Jazzknappleik - TOU Scene, Stavanger, 17. juni 2021

Tjue musikere med papirposer på huet

Dag 2 av Jazzzknappleik dreide seg om det store kollektivet, og gir noen positive svar på spørsmålene om vår tid som festivalen har forsøkt å stille i år.

Av Filip Roshauw

“Det folk kaller bredt blir smalere og smalere, mer og mer standardisert – og til slutt sitter vi igjen som idioter”, sier Nils Henrik Asheim i den korte, dystopisk-muntre verksorienteringen han holder før Jazzknappleiks andre dag. I likhet med den første av to konserter på denne festivalen, har han workshoppet musikk for de rundt 20 musikerne som er blitt booket. Og i likhet med musikken som ble fremført på den første dagen er også denne musikken inspirert av forholdet vi mennesker har til å være produsenter og konsumenter. Denne dagen er musikken flyttet opp på scenen i TOU-lokalet Maskinhallen – en radikalt annerledes setting enn oppsettet på Scene 2, hvor musikerne blandet seg med publikum underveis. 

Det som derimot er likt, er at Asheim også denne kvelden har utarbeidet en form som festivalens artister opererer innenfor, og som er såpass tydelig at publikum får med seg en god del av det som er tenkt, om ikke alt. Der hvor onsdagen bød på en form der enkeltmusikeren bevegde seg inn og ut, og var konsertens byggesten, følger vi denne gangen bevegelsen til større ensemblegrupper. Fremst, og i midten på scenen, ser vi et lavt bord som er laget av mursteiner og scenegulvmoduler. 

Her sitter de tre elektroniske musikerne på Jazzknappleik 2021, John Hegre, Adrian Tvedten og Pål Asle Pettersen på rekke og rad, som medlemmer av en mektig, mystisk komité. På jazzknappleiks første dag kom de mer elektroniske lydene nesten som en effektfull ettertanke, som dykket opp et stykke uti all den menneskelige virksomheten. Denne gangen danner de rammen på en helt annen måte. Mange av lydene låter bløtt, grotteaktig, her og der er det noe som innbyr til mer groteske følelser, noe som hører ut som om det skjæres i en murvegg eller en knokkel. Senere i løpet av kvelden skal vi både høre ting som høres ut som stikkenes regn over cymbalene og strengelyder, badet i klang, fra deres arbeidsstasjoner. 


Foto: Anette Gellein

Det som skjer etter hvert er at én av disse tre blir sittende igjen (det er vel Hegre), mens en tredjedel av resten av ensemblet minus trommeslagerne – Gro Austgulen på fiolin, vokalist Agnes Hvizdalek, bassist Per Zanussi og saksofonistene Heidi Kvelvane og Elisabeth Lid Trøen går på. De føyer seg inn, saksofonistene har noen mer koordinerte bevegelser, noen ordentlige raut, som minner oss om at vi fremdeles lytter til noe med en klar retning. Så, en liten stund blir de avløst av en annen tredjedel, saksofonistene Axel Røed og Kristoffer Alberts, komponist Asheim og Isach Skeidsvoll på firhendig piano og Kristian Enkerud Lien på gitar. Akkurat i overgangen – når begge lag er på scenen, er det et voldsomt, ekstatisk øyeblikk, men så roer det seg mer ned og finner et slags midtpunkt i pianospillet hvor Asheim har ansvaret for det dype registeret mens Skeidsvoll beveger seg karakteristisk, med abrupte bevegelser, i det lyse. 

Så kan du sikkert se for deg hva som skjer – den siste tredjedelen kommer inn, med den siste av de tre som åpnet konserten. Det kan virke som at musikken denne dagen er mer opptatt av å finne noen former for felles bølger og bevegelser enn den var første dagen. Kan hende det er planlagt, at det har å gjøre med at musikerne beveger seg på og av som grupper, eller så kan det være at det er der de var denne dagen – men det føles uansett som en lettelse, og en effektfull kontrast til det de samme musikerne gjorde dagen før. 

Så er det som om musikken starter på nytt, nok en gang sitter John Hegre,  Adrian Tvedten og Pål Asle Pettersen der, på rekke og rad. Men denne gangen blir de flankert på hver sin side av trommeslagerne Øyvind Skarbø og Paal Nilssen-Love, som spiller en slags duett over den elektroniske teksturen. Skarbø er malerisk og, i hvert fall relativt sett, lavmælt, mens Nilssen-Love setter i gang et karakteristisk bulder, han maler med bred pensel. Det er verdt å nevne at han begge disse to dagene har hatt en faktisk kjøkkenvask i oppsettet sitt, som om han har hørt uttrykket everything but the kitchen sink og oppfattet det som et provoserende uttrykk for måtehold. 


Foto: Anette Gellein

Når flere musikere nok en gang entrer scenen, er det først med alle blåserne, som etter hvert åpenbart blir dirigert av Nilssen-Love i støt, stønn, hyl og kaskader. Siden kommer resten av musikerne, minus Asheim på og entrer et lignende symbiotisk, om enn ikke like eksplisitt dirigert, forhold til Skarbøs trommespill. Sigbjørn Apeland sitter på den ene siden av scenen med et orgel, mens Isach Skeidsvoll er i fri flukt over pianotangentene på den andre siden. Det er en interessant akse i dette store ensemble, den tilføyer noe gammelmodig, vaudeville-aktig til helheten. På et tidspunkt begynner Apeland å spille noen fraser fra “Internasjonalen”. Det gjorde han også i går, på melodika. Der og da opplevde jeg det som en typisk musikervits som lokket frem humring fra publikum – et vitende blunk til Asheims industrielle inspirasjon bak all denne musikken. Men siden det går igjen her, helt i andre enden av de to dagene, tar man seg i å lure på om det ligger en hakket større tanke bak. Der sitatet den første dagen hadde noe eplekjekt over seg, låter det i hvert fall langt mer vemodig og passende her – ikke like mye å le av, rett og slett. 

Musikken endrer seg nok en gang ved at Asheim står på en rampe langsmed den ene veggen i Maskinhallen og spiller et fire toners tema på melodika, om og om igjen. Etter hvert samler flere og flere av musikerne rundt det, samtidig som de én etter én tar på seg papir-takeawayposer på hodet. Apeland strever voldsomt med sin oppe ved orgelet, og ender opp med å krølle og rive den i stykker. Er det en litt tungrodd metafor? At musikerne liksom har endt opp som rene produkter? Man får vel nesten svare ja på det. Samtidig er grepet er en ny synlig utfordring orkesteret må bale med og som publikum virkelig kan ta del i. Det er også et tydelig signal på at det hele snart er over, for om man først har tatt på seg en slik pose, kan man jo ikke ta den av seg igjen og bare fortsette å spille, i hvert fall ikke uten en forklaring. Med ett sitter de der i stillheten etter siste tone, 20 musikere i blinde, mens applausen bryter løs. 


Foto: Anette Gellein

Jazzknappleik har åpenbart fått til noe, selv om ingen virker i stand til å sirkle inn riktig hva det er. I fjor var det fullt på konsertene både i Bergen og i Stavanger, og også dette året var begge konsertkveldene godt besøkt, med en haug mennesker som ikke er et vanlig syn på kvelder med denne typen musikk i byen. Det er interessant, siden dette er festivalkvelder som er orientert mot prosessen, mot det uferdige, mot å skape nye musikermøter, snarere enn å oppleve noe som er mer innkokt. 

Men hvem vet, kanskje dette faktisk er tiltrekkende for litt flere enn menigheten om man legger det frem på riktig måte. Om jeg skal peke på én “utenommusikalsk” ting de gjør riktig, så er det at de kommer publikum i møte i denne prosessen. Beskjedene som kommer underveis, både om verkenes innhold, om tankene bak, men også om at folk ikke må nøle med å bestille mer å drikke, eller bevege seg ut og inn fra sine fast anviste seter, er jo først og fremst av praktisk art, men de forteller oss også at det er lov å være mennesker i møte med denne typen kunstmusikk. 

Kurator Asheims innlevelse begge dagene, når han har filosofert rundt nåtidsmenneskets kvaler, velferdens og kapitalismens paradokser, har engasjert, og føltes som en invitasjon til å bli med på prosessen underveis, snarere enn å stelle seg utenfor. Det er kanskje det man sitter igjen med som deltager på slutten, når papp-posene tas av og rødsprengte, lettede fjes plirer utover salen. Ingen av oss er bare tilskuere, selv ikke i dagens gjennomregulerte konsertsituasjon. Vi kan henvende oss, være aktive deltagere, også når det går på tverke. Dét vil det utvilsomt gjøre en gang i blant, men det er ikke nødvendigvis det dummeste å kjenne på.
Tiden vi er inne i kan fremdeles ende opp med å bli skjebnesvanger for det alternative kulturlivet – spørsmålet om det i dag for eksempel er mulig å få til det starten på TOU scene i Stavanger representerte musikalsk, er vrient, og blir ytterligere spissformulert av profesjonaliseringen og det moderne kulturentreprenørskapet som scenekomplekset i dag også representerer. Men det er i hvert fall én interessant ting med 2020 og 2021 – og det er alt det som er blitt synliggjort når store arrangementer har vært en ulykksalig umulighet. På noen vis har det ført til at relevansen av det smale har stått klarere fram. Det har jo ikke vært mulig å pakke så mange flere inn på en konsert med Bjørn Eidsvåg enn på Jazzknappleiken – og hva er forskjellen da? Også her er det jo mennesker, sosialisering og tidvis lytterbegeistring. Jazzknappleiks foreløpige svar på spørsmålene festivalen har stilt seg selv i 2021, synes å være dette – at det til syvende og sist bare handler om folk, og noe musikk. Om de tar med seg den likefremme holdningen, samtidig som de viser fornyet vilje til å stokke om på formatene og de store ideene som styrer programmeringen, kan de gi positive, konstruktive svar på vriene spørsmål i mange år fremover.

Fra forsiden

Moldejazz - 19., 20. og 21. juli

Fra Bassorkesteret til Jassensemblet: Tre dager på Moldejazz

De første tre dagene på Moldejazz bød på musikalske opplevelser med stort generasjonsspenn, både på og foran scenen, fra Ytre Suløens tradjazz i kirka og mainstream på Storyville til Paal Nilssen-Loves frenetiske Circus-surrealisme, Ola Kvernbergs intrikate Steamdome og Ellen Andrea Wangs vanvittige bassorkester.

Meld deg på vårt nyhetsbrev