Moldejazz 2023 - 20. juni

Det går bra det her, Hedvig

Siste tekst fra Moldejazz: Midnattskonsert med seks rypdøler, Dave Hollands glimrende nye kvartett, Molderose til Ytre Suløen, parkmoro med Bech & Skeidsvoll New Orleans Band og savnet av noen ørsmå detaljer.

Av Filip Roshauw

1.
Natt til fredag, inne på Teateret Vårt.
Sky Music var en tributekonsert til Terje Rypdal og en del av Artist in Residence-programmet til Hedvig Mollestad. Nå nærmet den seg slutten. I motsetning til tidligere midnattskonserter på samme scene, hadde de gått for sittende publikum denne natten. Like greit, helt fullt var det ikke uansett. 

Men de som var der hang med, de hang over benkeradene, på hverandres skuldre, medtatte og salige. Som kinopublikummet under en nattvisning. Etter gjennomgående spektakulært lysdesign på Mollestads konserter, så plutselig omgivelsene annerledes ut. Som om noen hadde skrudd på noen prosaiske arbeidslamper inne i lokalet som kastet store skygger av musikerne opp mot de bare veggene bak. Man så innmaten i teateret. Ledningene, stativene, lyskasterne, forsterkerne, seks fortumlede musikere. De hadde spilt mer eller mindre uavbrutt i godt over en time. 


Ståle Storløkken med Ingebrigt Håker Flaten og Even Helte Hermansen bak. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Ståle Storløkken har spilt i 28 år sammen med Terje Rypdal. Mollestad omtalte ham som Rypdals inkarnasjon på scenen. Underveis bandt han sammen konserten med karakteristiske orgel-og synth-mellomspill, det spraket og boblet. Ikke mye musikk tiltrekker seg værmetaforer i like stor grad som Rypdals, det finnes virkelig fjellmassiver og sjø i blåskimmeret fra stratocasteren hans, i de seige, bølgende bevegelsene bandene han har omgitt seg med kaster seg ut i. Her og der, når den osende duren fra Storløkkens gjenkjennelige rigg samlet seg i prikkende og taktile pip, minnet det rett og slett som et skylag som var i ferd med å sprekke opp, og hvor lyset trengte igjennom. 

Tre gitarister (Mollestad, Nels Cline (Wilco, Etc.) og Even Helte Hermansen (Bushmans Revenge++)) hadde spilt om kapp, Storløkken, bassist Ingebrigt Håker Flaten og Gard Nilssen hadde skapt et kupert, temperamentsfullt landskap å ta seg gjennom. Det finnes andre måter å gjøre en konsert med Terje Rypdals musikk på – det hadde vært interessant å høre noen tolke de mange store og små kompisjonene uten gitar i besetningen i det hele tatt. Dette føltes på sin side som en konsert som handlet om innflytelsen, om hva det vil si å være en rypdøl. De spilte ikke bare materiale skrevet av ham, Mollestad og Cline hadde også tatt med seg låter som var i Rypdals ånd. 


Nels Cline. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Hermansen låt guffent likt da han fant fram en stratocasteren og måkte på gjennom en AC30, jeg tror kanskje han lente seg inn i den bevisste etterapningen på det tidspunktet. Men forøvrig trengte ikke Mollestad, Cline og Hermansen (“et lite byrå som tilbyr juridisk rådgivning og assistanse med særlig fokus på bøffing av kabler og plektre”) å anstrenge seg stort for å vise det rypdalske i spillet sitt. Det røper seg uansett.

Ikke minst handler det om den gitaristiske urgleden som er blitt en del av denne uka: den frydefulle følelsen av å slenge om seg med store hvin, mitraljøseaktige løp, det framfusende og hårete som eksisterer sammen med det mer kantete, søkende og kunstmusikk-pregede hos ham og hos Mollestad. De tre gitaristene øste av disse forskjellene og likhetene, over hverandre, etter hverandre, om kapp. 

Men nå var det knyst inne på Teateret Vårt. Noen lange sekunder. Det var vel en nødvendig pause. Etter den siste timen, eller dagene, eller kanskje til og med et år. Susende ører falt til ro. 


Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Uka til årets Artist in Residence hadde startet nervøst i Bjørnsonhuset, hadde fortsatt med små gjestespill, travle dager og en rekke konserter hvor det løsnet på denne scenen med Østerdalsmusikk Revisited, ble egenartet, brutalistisk konsertkunst på Storyville med Colin Stetson og pur jazzrockfryd med Weejuns og Trevor Dunn tilbake på Teateret Vårt på onsdag. Friksjonen fant de underveis, i utmattelser og utblåsninger. Det kan høres ut som en munnfull, og det er nok også sant: Men jo mer massiv og intens musikken ble, jo mer hudløs og åpen fremsto den også. Mollestad så utover publikum, myste innover på scenen, mot kumpanene sine. 

“Jah…”, sa hun. Ny stillhet. 

Storløkken tittet opp fra riggen sin med bustete, grånet manke og smilte. “Det går bra det her, Hedvig!” 

2.
Det gikk i grunnen bra. Været var skiftende, men på ingen måte fælt. Noen musikalske antiklimaks var det, men også det motsatte – og etter en glissen åpningskonsert, var det som regel godt besøkt der jeg var. Å flytte kveldsjammene opp til det gamle kulturhuset, der festivalkroa har ligget i noen år, var en ubetinget suksess. Mer intimt, mindre formelt, og attpåtil med deltagelse fra noen internasjonale musikere, som Emmet Cohen, Kyle Poole og Trevor Dunn. 

På den andre siden var det noe som ikke helt stemte med kulturhuset Plassen de dagene jeg var der. Huset fungerer på mange måter som det intime hjertet i festivalen, det rommer både Teateret Vårt og Storyville, i tillegg til en foajé med servering, der samtalene på ettermiddagen blir arrangert. De har også en takterrasse som har vært mye brukt tidligere. Scenene er fremdeles fine, men stedet fremsto ellers litt “stengt”. En lapp på takterrassen forklarte at den bare holdt åpent om det var ok vær. Det var imidlertid vanskelig å tolke helt hvor de la lista – også dagene jeg var der med oppholdsvær var det tomt (resten av Moldes uteserveringer tolket definitivt værsignalene annerledes). 

Aller rarest var det imidlertid å komme ut fra konserten med Trondheim Jazzorkester og Trygve W. Fiske på mandag, i halv ti-tiden, med en Storyville-konsert med ledige billetter bare en halvtime og noen etasjer unna, og oppleve et hus som fremsto som stengt, som om det ikke var meningen at publikum skulle henge litt, snakke om det som hadde skjedd og kanskje bestemme seg for å dra på en konsert til. Et av poengene med kulturhus med flere scener må nødvendigvis være å skape en helhetlig ramme – men hver sommer får jeg påminnelser om at det motsatte ofte er tilfellet, at det nesten er om å gjøre å jage konsertbuzzen ut av kroppen til folk så fort som mulig. Plassen har egentlig aldri vært noe skrekkeksempel tidligere – de har til og med hatt vellykkede jammer der. I år var det annerledes. 

Som nevnt i den første rapporten fra festivalen, har Moldejazz hatt noen urolige år bak seg, av ulike årsaker. Stillingen som ny kunstnerisk leder er utlyst, men ikke ennå besatt. Bill Frisell er kunngjort som neste års Artist in Residence – en åpenbar og god kandidat med dype røtter til festivalen. Med planleggingen så godt i gang, fantaserer jeg om at den neste kunstneriske sjefen kan ta en nærmere titt på detaljene. Ingen festival blir for stor for de små hendelsene – det finnes en energi som skapes i de minste rommene, som smitter ut til resten av det som skjer. Går man rundt i Molde sammen med festivalveteraner, vil de peke her og der på lokaler der det ble arrangert konserter tidligere. Spør man og graver litt mer, nevner de andre små steder – på Romsdalsmuseet, i ulike deler av sentrum. 

Jeg savner å kunne utforske byen litt mer, at Moldejazz i likhet med Sildajazz og Kongsberg Jazzfestival begynner å presentere ting i odde, karakteristiske rom igjen. Eller at de for eksempel legger noen samtaler, eller en opplesning, minikonsert, eller et eller annet, til byens platesjappe/bar, Fuzzy – de er jo en del av byens næringsliv de óg, selv om de kanskje ikke har de største musklene. Hvis ikke, foreslår jeg at den knirkete minikonsert-festivalen Fuzzy Riot arrangeres parallelt der til neste år.  

3.
Første gang Dave Holland gjestet Moldejazz var tilbake i 1977. Nå sto han i Teateret Vårt sammen med sin nye, kvartett, bestående av Jaleel Shaw på altsaksofon, Kris Davis på elpiano og flygel og Nasheet Waits på trommer. Et glimrende band ved veis ende etter en månedslang turné. Helt i åpningen av konserten kunne du kanskje ane at de var litt medtatte også, når de spilte en langstrakt, groovy sak med Davis på elpianoet som ikke helt lettet, som brukte litt tid på å komme inn i gjenget. 


Dave Holland Quartet. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Når Kris Davis flyttet seg over på flygelet låt det åpnere, riktigere, som om det var dét bandet burde gjort hele tiden. En lynrask, hardtswingende låt kom som nummer to, før en merksnodig, stavrete og morsekode-aktig sak med mye frijazzbass og en fin, uakkompagnert saksofonsolo kom som nummer tre. 

Konserten fikk mer dybde, samspillet mellom Holland og Waits ga mer og mer mening, både litt på kryss og tvers av hverandre og når de var mer samkjørte. Kris Davis spilte lange, fascinerende linjer, med sparsomme, presise akkord-voicinger. Det kledde materialet, som alle fire riktignok hadde bidratt med, men som føltes preget av Hollands stil: Flere av hans beste grupper er preget av noe lettsindig komplekst, og en slags gjennomsiktighet, en følelse av at du kan gå rett inn i samspillet, inn i maskineriet og betrakte musikken derfra. 

Den klare basstonen hans, selv når han spiller ordentlig krøkkete greier, setter standarden, men det handler også om låtene, med sine mange melodiske hooks, men få føringer. Det er også liksom alltid et eller annet lite rykk i komposisjonene eller groovene, et muntert blunk eller et myggstikk. Det kommer en slags ballade understøttet av en skakk og skeiv rytme av denne typen som munner ut i en begeistret bassolo, hvor Holland stadig står på et bein, sitrende av begeistring og anstrengelse. En saksofon-og-tromme-duo hvor Waits øser ut det ene etter det andre initiativet og hvor Shaw svever høyere og høyere blir avløst av en nydelig, fri pianotrio. Til slutt kommer det en Holland-låt som jeg veit jeg har hørt før, men jeg har ennå ikke klart å spore opp fra hvilken skive det er. Men det er fremdeles sommerferie igjen å finne ut av det på, og jeg har ikke dårlig tid, for den konserten sitter i en god stund til.  


Dave Holland Quartet. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

4.
Et par timer tidligere, i Molde Domkirke. 

Saksofonist og sanger Sissel Vera Pettersen er en av de mest sentrale lagspillerne i norsk jazz denne sommeren, med viktige bidrag i en rekke store orkestre (SVP = MVP). Hun deltok blant annet på to av Hedvig Mollestads konserter denne uka. 

Hver gang hun og jeg har møttes på konsert det siste året, har vi hilst og sagt “takk for sist”. Da har vi ikke siktet til siste gang vi faktisk møttes, det har alltid vært med henvisning til at vi satt ved siden av hverandre på en helt spesiell konsert under Moldejazz 2022, da Julian Lage, Brian Marsella, Jorge Roeder og Kenny Wollesen fremførte musikk fra John Zorns New Masada Quartet på Storyville. “Takk for sist” er vel sjelden den mest spesifikke hilsenen, noen ganger er det ikke godt å si hva som er sist eller hva det egentlig var å takke for – men jeg tror SVP og mitt “takk for sist” er en hilsen det finnes mye av på festivaler. Hvor en opplevelse, enten fra den samme uka i fjor, eller kanskje en annen festival tidligere samme sommer, vekker en egen gjensynsglede. Noen ganger har kanskje “sist” vokst seg til å innebære sommer etter sommer, og det man takker for er uendelig mange møter. Uansett.


Ytre Suløens Jass-ensemble, her litt tidligere på dagen under Rabbajazz. Foto: Kari-Anne Flor/Moldejazz

Konserten med Ytre Suløens Jass-ensemble, vokalist Tricia Boutté, Gossen Gospel Voices og Molde Gospel ble introdusert av biskopen i Møre, Ingeborg Midttømme. I tillegg til å gå igjennom de nødvendige sikkerhets-og-mobiltelefonrutinene, fortalte hun om begravelsen som hadde foregått i samme rom tidligere i sommer, av Otto Christian “Kikkan” Sættem, som sammen med Per Inge “Pingen” Hansen grunnla Moldejazz i 1961. Hun fortalte om hans egne ønske om at kisten skulle følges av et marsjerende band til det siste hvilestedet, med flere medlemmer fra Ytre Suløen i bandet, og hvordan orkesteret etter nedsenkelsen av kisten hadde gått over fra begravelsesmusikk til lystig second line-materiale.

Det var naturligvis Sættem som i sin tid fikk jazzmusikk inn i Molde Domkirke, da Ruth Reese spilte der i 1972. Selv om George Russell hadde fremført ny musikk i Kongsberg Kirke i 1971, var noe slikt fremdeles bortimot uhørt i norske kirker. Da jeg intervjuet Petter Petterson om Kikkan, fortalte han hvordan det under konserten med Bessie Griffin året etter hadde brutt ut applaus også – “Siden har folk klappet på konserter i norske kirker.” Det er også grensesprengende aktivitet. 

Biskopen fortalte om et brennende ønske om å få oppleve akkurat denne musikken i akkurat dette rommet. Ytre Suløen åpnet med en av Sættems yndlingslåter, «Precious Lord, Take My Hand» av Thomas Dorsey, som Tricia Bouttés tante, Lillian, fremførte på samme sted for 40 år siden, da hun besøkte Europa for aller første gang. Etter låta ble konserten nok en gang vennlig avbrutt av biskopen som introduserte utdelingen av den årlige æresbevisningen Molderosen – som gikk til Ytre Suløen. Det gjallet et “Wooohooo!” gjennom kirkerommet fra et av medlemmene (skjult bak en stolpe fra der jeg satt) da de fikk den.

Fullt fortjent, naturligvis. Ikke bare på grunn av konsertene, som det er blitt svært mange av gjennom årenes løp, men også på grunn av Ytre Suløens arbeid med Jazzlogen, som siden oppstarten i 1995 har vært en daglig gateparade under festivalen. På seminarer før festivalen lærer korpsungdom fra hele regionen seg å spille new orleans-musikk på øret. Paradene med Jazzlogen blåser i gang festivalens folkeliv på dagtid. Jazzlogen er også en viktig årsak til at Moldejazz er en festival som, trass i godt voksent publikum på mange konserter, også føles som en ung festival på et eller annet merkelig vis, preget av musikkungdom som får seg noen livsviktige kick i løpet av uka. 

Selv om de to gospelkorene skapte en ekstra ramme rundt konserten, inneholdt den mange av de samme ingrediensene som konserten med Ytre Suløen og Boutté jeg skrev om da jeg dekket Moldejazz for to år siden. Den er en av konsertsommerens største, og dypeste “takk for sist”-opplevelser. Det lette, tålmodige svaiet i bandets groove, Morten Gunnar Larsens pianospill, kontrastene mellom treblåser Lars Franks finurlige utbroderinger, liksom opp og ned under takhvelvingen og utblåsningene til trompetist Sturla Hauge Nilsen og trombonist Gunnar Bech, mer rett ut mot publikum. En vakker versjon av “Come Sunday”, innledet av en duett mellom Frank og Larsen. Tricia Bouttés stemme og tilstedeværelse, både når hun synger og når hun sitter med en vifte til side for scenen, under korset som er blitt reddet ut av to kirkebranner, på 1800-tallet og etter bombingen av Molde i mai 1940. Det er det tyvende året hun spiller på Moldejazz, hun er blitt en av veteranene i Ytre Suløen, som ikke lenger har noen av originalmedlemmene med i besetningen, men som likevel uten tvil er det samme orkesteret, en band-variant av det kjente tankeeksperimentet om skipet til Thesevs


Tricia Boutté. Foto: Kari-Anne Flor/Moldejazz

Spørsmålet om noe fremdeles kan være den samme, gamle tingen selv om alle delene etter hvert er blitt byttet ut, ligger kanskje alltid rett rundt hjørnet på gamle festivaler, ikke bare når det kommer til besetningen i femti år gamle band. 

Tiden snus på hodet denne uka i Molde. Emmet Cohens trio fremførte musikk inspirert av det forrige 20-tallet og han sa det rett ut under konserten, dette skjer nå, 20-tallet er her igjen. Marcus Miller og bandet hans fikk åttitallsfusion til å høres hundre gammel ut. Når Mollestad & co tolket Rypdal handlet det om hvordan han inspirerer musikk som fremdeles skapes på 2020-tallet. Samtidig skjer ikke en slik hyllest uten at det finnes et tidsspenn som er blitt stort nok til at det kan feires, at det på et eller annet vis er blitt kanon. Og avstanden som skiller oss fra starten på Rypdals karriere er omtrent den samme som skiller Rypdals gjennombrudd fra de aller første jazzinnspillingene – fra formingen av sjangrene som Ytre Suløen, Sættem og en rekke andre såkalte tradisjonalister i sin tid dykket ned i. 

Det er ikke så lett å bruke ord som “nytt” og “gammelt” på en gjennomsnittlig jazzfestival lenger – om det noen gang var det. Ord som “trad” og “moderne” har også samlet en god del støv. De sier noe, ofte fungerer det som kode for et litt ukledelig borgerlig skille mellom “selvlært” og “utdannet” (selv om det naturligvis finnes et drøss tradisjonalister med høyere utdanning og en og annen ufaglært “modernist”). Jazzbegrepet i seg selv står også i et spenn det er lett å få øye på i festivalprogrammene, ikke bare når man diskuterer u-jazza folkefestkonserter på Romsdalsmuseet. I de “seriøse” bookingene ser du også hvordan den beveger seg langs to akser – den ene er en ganske tydelig definert musikkarv med ulike perioder, spillemåter, repertoar og så videre, som du kan følge oppover og nedover gjennom tiårene. I tillegg beveger den seg mer horisontalt, beveger seg i det ene grenselandet etter det andre og er litt mer esoterisk i betydningen. Her blir jazz gjerne omtalt som en “metode” – Herbie Hancock har snakket om at jazz er et verb, ikke et substantiv, en improviserende innfallsvinkel til musikk og nye blandinger. Og det beskriver jo et eller annet, men det er også noe litt selv-eksotifiserende over det. Det er jo ikke som om alle andre musikktradisjoner ikke kan ses på som metoder, av de ikke inneholder måter å gripe an verden på. 

Det var fett å se den unge førsteraden på Emmet Cohens konsert på onsdag mens han og trioen dro mambo-rytmer, stride-piano og all mulig annen konfekt opp av hatten. Det var yngre enn noe annet innendørspublikum jeg har sett på denne festivalen. Samme natt kokte det på jammen på det gamle kulturhuset der Cohen, Kyle Poole og andre deltok foran et animert, tettpakket publikum, den mest uformelle konsertsettingen på hele festivalen. Det er rørende å se hvor mye en musiker som Cohen får ut av å spille «Misty» med en gjeng purunge musikere, på tampen av den siste dagen på en lang turné, hvor mye han klarer å lokke fram hos de han spiller med. Det er mange steder for tiden hvor jazzhistorien, eller forståelsen av den i det minste, krummer seg på interessante måter for tiden. 


Bech & Skeidsvoll New Orleans Band. Foto: Moldejazz

Du trenger ikke stikke til Emmet Cohens Harlem-renessanse én gang for å lete etter tegn på det – nei, du trenger faktisk ikke dra ut av fylket. Ta Bech & Skeidsvoll New Orleans Band, gjengen som spiller i Alexandraparken klokka elleve på kvelden på torsdagen! Flere musikere med Skeidsvoll til etternavn har gjort stadig større krav på oppmerksomheten de siste årene med bra, karakteristisk spill og magnetisk tilstedeværelse. Det ryktes om at det finnes en fjerde bror i tillegg til de tre som står på scenen denne kvelden. Han er visstnok jævlig god på trombone, men jobber på en irsk pub i hovedstaden i stedet. Greit nok, ærlig arbeid det, og de tre brødrene Isach (på brunt piano), Lauritz (på saksofon) og Peder (på trompet) utgjør uansett et nesten komplett, Spice Girls-aktig typegalleri uten vedkommende også. Isach med lue og solbriller, i tillegg til den samme krøllete habbiten han tilsynelatende alltid går rundt med. En muppetversjon av Kim Larsen som spiller boogie woogie-piano med innslag av Monk-aktige klink høyt i registeret og Cecil Taylor-aktige utblåsninger over hele brettet – i tillegg til en og annen obligatorisk albue i klaveret. 

Lauritz er litt mer korrekt dresskledt, han en saksofonist med stort stilistisk register som sniker inn en og annen finte her og der, men kjernen i det han gjør denne kvelden er raspete rhythm’n’blues-saxofon. Trompetist Peder har det mildeste, mest coole uttrykket av de tre, og har i tillegg en fryktelig stilig, stor og posete shelby cap, som en racerbilsjåfør fra 1920-tallet. Jeg har vært nysgjerrig på denne gjengen i flere år nå, og mye faller på plass denne kvelden når jeg endelig får oppleve faren deres, Leiv Skeidsvoll, mangeårig dirigent for Molde Janitsjar og en sorts musikalsk stamfar i den lille bygda Kleive, hvor også trommeslager Rino Sivathas, som har preget festivalen med Bliss Quintet og jamkomping, er vokst opp. Leiv Skeidsvoll er en stilfull trompetist, en årvåken, vandrende konsertmester med god timing, karisma som tyter ut av øra, zebra-skjorte og et, det må være lov til å si, simpelthen formidabelt bukkeskjegg. 


Leiv Skeidsvoll. Foto: Moldejazz

Så langt Skeidsvoll-gjengen, men de andre er jo ikke dårligere – trombonist Gunnar Bech er ferdig med Ytre Suløen-konserten i kirken, er løs i hofta og har virkelig fått opp dampen, det er som om han skyter de yre og saftige frasene sine ut under teltduken. Rytmeseksjonen gynger som bare det, den består av Sindre Klykken på bass, Frank Iversen på banjo og Hans-Petter Gyldenskog på trommer. Etter en låt eller to introduserer de soulsangeren Odd-René Andersen fra Fredrikstad, dønn klar for fest, med solbriller, svær stemme, awlright meg her og oooh yeah meg der, dødsrå, som en syngende disney-tiger med fritt løyve til å spille både congas og tamburin. Under “Iko Iko” sitter det så bra at jeg kjenner trangen til å slynge et plastglass i været a la det som skjer på den største scenen på la oss si Wacken Open Air idet headlineren går på, men det er litt få folk i teltet, ølen koster vel 1000 kroner eller noe sånt og jeg har ikke lyst på mer trøbbel enn strengt tatt nødvendig. 

Og sånn blei det med den saken. 

 

Fra forsiden

Nyheter

Første Jazzintro-runde på Bergen Jazzforum

Første runde av Jazzintro 2024 går av stabelen på Bergen Jazzforum torsdag 22. februar. Da spiller det to bandene ASQ // Amund Stenøien Quartet og Schemes om finaleplass på Moldejazz der Årets unge jazzmusikere 2024 skal kåres.

Nyhet

Stort lørdagsslipp fra Kongsbergjazz

Tre nye artister annonseres til lørdagen på Kongsberg Jazzfestival. Susanna kommer med sitt Baudelaire-prosjekt med samtidsorkesteret Oslo Sinfonietta, Per Zanussi presenterer sin splitter nye kvartett, og Ingrid Olava gjester poesioasen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev