kreativ frihet som utøver har du i dette stykket?
— Jeg har fått være med i hele prøveperioden og materialet er improvisert frem i tett samspill med skuespillere, komponist og regissør. Vi jobber hele tiden med tekst og rytme og det å gå imot og gå sammen. Å finne dagens groove på et vis. Det kan oppstå et ganske fett driv når vi klarer å lytte til hverandre på ordentlig og finne hverandre på scenen i øyeblikket.

Det er fett å prøve å gjøre noe nytt med flere hundre år gammel kanonisert kultur?
— Både fett og skummelt. Å gjøre Hamlet på Hovedscenen på Nationaltheatret er jo en risikabel affære. Det er materiale mange har et forhold til, og det er ikke gitt at folk er klare for at det blir tuklet for mye med. I denne oppsetningen er det kuttet raust både når det gjelder tekst og rollefigurer og replikker er flyttet mellom karakterene. For ikke å snakke om at det til tider er ganske høylytt. Det er sikkert ikke alle som synes disse grepene er like fete. Men jeg synes jo ikke egentlig ikke at det i seg selv er noen grunn til å la det være.

Du skal spille også spille to konserter på Oslo jazzfestival søndag formiddag med prosjektet Du og jeg og vi 2-3-4. Hva i alle dager er det for noe?
— Du og jeg og vi 2-3-4 er en trio, bestående av Ellen Brekken, Julie Falkevik Tungevåg og meg, som har et sterkt ønske om å lage kvalitetsmusikk for barn. De fortjener så klart like gjennomarbeidet musikk som voksne. Vi prøver å møte dem på deres premisser, men samtidig utsette dem for så mange sjangre og instrumenter som mulig. Og så har vi et uttalt mål om å lære både barn og voksne kunsten å klappe og 2 og 4.

Det kommer til å bli vanskelig, men ok. Er det noe i jazzens og improvisasjonens natur som passer ekstra godt for barn?
— Barn improviserer jo hele tiden. Det er sånn de oppdager verden. Som jeg lærte av tidligere kollega Kari Rolland, som er helt rå på å undervise improvisasjon for barn og unge: Vi improviserer alle sammen hele tiden. Når vi snakker sammen, går forbi hverandre i en travel gate, spiller sammen. Vi har jo ikke planlagt hva vi skal si til alle vi møter i løpet av dagen når vi står opp. Vi havner i ulike situasjoner, vi ser, lytter, oppfatter – og reagerer. Og barn er ekstra rå på det. De kan plutselig si og gjøre helt uventede ting og trekke konklusjoner man som voksen ikke har tenkt på. Kanskje fordi de har færre erfaringer å lene seg på enn voksne? Eller et litt mindre satt huet, på et vis. Jeg liker veldig godt å snakke med barn om små og store ting og prøve å koble meg på hvordan de tenker. Og hvis du trenger nye musikalske ideer en dag kan du spille hermegåsa med et barn. Det gjør jeg ofte med trommeelevene mine. Å plukke opp hva de gjør og prøve å gjenta det er tidvis veldig gøy.

Jeg så deg en gang spille improkonsert i et nedlagt fysikalsk instituttt ved Ila-dalen i Oslo, midt inne i et boligstrøk. Du hadde en duo med en dansekunstner, og bevegelsene hennes skapte høy temperatur inne i det tette rommet, så det dogget ned vinduene. Det kommer jeg aldri til å glemme. Hva er det ved impro-musikken som tiltaler deg?
 — Det var gøy! Å spille med Marianne Kjærsund er i grunnen alltid gøy. Hun har en utrolig kraft. Vi fant hverandre i en felles interesse for bevegelse og trommer og et ønske om å finne ut hva groove egentlig er. Hva er det som gjør at mennesker kan kjenne en trang til å bevege seg når de hører visse rytmer? Og hvor i kroppen kjennes ulike groover og frekvenser? Det er veldig interessant. Og så forsker vi på maktforholdet mellom det visuelle og det auditive. 

