Now's the time

NTT: Under jazzens lune dyne

Magnus Skavhaug Nergaard om alle sine band og Flerbruket, sensasjonell dokumentar om Maria Kannegaard og Bent Sæther om det siste mesterverket til Ole Paus.

God helg og velkommen til Now’s The Time, Jazznytts fredagsmusikkavis i digital remseform! Det er kun noen få, lange uker igjen av dette året – her er noe av det den neste har å by på: 

1. The Source of Christmas, den norske julejazzmusikkens mystiske maratonøvelse, finner nok en gang sted på Cosmopolite på Torshov – i kveld er det vel nesten utsolgt, men i morgen skal det fremdeles være noen billetter igjen. Og som oppladning kan du jo kanskje lese det store intervjuet med alle fire The Source-medlemmer fra NTTs første julespesial? Hør på trombonen: 

2. Plateåret er ikke ferdig ennå. I dag kom Herlighetens Vei av Marthe Lea Band ut. Den fortsetter på mange måter i fotsporene til de fantastiske fortellingene på førsteskiva Asura fra noen år tilbake – men bandet er blitt mer innkokt, verdenen deres er blitt litt større, det er flere instrumenter og ideer. Låtene, som stort sett er skrevet av Marthe Lea, er topp saker – de fleste bør klare å finne seg en favoritt på plata enten det er earwormen “Ayumi” med brummende kontrabassklarinett fra Andreas Røysum, felefilosof Hans P. Kjorstads luntende “Låvebængar” eller den pianodrevne, gjennomkomponerte låta “Gurdjieff til Gurdjieff”. 

2023 har vært et fint år for plateselskapet Motvind, som kanskje føltes litt mellom sesonger i fjor. To av de helt sentrale sluggerne har i hvert fall gitt ut plate – vi har faktisk ikke rukket å skrive nærmere i remsa om Andreas Røysum Ensembles ferskeste Mysterier, som kom for en tid tilbake og som er en sabla fin skive dét også. I kveld er det uansett Jul i Motvind på Kafé Hærverk – der spiller Marthe Lea Band releasekonsert (de har med skiver også), Magnus Skavhaug Nergaard (som vi møter lenger ned i remsa) holder konsert og trioen Miman spiller Hildegard von Bingen, det er jo en raus og verdig ting å gjøre nå oppunder jul. Det blir også slipp av artister til neste års Motvind i Middelalderskogen, og festen holder på til byen stenger. 

3. Sildajazzens venner holder hus på Høvleriet, en av de aller hyggeligste scenene, i morgen klokka 14.30. Da spiller Nils & Henrik Økland feat. den originale entertaineren Eilif Moe og venner. De garanterer julestemning også – ikke verst, bare dét!

4. Samba og Lutefisk på Lillestrøm med selveste Trio de Janeiro på søndag, sier du? Joda, det høres svært hyggelig ut, det – en liten lettelse at det finnes et alternativ til lutefisken også (selv om blogghalvdel Vinger hardnakket hevder at ingen lutefisk som serveres på norske restauranter er ordentlig lutefisk lenger). 

5. Første gang pianist Jason Moran spilte med Trondheim Jazzorkester var i fjor sommer, da de fremførste Morans musikk i Ole Morten Vågans arrangementer på noen festivaler. Den første konserten på Oslojazz var kul, universet til Moran er vidunderlig stort og vidtfavnende, jazza og alt mulig annet, koblingen mellom ham og Vågans kreativitet ga mening og bandet inneholder opptil flere krumtapper. Men det bar også fremdeles preg av å være litt nyåpnet, stivt i kantene og slarkete i overgangene og i salen på Munch kommer dessuten alt unntatt den reinspikka kunstmusikken på halvdistanse. Nå på søndag spiller de på Victoria. Da har de vært i Oslo og spilt inn plate i noen dager, så det tror jeg blir en helt annen opplevelse. Apropos Vic East: I morgen spiller Punkt-landslaget aka Molvær, Aarset, Henriksen, Bang  og Narvesen der (Erik Honoré er vel kanskje Drillo eller noe sånt)

6. Brenneriveien Jazzhus er det noe som heter – BLÅ er et annet navn på samme sted. Nå blåser Blå litt liv i Jazzhus-navnet med en konsertserie der fiolinist Audun Rørmark, gitarist Ola Erlien og bassist Gard Kronborg skal jobbe med forskjellige gjester. Et helt topp husband, det – sikkert gøy på en tirsdag. Det ligger også perfekt til for å kombinere med Blow Outs juleavslutning hvor vi hører en trio med gitarist Inga Stenøien og rytmeseksjonen Solberg/Zanussi, en trio bestående av Andrea Giordano, Jonas Cambien og Magnus Nergaard i tillegg til et eller annet vidunderlig noe som heter HOLIDAY SPIRITS! og som som sikkert er jævlig jovialt, i tråd med Blow Outs grunnholdning. God jul! 

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. Her er Duke Ellingtons “Sugar Rum Cherry”:

 

Vi (og du) blir glade om du kjøper den nye utgaven av Jazznytt

Nytt vinternummer av Jazznytt på blankt og matt papir er nå i butikker og allerede hos abonnenter. Du er vel abonnent? Det er fint å være, dessuten støtter du alt arbeidet med denne remsa som du jo leser hver eneste uke uten vederlag. Sjekk info om priser (de går opp bitte litt ved nyttår, så lurt å gjøre det nå) på jazznytt.no

Hovedsaken denne gangen er en spennende historisk feature om forskjellige dannelsesreiser til New Orleans som unge norske fans og musikere foretok på åttitallet. Disse reisene og møtene med folk ga dem store kick som de så tok med seg tilbake til Norge og det fortsatt meget vitale tradjazz-miljøet her hjemme. Blogghalvdel Roshauw fikk en god og annerledes idé, og utførte den jævlig bra, vil jeg si. Han fikk ideen av å se det sjarmerende, og merkelig nok evig aktuelle, fotografiet av to venner på utenlandstur, der de beundrer platefangsten på et billig hotellrom.

