Sildajazz - 13. august 2021

Haugesund tar det piano

Anja Lauvdal, Kongle Trio og Espen Eriksen Trio viser ulike vis å forholde seg til pianoet – og pianotrioens – romantiske aura fredag på Sildajazz.

Av Filip Roshauw

En av de virkelig fine tingene med å være Jazzinorges utsendte rapportør på flere av sommerens jazzfestivaler, er å fra time til time oppleve bredden som ett enkelt instrument rommer. Det kan være den menneskelige stemmen – første dagen på festivalen kunne man på få timer høre Åsne Valland Nordlis bevegende folkesang, Eilif Moes heftige og begeistrede tradjazz-tolkninger, Ina Sagstuens minimalistiske omhu og det nesten maksimalistiske artistportettet fire ulike vokalister til sammen ga av Joni Mitchells mangfold, fra folk-sanger til jazz-auteur. Det kan, og det er det ofte, være trommesettet man fester seg ved – fra Jan Martin Gismerviks gjennomtenkte og knusktørre knepp og gniss til Hans Hulbækmos noen ganger nesten grenseløse assosiasjonslek – eller Fiehs Ola Øverby med en fjong hatt på snei, som unner seg en god del mer fun stuff enn tidligere uten at det har gått utover partnerskapet med bassist Andreas Rjukan (eller alene, uten Håkon Mjåset Johansen, med GURLS og Trondheim Jazzorkester). 

Også er det selvsagt pianoet, dette melodiske møblementet som finnes på de underligste steder. Ute i Røværs bedehuskapell kunne man høre nevnte Moe i en noe mer tilbaketrukken rolle på en lysebrun variant av instrumentet, lunt og nesten umerkelig klunkende, i samklang med Sigbjørn Apelands trøorgel og Torbjørn Øklands gitarer, bak de lyriske og vakre delene av Nils Øklands komlejazzkonsert. En hjemlig, sympatisk klang – ikke en lyd du assosierer med store konsertsaler og fornemme kvelder, men kanskje heller et stjålent hverdagslig øyeblikk, for slik er jo tangentvidunderet, det er både smoking og slobrok. Noen timer etterpå hadde Guoste Tamulynaite preparert flygelet i Haugesunds Billedgalleri med (tror jeg) klesklyper og annet snask – i noen øyeblikk låt den som en dempet xylofon, eller en fugl som spretter over et blikktak, mens den andre ganger kanskje ikke egentlig var så langt unna det Moe drev med i bedehuskapellet – en sympatisk kommenterende og melodisk ledsager til alt det andre som foregikk, en kjent og kjær lyd blant alle de mer ukonvensjonelle instrumentbehandlingene. 

De er knyttet til rommene de står i – ikke like mye som for eksempel kirkeorgler, men langt mer enn de fleste instrumenter. For alt vi vet som konsertgjengere, kan de ha blitt båret inn av profesjonelle flyttebyråer kun timer eller minutter før vi kommer dit. Men det ser veldig sjelden sånn ut – når vi kommer inn i et rom hvor det står et piano, tror jeg det er naturlig å tenke at det er sånn rommet simpelthen er. Og på en festival som Sildajazz, som åpenbart har som målsetning å invitere folk inn i så mange små og store rom som mulig, bedehus, gallerier, bystyresaler og konferansehotell, blir alle disse forskjellige fasongene en sorts visuell påminner om forflytningene vi foretar både fysisk og musikalsk, fra stua til konsertsalen og tilbake igjen. 