Så dette er rett og slett et band blitt?
— Prosjektet har utviklet seg til å bli et større og mer omfattende prosjekt som rett og slett har fått navnet Groove. Vi har utvidet med ytterligere fire fantastiske samtidsdansere (Pernille Holden, Maja Roel, Katja Henriksen Schia og Gry Bech-Hansen), som også var interessert i tematikken, og ikke minst var villig til å legge ned timevis med øving på trommer). Vi bodde på Kråkeslottet på Senja en måneds tid høsten 2019 og lagde en forestilling som vi har reist litt rundt med, og som vi faktisk skal ut igjen med nå i september. Da skal vi til Narvik, Fauske, Mo i Rana og Trondheim.

Du er en allsidig musiker innen pop rock jazz og teater, hvordan falt du først for trommesettets vidunderlige verden?
— Skolekorps. Jeg gikk i 2.klasse og slang ut en bemerkning om at det måtte bli trommer om det skulle bli noe og så ble jeg nok tatt litt mer seriøst enn jeg hadde regnet med. Fikk også en trommelærer som tok meg skikkelig på alvor. En fin ting med skolekorps er at man spiller sammen på tvers av årskull. Mange eldre og flinkere å se opp til, med andre ord. Det var nok en fin motivasjon.

Du er med andre ord opptatt i teatret hver kveld en stund nå, sikkert behagelig, det, men er det andre musikalske aktiviteter i fremtiden du vil fortelle om?
— Ja, det blir en morsom høst. Ved siden av å spille Hamlet på kveldstid er jeg på dagtid i gang med prøver på det som skal bli Riksteatrets (i samarbeid med Haugesund teater) oppsetning Teaterkonsert Sundfør. Den har urpremiere i Haugesund 6. oktober, og skal deretter ut til alle landets deler i løpet av høsten. I tillegg slapp vi plate med et par av bandprosjektene jeg jobber med nå i vår. Så både Du og jeg og vi 2-3-4 og ikke minst Frøkedal og Familien skal ut på veien. Og så skal vi på turné med danseforestillingen Groove, da. Så om pandemien tillater det blir det litt av hvert fremover.

 

Nå er det Blow Out igjen!

Tine Hvidsten

En av våre definitive favorittfestivaler Blow Out slår på opptil flere stortrommer og et ganske fett program fra onsdag til lørdag på Nasjonal jazzscene Victoria kommende uke. Høydepunktene står i kø med solide band som Aila Trio, Emmeluth’s Amoeba og snart plateaktuelle Steinrøysa NB – der stortalentene Torstein Slåen og Veslemøy Narvesen får besøk av selveste Ståle Storløkken. Vi ser også frem til solo-opptredener fra Ibou Cissokho og Vilde Sandve Alnæs- Og ja, det er flere utlendinger på programmet: Terrie Ex, Hanne De Backer, Mazen Kerbaj og selveste Pat Thomas. Men også det som ikke er nevnt her virker meget lovende. En av sommerens store stjerner Juliana Venter med Rolf-Erik Nystrøm blant dem. Men, for å finne ut hvordan de egentlig har det, snakket vi med Tine Hvidsten fra Blow Out-direktoratet.

Hvordan har konsertserien Blow Out forløpt så langt i år? Klart å leve med situasjonen?
— Bedriften Blow Out, og Konsertforeninga, som jeg er pålagt å nevne i alle intervjusammenhenger,  har klart seg fint. Vi har hatt lave driftskostnader og fortsatt solid støtte, så den biten som så mange andre har slitt med har vi heldigvis sluppet. Men vi ble jo sjukt deppa etterhvert. Vi var med på Brakkesyke under første nedstenging i 2020, men i den lange vinteren som kom etterpå la vi fra oss tanken om strømming. Skulle vi gjort det hadde vi brent gjennom årsbudsjettet på et par måneder og formatet er helt feil for en serie som Blow Out. Så vi gikk litt i dvale og gikk litt på veggen. Begynte med utendørsmøter, som forresten blir veldig effektive når det er minus ti grader ute. Så ble alt meget mye bedre da byen åpnet opp igjen på vårparten. Folk liker jo stort sett å sitte på våre konserter uansett, og vi er en liten jazzklubb, så bortsett fra mingleforbud var det få restriksjoner som ødela stemninga når vi først var i gang igjen. Litt kjedelig å måtte gå hjem klokka tolv, men det gikk jo over det også. 

