Motvind - 25. juni 2021, Nasjonal jazzscene

Når urfuglen letter

Ekstatiske virkelighetsoppfatninger på Motvind-festivalens andre dag.

Av Audun Vinger

Noe av det som er ekstra fint med gode konsertopplevelser, er at det mens man er «i sonen» kan oppleves at man er med i en parallell virkelighet. Det er altså ikke nødvendigvis en flukt fra noe, for å unngå ubehagelige sannheter og det livet vi er pent nødt til å forholde oss til. Det er mer slik at man får et ekstra liv, og kan få en ny vinkling på eksistensen. Jeg tenkte på det da jeg slang meg ned i stolen på gulvet til høyre for scenen på Motvind-festivalens andre dag på Nasjonal jazzscene, noen minutter inn i Helga Myhrs åpningskonsert. Det er bare noe med det å vandre gjennom et folkerikt og helgeivrig Karl Johan en tidlig kveld, med sola skarpt i øynene og en ny tid i emning, for så å ta det irrasjonelle valget det er å forlate denne deilige utekvelden til fordel for et mørkt konsertlokale.

 

Men som ved et knips er man i et helt annet stemningsleie enn de andre der noen få meter utenfor lokalet, det er eiendommelig hvilken rolig kraft det er i hardingfelespillet hennes, enten hun spiller en tradisjonell springar eller improviserende samtidsmusikk som utforsker instrumentets klangpotensiale og taktile beskaffenhet. Myhr er en rystende musiker i mange forskjellige settinger, for eksempel i det melodisterke og jazzete bandet Morgonrode, men det er som solofremfører hun gjør mest overveldende inntrykk, enten det er på et bedehus eller i et gallerirom – to av fjorårets råeste konsertopplevelser med henne. 

Publikums konsentrasjon og respektfulle nytelse er total, men ikke mer alvorlig enn at Myhr gjør noen lystige gnikk på fela etter en av improvisasjonene, som for markere for et publikum som var noe usikker på om stykket var ferdig eller ikke.

Myhrs dystervakre soloalbum Natten veller seg ut (2019) er en av de fineste utgivelsene på Motvinds plateselskap, som i tillegg til de frie jazzuttrykkene de er mest kjente for, presenterer sabla mye rå folkemusikk. Et savn på denne festivalen var munnharpespilleren Thov G. Wetterhus, som i disse dager utgir det modige albumet Stålslått i serien Perspektiv på norsk folkemusikk på Motvind — som riktignok lanseres på SALT lørdag kveld.


Poing. Foto: Eyvind Fredriksen

En opptreden med det rutinerte samtidsmusikkorkesteret POING vet man at blir en utfordrende men underholdende affære. De tre musikerne Rolf-Erik Nystrøm på saksofon, Frode Haltli på akkordeon og Håkon Thelin på kontrabass presenterer avansert musikk med akkurat passe dose humor og alvor inngnidd i tonene og fremføringen. Dessuten ser de så bra ut, meget godt tilpass i sin triokropp. Det er et imponerende karakteristisk skue med Thelins stolte mørke lugg og akkurat passe ustrøkede hvite skjorte – og måten de tre avslappet interagerer med hverandre sosialt og musikalsk under de strenge partiturers påsyn, etter flere tiårs samspill.

De avslutter med Maja Ratkjes sprelske, eldre komposisjon Rondo Bastard Overtyre Eksplosjon, skrevet for Poings besetning og tre diktafoner – et element som får oss inn i samtidskunstens hvite kube, men med ølservering til. 


