Moldejazz 2023 - 17. og 18. juni

Noen ganger er det aaawwwwwlright!

Mandag og tirsdag på Moldejazz: Hedvig Mollestads reise fra nerver til ømhet, Trygve Waldemar Fiske og TJOs barnlige gleder, folkefest med Snarky Puppy, Bliss Quintet, Kurt Elling og Samara Joy.

Av Filip Roshauw

“Når er det folk kommer i dag,” spør mannen i gyros-boden og stirrer skeptisk ut på en folketom festivalgate hvor regnet drysser ned. Jeg skjønner hva han mener. Bodene er montert, de første arrangementene er i gang, men det er allikevel noe spøkelsesaktig over festivalen før den virkelig har tatt tak. Det er liksom knapt til å tro at ting skal ta fyr, nok en gang. Jeg har talt tre boder med gyros under denne festivalen (det samme antallet som på Kongsberg Jazzfestival), så det er åpenbart at den bransjen har troa – og jeg forsikrer da også herren om at joda, folk kommer til å komme, noe kommer til å skje. Bare vent. 

Men når – og hvordan? La oss kjenne på uroen litt til. Moldejazz har hatt en liten sky over seg de siste årene. I 2020 og 2021 støtte de på den samme dritten som resten av oss – forskjellen er bare at festivalen skulle feire et gildt sekstiårsjubileum i disse årene, og at den nyansatte sjefen Mariann Bjørnelv skulle forme sin versjon av Norges eldste, mest internasjonale, mest folkelige, mest sagnomsuste, mest næringsvennlige, mest alt-på-en-gang jazzfestival. Bjørnelv er borte nå, og sjefen før henne, Hans Olav Solli, steppet inn i fjor som kunstnerisk ansvarlig. Det året var også den tradisjonsrike, merksnodige festivalavisa Fire Flate borte etter en dårlig håndtert og offentlig konflikt med redaktør Arild Rønsen – og da festivaluka kom, kom aldri årets Artist in Residence, John Zorn (selv om musikerne hans tok turen, og skapte mange minneverdige øyeblikk). Siden har festivalen bestemt seg for en ansvarsdeling mellom en daglig leder – Endre Volden, som er på plass i år – og de har lyst ut en stilling som kunstnerisk leder. Den løsningen har festivalen også forsøkt seg på før, uten særlig hell. Puh. 


Folk i festivalgata: Moldejazz’ nye daglig leder, Endre Volden (til høyre), leder an i gateparaden sammen med vår ferske kulturminister Lubna Jaffery. Foto: Kari-Anne Flor/Moldejazz

Store festivaler er naturligvis ikke ukjent med ulike former for krisetilstand, men det har vært mye opplegg i Molde, og det preger nok inntrykket mitt når jeg kommer til byen, som er at festivalen ved første øyekast liksom ikke syns like mye som tidligere år. Kikkans telt, oppkalt etter Otto Christian “Kikkan” Sættem, som døde tidligere i sommer, er borte. Det samme er fortausstjernene med navn på ulike storheter som tidligere har gjestet festivalen, og som de siste årene har preget delene av byen der festivalfolk ferdes. De stjernene var kanskje en unødvendig luksus man i utgangspunktet unnet seg i forbindelse med sekstiårsjubileumet, men herre kong Sverre, for en metafor.

Finnes stjernene i år? Joda. På Romsdalsmuseet byr festivalen som vanlig på et folkefestprogram jazzjournalister og -musikere kan diskutere på seg brokk av, bestående av nasjonale storheter som kunne gått rett inn på en hvilken som helst norsk sommerfestival. Det internasjonale preget (Molde er en internasjonal jazzfestival, må vite) finner vi i navn som Samara Joy, Snarky Puppy, Marcus Miller, Dave Holland, Emmet Cohen Trio, Kurt Elling, Kris Davis og Craig Taborn. 

Men stjernedryss kommer naturligvis i andre former også – når jeg kommer meg bort til Bjørnsonhuset for å se åpningskonserten på denne festivalen, støter jeg på Torgrim Sollid, som jeg absolutt vil si utsondrer en slags rufsete, anarkistisk norsk jazzglamour. Eller, det vil si – personen jeg møter hevder at han ikke er den ekte Sollid, men en heldigital og ganske vellykket fremstilling av den legendariske trompetisten, trommeslageren, pedagogen og bandlederen. Det er utrolig hva de får til nå for tiden. Sollid spiller uansett senere på festivalen med den improviserende og originale kvartetten Meson. Men før det sier han at han er aller mest spent på hva “den mest uregjerlige studenten jeg hadde i mine år på Norges Musikkhøgskole” skal finne på med materialet som i sin tid dannet grunnlag for den legendariske norske plata Østerdalsmusikk, som han var med på. 


Hedvig Mollestad under Østerdalsmusikk revisited tirsdag. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

Elevens navn er naturligvis gitarist og komponist Hedvig Mollestad, som er dette årets Artist In Residence og som skal fremføre åtte konserter under festivalen den neste uke – alt fra helimproviserte møter og faste band til nykomponert musikk. Litt av en oppgave – på en festival hvor sjangerutglidning stadig skaper nye små diskusjoner, er det som om dette artistoppholdet har mer og mer ansvar for å tydeliggjøre “jazzprofilen” for hvert år som går. Mollestad er en naturlig kandidat, hun har porteføljen til det i form av flere faste band og prosjekter, i tillegg til et omfattende komponistvirke. 

Det første prosjektet hennes under årets festival skjer i Bjørnsonhuset og er et nyskrevet verk som heter Liquid Borders. Vi unner oss en musikerliste: Sissel Vera Pettersen på vokal og sax, Emil Strandberg på trompet, Håvard Lund på bassklarinett og klarinett, Anna Lindal på fiolin, Eva Lindal på fiolin, Tanja Orning på cello, Jon Balke på flygel, synth og håndtromme, Ellen Brekken på kontrabass, Ingvald Vassbø på trommer og et og annet paukeslag i tillegg til  Mollestad selv på gitar og litt sang. Verket er et forsøk på en slags syntese av Mollestads yin og yang – store riff og gitarutblåsninger i den ene enden, en dragning mot det orkestrale i det andre, blant annet inspirert av arbeidet til ensemble-medlem Jon Balke. 

Å ramme inn virket sitt, er en naturlig ambisjon under et slikt opphold. Derfor føles det litt ergerlig at Endre Voldens introduksjon av konserten foran en på øyemål litt over halvfullt Bjørnsonsal er så ordknapp. På en måte er det fint å unngå for mye prat, vi er her for musikken – men dette er også en god anledning til å si noe om hvorfor akkurat Mollestad ble valgt til dette oppdraget, hva som kjennetegner hennes musikalske univers og hva vi i salen kan vente oss den neste uken. I stedet blir vi bedt om å tenke over tittelen på verket to ganger før bandet klappes inn. Nuvel. megetsigende er ikke tittelen, flytende grenser er tross alt normaltilstanden i musikklivet – ikke minst gjelder det mange av musikerne på scenen. 


Hedvig Mollestad, Ingvald Vassbø og Ellen Brekken. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Balke åpner konserten før de ulike elementene flettes inn. Mollestad er sentrert i midten rett ved et slags elveleie av lysstoffrør. Hun har rytmeseksjonen i ryggen, Balke har sitt eget rike ut på den ene flanken og på den andre befinner blåserne og strykerne seg. Når de maner fram tette og duse harmonier, eller når Vassbø setter i gang dirrende grooves på en av sine store ride-cymbaler er lett å la tankene fare til en annen nisse på lasset i Mollestads univers, Terje Rypdal, som blir gjenstand for en egen konsert senere i uka. Det finnes gjenferd av en låt som “Innseiling”, eller den orkestrerte jazzrocken fra nittitallsskiver som If Mountains could Sing og Skywards her. Balke finner frem håndtrommen sin og bringer frem noe karakteristisk levende og uvørent i den litt nervøse settingen. 

Etter hvert synger både Mollestad og Sissel Vera Pettersen. Det jeg får med meg av tekstene kretser rundt ulike metaforer for samhold – hvordan bokstaver danner ord når de står sammen, hvordan fingre kan bli en knyttneve. På en låt som heter “Fences” minner Pettersen om Beth Gibbons fra Portishead, et annet sted kan kompet faktisk minne om orkestreringen fra Rain Dogs av Tom Waits. Det er i det hele tatt en god del steder hvor det er ganske åpenbart at Mollestad benytter anledningen til å gjøre noe helt nytt, til å komme seg ut på glattisen. Et saktmodig strekk hvor Balke og Mollestad musiserer sammen bryter igjennom og finner noe ekte. Mot slutten bryter et umiskjennelig Hedvigsk riff gjennom kammermusikken og sørger for et rocka klimaks før vi får det jeg har kalt “Orkestral bossa” i notatene (det skal man ikke nødvendigvis ta for god fisk, men noe var det der). 

Det er fine ting underveis her – men konserten er også et godt eksempel på uroppføringssyken, på et verk som ennå ikke har satt seg. På høye skuldre, og en artist som ender opp med å bli stående litt underlig alene på den store scenen mellom de to delene av virket sitt. Hvorfor finnes Liquid Borders – rent bortsett fra at bestillingsverk er noe man gjør i løpet av et slikt kunstneropphold? Det kommer ikke tydelig nok frem. Mollestad har truffet bedre med komposisjonene sine tidligere, det er for eksempel Maternity Beat fra noen år siden et godt eksempel på. Her får jeg ikke så mye ut av samspillet mellom tekst, musikk og grunnideen slik den er forelagt oss. 

Om Liquid Borders er en nokså knapp og generell tittel på et verk, har bassist Trygve Waldemar Fiske valgt en real munnfull på sitt bestillingsverk med Trondheim Jazzorkester (heretter kalt TJO). Sanger til SeRa, komposisjoner 1-7 er musikk skrevet til døtrene hans, flere av låttitlene er inspirert av utsagn de har kommet med, og mellom to låter unnskylder Fiske seg: “De neste som skriver bestillingsverk mens de har pappaperm kan få lov til å komme opp med en kaldere tittel”. Jeg syns i grunnen den passer ganske fint, og det føles selvforklarende – dette er musikk som er bygget ut fra gleden, for å sitere en toneangivende svenske, og som er basert rundt riff, melodier og komposisjoner som utsondrer lek og fantasi. 

Trygve Fiske og TJO. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Vi kan like gjerne ta den rikholdige musikerlista her også: Trygve Waldemar Fiske på kontrabass, Josefin Runsteen på fele og perkusjon, Thomas Johansson på trompet, Guro Kvåle på trombone, Signe Emmeluth på altsaksofon, Hanna Paulsberg på tenorsaksofon, Eirik Hegdal på bary-,alt og sopransaksofon og klarinett, Atle Nymo på kontrabassklarinett, bassklarinett og tenorsaksofon, Amund Storløkken Åse på vibrafon, Håvard Aufles på synth, Oscar Grönberg på piano, Hans Hulbækmo på trommer og mindre blokkfløyte enn det som er forhåndsannonsert (men på et tidspunkt sprekker han en av ballongene som er plassert på scenen, og det er da noe!)

Noen av disse er gamle venner av Fiske – på scenen finner vi for eksempel alle de fire medlemmene av Hanna Paulsberg Concept (Fiske, Hulbækmo, Paulsberg og Grönberg) i tillegg til den viktige TJO-veteranen og læremesteren Eirik Hegdal. Andre er folk han har blitt kjent med gjennom denne prosessen: Runsteen gjør mye nytte av seg både på fele, bongotrommer og guiro, mens trombonist Guro Kvåle (vent litt – gyro, guiro og Guro i én og samme tekst? Det må være første gang.) gjør som hun også har gjort i Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra, hun heller en kanne med bensin på foreteelsene hver eneste gang hun har sjansen og virker forøvrig ekstremt glad for å være med i denne typen store musikalske sammenhenger. Og det er jo en sentral faktor for TJO – følelsen av at disse bandene, samme hvem som er med, deler en fandenivoldsk, flirende innstilling til det å fremføre ny og til tider ganske vrien musikk. Når de ikke trakterer hovedinstrumentet sitt, rasles det i shakere og tamburiner, på et tidspunkt begynner halve gjengen å synge – og som vanlig får også flere av bandets medlemmer anledning til å dirigere de andre underveis, og sette inn store og små grupper med absurditeter og innfall. 


Fiske blant venner. Foto: Ole Bjørn Steinsvik

En slik punchline inntreffer tidlig i konserten hvor Hulbækmo strekker armene til værs og du tror bandet kommer til å lande i et gedigent smell, men hvor de lander i en sval akkord som leder dem inn i nye landskap. Da hører jeg et fornøyd lattersnøft, og sannelig sitter ikke Torgrim Sollid like ved og flirer av det som skjer oppe på scenen. Der og da fremstår det fullstendig innlysende at Sollids livsprosjekt Søyr, med all sin absurdisme og musikalske innfallsrikdom, er en forløper til rekka med TJO-prosjekter som blant annet har preget Moldejazz siden en viss Chick Corea-konsert for noen tiår siden.

I sin tid hadde Søyr en residens på teaterbåten MS Innvik under Molde Jazzfestival – Fristaten Søyr het det, og hver dag under festivalen lagde de dagsferske konserter med all slags opptrinn basert på nyheter, ulike instrumenter, konkurranser og så videre. Er dét en oppgave man kan snakke med det evig omskiftelige TJO om på et tidspunkt? Kan noen skaffe et par millioner sparebankkroner og en romslig båt? Det er i hvert fall nok en gang tydelig at disse TJO-orkestrene deler en forståelse på tvers av besetningene – en fandenivoldsk stemning når de setter i gang, og en evne til å skifte fra det lattervekkende til det tankevekkende i løpet av noen øyeblikk. 

Det er mange små episoder underveis – vi får høre Paulsbergs balladekunst, anekdoter om noe som heter (tror jeg) Trassbygda Fribop-forening og noen elleville beboplinjer på kontrabassklarinett (et formidabelt og instrument som enten låter skremmende eller urkomisk) fra Nymo, fiolin-arpeggioer som minner om Arvo Pärts stykke Fratres, skeive riff som plasseres rundt i ensemble på ulike måter, lynrask swing, saksofonsmatting og full bombing fra Emmeluth, et svalt parti med ekko av “The Creator has a Master Plan”, et ballongsmell til, og ikke minst støter vi flere ganger underveis på kombinasjonen av Amund Storløkken Åse på vibrafon og Håvard Aufles på svært distinkt og quirky synth-arbeid (han er en luring). De sistnevnte er et tospann vi også støtte på i det svært vellykkede Gurls & TJO-prosjektet som fremdeles turnerer og som ga ut en glimrende liveplate i år – og nå føles også disse elementene som deler av hva TJO er. Teateret Vårt – som er fylt til randen, med litt hjelp fra køen av artister og unge og gamle frivillige (jazzfestivalnorges viktigste kø!) responderer også på hver eneste ting som skjer – det føles som at vi er i gang.  

“Jeg elsker mandager. Det er dagenes september”, sier Harald Lassen under sin konsert på Storyville. Nokså enkle habilitetsvurderinger gjør at jeg ikke skal si noe særlig mer om hva som gjør det ensemblet verdt å se om de besøker et sted nær deg – men jeg syns det var en interessant uttalelse. 


Harald Lassens Balans. Foto: Arne Strømme/Moldejazz

Til sist denne mandagen spiller Snarky Puppy i Alexandraparken. Og om jeg tidligere samme dag lurte på når festivalen og folkefesten virkelig skulle manifestere seg, så er det her. Jeg har skrevet om disse konsertene før – tidligere har blant andre Louis Cole og Cory Wong spilt på denne scenen. Og Snarky Puppy er på mange måter ur-bandet i denne generasjonen av funkjazz-orkestere med stort delingspotensiale på nettet og oppsiktsvekkende stort, ungt publikum. I motsetning til Cole og Wong, som begge utstråler en kødden trippelironi i mye av det de gjør, er det ikke noe særlig snarky med Snarky Puppy. Tvert imot er det en rørende oppriktighet over dem – et stort band med rullerende medlemmer som virker glade for å dyrke samholdet og gleden som liksom bare kan manes fram gjennom urtighte grooves, unisonlinjer og feite soloer for galleriet. Det har møtt opp masse folk der, både ungjazzere, folk i generell feststemning og litt eldre festivalveteraner – jeg rekker sjelden opp til det som skjer på Romsdalsmuseet, men disse konsertene føles uansett som festivalens egentlige headlinere. 


Hedvig Mollestad dukket opp som gjest hos Snarky Puppy. Foto: Ole Bjørn Steinsvik 

Snarky Puppys posisjon er udiskutabel, både som band med sin egne hengivne fanskare og som som døråpner inn i annen jazzfestivalmusikk. På denne siden av årtusenskiftet er det vel knapt noen andre som har fått til akkurat det den likandes bassisten Michael League og resten av gjengen har gjort. Det er bemerkelsesverdig hvor lenge det store publikummet også henger med – gjennom en god del materiale som er nytt og, noen ganger, litt småkjedelig. Konserter som starter utendørs klokka elleve på kvelden under en festival pleier å være svært pratsomme publikumsaffærer, og selv om Alexandraparken ikke akkurat er musestille denne mandagen, så er vi på et lyttende sted. De avslutter med en lang rekke hits, blant annet “Lingus”, men før det byr de også på en overraskelse i form av at Hedvig Mollestad kommer innom med gitar og fiolinbue og lager et helsikkes lurveleven, en passende og distinkt kontrast til resten av bandets polerte eskapader – og til den mer nervøse åpningskonserten tidligere på kvelden. 


Tirsdag

Det starter tidlig for Mollestad den andre dagen, når hun presenterer sin tolkning av Østerdalsmusikk, platen nevnte Sollid skapte sammen med musikere som Alf Erling Kjellmann, Jan Garbarek, Knut Riisnæs, Erling Aksdal, Bjørn Alterhaug og Ole Jacob Hansen – i tillegg til Mollestads egen far, trompetist Lars Martin Thomassen. Det er en oppgave som kan tolkes på mange vis – er det nytolkning av det samme melodiske materialet, er det en kjærlighetserklæring til selve skiva, eller er det noe helt annet? 


Østerdalsmusikk revisited. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Foruten Mollestad hører vi Sissel Vera Pettersen på saksofoner og sang, Torben Snekkestad på saksofoner, Fredrik Ljungkvist på saksofon, klarinett og fløyte, Emil Strandberg på trompet, Jon Balke på piano og synth, Trevor Dunn på bass og Ole Mofjell på trommer. Dunn bør være et kjent og kjært fjes for de som var her i fjor, hvor han spilte med flere av Zorn-prosjektene. Det er godt å se det Jon Rønningen-aktige fjeset til den hardtarbeidende bassisten når han entrer scenen sammen med Ole Mofjell, som har vært raus og tatt med seg absolutt alle trommene sine. 

Som på plata starter det hele med en Bruremarsj etter Martinus Helgesen, spilt av blåserne som starter i kulissene men tar plass i rekka si mens de spiller. Og så er de liksom i gang – svaret på spørsmålet om hva dette egentlig skulle være viser seg å være litt av alle tre alternativer. Joda, det er en kjærlighetserklæring til en plate som både betyr mye for Mollestad og svært mange andre jazzlyttere, men det er også en konsert hvor Mollestad graver ut plass til seg selv og til musikerne hun har med seg. Du kan også sitte og kjenne på at mye tross alt har skjedd i samspillet mellom skandinavisk folkemusikk og jazz siden midten på syttitallet. Det har gått fra å være nybrottsarbeid til å være en kjent del av landskapet her oppe, noe som granskes på stadig nye måter og premisser. Torgrim Sollid har jo selv sagt at han skjønte de hadde gjort alt helt feil da han hørte originalopptak for første gang – og takk for det, kan man kanskje si. Mollestads Østerdalsmusikk fremstår verken særlig leksikalsk eller “nyskapende” på et tvungent vis, det er vel snarere en gjenopptagelse av den anarkistiske og nysgjerrige ånden denne musikken oppsto i, og som gjør at den låter frisk den dag i dag, selv om forståelsen for den norske folkemusikkens nyanser fra et jazzikalsk ståsted nok har fått seg noen omdreininger siden den gang. 

Det er en god innstilling. Det er en glede å høre Snekkestad, Ljungkvist, Pettersen og Strandberg spise seg inn i materialet og spontandirigere hverandre underveis (Ljungkvists megetsigende gestikuleringer var en sentral del av Atomics uttrykk på scenen, og visstnok en sentral inspirasjonskilde til mye av det som skjer når Trondheim Jazzorkester braker sammen), Mofjell og Dunn er elastiske og stødige i bunn, og Balke er i likhet med gårsdagen en slags vismann ute på siden, dypt tilstede i samspillet gjennom synthdetaljer og i et vakkert solosegment hvor han både kanaliserer seg selv og Jan Johansson. Når de fremfører en gukko (en signalsang, brukt for å slynge beskjeder over lange avstander), gir Sissel Vera Pettersen seg hen med noen oppsiktsvekkende Ursula Dudziak-aktige hvin i samspill med Mofjell og synthknirk fra Balke. 


Sissel Vera Pettersen. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

På et tidspunkt plukker Hedvig Mollestad opp en oud som hun spiller på i en duett med Balke, og det er som om noe lander. Trevor Dunn spiller en myndig strykebassolo mens Mofjell klunker borti gongene, sakte men sikkert bretter en låt seg ut før Mofjell brekker inn, seigt og stort, og Mollestad spiller sin mest olympiske, mest fjelljazzete solo til nå på festivalen. I disse minuttene får vi en overbevisende demonstrasjon av Mollestads kontraster som musiker – det vakre, kjærligheten til godt melodisk materiale, over i en helhjertet omfavnelse av den litt mer hårete, himmelropende siden av gitaruniverset. Da er det noe befriende unevrotisk over henne som gitarhelt. Aawllllriiight!, roper hun begeistret ut i salen før hun introduserer konsertens siste låt, en spretten halling. Det må være lov. 


Bliss Quintet. Foto: Ole Bjørn Steinsvik/Moldejazz

Et par timer senere spiller Bliss Quintet på Storyville, noen etasjer opp fra Teateret Vårt. Oscar Andreas Haug på trompet og Zakarias Meyer Øverli på saksofon danner en svært samspilt frontlinje, mens pianist Benjamín Gísli Einarsson, Gard Kronborg på sin karakteristiske akustiske bassgitar og trommeslager og moldenser Rino Sivathas utgjør resten av bandet. De har en plettfri, leken greie gående, musikk fylt av intrikate linjer, transparent lydbilde og en behersket sentimentalitet. De åpner med en groovy, tålmodig sak av Sivathas som får en svært, svært fin kurve før den lander.

De påfølgende låtideene er også tydelige, varierte, med interessante arrangementsgrep og gode introduksjoner av Oscar Andreas Haug. Han behersker historiefortelling, rett og slett. Jeg lar meg stadig fascinere av Kronborgs spill, bassen hans låter svært nær en kontrabass, men det er også en flyt i det som er veldig bassgitaristisk, om det gir mening. Et formfullendt parti på låta “Harmløs”, hvor han spiller i duett med Sivathas, stikker seg ut – et helt eget sted på konserten som utforskes, utvides og så forlates.

Bliss er bra, jeg ser frem til å høre dem igjen, de fremstår som er et av nøkkelbandene i en generasjon som både lar seg påvirke av den intrikate perfeksjonen vi finner i samtidens unge amerikanske jazzscene, men som også har nye perspektiver på vakker (norsk) (jazz)musikk som for noen kanskje har gått litt i glemmeboka – som mid/sein Garbarek. Mot slutten spiller de sin versjon av Egberto Gismonti-låta “Bodas De Prata”, som Garba gjorde sammen med Gismonti og Charlie Haden på Folk Songs – det gir mening. Jeg savner dog at litt mer står på spill denne ettermiddagen – det handler ikke om måten de låter på eller valgene de tar, men at de slipper opp litt mer kontroll og danser litt nærmere stupet. 


Kurt Elling med band. Foto: Ole Bjørn Steinsvik/Moldejazz

En ganske hemningsløs type jeg rekker en time med, er vokalist Kurt Elling. Grammynominasjonsgrossisten er en utpreget smakssak, det innrømmer til og med programteksten hans. Og det er jo i grunnen helt greit, for Kurt vet naturligvis at han i likhet med mange andre uvørne jazzflørter er litt grusom også, der han tramper rundt på scenen med svai i knærne, med det ulveaktige fliret og den blå dressen, flørter med publikum, adlibber groviser til bandet og fremfører låter om lille gangetabell.

Bandet, med den fabelaktige gitaristen Charlie Hunter, Corey Fonville på tilbakelente funktrommer og DJ Harrison på svært lekent keyboardspill, er også på giversiden. Hunter spiller en nydelig soloblues hvor han gnisser frem toner fra gripebrettet og strør flageoletter rundt omkring. Ellers trives han med å sitte der og ta bass- og gitarrollen samtidig mens han flirer stort over innfallene som kommer fra flankene. Ja, han har enorm glede av det som skjer, rett og slett. Kanskje det er kontrasten Ellings litt mer skjelmske smil trenger? På slutten kommer det et øyeblikk under en orgelsolo fra Harrison som lokker fram et genuint, barnslig smil fra vokalisten – det er nesten så man skvetter litt av det. Konserten har noen dødpunkter – låtmaterialet er for å være ærlig ikke så minneverdig, det krever scenepersonligheten for å lette og på slutten kommer det en litt sigen ballade hvor han rett og slett synger ganske surt. Men så er den fandenivoldske, drinkmiksende, scattende djevelen tilbake – som en mann fra en litt annen tid. På godt og vondt, kan man kanskje legge til – men aller mest det første denne kvelden i Teateret Vårt. 


Samara Joy. Foto: Gustav/Moldejazz

Om Ellings konsert delvis er en arbeidsseier, fremstår Samara Joys opptreden foran et fullsatt Bjørnsonhus som utklassing fra start. Jeg rekker bare 4-5 låter, men etter litt mikrofontrøbbel på kveldens første låt, fremstår det fullstendig sømløst, som om hun bare kan skru på en bryter, og så er alt der: Den intime publikumskontakten, side om side med følelsen av noe litt opphøyd som sangere en sjelden gang kan ha.

Det er mange måter å gjøre standardmaterialet på, noen dekonstruerer det, snur hver minste del av idiomet på hodet (Cecile McLorin Salvant og hennes band, som spilte her i fjor, slår meg som et vellykket eksempel på dette). Ikke noe galt i det, men Samara Joy og trioen hennes klarer å demonstrere at all denne kreativiteten, villskapen og spissfindigheten ligger i materialet fra starten av. Hun har et enormt register, fra kokett og lynrask bebopsang, portugisisk bossa og mer operatisk og høystemt balladesang. Hun er stor, det er liksom ikke så mange andre måter å si det på. Jeg gleder meg til å se henne igjen. 


Hedvig Mollestad & Colin Stetson. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Siste stopp er Hedvig Mollestads duosett med Colin Stetson. Stetson er kjent for sine sirkelpustende, tidvis nokså brutale og rytmiske solokonserter på bass-saksofon. På Storyville møter vi denne siden av ham til gangs, formidlet gjennom surround-høyttalere og nærmiking som gjør saksofonklaffene til et trommesett og hvert minste pust til mitraljøseangrep.

Han står og vagger i tettsittende trøye underveis, som om han er i ferd med å skyte et frispark fra 40 meter. Mollestad spiller kantete, utforskende gitar med oktavpedal og fuzz, noen av delayeffektene treffer oss i bakhodet mens direktesignalet fra den store forsterkeren på scenen også lar høre fra seg. Det er maskinelt og humpete, lydene fra krafsene på gitaren og Stetsons støtvise smatt leker med riffdannelse før de igjen løser seg opp og klistrer seg sammen på nye måter, det hele omhyllet av ganske kledelig, forvrengt videoprojeksjon av de to musikerne. Inni der finnes det også partier der Stetson bytter til altsaksofon og spiller lange flagrete linjer mens Mollestad maler ut akkorder med volumpedal.

Man skulle kanskje tro at dette var en stor kontrast til de foregående konsertene, men det er pussig nok ikke sånn det føles. Joy skapte et intimt rom av Bjørnsonhuset, og selv om lydnivået og settingen er noe annerledes, finner Mollestad/Stetson den nødvendige ømheten i det bøse og hårete. Også her en følelse av å bli hensatt. Gode konserter handler om det, naturligvis. Man setter seg i et sete, eller finner sin plass et sted i parken, lurer på hva som kommer, kanskje med en viss engstelse. Plutselig oppdager man at man faktisk er hjemme, samme hvor man måtte befinne seg. For eksempel i Molde en smågrå juli-tirsdag. 

Rettelse den 20. juli: Ved en inkurie sto det «saksofonist Lars Martin Thomassen» i originalversjonen av denne artikkelen. Han spilte naturligvis trompet og flygelhorn på Østerdalsmusikk.

Filip Roshauw

Fra forsiden

OJKOS spiller: Andrine Dyblie Erdal - Victoria, Nasjonal jazzscene - 23. april 2024

Prima fra ungdommen

Andrine Dyblie Erdals komposisjoner gir OJKOS nye numre og adresser å levere på.

Nyhet

Bestillingsverk fra Krogstad

Saksofonist Mona Krogstad vil formidle håp og ettertanke i bestillingsverket Serenity Now på Kongsberg Jazzfestival lørdag 6. juli.

Meld deg på vårt nyhetsbrev