Er det noen nye radikale grep når festivalen nå arrangeres på Victoria kommende uke, og er korona litt «over» i konsertsammenheng nå? Jeg tenker forresten lite over pandemi når jeg er på konsert nå, har kanskje bare blitt vant med færre folk i publikum.
— Egentlig ikke. Vi traff ved hell og lykke en skikkelig god periode i fjor, da vi også måtte flytte inn på Victoria. Vi hadde plass til alle som hadde lyst å komme, og crewet på stedet hadde brukt hele sommeren på å bli skikkelig bra på smittevern og fjernservering. Når absolutt alt annet føltes usikkert når vi gikk i gang med planleggingen av årets festival føltes det veldig trygt å vite at vi hadde Victoria på plass tidlig. Rent programmessig åpner det seg jo muligheter ved at vi har tilgang på husets flygel og et stort rom. Det kommer vi til å utnytte.
Jeg er enig med deg at som publikum føles det litt som det er over, i alle fall når det gjelder «vår musikk»,  men som arrangør blir det en annen sak…vi må fortsatt passe litt på. 

Programrådet til Blow Out: Tine Hvidsten, Henriette Eilertsen, Ståle Liavik Solberg, Paal Nilssen-Live, Magnus Nergaard og Jonas Cambien. 

Kanskje vanskelig å svare på, men hvordan skiller Blow Out seg fra Motvind-festivalen som også arrangeres samme sted tidligere på sommeren? I motsetning til tidligere år er det vel flere «faste band» på plakaten enn tidligere års vekt på nye møter mellom musikere?
— Det er noe vi har tenkt og snakket mye om, og selv synes jeg det er et vrient spørsmål. Det er definitivt færre adhoc-møter i år, det tror jeg er litt tilfeldig, og ikke en endring i kunstnerisk retning. Også handler det litt om hva vi synes høres fett ut på Victoria. Motvind har jo vært helt rå på å inkludere det hippeste av folkemusikk, det har ikke vi drevet noe særlig med. Jeg mener bestemt at det er plass til begge, men ser gjerne når pandemien er over-over, at flere ting skjer utenfor Victoria. Og rent egoistisk er det veldig digg at Motvind finnes så jeg kan være publikum. 

Det er opptil flere utenlandske navn på plakaten i år. Er dere helt sikre på at dere klarer å få dem inn i landet?
— Helt sikre kan vi jo ikke være før de er gjennom tollen. Men vi måtte prøve. Og  folk begynner jo å bli fullvaksinerte, så det er en trygghet i det. Men jeg vet bedre enn å si at vi er helt sikre. 

Alle som kommer er interessante musikere, men spesielt Mazen Kerbaj har en fascinerende historie?
— Han spilte solo på Blow Out-serien på gamle Mir for noen år siden og det gjorde veldig inntrykk. Han har vært en fantastisk pådriver for improvisert musikk i hjemlandet Libanon, under langt vanskeligere forhold enn det vil holder på med.  I tillegg er han en fantastisk tegner, som det har vært veldig fint å følge gjennom tegneserien «The Corona Diaries» på Instagram det siste året. Jeg ville egentlig bare pløyd meg gjennom den, i stedet for å lese den korte wikipedia-artikkelen hans. Den har ikke bare handlet om korona, men også om musikk og hjemlengsel og familie og krig og fred.  Både morsomt og tullete, alvorlig og trist om hverandre.  

Andreas Røysum Party Ensemble på Gressholmen. Foto: Tine Hvidsten

Og til slutt på lørdag er det noe som heter Andreas Røysum Partyband. Det høres farlig ut — og jeg har hørt rykter om en historisk bra konsert tidligere i sommer, som jeg ikke kunne være til stede på?
— Andreas Røysum Partyensemble heter det faktisk. Men party-benevnelsen tror jeg egentlig det bare var vi i programgruppa som begynte å bruke og så ble det det bare stående. Husker ikke om jeg har spurt Andreas hva han synes om det. Men Andreas Røysum Partyensemble er altså Andreas Røysum Ensemble pluss Sofie Tollefsbøl, og de gjorde sin debut på Gressholmen tidligere i sommer. Ryktene du hørte er sanne, det var historisk bra, en sånn konsert folk kommer til å lyve på seg å ha vært på om noen få år. Og jeg tror faktisk det kan bli enda bedre denne gangen. Har ikke så lyst å love noe, men på Gressholmen ble det covret både Shirley Collins og Rick James – synes godt det kan stå uimotsagt at høres farlig ut. 