Anja Lauvdal. Foyto: Tommy Neverdal/Sildajazz

I Wrangellhuset, et grønt og fornemt bygg i Torgbakken og som er en del av Haugalandmuseet, er lokket på forsiden fjernet, slik at innmaten av pianoet er synlig. Da ser instrumentet nesten ut som et stort apparat som man lager en form for tekstiler med, hvilket kanskje også noen ganger er en passende beskrivelse av det som spilles på det. Anja Lauvdals møysommelige og flytende utmaling av små, tydelige idékjerner til større assosiasjonsrekker kan jo kanskje kalles en form for veving, om man skal tillate seg å være litt lodden med ordene? Det som i hvert fall er sikkert, er at det er vanskelig å ikke se på mønstrene hamrene lager mot strengene der man sitter inne i Wrangelhuset og hører på solokonserten hennes. Det er som om man liksom kan få øye på biter av tankeprosessen i måten de beveger seg på, nesten det motsatte av å skimte den mytiske konsertpianisten bak flygelets store, løftede lokk.  

Det føles passende med akkurat denne musikeren. Lauvdal – som denne ettermiddagen spiller sin tredje og siste konsert på årets Sildajazz – har det siste året jobbet med sin første pianosoloplate. Om man kjenner noe særlig til hennes andre prosjekter – det postmoderne og surrealistiske samarbeidet med Heida Karine Mobeck, spontankomponeringen i trioen Moskus eller det store og fargerike musikkollektivet i Skadedyr – så vil man kanskje kjenne henne som en musiker som leter etter noen andre stemningsleier enn de mest sentimentale og romantiske. Det er ikke nødvendigvis snakk om et avmålt steg tilbake – på sitt beste føles hun kanskje som en musiker som har funnet en egenartet måte å flytte seg sidelengs, slik at hun får øye på andre dype følelser enn de som knytter seg sterkest til den Store Pianistrollen – det kan være en nysgjerrighet, forbløffelse, en musikalsk form for selvironi som ikke føles bagatelliserende. Samtidig virker det også som at Lauvdal i arbeidet med denne solomusikken har funnet en interessant friksjon ved å tilnærme seg den smektende pianoromantikken litt mer enn tidligere. 

Men det starter ikke sånn, selvsagt – den første delen av konserten er viet looper som hun bearbeider på den bittelille synthen OP-1 i tillegg til to effektbokser. Milde, forvrengte lyder, nesten som minnene av noe noen spilte for lenge siden i dette rommet, men som også et veldig gjenkjennelig Lauvdals synthunivers. Ingen av de akustiske instrumentene i Wrangellhuset har forsterkning – det er det virkelig ingen grunn til heller – mens synthlydene kommer fra to studiomonitorer som står oppe på pianoet, det ser mer ut som en musikers daglige arbeidsstasjon enn noe som er satt opp for en konsert. Ved å starte her rister hun liksom litt i ideen om det uforfalskede og ekte – og når pianoet kommer inn, er det som en karakter helt ute i bildekanten som med ett begynner å gjøre seg virksom og finne veier inn i det som skjer. Men får det store instrumentet ta over, med impresjonistiske klanger, sjelfulle vamp og en strøm av gradvise musikalske omformuleringer, før hun nok en gang vender oppmerksomheten mot det elektroniske. 

Den varer ikke så lenge, kanskje bare en liten halvtime. Så noen store konklusjoner om hva som venter oss på soloutgivelsen, som kommer ut på Smalltown Supersound en vakker dag i fremtiden, kan man ikke unne seg helt ennå. Men det er noen interessante antydninger her. Kanskje hører vi en musiker som på mange måter er blitt en sentral skikkelse fordi hun har funnet en haug med ulike måter å sky det mest bastante, brautende og mytomane, betrakte sine egne grunnleggende antagelser med det samme, prøvende blikket. Det skulle bare mangle at slike perspektiver endrer seg over tid, og selv om det er ingenting som tyder på at den demokratiske grunnholdningen i musikksynet hennes er blitt svekket (som sagt, selv pianoet må finne seg i å også spille en birolle under en pianokonsert), er det kanskje plass til noe annet her også. En av de store gledene med denne musikken er jo også å høre individuelle musikalske fortellinger, eller soloer som man kaller det på godt norsk, og det å gå mer inn i det rommet og se om det er plass til noe annet der enn klamme, virtuose heltefortellinger, flyvende over tangenter, trommeskinn, strenger og klaffer, er kanskje en måte å sørge for at kollektivismen ikke blir et trangt sted å være, med sine egne stivnede dogmer. 


Espen Eriksen Trio i Vår Frelsers kirke. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Det føles passende å hoppe noen timer frem her, til Espen Eriksen Trio som spiller noen meter unna Wrangellhuset, i Vår Frelsers Kirke. Det er et stort rom, og det smeller godt under takhvelvingen der inne – men det er også en akustisk omgivelse som trioen åpenbart er svært godt vant med, der de på konsentrert vis strekker ut lerretet sitt. Lars Tormod Jenset holder det sammen med en tydelig stor groove som nesten insisterer på kjernen i låtmaterialet, mens trommeslager Andreas Bye møysommelig tilføyer detaljer, stikkeknepp på cymbalene og sløye grooves spilt med plastvisper. Så har vi Eriksen selv, som både spiller tålmodig og sitrende, sjelden mer enn noen korte tankesprang unna melodiene og riffene som har gjort dette til en av de mest populære pianotrioene i våre grendestrøk det siste tiåret. De liker seg godt i midtempo – på godt og vondt, kanskje. Det er en tilbakelent fasthet i måten de duver avgårde på, men her og der, når låta de spiller kanskje ikke byr på Eriksens mest tilfredsstillende melodier eller interessante harmoniske vendinger, kan man bli sittende og ønske seg at de snek seg en liten tur ut, inn på musikkens kjøkkenfest. 


Espen Eriksen. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Som antydet over, det er ikke slik at all musikk blir bedre av å konstant lete etter mothaker og nye grunner til å rote seg bort – Eriksen Trio er jo også på sitt beste når låta inneholder et gyldig poeng og bandet virkelig understreker det uten å legge noe imellom. “Dancing Demons” er et godt eksempel på det, med et tema som føles både snurrig og tilfredsstillende banal om hverandre, og hvor bandets evne til å tegne opp slake, fine kurver av spenning og forløsning virkelig viser seg demonstrerer hvorfor dette er musikk som treffer mange. Jensets bevrende strykebass-solo over Byes minimalistiske, treffsikre komp er et høydepunkt. 


Lars Tormod Jenset. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Det samme er den delikate balladen “Grinde”, fra trioens 2010-album You had me at goodbye, hvor det føles som at Eriksen er helt ved kjernen av formidlingstrangen sin – en lett, ettertenksom melankoli som liksom dveler ved øyeblikket hvor én årstid gir etter for den neste. Ja, “høstmusikk” er en klisjé, kanskje særlig i Norge, men det er jo ikke så rart, det er den eneste årstiden som kommer når den skal hvert eneste år, og det er kanskje noe i de kjølige årstidene som er lettere å omsette i for eksempel lyrisk jazz av denne typen. Heller ikke her legger Espen Eriksen Trio noe imellom – der en tidligere plate hadde den illevarslende tittelen Never Ending January, het fjorårets utgivelse rett og slett End of Summer. Er det ikke noe over Byes vispekomp som minner litt om å vasse gjennom løv, og kan ikke et sildrende, velplassert løp i flygelets øvre register minne litt om høstlige vinddrag som drar seg gjennom et sted som Haugesund i midten av august, som forfriskende fornærmelser? Når han griper til mikrofonen (første replikk: Ute å jazze, asså?, selvsagt) er Eriksen en tiltalende syrlig personlighet som kommer med små assosiasjonsvekkende stikkord og påminnelser om at sommeren nok en gang er på hell. Jeg tror det fremdeles er plass til litt mer av denne vrange humoren i trioen hans, et lite hår i suppen, uten å rokke ved den melodiske integriteten deres, som til syvende og sist ikke lar seg fornekte i Vår Frues Kirke på en passende hustrig fredag i Haugesund. 

Men tilbake til Wrangellhuset, noen timer før. Det er lett å forenkle historien om norske pianotrioer og dele dem inn i to sorts leirer – en “lyrisk”, med naturlige linjer til Keith Jarrett-trioen, Esbjörn Svensson Trio og Bobo Stenson Trio, og en litt snurrig tradisjon som kan skrive seg tilbake til Paul Bley Trio, Svein Finnerud Trio og Close Erase. Det er en grovkornet fortelling som forsåvidt forteller et og annet om noen hovedtrekk, om hvordan den kollektive improvisasjonen er innrettet og om stemningene man søker seg til, men heldigvis holder den ikke i lengden, og støtt og stadig kan man støte på band som finner en annen vei gjennom villnisset, enten det er “mellom” disse tradisjonene, eller om det er utenfor. Nå for tiden føles Kongle Trio som et godt eksempel på det. Bare navnet i seg selv sender åpenbare assosiasjoner til Moskus, og det er fremdeles et meningsfullt slektskap der. Men så har man nye låter, som den sørgmodige Bobo-inspirerte valsen de spilte for første gang under Jons Hus på Moldejazz, og hvor særlig pianist Liv Andrea Hauge lener seg langt over i den formen for vidløftig, lengselsfullt solospill, megetsigende akkompagnert av nynning. 


Kongle Trio. Foto: Tommy Neverdal/Sildajazz

Kongle Trio har ikke eksistert så fryktelig lenge – selv om det på alle måter føles som en evighet siden 2019 nå – og ennå har de ikke gitt ut noe annet enn en soundcloud-liveutgivelse fra Moldejazz. Kanskje de kan unne seg å vente litt lenger også – det er påfallende hvor mye tydeligere egen identitet de har fått, bare siden fjorårets konsert på Oslojazz. Selv de små ukene mellom Moldejazz-konserten og konserten i Wrangellhuset føles som et lite hopp, selv om det kan ha noe med kontrasten mellom den høystemte rammen rundt førstnevnte konsert i Bjørnsonhuset og denne lille stue-foreteelsen. De har utviklet et frilynt forhold til setlister og dramaturgi, de kan gjerne stoppe opp og dvele ved et sted de ikke har vært før – men til forskjell fra nevnte Moskus, som der de er i dag i svært stor grad skyr noen av de mange fine låtene de har i katalogen til fordel for lange, fritt improviserte strekk, er Kongle fremdeles et band som finner glede i å komme frem til det skrevne og konkrete underveis på skogsturene sine. Under denne konserten sitter jeg sånn til at jeg ikke får sett trommeslager og sag-musiker Veslemøy Narvesen der hun sitter i et hjørne, men desto mer anledning til å studere bassist Øystein Skjelstad Østensens graving i materialet, med og uten bue og trommestikke på (og mellom) strengene. En tålmodig og sympatisk kontrast til Narvesens stadig mer omskiftelige og initiativrike trommespill. Det er et strekk der på slutten, hvor Østensen slår an en dyp, monoton rytme som Narvesen liksom virrer rundt, mens Hauge sakte men sikkert bygger en dramatisk himmelhvelving over dem. Kongle Trio startet, typisk nok, som et fristed, et sted å senke skuldrene. Det muntre og oppvakte ga mersmak, og var nok til å gjøre dem til en konsertfavoritt, men i sommer sitter man med følelsen av at de er i ferd med å oppdage et alvor i musikken sin som kan lukke opp dørene til langt større rom enn Wrangellhusets lyse, intime stue uten at noe går tapt på veien. 

Fra forsiden

Nyhet

NTT: Spiller til fløyta går

Henriette Eilertsen solodebuterer på fløyte, Håvard Wiik anbefaler solopianofavoritter og Kafé Hærverks Vegard Heskestad er oppgitt over Kulturrådet.

I.P.A. – Victoria Nasjonal Jazzscene, 16. september 2021

Bandet som har alt

Kvintetten gjør deg iallfall grundig bortskjemt.

Meld deg på vårt nyhetsbrev