Didrik sikrer festen

– Kan du tenke deg en stemme som kler mai bedre enn Siljes varme og ektefølte, sammen med hele byens Stavanger Symfoniorkester, spørres det i årets Maijazz-program. Det er et spørsmål som kan la seg forstå. Silje Nergaard har jo et smidig og oppløftende vokaluttrykk, betagende og karakterfast. Jeg for min del har ikke hørt mye på henne siden hun ga ut plata «Port Of Call» i 2000, men da jeg tok fram dette albumet i forkant av denne turen til Stavanger, fikk jeg en lytteopplevelse som ga mersmak. Selvsagt har jeg hørt noe Nergaard gjennom de to siste tiårene, og hun har et rom i meg. Rett bakenfor det Rickie Lee Jones holder til i.
Den siste Silje-konserten jeg overvar, mener jeg var på Rockefeller i Oslo, trolig det også for mer enn to tiår siden. Så jeg er moden og kjenner forventning til et nytt møte med vokalisten som er aktuell med albumet «Tomorrow we´ll figure out the rest», der hun fortsetter samarbeidet med tekstforfatter Mike McGurk, komponist Vince Mendoza og Stavanger Symfoniorkester.

Foto: Svein Erik Fylkesnes/Maijazz

Silje Nergaard kommer ut på scenen uten band og gjør «Vekket i tide» ved pianoet, med det store orkesteret i ryggen. En lett gåtefull tekst om kjærlighet, kanskje. Sangen er å finne på det nye albumet. Melodien har et fengende tilsnitt, og vokalisten leverer med stødighet. Jazz kan vi høre siden. Musikken flyter uanstrengt, strykes ut og bærer letthet i seg.
– Tusen takk, sier Silje og forteller hvordan sangene henter direkte inspirasjon fra eget liv. Den neste sangen ble til etter at hun hadde sett på TV at et forelsket par giftet seg i ruinene i Ukraina. Og det løfter seg når bandet hennes inntar plass. Espen Berg på piano, Jarle Vespestad på trommer og Finn Guttormsen på bass. De tre går opp i det store fellesskapet, og det er god balanse i lyden. Så syns jeg vokalisten finner hjem i «You are the very moon». At hun får vist seg som den gode formidleren hun er.

Jarle Vespestad. Foto: Svein Erik Fylkesnes/Maijazz

Og så må vi ikke vente altfor lenge på Espen Bergs første solistinnslag. Det er altfor kort, men sånn er det vel gjerne i underholdningsjazzen.
Når Silje tar fram mobilen og spiller av et opptak fra barndommen, der hun synger «Du skal få en dag i mårå», blir det klart for meg hvordan denne forestillingen er bygget. Rundt følelsesmettede historier. – Det var meg, 5 år, som sang, blir det fortalt. Hun fortsetter å berette om mamma og pappa, viser foto på bakveggen og forteller at de nå er 91 og 94 og har på jazz dagen lang. Vi får «Tomorroow we´ll figure out the rest». Hun trekker oss inntil seg.

Foto: Svein Erik Fylkesnes/Maijazz

Orkesteret hever og senker seg under Hans Eks taktpinne. Musikken låter sødmefylt og varmt. Så pianointroduserer Berg «Dreams at heart» som har klassiske Nergaard-kurver,  og det kommer et kort innslag med pianotrio som setter nerve i konserten. Jeg mener dessuten å fornemme at sjefen for det hele har senket skuldrene og at vokalen er blitt mer ledig. Vi får flere historier fra barndommen og enda et lydopptak derfra. «Cocco bello» handler om kokosnøttselgeren som sang og som gjorde inntrykk en gang familien var på ferie i Italia. Det skorter ikke på hygge. Vi får høre om mormor som ikke kunne engelsk og derfor ikke forstod barnebarnets tekster. Albumet «Brevet» ble skapt med mormor i tankene. Vi får tittelsangen derfra. Livet, døden og kjærligheten danner ramme for Siljes kveld. Hun snakker berørt om samarbeidspartner og gitarist «Jojje» Wadenius´ bortgang. Han døde 1. mai 2026.