Festivalsommeren oppsummert!

Selv om Now’s The Time har hatt en lang og god ferie, har det blitt mye skriving om jazz – og mye konsertaktivitet – også i sommer. Takket være både intervju-engasjementer, kuratering og opplesning, og ikke minst skriving av reisebrev for Jazzinorge, har vi kunnet besøke en rekke av landets store og små festivaler. Her kommer en gjennomgang, med lenker til tekstene vi har skrevet og som i likhet med julekaker og konsertminner i grunnen smaker helt greit, også en måned eller to senere. 

Det startet på TOU Scene i Stavanger, med Jazzknappleik – en to år gammel festival dratt i gang av kontrabassist Jens Borge og trommeslager Paal Nilssen-Love. Det første året ble den arrangert i både Bergen og Stavanger, mens de hadde begrensa seg til én by i år. Men ideen om spontane møter mellom musikere, hovedsakelig basert i disse byene, består. I år hadde de også bedt komponist og organist Nils Henrik Asheim om å kuratere/komponere de to konsertkveldene, slik at det ikke var en hel masse små ad hoc-sett, men to store konserter hvor alle musikerne deltok. Den første dagen på Jazzknappleik var det en slags samlebåndkonstruksjon, hvor fire musikere til enhver tid spilte av gangen, og én musiker i ensemblet ble byttet ut med en ny hvert femte minutt. Andre dagen, på en annen scene, spilte de i større grupper, og til syvende og sist til sammen, med papirposer på huet og alt mulig. 

Jazzknappleik er ikke en stor festival med masse ressurser – i hvert fall ikke ennå. Men det er til gjengjeld en tydelighet i arbeidet deres, som tilsynelatende baserer seg rundt en base med musikere vi kan forvente å høre på knappleiken i årene fremover. Det som for meg var nye, gode live-bekjentskaper som Heidi Kvelvane, Dorothea Økland og Elisabeth Lid Trøen, sentrale unge skikkelser på Bergens-scenen som Isach Skeidsvoll og Aksel Øvreås Røed og tilstedeværelsen fra egenartede musikere som Kristoffer Alberts, John Hegre og Sigbjørn Apeland, for å nevne noen, skapte en fin spenning: Folk fra nokså vidt forskjellige sjangerutgangspunkt, men bundet sammen av stedene de befinner seg på. Det føltes som reell nyskapning. 

Det var mulig å arrangere konserter i Oslo igjen på denne tiden, og etter hvert var det heldigvis også mulig å invitere mer enn 20 gjester. Det gjorde at Motvindfestivalen på Victoria East ble en sentral sosial hendelse i tillegg til et sted for ny og gammel musikk. Blogghalvdel Vinger anmeldte første kvelden, med bestillingsverk fra Jonas Cambien, og han koste seg med oppsynet av POING og Christian Winthers uroppføring av Urfuglen den andre. Den siste kvelden fikk vi høre  SPUNK også, en konsert som på mange måter oppsummerte en del av det Motvind står for musikalsk. 

De minste var på en måte først i år – i fjor var Mandaljazz faktisk den første norske festivalen som ble arrangert etter den første nasjonale nedstengningen. I år hadde festivalen et lignende oppsett, basert rundt festivalteltet, men de hadde utvidet seg litt, med noen konserter i byens kulturhus og i kirken. Det var der det startet – Mandal bød på kirkekonsert med Nils Bech, Anja Lauvdal og Sara Övinge kvartett, og progkonsert med Needlepoint den første dagen. Et godt eksempel på denne festivalens booking, som trekker noen stilsikre sirkler rundt jazzkjernen. 