Mesterfotograf Pål Dybwik har en stor fotografisk hyllest av jazzklubben Herr Nilsen, som feiret 30-årsjubileum i år, og blogghalvdel Vinger kommer med noen kvasipoetiske betraktninger om dette stedet som han virkelig digger.

Det er store intervjuer med Chicago-legenden Hamid Drake (mer om ham her i remsa neste uke!) og vår norske suksesspianist Espen Eriksen snakker med en av jazzens fremste intervjuere Terje Mosnes, samt med herlige utøvere som Elina Duni, Håvard Aufles og Hilde Marie Holsen.
Kjetil Jerve møter saksofonist og komponist Shannon Mowday i spalten Blindebukk, der forskjellige hemmelige låter fra jazzhistorien gir grunnlag for nye samtaler.

Småsaker om osloklubben Jazid og drum’n’bass-klassikeren New Forms av Reprazent, og en større en om den glemte klassikeren av Sidsel Endresen & Jonas Fjeld som nettopp ble digitalt tilgjengelig for første gang.

Forfatter Maria Lokna avslutter sin essay-serie i tre deler om musikk og kropp.
Ellers er Jazznytt som alltid full av småsaker, nyheter, og tekster om plater, bøker og filmer, fra Marthe Lea via Chet Baker til Henry Threadgill.

Som alltid flott designet av Nick Alexander, som noen av dere også kjenner som albumcover-designer. Og med enorm hjelp av Karoline Ruderaas Jerve på skriving, redigering og good vibes. Det hjalp å høre henne synge med på Kenny Loggins’ versjon av «Who’s Right, Who’s Wrong» da klokka gikk faretruende fort og masse småting gjensto å gjøre. Plutselig fant vi flyten. Gi en tribute til henne og oss ved å kjøpe nummeret på Narvesen eller bli abonnent – det lønner seg å gjøre nå, for fra nyttår hever vi prisene ørlitte grann, for første gang på nesten ti år. Yeah!

 

På bass: Magnus Skavhaug Nergaard!

Det er temmelig snodig at vi ikke har snakket ordentlig fokusert med Magnus Skavhaug Nergaard her i remsa før. Han har tross alt befunnet seg midt i skjæringspunktet i en årrekke allerede, som bassist, arrangør, tekniker, produsent, lydmann og så videre. Og som en viktig del av et meget vitalt miljø et sted mellom Hubro-jazz, avant punk og knotte-impro, i en haug sentrale prosjekter i norsk undergrunnsmusikk i de siste ti årene. For ikke å glemme det viktige arbeidet med innspillingsstedet Flerbruket. Og at han er en knakandes fin figur.
Således har han egentlig vært med her i remsa mange ganger allerede. Grunnen til at det passet ekstra godt nå, er at han er aktuell med flere steinbra utgivelser med prosjektene Delish, Bonanza of Doom og Pseudo Fruit, samt hans soloprosjekt. Det lanseres i kveld på Motvinds julefest på Kafé Hærverk. Så da ble det preik. 


Magnus Skavhaug Nergaard. Foto: Natali Abrahamsen Garner

Du spilte lanseringskonsert for debutalbumet til Bonanza of Doom tidligere denne uken. Det høres jo ut som en god beskrivelse av vår samtid, men hva slags band er det egentlig, og hvordan kom det i stand?
Ja, det navnet bare fortsetter å levere dessverre … Bonanza of Doom kom i stand sommeren 2021. Signe Emmeluth hadde booket en dato på Kafé Hærverk og trengte et band – på den konserten var Jonas Krøvel fra Pom Poko på bass. Litt senere hadde Signe fått forespørsel om å åpne by:larm, da var jeg og Veslemøy Narvesen med. Vi spilte en sånn bransjegig, et ganske komprimert stykke støyjazz rett i fleisen på en gjeng med delegater der tidlig på morgenen og det virket som de satte pris på det. Senere spilte vi en ordentlig konsert til på by:larm for et stappfullt Kafé Hærverk- det var veldig høyt og øsete husker jeg, men føltes jævlig bra, litt samme energi som mitt gamle band med med Joakim Heibø og Christian Winther, ICH BIN N!NTENDO.  

Etter by:larm ble Signe kontakta av Terje i Sheep Chase Records og vi bestemte oss for å lage en plate som kvintett med Signe Emmeluth, Karl Bjorå, Martin Langlie, Ole Mofjell og meg sjøl. 

– Bandnavnet la jo visse føringer for hva musikken skulle være, men jeg føler at vi har funnet oss selv litt etter å ha spilt inn en plate i et kjellerlokale under Hausmania og etter å spille på rave-festivalen La Nature utenfor Liegé i sommer, hvor blant annet Ole Mofjell tok på seg rollen som MC med full dub-echo ala Lee «Scratch» Perry.
Bonanza-biten ble tonet litt opp og Doom-biten litt ned og bandet har utviklet seg til å bli ganske så dansbart til tider, med et fokus på parallelle rytmiske forløp og suggererende groover. Vi har jo tross alt to trommeslagere. Likevel er musikken fortsatt helt improvisert, noe som gjør fallhøyden ganske stor og gjør det jævlig spennende og krevende å utvikle forløpene.