Foto: Svein Erik Fylkesnes/Maijazz

Jeg trives sammen med Silje Nergaard og musikerne og liker versjonen av «Be still my heart». Kanskje kveldens fremste. Men opplevelsen i Konserthuset topper seg ikke for meg. Det store publikummet er imidlertid svært begeistret. De slipper henne ikke.

Denne fredagen, den fjerde av sju dager med Maijazz, har et program som teller fem konserter. I tillegg til de tre som anmeldes i denne teksten, kan folk høre Bjergsted Jazzensemble i «Milestones», en markering av at Miles Davis ville ha fylt 100 i år. I tillegg kan man oppleve Kinga Glyk, omtalt som bassdronning i programmet. En typisk Maijazz-dag, uten for mange innslag fra ytterkantene.

Jeg beveger meg opp mot Stavangeren, i retning av et skarpt lag: Bendik Hofseth i front for bassist Mats Eilertsen, trommeslager Per Oddvar Johansen, gitarist Jarmo Saari og pianist Helge Iberg. Hofseth er som kjent en institusjon i norsk musikkliv, med betydelig internasjonal karriere, ja, Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden er han også. I løpet av de siste årene har han særlig markert seg med to utgivelser. «Forest- Quadrology», som består av fire album, kom i 2024. «Lux ex lacrimis» forelå i 2025. Musikken på sistnevnte ble skrevet etter Hofseths kones bortgang og er dedisert til henne. Tittelen betyr «lys ut av tårer». Det fortrøstningsfulle og det sørgelige kan opptre parallelt. «Lux ex lacrimis» er et vakkert og velspilt album, modent og varmt menneskelig.

Bendik Hofseth. Foto: Hans Lie/Maijazz

Det er Per Oddvar Johansen som virvler i gang konserten på Stavangeren. Det er et godt grep å starte med trommer. Og vi ledes inn i det avdempede, med Helge Ibergs gjerrige og innbydende klangbehandling. Mats Eilertsens bue melder inn, før dypet i bassen hans tar oss og Bendik Hofseths saksofontone er så varm og fyldig som den behøver. Gitarist Jarmo Saari stiller seg kledelig til tjeneste for stoffet. Nå kjenner jeg at jeg er på jazzfestival. Det låter drevent og levende. Ibergs dobling på akustisk og elektrisk gir kraft, og for meg er det ekstra spennende å høre den finske gitaristen som jeg ikke kjenner fra før. Han markerer seg med markant smakfullhet allerede i første runde. Vi har hørt «Cambium» som Hofseth forklarer oss hva er for noe.
Den neste de gjør, tar rytmikken i bruk og beveger seg elegant gjennom tøffe gitarknepp og saftige saksofonmeddelelser. Pianosoloen har drift og tematisk hold. Det er jam og glede i bandet og grunn til å være glad. Blandingen av effektmakeri og tørre løp fra gitaristen får meg til å tro at han kan være min mann. Hofseth hoier til bandet og lar saksofonen briljere. Han har noe på hjertet.

Foto: Hans Lie/Maijazz

Så får finnen innlede, med fingerspill og aktive bokser. Han gjør seg til et lite orkester og klarer å fronte en egen stemme. Det starter å dryppe fra pianoet. Lydbildene som tegnes opp, appellerer. Bendik gir skjørheten tone. Søker seg mot lengsel og vemod. Den åpne formen de dyrker her, trenger de beste av musikere for å leve godt. Det låter nydelig.
Jeg er ikke like begeistret når Hofseth synger om reiser i rommet. «Spaceship earth» viser at han er enn bedre saksofonist enn vokalist.
Han forteller at de bare leker der oppe på scenen, og at det de gjør, ikke låter helt som på øvelsen. Det høres ut som defenisjonen på improvisasjon. De fortsetter med «Come on, Como» og holder oss i grep. Når de skal gjøre «En dans vi aldri fikk», er det visst ikke alle som husker helt hvordan den går. Det løser seg imidlertid bra, med et blått underlag til å ytre seg over. Enda en gang fremmer de det åpne og saktmodige, mens Iberg lever seg inn. Det er til å tro på og vel så det.
– Jeg var flink og sa lite i dag, sier Bendik, før de går inn i «Deep river». Eilertsen gjør seg lekker med varierte teknikker og synger med bass over sparsomt akkompagnement. Det er klasse over dette. Vi får sakskraftdose og et helt band med nært forhold til dynamikk. Når de går av scenen, slås lyset på etter noen sekunder, selv om folk klapper. Bandet kommer ut igjen og Hofseth sier at det kanskje er litt frekt. Vi får imidlertid en kort en til, med mer følsomhet og improvisert snadder.

Pocket Corner. Foto: Andrii Zolotonyshyn/Maijazz

Først klokka 22 skal det være klart for det jeg har gledet meg mest til denne dagen. Pocket Corner har 40-års jubileum, og nå skal Pocket Corner Sextett spille på Spor5. Trompetist og komponist Didrik Ingvaldsens lengelevende og noe underkjente bandprosjekt teller i kveld bassist Ola Høyer, trommeslager Ståle Birkeland, saksofonist Glenn Brun Henriksen, pianist Øyvind Dale og saksofonist Kjetil Møster. De seks starter seansen med å føle på vibbene, lufte fellesskapet med en smule forsiktighet. Med de tre blåserne i front beveger slabberaset seg i retning av det frie. Det er jo denne stilen deres med føtter i flere leirer jeg liker så godt. Dales piano trer fram med trommer og bass og setter høy standard. Og så smeller blåsearrangementene mot oss med kontrollert feber og klang av nødvendighet. Brun Henriksen legger ut på altsaksofon og spiller innenfra. Bass, trommer og piano er så tett på at de fire går oppi hverandre. Det låter tradisjonssikkert og aktuelt. Når Ingvaldsen får rom til å velformulere seg, gir han intensiteten noe å leve for. Høyer og Birkeland skyver på solisten og presser saft inn i henvendelsen. Når Kjetil Møster får stå i front, hører vi en av landets mest særegne stemmer. Han setter fyr på hele stasen, etablerer smakfull villskap. Nå brenner dette sånn jeg hadde håpet å få høre det.

Kjetil Møster og Didrik Ingvaldsen. Foto: Andrii Zolotonyshyn/Maijazz

Men vi skal videre ned i det rastløst piano-anførte, med åpenhet i nærheten og romslighet som smaker. De lange linjene fra blåserekka hekter seg på og utvider fortellingen. Å høre Pocket Corner Sextett her i kveld kan sammenliknes med å bevege seg på et høydedrag. Utsikten er god, og det er sterk vind i kastene. Ingvaldsen dirigerer og gir det intrikate en hånd. Folk klapper. Det skulle bare mangle. Trommesoloen fra Ståle Birkeland understreker hva noe av denne musikken handler om. Påtrykk med mening. Nye groover vinkes i gang, med iboende stakkato bevegelser. Det er godt å høre et band som klarer å holde det indre livet i vigør, nekte seg selv å nærme seg det likegyldige. Ola Høyers bassolo har godt innhold, handling som er spennende å følge. Etter bortimot en time, tar Ingvaldsen ordet. Han forteller at de har presentert et nytt stykke, «Odyssey». Deretter gyver de løs på en ny runde og holder tak i kvaliteten. Ingvaldsen og Møster utveksler idéer, før sistnevnte igjen lar det gløde, med bass- og trommepyro i ryggen.
– Det var en sann glede å spille for dere. Jeg har holdt på i 40 år og prøvd å lage musikk som ingen liker, glimter Ingvaldsen til. Jeg, Arild, kan forsikre deg om at det ikke stemmer og fortelle at det var en sann fest å lytte til dere.