Samarbeidet mellom Hanna Paulsbergs GURLS og Trondheim Jazzorkester, som vi fikk høre andre dagen, funka rett og slett oppsiktsvekkende bra. Mange av låtene blomstra i denne fjonge instrumentdrakten – og konserten bød på store øyeblikk som Amund Storløkkens vibrafonsolo inni der et sted og en ny, sørgmodig norskspråklig ballade, Sissel Vera Pettersens saksofonsolo, synthlydene til Håvard Aufles, scenearbeidet og sangen til Marianna Sangita Angeletaki Røe. Jeg aner ikke når de spiller igjen, men det er absolutt verdt å sjekke ut, også for de som opplevde at GURLS ikke var deres kopp te. Jeg endte opp med å se konserten flere ganger denne sommeren. 

Siste dag på Mandaljazz var det Maria Kannegaard Trio, et stadig mer spraglete JUNO og et grisevitsfortellende Valkyrien Allstars, som spilte bra, trass i tekniske problemer og mye surr. Mandaljazz oppleves som en festival som liksom skjer helt på siden av byen den finner sted i. For all del, du støter på masse mandalitter som er glade for at noe skjer, men også mange som gir bortimot aktivt faen i festivalen. Man kan jo få lyst til å rope, jamen hør da, dette kan bli en enda bedre ting om dere bare synes det er litt stas og støtter opp, det kan bli noe dere har glede av i årevis fremover. Samtidig setter det også en spiss på det, man får en smak av festivalen som motkultur, som absurd hendelse. Hensynet til detaljer, i alt fra booking til måten det fysiske programmet så ut på (de hadde t.o.m. en sudoku der, om man skulle kjede seg) til det lille tekstheftet med mandalsk prosa og poesi man fikk utdelt under Kjetil Jerves lesekonsert på biblioteket gjorde at den føltes både eksklusiv og hjemmelagd – som en liten og fornem popup-restaurant, på et sted der ingen kunne tru. 

Begge blogghalvdeler var innom Kongsberg også, for å gjøre intervjuer. Vi skrev ikke noe derfra, men jeg kan på det varmeste anbefale Arild R. Andersens rapporter fra festivalen – en dag med Arild Andersen, Marius Neset, Eyolf Dale Trio og Lene Grenager, og en med Maria Kannegaard Trio, Martin Horntveths bestillingsverk og mye mer. 

Så var det Moldejazz, hvor vi blant annet så uroppføringen av Signe Emmeluths bestillingsverk for Trondheim Jazzkonserter – som bød på en haug med øyeblikk, men også en litt uferdig helhet. For å få de tre artiklene til til å monne, skrev jeg om tre dager per festivalrapport. Den første tredagersteksten inneholdt alt fra Paal Nilssen-Love Circus til Ytre Suløen og Tricia Boutté – og selvsagt bassorkesteret til Ellen Andrea Wang, som i tillegg til å se formidabelt ut også hadde mye musikk i seg. Selvsagt noe gimmicky over det også, men de fant såpass mening i det at det blir flere konserter – så da kan jo flere dømme selv. 

Den andre tredagersrapporten inneholdt mer om Wangs tolkning av Artist in Residence-rollen, jeg var også på en fin konsert med Lumen Drones (bandets felespiller, Nils Økland så jeg her og der i sommer, og det var i grunnen veldig ålreit). Så var det heldagersarrangementet Jons hus, hvor begge blogghalvdeler deltok med prat og opplesning – så her var det ikke mye anledning til å sitte og kvesse pennen om de syv bandene som spilte (det var det andre som gjorde den dagen!), men jeg har med litt skildring av helhetsinntrykket fra den dagen, og hva den muligens kunne fortelle om ånden etter Jon Christensen. 

Sildajazz var en aldri så liten åpenbaring i fjor – i år startet mitt opphold på festivalen med Komlejazz, Jan Martin Gismerviks bestillingsverk, Joni-bandet og Fieh. Angrer litt i etterkant for at jeg ikke prøvde meg på komlene, men de kom så bardus på. Vi har vært opptatt av piano i år i NTT, og fikk også plass til en liten pianospesial fra Haugesund. Konserter med Espen Eriksen Trio og Kongla er en anledning til å si litt om kontraster mellom ulike måter å være en sånn trio på. Og Anja Lauvdals korte solopiano ga plass til å fundere litt om hvordan den kommende soloplaten blir – og om det er en ny vending for musikeren. 

