Kongsberg Jazzfestival, 10. juli 2021

Gull i en vik og mektige Polaroid-bilder å ta med hjem

Festivalens siste dag viser at det går an å lykkes, selv i underlige tider.

Noen konserter har man høyere forventninger til enn andre. Det slår meg på vei ned mot Maria Kannegaard og trioen hennes på Energimølla. Vi er mange som fikk oppfrisket minnet om hvor stor denne pianisten er, da albumet «Sand i en vik» forelå i 2020. Ja, vi fikk også med oss hvordan bassist Ole Morten Vågan og trommeslager Thomas Strønen kan antenne godt stoff. Her på Mølla drar trioen inn i noe gjenkjennelig. Gjenkjenneligheten handler om tilnærming og instinkt, og det som skjuler seg i bakkant av tekniske ferdigheter. Jeg omsluttes av noe jeg ønsker å være i. Det intellektuelle og følelsesdrevne opptrer samlet i Marias musikalske verden.

Akkordene og linjene Kannegaard legger ut, blir møtt med kreativ motstand av bass og trommer. Det oppstår en godartet konflikt i musikken. Det tjener opplevelsen. Det låter så særpreget at det blir et kvalitetsmerke i seg selv. Dette vakre introduksjonspartiet er bare en forsmak på hva som kommer. Pianoet holder seg i det avdempede og blå. Vågan intensiverer uttrykket. Strønen lar vispene nyansere fargen. De har spilt en ny låt: «Månegry». – Vi fortsetter med…..det finner vi ut av, kommer det fra Kannegaard. Sånn prater en improvisatør. Så er et rytmeseksjonen som tar seg av oppstart og Maria som kommer inn med rytmisk eggende sløyfer. Ingen vits i å sitte stille! Kannegaard spiller konsentrert og utsmykker med konsise løp. Så tar hun pianoet i en annen retning, uten at overgangen forstyrrer innholdet. Denne evnen til å forflytte seg og vektlegge kontinuitet framfor brudd, preger musikken. Nå er det vill samtale på gang, og bevegelsene inn mot dette frie feltet har foregått sømløst. Makan!


Maria Kannegaard Trio. Foto: Morten Kolve/Kongsberg Jazzfestival

Så er det antydningskunst og lette anslag som settes i sentrum, etterfulgt av en sukkerholdig melodi vi suger i oss. Deretter får jeg assosiasjoner til salme. Musikken kan uansett fungere som lovprisning. Jeg blir sittende å tenke på hvor verdifulle disse trioene med helt egne avtrykk er. Enten det er Eyolf Dale, Jonas Cambien eller Maria Kannegaard som leder dem. Man vet liksom noe om hva man skal inn i, men ikke helt hva man får. Så gråter Vågan med buen og understreker alvoret i pianoets fortelling. – Som dere skjønner, så har vi ikke noen settliste. Det pleier vi ikke å ha, så jeg vet ikke hva jeg skal si, meddeler Maria. Akkurat det går veldig fint. Musikken sier jo alt. Mot slutten av konserten åpnes slusene, og strømmen av akkorder tilføres sterk kraft. Sånn er det å få godteri på lørdag.

I Avanthagen på Bergseminaret setter Kristin Andersen Høvin seg til på scenen. Hun er en erfaren musiker som blant annet har gjort seg bemerket i SPUNK. Hun starter med blokkfløyte, et instrument mange har et forhold til, men som få vil ha hørt anvendt på Hovins vis. Hun spanderer litt melodi på oss før hun tar oss inn i dyreriket. Jeg tenker fugl og små kryp med eget språk. Det er lov å assosiere. Hun tar meg mot de samme plassene som Lene Grenager gjorde i går. Og jeg vet ikke hvor jeg er, for dette er abstrakt. Reisen foregår i hodet, og fint er det.

Så uler det forsiktig som i en pipe på en vindfull dag. Fløytene gir inngang til sjeldne rom. Når hun tyr til trompet, går vi fra mykt til skarpt. Henvendelsene følger impromusikkens skikk og bruk. Hun setter trompeten inn mot mikrofonen og blir grov. Det låter mørkt og truende Alt vi hører, kommer fra en utøver med fartstid. Ingenting låter forhastet. Vi får en variert lenke av uttrykk. Så er det blokkfløyta som setter punktum for et kort og interessant sett.

Andre del av dobbeltkonserten tilhører Vilde & Inga. De to har en egen måte å starte konsertene sine på. Som om de venter på et signal for å begynne. I dag blir de raskt klare. Den lett krakelerte kammermusikken de byr på, har sin egen skjønnhet å forvalte. De to siger fram i korthugd form og tett dialog, utviklet og smurt smidig gjennom år. Saktmodigheten er deres merke. Den lille akustiske lydfesten deres krever årvåkenhet. Når man lytter intenst, kan man finne noe å høre i de mest bortgjemte kroker.

Så er det fint å oppleve to musikere som står så nært hverandre, uten at den ene kommer i veien for den andre. Det gnurer og det suser i bass og fiolin. Vilde & Inga fører hverandre stadig inn i friske felt. Innimellom høres musikken ut som om den vil gi seg. Så langsom og skjør er den. De spiller også et fint og kort sett, og dobbeltkonserten er i balanse.


Lage Lund (til venstre) med Håkon Kornstad, Ole Morten Vågan og Gard Nilssen. Foto: Morten Kolve/Kongsberg Jazzfestival

Så får jeg høre en gitarist jeg virkelig liker på denne festivalen også. Han gjør introen til konserten alene og ligner ikke påfallende på andre enn seg selv. Så har da også Lage Lund utviklet en stemme som vekker internasjonal oppmerksomhet. Musikken han presenterer, er melodiøs jazz med moderne tilsnitt, må det gå an å hevde.  Håkon Kornstad hjelper Lund med temaet, før han går inn i sitt første solistbidrag med saksofon. Bak rir Gard Nilssen og Ole Morten Vågan. Dette sitter. Kornstad er god på å bygge strekk. I likhet med Lund holder han seg unna effektmakeri og frieri og lar fortellingen råde. Det er særpreg over de kompositoriske elementene, og det er uventede svinger i Lunds spill. Jeg liker den tilbakelente roen i det han gjør. Nilssen og Vågan får musikken til å puste og tilfører en dynamikk som tjener helheten. Det låter usedvanlig bra.

Det skal noe til å finne et eget spor i dagens enorme gitarverden. Det er trangt mellom Pat, Bill og John og alle de andre. Kunsten går kanskje ut på å plukke, lytte innover og tro på egne idéer. I løpet av denne kvelden blir det stadig klarere at Lage Lund har en egen vinkling. Det betyr ikke at han står utenfor tradisjon. Han deler den med Jim Hall så vel som Steve Cardenas. Når Lund skal prate mellom låtene, forteller han oss at han har glemt hvordan han gjør det. Han framstår som uhøytidelig og med glimt i øyet. Så kommer «Brasilia». En rytmisk intrikat og melodiglad åpenhet. Ikke den enkleste å få til å leve, men denne kvartetten lykkes. Vågan og Nilssen briljerer slik vi har blitt bortskjemt med at de kan gjøre.

Så har jeg sans for Lage Lunds manglende interesse for å vise seg. Der er han i godt Frisell-selskap. Alt han spiller, peker innover i musikken. Ingenting gjøres for å imponere. Det er en innstilling han deler med de tre andre. Det gynger, treffer, svinger og vrir. Så viser Kornstad hvor myk og kraftfull han kan være, med skyvehjelp fra klassekompet. Det er en fryd å lytte til. Lage på sin side holder blikket festet på venstre sidevegg og ser ut til å være dypt inne i sitt eget. Sånn låter det også. Personlig og troverdig. Hvis jeg skulle ønske meg en liten justering, måtte det være en reduksjon av klangen i gitarlyden. Det er en kunst å få de klassiske jazzdragene til å bli relevante og ny-vitaliserte, men det er det som skjer her i kveld.

Festivalens siste konsert på lørdag, med Martin Horntveth, er den jeg har vært mest nysgjerrig på. Musikken skal by på sjangervandring, og Horntveth skal bryte ned sitt musikalske univers, heter det. Det må med andre ord være snakk om noe annet enn det han sysler med i Jaga Jazzist. Horntveth har med seg et kremlag av jazzskolerte utøvere. Det er ti musikere på scenen, og de setter i gang med Ole Morten Vågans bass som drivverk, før hele det storslåtte bandet sklir rolig inn. Det er et eventyrlig lydbilde som ganske snart gir mening til uttrykket sjangervandring.

Hanna Paulsberg, André Roligheten og Eivind Lønning får smatre sammen med elektronikken. Godlynte blåsearrangementer og keyboardlyd fyller rommet. Dette låter både smart, tøft og lekent og er spennende å lytte til. Denne beskrivelsen passer for øvrig bra på hele denne forestillingen. Det er mye å ta inn, og det slår meg raskt at dette stoffet fortjener flere runder. 70-talls fusion møter 90-talls Chicago, men ingen ting er konstant i «Polaroid», Martin Horntveths bestillingsverk. Når hele ensemblet beordres ut, fylles musikken med mange lag og fremstår som mektig. Det blir overdådig funk og låter som hviler seg på country. At Horntveth og bandet får det til å henge sammen, er imponerende.

Andreas Ulvo og Morten Qvenild kan ligge bak og fore galskapen, mens Axel Skalstad slår for livet. Karl Bjorå gir oss fine gitarøyeblikk, og sjefen sjøl forteller små og morsomme historier mellom låtene. Det er lett å trives i denne massen. Så lar bandet riffet komme til heder og verdighet, og Håkon Aase får en fristund med fiolinen. Rikholdigheten er gjennomgående. Horntveth spiller akustisk gitar i en gyngende vakker tilstandsrapport fra vemodets forværelse. Når jeg lytter, vises det film for mitt indre øye. «Polaroid» må være det nærmeste årets festival kommer 2021, rent musikalsk. Horntveth beskriver bandet som sinnsykt bra og viser en begeistring som smitter. Det har han grunn til. Når de gir seg etter et langt sett, kjenner jeg at vi har vært med på noe av en viss størrelse. Martin Horntveth har gitt tyngde til årets Kongsbergfestival.

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Jaja, dere!

Karl Bjorå snakker om nytt pangalbum og AC/DC, Marianna Sangita Angeletaki Røe ser på Get Back, Johan Hauknes lytter til Sonny Rollins og vi er på den siste paneldebatten før nye restriksjoner.

Nyhet

Første slipp fra Nattjazz’ jubileumsprogram

I 2022 feirer Nattjazz 50 år, og de første seks artistene på jubileumsprogrammet er klare: Gard Nilssen's Supersonic Orchestra, Avishai Cohen Trio, Les Amazones D'Afrique, Ghost-Note, Mike Stern / Bill Evans Band og João Bosco & Hamilton De Holanda.

Meld deg på vårt nyhetsbrev