Sun & Steel. Foto: Eyvind Fredriksen

Etter denne mer intellektuelle og fascinerende tilnærmingen til musikkens muligheter, er alles øyne rettet mot Paal Nilssen-Loves gong-rigg som står der faretruende forlokkende før neste band skal i gang. Sun & Steel burde ha gode muligheter til å bli en ny publikumsfavoritt, for Nilssen-Love smeller virkelig heftig i gang fra første sekund, locked-in med Øyvind Storesund på kontant kontrabass høyt i miksen. Akkurat hva jeg ville ha! utbrøt min sidemann lykkelig, tilstede på sin første konsert på seks måneder. I begynnelsen overdøvet denne barske rytmeseksjonen saksofonist Marthe Lea totalt, men hun spilte seg raskt inn den strålende helheten, med en frapperende teknikk, åndelig sjel og full kraft. For en komplett saksofonist hun er! Det er spiritual fylde, underfundig skjønnhet, ja hun har også en formidabelt fascinerende smatteteknikk. Det er ikke min favorittlyd hos saksofonister, men hun gjør det om til noe gripende. Og hun blir sentrum i sentrifugalkraften, enden hun sitter i lotusstilling og nynner, eller tar en slurk juicy IPA og et øyeblikk der vender seg mot Nilssen-Love og blåser tenorsaxen mot hans buldrende stortrommeskinn, og blåser ham faktisk nesten over ende. Stor ros skal det også være til den unike pianisten Isach Skeidsvoll, i lue og røde sokker og hamrende barroom piano, han starter med en real albåga over klaviaturet, og er som en Cecil Taylor som underholder i saloonen ved gledeshuset på prærien. Denne kvelden kommer han også mer til sin rett enn flere tidligere konserter da det har vært et visst element av gimmick over spillet hans, her utfyller han ideene på rytmisk og melodisk vis på en ivrig måte som gjør at man aldri tar det ekstreme spillet hans for gitt. En real opptur var det, og det må være lov å håpe på mange flere konserter med dette prosjektet.

 

Avsluttende konsert vet vi ikke om vi får høre igjen, men også det ga mersmak. Motvinds to bestillingsverk har vist seg å være vellykkede ideer som skaper ekstra engasjement i publikum og på scenen. Man måtte også et annet sted etter forrige bands utblåsning. Christian Winthers «Urfuglen» var fabelaktig jazza indierock og postpunk med et sett fantastiske musikere, med et utgangspunkt i hans veldig freshe elgitarspill og hengslete vokal. Verket er muligens inspirert av Tor Ulvens debut-diktsamling Skyggen av urfuglen, men det var litt vanskelig for ikke si umulig å fange opp tekstene, fremført og deklamert på Ålesund-dialekt der kun enkelte deilige ord ble oppfattet. Men vokalen og sangstilen funket som et instrument i helheten. Bandet var litt nervøse og oppspilte, merkelig å se med disse folkene, men det kom seg betraktelig utover i konserten, med den vanvittig inspirerende trommeslageren Veslemøy Narvesen i sitt ess på rocketrommer — og to hihater, og god groove med Magnus Nergaard på elbass. Ina Sagstuen og Anja Lauvdal på vokal og tangenter, og x-faktoren med Hans Kjorstads fele. Tidvis ekstatisk bra vil jeg si, med deilig susete melodiøsitet a la My Bloody Valentine og dansegrooves a la Talking Heads, men på grunn av den poetiske, norskspråklige vibben fikk jeg også sterke assosiasjoner til åttitallsbandet The Beste. Men først og fremst var det signaturene til disse strålende musikerne som manifesterte seg i et nytt kunstnerisk uttrykk. Og da Nystrøm, Lea og klarinettfar Andreas Røysum tilsynelatende på sparket hoppet opp i sistelåten og ble en blåserrekke, håpet alle i publikum at denne virkeligheten ville vare evig.

Fra forsiden

Nyhet

– Spill ordentlig!

Hjemvendte ildsjeler og en motvillig dirigent la grunnlaget for etableringen av Vadsø Storband for drøyt tjuefem år siden. Tross store geografiske avstander og utfordringer med rekruttering, har storbandet etablert seg som et solid amatørstorband og en institusjon i kulturlivet i Vadsø.

Meld deg på vårt nyhetsbrev