Siste rapport fra Sildajazz hadde med seg enda mer om festivalartist Nils Økland, men var også innom det nye prosjektbandet Vestnorsk Jazzensemble, under ledelse av Per Zanussi. Der skrev jeg også litt om helhetsinntrykket av festivalen – som er svært godt, godt nok til at jeg beskrev den som best blant de store. 

Nå har jeg ikke sittet og telt antall gode og dårlige konserter på de ulike festivalene, så det handler mer om helhetsopplevelsen, og følelsen av retning: Den tydelige lokale forankringen i programmet, både i Haugesund og Vestlandet (både på dønnjazz og ikkejazz-siden av bookingen), samtidig som det også er et treffende og innholdsrikt øyeblikksbilde av den norske jazzscenen 2021. Fin bruk av byen, store og små konsertscener, opptil flere bedehus og vakre, egnede rom som Haugesund Billedgalleri, Wrangellhuset, Bystyresalen og Biblioteket. Det er sånt som løfter festivalen litt ut av hverdagen. Viljen til å tenke nytt rundt hva bredde og folkefest kan være på en jazzfestival, blant annet med å ha en barnekonsert som åpningskonsert. At de tilsynelatende ikke har dumpet tradjazz-identiteten på dynga i ett og alt, men heller leter etter gode måter å føye den inn i programmet, som på Øklands festivalkro. Samtidig skjer det en meningsfull tilnærming til Haugesunds alternative psych/folk/vriompeis-scene, som har masse å by på i en jazzfestivalsetting. Til sist den visuelle profilen, selvsagt ikke aller viktigst, men det er jo fint at noen av festivalene slår et slag for festivalplakaten som noe du kan tenke deg å henge opp på veggen i etterkant, er det ikke? 

Festivalene som virker mest preget av tingenes tilstand, er de største. Kongsberg Jazzfestival er i en åpenbar overgangsfase – også preget av den fremdeles uforløste sponsorkonflikten i byen. Det var et solid program, med noen store høydepunkter, og de hadde klart å ta mange av festivalens sentrale spillesteder i bruk igjen, i tillegg til at festivalgata, med gratiskonserter og langbord, faktisk nesten så ut som vanlig. Det må ha vært svært styrkende å faktisk få arrangert festival igjen etter to avlysninger, både av fjorårets vanlige festival og jazz-weekenden de hadde planlagt på tampen av året. Men du kunne se at konflikten, og det som i musikermiljøer til syvende og sist handlet om en overkjøring av festivalens sjølråderett (og dermed ikke lenger er en sak som handler om stillingstagen til våpenhandel i seg selv, men hva slags forhold man har til sponsorene sine) også har begrenset handlefriheten i programmeringen. Fraværet av de mange bandene til Hedvig Mollestad, som mottok festivalens store pris for to år siden, talte for seg. Så uten å si noe skråsikkert om hva utfallet blir fremover, er det åpenbart at diskusjonen ikke er over. 

På Moldejazz opplevde man en lignende miks av normalitet – for eksempel i form av at løsøreboder og konserter i Alexandraparken igjen var en del av festivalen – men også at noen deler av festivalens identitet er umulig å uttrykke for øyeblikket. Et eksempel er måten Romsdalsmuseet ble brukt til friimpro-solokonserter i stedet for store utendørsarrangementer. Akkurat det er forsåvidt også en fin påminner om at stort og smått går i hånd under slike festivaler, men også at det er enkelte ting Molde International Jazz Festival ønsker å være, og som de må vente til neste år med. Som en saksofonist sa da vi møttes på én av festivalene: Synet av Joshua Redman i en hotellobby. Det internasjonale islettet trengs – ikke bare på den festivalen, men spesielt der. 

Det har vært gode år for utforskning av den norske scenen, forhåpentligvis har det vært lærerikt. At begrensningene har utjevnet forskjellene mellom store og små – at man i større grad har kunnet sammenligne det som skjer på Molde og Mandal – har også tydeliggjort enkelte ting: At en festivals styrke ikke bare ligger i programmets bredde, antall billetter solgt og økonomiske ressurser. Store og små trenger en følelse av musikalsk identitet, en kunstnerisk, lokal forankring de kan bygge et mer sammensatt byggverk oppå. Klisjeen Men ere jazz er til syvende og sist et altfor generelt spørsmål – som alltid er det men ere Moldejazz og men ere Kongsbergjazz som avgjør om helhetsinntrykket sitter.  

Et par høydepunkter fra konsertsommeren til slutt: 

1. Åpningsdrønnet fra gongen til Paal Nilssen-Loves solokonsert i Tøyen Kirke, som kom nokså samtidig som vi på bakerste benk fikk forsikringer om at Christian Eriksen hadde ovelevd.

2. Nils Økland og Sigbjørn Apeland i Sølvsalen på Kongsberg etter på hvert sitt vis intense konserter med I Like to Sleep og Stian Carstensen. Myk landing, og sommerens første møte med Økland, som spilte gode konserter både på Moldejazz og Sildajazz.  

3. Andreas Røysums partyensemble med Sofie Tollefsbøl på vokal, som spilte Curtis Mayfield og Allman Brothers og alt mulig ute på Gressholmen Kro. Ketil Gutvik som bestemmer seg for å prioritere et spontanbad framfor båten hjem – og som dermed er årets Sommernisse, i sterk konkurranse. Det der låt urimelig bra (Stig Gunnar Ringen på lyd), og som noe som kan trekke mange folk på konsert. Se dem på Blow Out, og bli med på å kreve flere konserter! Han klarinettblåsende stakan der har godt av alle strenge beskjeder han kan få. 

4. Maria Kannegaard Trio på Mandaljazz, først i lydlig konkurranse med partybandet i Mandal Sentrum, senere i dyp dialog med seg selv. Det skulle gjerne blitt flere konserter med trioen – senere fikk man se kompet med Tuva Syvertsen og Bugge Wesseltoft på Sildajazz og Oslojazz. Men fortsettelsen er uansett verdt å vente på. Det gikk meningsfulle tråder fra dette bandet til store opplevelser med både Moskus på Moldejazz og Kongle Trio i en liten stue på Sildajazz også.  

5. Åpningen på “This Flight Tonight” med Joni-bandet, hvor nykommer Harald Lassen og Anja Lauvdal, Hans Hulbækmo og Magnus Skavhaug Nergaard plutselig utgjorde en kvartett jeg godt kunne hørt i en time. 

6. Festivalkroa på Sildajazz, med Nils Økland og venner. Eilif Moes versjon av “Julekveld på Hawaii” og “Wild Thing” er noe av det mest aparte jeg har hørt på en norsk jazzfestival på lenge. Etter konserten fant vi seks flasker Carlsberg stilt opp på rekke og rad gjennom Haugesunds gater, som en liten skattejakt. Var det en del av festivalprogrammet det og? 

7. Gard Nilssens Supersonic Orchestra, i går på Oslojazz. Det funka overraskende godt i Marmorsalen, gjensynet med musikere som Goran Kajfes og Per “Texas” Johansson var sterkt og gjesteinnhoppet til Veslemøy Narvesen i stedet for Håkon Mjåset Johansen var et meningsfullt utropstegn i en helt spesiell uke for den trommeslageren. 

 

Audun Vingers fem festivalminner

1. Et meget pregnant cymbalregn fra Veslemøy Narvesen under konserten med We Don’t Imagine Anymore under Oslojazz. Samt det å høre henne låne Jon Christensens gamle ride som Per Oddvar Johansen har lånt, under nedrigg av heldagskonserten Jons hus i Molde.

2. Håkon Thelins soloparti på kontrabass under Ellen Andrea Wangs «Fjord Ferry» med det store kontrabassorkesteret, også i Molde.

3. Alt Marianna Sangita Angeletaki Røe gjorde på mikrofonen med Joni-bandet og Trondheim Jazzorkester i sommer. Hannas Paulsbergs nye låt «Joy» eller liknende tittel, som startet Gurls-konserten, er noe av de mest soulful jeg har hørt av et norsk band.

4. Da Marthe Lea satte seg ned og blåste tenorsaksofonen mot Paal Nilssen-Loves trommesett under konserten med Sun & Steel på Motvind, og veltet ham.

5. Håkon Kornstad strømløst improviserende i Sct. Petri-kirken på Hadeland — min lokale steinkirke fra middelalderen.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger