Barskuldret sax appeal

Av Audun Vinger

Hva handler festivallivet om – lang dags ferd mot kveld og den første pilsen? Ja, hvorfor ikke. Det er en liten del av det. Det sosiale er så klart innbakt i konsertopplevelsene – noe må man jo ta seg til i de små lakunene mellom konserter. Småsnakking med musikere man såvidt kjenner men treffer oftere enn sine beste venner. En kort passiar om nederlandsk sixties beat og psykedelia med en utskremt delegat derfra som er på en av de tilsynelatende hundre konferansene for jazzbransjefolk som gjerne legges til festivalene. Snakking med en bankjazzer om blues, med en trompetstudent om han har lyst til å skrive for Jazznytt siden han snakket så fint mellom låtene en gang i fjor – og ikke minst med mange folk som hadde lest gårsdagens rapport fra den ganske grusomme konserten med Jan Garbareks gruppe. En sjelden majestetsfornærmelse.

Viktig innkjøp for diggefoten, melder reporteren. Foto: Audun Vinger

De fleste jazzfestivaler nå for tiden begynner temmelig tidlig på dagen, borte på Voss allerede i 11-tiden. Det han være ganske utmattende. På Jazzfest får man derimot mulighet til å sove ut. Og det var ikke fryktelig mange konserter heller. Det gjør kanskje at de som er gir sterkere inntrykk. Det vil si, jeg så en gammel og inspirerende film om Manfred Eicher og ECM borte i vakre Øra studio, sammen med cellist Anja Lechner, som også dukker opp i filmen med sitt fine vesen. Pussig nok sitter hun tydeligvis i skrivende stund og øver på sitt vakre instrument, på hotellrommet ved siden av mitt. Små forhold er viktig.

Bjørn Klakegg. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Først klokken 18 var det tid for konsert, heldigvis med det jeg hyppig omtaler som en av De Fire Store i norsk musikk nå: gitarist Bjørn Klakeggs vidunderlige Needlepoint. Dette var faktisk tredje gangen jeg så dem i år, men denne gang var det litt annerledes. Bandet, som ellers består av den forrykende rytmeseksjonen Niko Hængsle på boblende elbass og Ola Øverby på luftige trommer, samt Erlend Slettevoll på rykende tangentspill, var nemlig kraftig utvidet. Rettere sagt slightly extended med Erik Sollid på fele og Gibson tenorgitar og Solveig Wang på synther og klarinett. Et godt valg, siden de såvidt også dukker på på bandets forrige album.

Et utvidet Needlepoint. Foto: Arne Hauge/Jazzfest

Anledningen denne gangen var at tidligere Jazzfest-sjef og legendetrommis Ernst-Wiggo Sandbakk hadde utfordret ham til å spesialskrive en konsert for festivalen, mot betaling. Det virket ikke som pengene strakk til å lage låttitler, men selve innholdet var godt som gull. Det vil si, i starten hadde det kanskje litt bestillingsverk-syken, det låt litt nølende og nervøst kanskje? Uansett investerte jeg cirka midtveis i debut-pilsen og ikke minst satte jeg meg på første rad, for å føle trøkket fra forsterkerne i magen litt (om jeg kan tillate meg å høres litt karslig ut). Dette inspirert av et merkbart løft i låtmateriale og kraft og ny medvind. Sollid gjør det hele mer freaka og søttitalls viseprog enn bandet allerede klarer, og Wangs vidunderlige lyder hever det ytterligere. Hun likte musikken og i likhet med undertegnede og etpar andre fans, grein hun hyppig på nesen som om den nettopp hadde været litt funk i lokalet. Hvilke groover! Jeg løsnet totalt i alle ledd og lot meg rive med av musikken. Det ikke revolusjonerende annerledes musikk, og det låt som et kommende album, men det var flere intense løp i låtene som ga oss bakoversveis. Eventuelt comb-over, for å nevne en av låttekstene. Ellers var det en nydelig låt som hadde en slags reprise på en av Klakeggs fineste tekstlige topos: oppvekstminner fra å lytte på musikk på syttitallet mens en jente man er forelsket i sitter veldig nære men man tør liksom ikke helt komme borti henne likevel. En annen låt handlet om fiskelykke i barndommen, beklageligvis for Klakegg på en søndag, noe som irriterte hans veldig kristne besteforeldre. «Takk til Guttorm Guttormsen for fire øvingstimer på fløyte i 1977» sa Klakegg etter en freaka solo på nevnte instrument. Til slutt spilte de to eldre låter, der spesielt «Fear» satt rett i sikringsboksen.

Hachikō. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

Så var det bort på en av landets herligste barer og klubber, Moskus, som festivalen så klart burde bruke mye mer. Der er det alltid ekstremt fullt og alltid bra ting på scenen, og herlig betjening som ser hva du trenger – og det fort. Hachikō het bandet, omtalt som en «snakkis» av Oslojazz-sjef Line Juul som er en av hittil tre festivaler som hadde booket bandet etter en opptreden på bransje-opplegget Vill Vill Vest i Bergen. Og dette låt riktig så bergensk – funky instrumentalmusikk som sokner til hiphop, ørkenblues, Khruangbin/Orions Belte-estetikken, og alt med en nese for jazz (blant annet med årets Vossajazz-prisvinner Toivo Fjose på bass). Vel og bra det, men det som løftet det ut av det hippe for denne lytter, var så klart at Trøndelags unge superstjerne Brede Sørum var med på altsax. Han har karisma og spiller helt riktig – og er dette kanskje et udødelige sound de plutselig er ganske alene om? Altså med sekstitalls kraftjazz i en helt annen sammenheng. Konserten var kanskje en låt for lang, men publikum kom i ekstase, spesielt da Sørum la inn John Coltranes mest kjente linjer, som var det et sample. Håper det var et innfall i nuet, og at det ikke skjer det samme på hver konsert, slik tilfellet er med Garbarek! Ellers utmerket Sjur Folgerø seg med delikat gitarspill. «Norsk jazz trengte en Jeff Parker», som en kollega sa i toalettkøen.

Viktor Govasli Wilhelmsen. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest

Siste konsert, tilbake på Dokkhuset, var med et annet ganske ferskt prosjekt: Áhpparas. Også her med gitar i fokus, også her med ørkenblues og en slags idé om gamle dagers rock og folkemusikk, selv om ideen også føltes egen og ny. Viktor Govasli Wilhelmsen har forsket på krysningspunktet joik og elgitar – og viste sine funn i praksis. Det var høyt og tøft, hele familien Storløkken Åse var blant de mange som havnet på rammeslåtten av det. Kanskje ikke så rart siden trioen var fullend med Mattis Kleppen på bass og Kenneth Kapstad på slagverk. De to siste der mener også alvor. Særlig var det spennende med åpningslåten, der de holdt det nede veldig lenge før slusene åpnet seg. De spilte svært høyt, sjefen måtte inn og passe på at lokalet ikke tok fyr. Men det gjorde det uansett med den langvarige jammen, ledet av den fine saksofonisten Åsne Fossmark, og med lang kø av musikere, inkludert mange fra Cosmic Swing Orchestra som hadde hatt en utsolgt forestilling tidligere på kvelden. Det gikk i standards og samtalene løp løpsk, helt til Jørgen Bjelkerud roet oss alle inn i gleden med Mongesi Feza og  Louis Moholos udødelige anthem  «You Ain’t Gonna Know Me ‘Cos You Think You Know Me». Vi sang oss alle inn i freden.

Reporterens eneste bilde fra kvelden var siste låt på jammen da skillet mellom scene og sal ble opphevet. Foto: Audun Vinger