Det er da gitt ut på Sheep Chase Records, som jeg vil si er et av landets mest toneangivende indielabels, som likevel er temmelig åpne mht hva de presenterer. Trenger man avgrensinger i musikken fortsatt, forresten?
— Avgrensninger i musikk trenger man nok egentlig ikke, i hvert fall ikke sett fra innsiden av den, men tradisjoner og idiomer i musikk finnes jo og noen ganger har folk bare et behov for å definere noe, enten for seg selv eller ut ifra det de hører av andre. Noen band og musikere har mye mer til felles på tvers av sjangre enn blant sine egne noen ganger!
Jeg opplever at veldig mange av de musikerne og kunstnerne jeg ser opp til egentlig er ganske fristilt i sitt forhold til den sjangeren eller retningen de blir forbundet med, og det sier kanskje noe om hvor jeg føler meg hjemme også.  Jeg liker veldig godt med Oslo-scenen er at de ulike musikk- og kunstmiljøene glir over i hverandre, samtidig som byen er såpass stor at ulike ting kan utvikle litt ubemerket også. 

Ja, det har du rett i. hvor føler du at du helst «hører hjemme»?
— Improvisert musikk, jazz, rock, tekno, folk, samtidsmusikk, støy, pop, lydpoesi, dans, scenekunst – er det sosiale, litt nysgjerrighet og en følelse av nødvendighet på plass i musikken så føler jeg meg stort sett hjemme.  

Samtidig har jeg sett deg være lydmann på Herr Nilsen. Hva er din yndlings jazz-standard?
—  Ja, det stemmer, det har vært en såkalt «side hussle»for meg i mange år med sine absolutte høydepunkter. For eksempel de mange gangene jeg hadde gleden av å jobbe med Knut Riisnæs.  Men for å svare på spørsmålet: «Darn That Dream».


Pseudo Fruit. Foto: Lars Kristian Boquist

Du har et annet band ute på Sheep Chase også, som heter Pseudo Fruit. Albumtittelen Heavy Nydelig høres ut som noe bra jazz-sosiolekt som hadde passet i Alnafet Street, men hva slags greier er det egentlig dere holder på med?
— Haha, ja vi har tulla med at det er som hentet ut fra Jazzbasillen. «Heavy nydelig esse.» Pseudo Fruit består av Daniel Meyer Grønvold på gitar, Eirik Kirkemyr på trommer og meg på bass- enkelt og greit. Daniel og jeg ble kjent da Monkey Plot og Moon Relay var på Europa-turné sammen i  2017. Daniel og Eirik hadde blitt kjent i  en annen turnébil et år senere og under pandemien ble det plutselig masse tid til å møtes å jamme.
Pseudo Fruit lager ganske så suggererende, energisk og sonisk rockemusikk uten vokal. På Heavy Nydelig jamma vi fram grunnmaterialet som trio før Daniel og jeg satt oss ned og rekonstruerte og komponerte ut ferdige demoversjoner av låtene før vi spilte inn alt sjæl og tok det med til Trondheim for å mikse det hos Kyrre Laastad i Øra.
Å spille og lage ting med Pseudo Fruit har føltes litt som å gå tilbake til røttene: det å rett og slett bare spille i band med Daniel og Eirik og lage musikk sammen. Vi har såpass mange felles referanser og er mer og mer skamløse i hvordan vi bruker dem, så det føles veldig friskt og intuitivt. 

Og om ikke det er nok, kom du nylig med en plate mokk aleine, med tittelen Hibernacle. Jeg elsker den tittelen, men hva betyr det egentlig?
— Hibernacle betyr vel noe a la et hi, reir, dvale-sted eller dvale-innretning … Tror det også kan brukes om knoppene planter har for å overvintre. Tror det er et litt gammelmodig ord som ikke brukes så mye, men jeg liker å tenke at det også kan brukes som et arkaisk banneord sånn som de gjør med «tabernacle!» på fransk-kanadisk, hehe.
Jeg synes tittelens betydning reflekterer starten på arbeidet med musikken ganske bra, en slags hvile i det kreative arbeidet uten mål om å bli ferdig med noe som helst.
Og måten tittelen dukket opp på reflekterer prosessen med å gjøre ferdig musikken ganske bra. Jeg fant tittelen på en ganske innfløkt måte, gjennom å generere bokstaver ut fra en tallrekke jeg fant på en post-it lapp på Siebkes Benk i Botanisk Hage. Et tilfeldig utgangspunkt som inneholdt mening etter å ha lett etter den.

Wow, det er en inspirerende historie. Hvordan gikk du egentlig fram under innspillingen av denne underlig fengende musikken? En meget klar idé før du åpnet studiodørene? Hva slags utstyr var i bruk?
— Den prosessen var sjukt lang og egentlig ganske tilfeldig i starten. Jeg hadde masse diverse opptak på macen, på telefonen av meg sjøl som klimpra rundt på en sampler, en gitar jeg fant på dynga, en gammal gitarsynth jeg hadde kjøpt på ferie i Marokko, opptak av fascinerende lyder, av at Hans Hulbækmo spilte en snutt på trommene på Flerbruket og så videre og så videre. Egentlig er det veldig få av låtene som begynte med et elbass eller kontrabass-opptak.
Jeg satt og jobba med disse opptakene mellom slaga, miksa litt, spilte inn mer, tok vekk ting – egentlig uten noen tydelig plan om at det skulle bli noe, men til slutt gikk det vel en faen i meg og jeg bestemte meg for å ferdigstille alle prosjektfilene jeg hadde laga på macen. Deretter ble det egentlig litt som en typisk moderne multisporsproduksjon med sinnssykt mye «hva skjer med hvis jeg legger på» og «hva skjer hvis jeg tar vekk», og alt for mange potensielle muligheter. Men jeg lagde meg heldigvis noen regler for meg selv. Det er for eksempel ingen digitale instrumenter eller lyder fra et eller annet generisk samplebibliotek på plata. Det meste er ganske konvensjonelt eller litt «dårlig» spilt inn, men jeg spiller blant annet på morfars gamle fiolin på noen av sporene, og da hvilte jeg fela oppå mikrofonen mens jeg spilte og jeg spilte inn en del av kontrabassen i et rom som brukes til å brenne keramikk nede på Landbrukets hus der jeg har studio, klangen i det rommet er veldig merkelig og det er noen vifter som durer fint i bakgrunnen.
Senere i prosessen bestemte jeg at musikken trengte mer trommer, så da spilte jeg inn Dag Erik Knedal Andersen på Skarpretterboligen og Jan Martin Gismervik tok turen ut til Flerbruket. Begge er helt unike og fantastiske trommeslagere som absolutt har satt sitt preg på musikken.

Hvordan ble du forelsket i elektroniske instrumenter? Noen musikere eller opplevelser i ungdommen som var utslagsgivende?
— Når jeg spiller bass kan det være ganske altoppslukende og jeg har opplevd det å spille elektronikk, effekter, trommemaskiner og så videre som befriende – det gir meg en litt annen rolle i en samspillsituasjon og gir meg kanskje litt mer distanse til lyden. Jeg oppdaga det vel egentlig ganske seint gjennom å høre diverse noise- og elektroakustiske konserter.
Men egentlig har jeg et litt uavklart forhold til elektronikk og effekter. Jeg er for eksempel veldig puristisk når det kommer til effektpedaler på bass og er egentlig mest opptatt av hva jeg kan få til med kontrabass, bue, elbass og plekter om dagen. I Delish, prosjektet jeg har med Natali Abrahamsen Garner, Johan Lindvall og Martin Langlie, har jeg gjort en del trommemaskiner og effekter, men live synes jeg det funker mye bedre å bare spille bass.


Delish. Foto: Eirik Havnes

– Hvis man kan kalle elbass et elektronisk instrument er kjærligheten til det instrumentet dypt, helt fra jeg starta å spille i rockeband og hadde en liten øvingsforsterker på rommet.
Fra ungdomsårene har jeg mange minner fra rocke og metall-konserter på rockeverkstedet i Lierbyen, men jeg husker jeg særlig to konserter fra da jeg gikk på videregående: Arild Andersen trio i Drammen teater med Tommy Smith og Paolo Vinaccia. Husker jeg ble helt bergtatt av hvordan det låt og at jeg synes det var utrolig kult at han brukte loop-pedal på kontrabass, haha!
Også husker jeg Supersilent i Odd Fellow gården på Kongsbergjazz i 2008. Det var en eksistensiell musikalsk opplevelse.

Mange har sett deg spille kontrabass i Anja Lauvdals herlige Joni-prosjekt. Et noe mer konvensjonelt sound enn annet vi er vant til å høre deg med, men fortsatt flott og utforskende. Følte du deg som plommen i egget?
—Ja, helt klart! Jeg er veldig takknemlig over at jeg fikk spille de konsertene. Å spille i Joni Mitchell med det bandet var helt fantastisk, både musikalsk og sosialt. Det å ta utgangspunkt i såpass kjent materiale og forholde seg til åpent og løst er det ikke mange som kan gjøre tror jeg, og det ble iallefall så mye mer enn et vanlig coverband.
Jeg føler meg egentlig like mye hjemme i såkalt streit låtmusikk som helt improvisert materiale så lenge det er en lyttende og åpen tilnærmning. 

Ok det som skjer nå er at du får en pistol mot tinningen og må si hva din favoritt Joni-låt er!
—Med en pistol mot tinningen hadde jeg svart «The Hissing of Summer Lawns», bare fordi den er jævlig kul å spille på bass, men hvis jeg fikk litt betenkningstid hadde jeg nok svart «Amelia». Den sykliske låtstrukturen og teksten er veldig hypnotiserende.


Pseudo Fruit under innspilling på Flerbruket i sommer. Foto: Jenny Berger Myhre

Du er involvert i Flerbruket, gir det fortsatt mersmak? I mitt hode sammenlikner jeg det med den gamle skolen som Moki og Don Cherry flyttet inn i nede i Skåne. Romantisk visjon sikkert. Hva foregår egentlig på Flerbruket?
—Å ja, men jeg må innrømme at det til tider er litt krevende å kombinere musiker/småbarnslivet i Oslo med vedlikehold av en gammel skole i Søndre Høland fra 1898 som huser rundt 40 ulike musikkprosjekter ila et år.  Jeg elsker å gjøre innspillinger og arrangere konserter på Flerbruket, og mengden oppussing og fikse-arbeid vi har måttet gjøre med det huset har også vært veldig berikende.
Akkurat den romantiske visjonen der hadde jeg også, og heiv meg rundt og bestilte Organic Music Societies da den kom ut på Blank Forms. Og Flerbruket glimter faktisk til som et fristed for frijazz på landet i ny og ne, men det skjer mye annet der og!

Hva da, mener du?
— Flerbruket er både en jazzklubb og et sted band og musikere drar for å øve og eller spille inn musikk. Natali og jeg som eier huset har praktisert en slags DNT-jazzstudio-virksomhet hvor musikere melder seg inn, betaler for opphold og ordner seg stort sett sjøl. Det er veldig kult å tenke på hvor mange kule plater og konserter som har skjedd på Flerbruket siden vi kjøpte den gamle skolen i 2017. 

Ja, norsk musikk takker dere for at dere satte dette i stand. Til slutt må du fortelle om noe musikk som gir akkurat deg en viss julestemning
Rosa Frå Betlehem av Sondre Bratland har pappa pleid å sette på en gang hver jul. Den plata og Arne Domnerus-musikken til Karl Bertil Jonsson´s  Julafton er jul for meg.

Rosa troner øverst i vår juletrekanon. Ha en god en, Magnus!

 

 Maria Kannegaards fortelling 


Maria Kannegaard med Ole Morten Vågan og Thomas Strønen under Nattjazz i 2019. Foto: Terje Mosnes

Mange av dere som leser denne remsa har utvilsomt allerede lyttet seg gjennom de fire episodene av Pianisten, podcast-dokumentaren om Maria Kannegaard som er laget av Joachim Førsund, Ragnhild Fangel Jamtveit og Parisa Vaziri. Den anbefales virkelig, enten du kjenner musikken og historien hennes før eller om hun er helt ny for deg. Pianisten klarer å være mange ting på én gang: Et møte med musikken hennes, et portrett av en dypt fascinerende og ikke minst morsom person, et skremmende og lærerikt bilde av hvordan schizofrenien hennes arter seg og en historie om grov svikt i det psykiske helsevernet. Det er også en fortelling om dem hun har fått hjelp av, medmusikere og venner som er utrolig glade i henne. 

Den inneholder noen øyeblikk der livet møter musikken, i fortellingene om hvordan låter som “Min ingen”,  “À persona non grata” og “Sand i en vik” ble til. Ikke minst får vi høre det fjetrende opptaket hvor Maria Kannegaard Trio spiller for første gang på flere år på Valka i Oslo, etter en NMH-konsert hvor studenter har fremført Kannegaards komposisjoner. Vi hører det syrlige pianoet, Ole Morten Vågans kontrabass og Thomas Strønen, som spiller på noen ølflasker med spisepinner. Låten de spiller denne kvelden er  “Nå”. Plateversjonen, et liveopptak med Kannegaard og Trondheim Jazzorkester, er gjennomgangstemaet til Pianisten og knytter det hele sammen. 

Historien om Maria Kannegaard er ikke bare tidvis skremmende, den er nesten skremmende god. I den siste episoden, “Valkyrien”, kommer scenene på rekke og rad før serien kulminerer i konserten trioen spilte på Victoria nå i september. Det var første gang de holdt konsert siden midt i festivalsommeren 2021, da de avbrøt all liveaktivitet. 

Victoriakonserten er et ladet øyeblikk som det føles naturlig at serien bygger opp mot, før den knytter det hele sammen i fremføringen av “Min Ingen” fra den kvelden. Men det er pussig at  Pianisten tydeligvis unnlater å nevne trioens aller første comeback–konserter i 2019. 

Jeg skjønner godt om det fremstår som flisespikk, for alt kan jo ikke være med. Og konserten på Victoria i høst er nødt til å være det endelige klimakset, for det er frem mot den lytteren får følge henne på nært hold. Men dette er uansett det ene stedet i Pianisten hvor serien henfaller til forenklinger og den Sterke Historiens sjangerkonvensjoner og stringente krav til en viss type oppbygninger og payoffs. Man kan få følelsen av at serien lever ganske godt med en eventuell forveksling av konsertcomebacket i 2019 og det i 2023. Det er kanskje forståelig, men de første konsertene trioen spilte var viktige – og jeg ser ikke poenget i å forsøke å beskjære noe som helst i en historie som har så mange sterke scener og klimaks i utgangspunktet. 


Konsertcomeback under Nattjazz i 2019. Foto: Terje Mosnes

Godt fortalte sterke historier av typen Førsund mestrer til fingerspissene, har et særegent tak på kulturen nå for tiden. Det vekker forutsigbart nok en viss frustrasjon også. Noen ganger handler det om de fortellertekniske grepene som tas i bruk, men aller mest dreier deg seg om den litt fortvilte følelsen av at det eneste som virkelig fester seg i den bredere offentligheten begrenser seg til ett av to alternativer: massivt kommersielt gjennomslag eller (dype) livskriser. Det er noe hardt og uforsonlig i det, selv om historiene i seg selv er empatisk fortalt. 

Men til syvende og sist går Pianisten utenpå frustrasjonen. Den er for nysgjerrig og åpen i møtet med det den gransker. Det er en historie som åpenbart må fortelles, helt uavhengig av hvordan Kannegaards musikk faktisk låter – akkurat som at Kannegaards musikk fortjener lyttere samme hva historien bak hadde vært. Men så låter den jo selvsagt ikke hvordan-som-helst i det hele tatt, den er eksepsjonelt gripende – og kunsten og livet er så tett innvevd i hverandre at det å fortelle om det ene blir å fortelle om det andre på et vis som jeg ikke har hørt maken til underveis. Og denne aller viktigste biten av puslespillet føles aldri spekulativ eller anstrengt – det holder lenge å rekapitulere hva som skjedde, hvordan hun opplevde det og å spille musikken som ble skapt.  

Det går naturligvis å drømme om en director’s cut eller en liten bonusepisode hvor man hører fra enda flere av hennes medmusikere, mer av historien, mer om musikken. Men den er hensiktsmessig og tight fortalt. Musikken snakker naturligvis også for seg selv, serien gjennom. 

Mye av Kannegaards musikk kommer fra et vanskelig sted, men den er utrolig lett å bli hekta på og glad i. Det er stort – kanskje litt svimlende – å tenke på alle som oppdager denne musikken akkurat nå. Mange kommer til å bli værende i det universet, de vil finne flere gigalåter enn seriens fire episoder rekker over, de vil oppleve trioens mer lekne, rocka og absurdistiske sider. De vil gripe muligheten til å få opplevd musikken på konsert når den oppstår til neste år. Og de vil oppleve noen helsikkes konserter. Akkurat denne vinteren er den tanken, og dokumentarserien som har forårsaket det, et sjeldent og stort lyspunkt.

 

Gi meg et liv! Ole Paus og Ruinbyen

Tidligere i år kunne man nok en gang oppleve utstillingen Alt er Liv i tredje etasje på det nye Munchmuseet i Oslo. Utstillingen var kuratert av Nora Nerdrum og ble også vist da museet var nyåpnet, men jeg tror forskyvninger i planene på grunn av covid gjorde at den ikke kunne stå så lenge som den hadde fortjent den gangen. Det var overveldende saker. Den tok utgangspunkt i Kunnskapens Tre, en stor mappe der Munch hadde satt sammen tegninger, grafikk og tekst. Det ble vist frem i sin helhet for aller første gang, sammen med forskjellige malerier. De ulike veggene i utstillingslokalet føltes som forgreninger, å gå rundt var som å befinne seg inni et nettverk av eksistensens største spørsmål. Men det var også for eksempel plass til noen ganske stygge portretter av Rolle, en hund som plaget Munch da han bodde på Ekely. Jeg må si, jeg setter enormt stor pris på den mangelen på proporsjoner eller å legge bånd på seg, både den ene og andre veien – her er døden, her er kjærligheten, her er den hersens drittbikkja som går meg på nervene, her er korsfestelsen…

Jeg vet ikke, det aller første låta jeg satte på da jeg leste at Ole Paus var død, var i hvert fall “Et stev om herr Lars Gule, Larvik”. Det er en liten og stevfaglig nokså tvilsom trudelutt som handler om den gangen Lars Gule ble arrestert med sprengstoff og fenghetter i Libanon, og som er med på Paus-posten fra 1977.

Jeg leste i et av ukens mange minneord at Paus i ettertid kanskje ikke syntes at alle disse sleivsparkene han kom med sto seg like bra i ettertid. Det får så være, like greit at artister ikke får siste ord om hva i katalogen som veier tyngst eller bør trekkes fram. Han var jo ikke ferdig med den sorten sanger heller – han hadde en raljerende vise om Raymonds byråd på den aller siste skiva si. Før det åpnet han trippelalbumet fra 2013 som han trodde skulle bli sin siste utgivelse med “Festsang ved Feiringen av 5-Årsjubileet for Oslosenteret for Fred og Menneskerettigheter”. Det er en av de Ole Paus-låtene jeg av en eller annen grunn har hatt aller mest nytte av i hverdagen og kanskje den jeg har spilt av flest ganger de siste årene. I fremtiden kan man støtte seg på den når man skal forsøke å forklare hvem, eller snarere hvordan, Kjell Magne Bondevik var. Kanskje blir det nødvendig, kanskje ikke. 

At den manglende evnen til å dy seg, den fullstendig krakilske irritasjonen fikk stå side om side med stort og undrende religiøst alvor er beundringsverdig. Selvbeherskelse er en overvurdert dyd i kunsten og det finnes få låtskrivere som fikk det til å virke like morsomt å skrive som Ole Paus. Fryden over form og språk, noen ganger frodig og viltvoksende, andre ganger nøkternt og norsk, siver gjennom det humoristiske, de plumpe og de minneverdige bagatallene, politiske låter, livsskildringer og portretter, helt bort til de store undringene om døden og eksistensen. Fortelleren i de sistnevnte sangene bruker de aller minste ordene til å forsøke å gripe store ting, tonen er ydmyk, noen ganger ærefrykt. Men et sted i bakgrunnen føler jeg også du kan høre et lite håhååå! fra en forfatter i total skriverus, i kamp med kosmiske og prosaiske deadlines. Hør for eksempel på “Ruinbyen”, den tretten og et halvt minutt lange låta som avslutter Så nær, så nær, den aller siste plata til Ole Paus. 

Albumet ble laget i et studio på den franske landsbygda i samarbeid med produsent Bent Sæther og hans kumpaner i Motorpsycho, som på det tidspunktet besto av Hans Magnus Ryan, Tomas Järmyr og Reine Fiske. PsychoPaus var vel et samarbeid hvor det gikk an å lure på om man ble ordentlig overrasket eller fundamentalt usjokkert. Samarbeidet ble til gjennom kreativ manøvrering fra folk rundt dem og støtte på sin del fartsdumper frem mot plate og konserter. 

Den første delen av “Ruinbyen” bølger frem og tilbake mellom viserocken til Paus og bombastisk, vuggende rock, store figurer på gitar og mellotron fra bandet. Et trippende muntert nikk til The Who’s minirockopera “A Quick one while he’s away” dukker opp og forsvinner før mellotronen og fuzzgitaren er tilbake og Paus synger om ruiner og gjenferd, havet og sanden og vinden – det er så grandiost, det skvulper over støtt og stadig, de tar med seg låta heeelt opp til kanten før de slipper opp – og det er nok i den andre halvdelen at “Ruinbyen” blir en virkelig sjelden låt. Først et parti hvor Paus er akkompagnert av kassegitarer og strykere, siden i noe som føles som en epilog, ikke bare til låta, men til albumet, eller kanskje til hele livsverket. Her er bare strykerne igjen og det er som om Paus synger fra et ørlite rom et sted. Du kan såvidt ane melodien der et sted i stemmen hans, han høres ut som en tørr tusjpenn over papiret. Naturligvis vet han at han høres ut som noen/noe som synger fra det hinsidige.     

Uendelig nært
og hjelpeløst fjernt fra meg,
der har du mitt liv.
Det var det hele.
Alt er en rotløs drøm om deg.
Jeg var den jeg ble.
Jeg blir ikke mere.
Der jeg bor nå,
fører alle veier bort.
Alt stanser her.
Her bor bare minner.
Alt jeg vil, er allerede gjort.
Røttene smuldrer
og forsvinner.
Gi meg litt tid!
Gi meg et liv!
Vekk hjertet mitt i meg!
Jeg vet jeg er
usynlig her,
men ikke gå forbi meg.
Lukket og gjemt,
usynlig og glemt,
og likevel vil jeg be deg:
Gi meg tid!
Gi meg et liv!
Du grådige Gud,
si at du
ennå kan se meg.

Hvem er det som tør det der? Som siste låt på ditt andre avslutningsalbum? (En avsporing: På en lang og fin busstur med 25-bussen fra Majorstua til Lørenskog i vår kom venner og jeg i snakk om Susanne Sundførs da helt ferske, tidvis rystende album blómi. Vi snakket om hvordan noen av de aller vakreste balladene på albumene hennes ligger ganske tett på hverandre, nesten som om de er forsøk på å skrive en enda sjukere låt som kanskje kommer en gang i fremtiden. Vi snakket om hvordan hun, samtidig som hun dyrker ganske spesifikke musikalske og formmessige kick på hver plate, også opptrer helt uten distanse til eller frykt for det basale, de aller mest åpenbare temaene og de tydeligste følelsene. Og at det gjorde at musikken hennes føltes viktigere enn mye annet. Men hva kommer først? Tør du å ta tak i disse høyspentledningene med begge hender fordi du er så god, eller er du så god, litt fordi du ikke er redd for å gjøre det i utgangspunktet? Jeg aner ikke. Men øyeblikkene der disse sjeldne låtskriverne gjør det, føles også som øyeblikk der de vet akkurat hvor gode de, for hva det er verdt.) “Ruinbyen” var den første låta Paus sendte over til Sæther & co, og i et lyttverdig intervju med Torgny Amdam i TONO-podcasten Lage Musikk, snakker han om den: 

Den tror jeg Bent syntes var ålreit. (…) Jeg var naken. Det er ikke så farlig å være naken, det er verre å være hudløs, og jeg var hudløs også. Da er det på alvor, altså, det er ikke noen lissom-hudløshet for å gjøre et godt inntrykk… i Spektrum, for eksempel. (…) Det jeg forsøkte å få til der er å si at jeg er som alle andre, eller at alle andre er som meg. Vi har alle en slik historie å fortelle, vi har alle et eller annet sted vi vet vi aldri kan komme tilbake til og til enhver tid er noe over. 

Hei, Bent Sæther! Jeg skriver til deg her om “Ruinbyen”. Det er en forbløffende låt.
– Enig. Forbløffende er et godt ord! 

Det var den første låta han sendte over til dere. Var låta «ferdig» da, eller var dette en komposisjon som ble revidert?
– Han hadde et tidlig utkast klart allerede fra første møte, men hvor langtkommen den var er jeg neimen ikke sikker på… Jeg tror han hadde alle ‘sangdelene’ i første del (frem til ca 4:30) klare. ‘Riffet’ (åpningslinje – bassgang og topplinje) er mitt tror jeg, men med utgangspunkt i akkorder som allerede fantes. Snah kom med b-delen som starter ved 2:07 ganske kjapt etter at vi fant frem til den grunnfeelen låta fikk. Men så stoppet det litt opp. Jeg tror det gikk litt tid (måneder!) før Ole kom med neste del (ca 5:20 -> 9:20). Tror det var cirka samtidig som han kom med Yo Yo Ma’s versjon av Bach-stykket (Erbarme Dich Mein, O Herre Gott, BWV 721) som i Ruinbyen begynner ved 9:23. Han ville prøve å bruke det på en slags måte på plata, uten at han var helt sikker på hvordan. Jeg husker ikke helt hvordan vi havnet der, men på et punkt skjønte vi vel at det gikk an å kombinere alt og få både i pose og sekk! 

Stemmer det at trommeslager Tomas Järmyr sto for hele strykerarrangementet?
– Om Tomas egenhendig skrev arr’et, eller først og fremst skrev ned på noter og ’skrudde til’ det vi hadde laget sammen ut fra forskning med mellotroner på demoer, husker jeg ikke, men det er helt sikkert mest hans. Det var litt av en team-effort dette, og det er vanskelig å huske alle detaljene! Men all stryk er spilt av Mari Persen og avslutningen (9:23 -> ut låta ) må vel kunne sies å være hennes verk, selv om jeg tror det ligger lovlig nært opp til Yo Yo Ma’s versjon.  

Hele den andre delen av låta er spesiell. Hvordan kom ideen om å gjøre det på den måten?
– Musikken er Oles, men jeg husker ikke om han spilte gitaren sånn da han kom med den delen, eller om den ble skrudd dit da vi så at den kunne gå rett inn i det Bach-stykket… men jeg synes å huske at han opprinnelig spilte hele den delen rytmisk litt mer slik som gitarfiguren ved 6:28, og at Yo-Yo Ma / JSB må ta skylden for hvordan det endelige gitar- og strykearr’et ble utformet. Tomas skrev notene og har nok (minst) hovedansvaret for arret i den delen. Det er kraftig kost, men skal du fra ‘djævellinja’ til Snah (først 2:07, så igjen ved 4:40) og helt over til Bach, må det vel nesten bli noe sånt? Og teksten er jo så sterk at man ikke vil gå for mye i veien for den heller…  Veldig bra arrangert hører jeg nå når jeg tok den frem igjen. Meget! Litt mekk var det jo å lande dette verket, men verd slitet, absolutt! 

Var suite-formen det fikk åpenbar fra starten, eller er det noe som ble jobbet fram i øvingslokalet?
– Størrelsen var implisitt i det Ole hadde allerede, og det som kom fra vår side av linjer og tanker om hvordan å ‘angripe’ låta ledet jo på en måte ‘åt det hollet’. Men det ble jobbet frem over lengre tid. Ole var hypp på å lage noe som var digert og annerledes, og jo råere vi klarte å gjøre det, jo bedre. Han var relativt lei av hvordan han ble oppfattet og der han hadde havnet, og ville dra til skikkelig og lage ting utenfor bekvemmelighetssonen, både for seg selv, men spesielt for sitt publikum. Jeg tror han var rimelig frustrert over at ‘hele Norge’ hadde misforstått “Mitt Lille Land” og han følte seg overhodet ikke som noen riks-noesomhelst. Jeg tror ambisjonen og størrelsen Ruinbyen etterhvert fikk, var en direkte reaksjon på noe han oppfattet som en slags godmodslig, trygg tvangstrøye. Og det var viktig for ham å finne en korreks til det bildet. Det forstår man jo godt hvis man var så heldig å få hengt med fyren i mer enn tre minutter: det er mye å si om den Ole jeg ble kjent med, men ‘trygg’ og ‘koselig’ er ikke de ordene jeg ville brukt. Ikke først iaffal! Det var mye rev i herr Paus.

Når i innspillingsprosessen spilte dere den inn?
– Den ble demoert skikkelig grundig før vi dro i studio i Frankrike. Veldig grundig. Mari spilte inn sine deler til tempoet i den demoen hjemme i Bergen, så da vi tracka alt band på nytt i Frankrike, hadde vi med strykearrene på HD. Om den var først eller sist eller midt inni i løpet av de dagene vi var i studio, husker jeg ikke. Men det var en fryd å få lov til å dra med Ole ut på den franske landsbygda, gi ham et glass vin og be ham bare kose seg til tekstene var klare og vi hadde noe å synge på til ham. Det var en av flere små ‘ah, dette er jo helt perfekt!’-øyeblikk man tok med seg, og det var virkelig en herlig session på forsommeren der. Blir frankofil av sånne opplevelser. 

Resten av låtskrivingsprosessen tok åpenbart lengre tid, med tidvis usikkerhet om det ble noe av i det hele tatt. Jeg lurer på hvilken rolle den låta spilte – å vite at man har noe sånt liggende, liksom, men å ikke være sikker på om det faktisk blir et album av det.
– Det var den låta som gjorde at jeg holdt ut og ikke sa takk for meg da det stoppa opp. Potensialet i kombinasjonen var så innlysende dødsbra, at det bare måtte gjøres. Da alt sto som verst i stampe, og det så ut som det ikke skulle bli noe av plata, ba jeg faktisk om lov til å bruke den i det prosjektet som til slutt endte opp som Motorpsycho’s N.O.X., men da våkna han og skjønte at det var på tide å sette i gang! Det var nok best det, sett sånn i ettertid. 

– Det kom jo ting etterhvert, men ikke nok til at all musikk er hans, slik jeg egentlig hadde insistert på. Så musikken på for eksempel “Klaus og livet” og “Vardøger” er helt vår. Men jeg tror det er mer Ole-musikk i denne plata enn i mange andre som bærer hans navn, og han var superhappy med resultatet, selv om han hadde halstrøbbel de dagene han skulle synge og gjerne skulle gjort noe av det enda bedre. Sånn er det vel med de fleste av oss som synger, tror jeg. Man blir liksom aldri helt fornøyd med den delen! Det er supertrist at coronaen kom og satte en stopper for all turneringa vi hadde planlagt. Tiden gikk og han holdt på med sitt og vi med vårt, og det ble aldri helt rett å ta tak igjen, så det føltes litt uferdig, hele greia. Men han var innom backstage på Rockefeller da vi spilte der nå i september og ymtet frempå at han var klar for runde to, så han følte det nok litt sånn han også. Og så gikk det bare noen dager… Men fy faen så bra det ble det vi fikk gjort! Jeg er dødsstolt av den plata der, og kanskje spesielt “Ruinbyen”. Du får ha meg unnskyld mangelen på blygsel, men den låta må da være noe av det sterkeste han fikk gitt ut på plate? Tror den er på topp ti av MP-prestasjoner også, for den er et samarbeidsprosjekt og vi føler et eierskap til den vi også, selv om den er mest Oles. Et skikkelig storverk!

Det var i grunnen det jeg hadde – anbefaler i samme slengen “Herlighetens Vei”, Marthe Lea Band-plata som kommer i morgen på Motvind. Strikkegenser og mose mellom tærne, og fine melodier.
– Det skal sjekkes! Så dem i Mandal i fjor sommer og digga greia! Du får språkvaske og klippe og lime etter behov. Var godt å tenke litt på dette nå, så det ble nok litt langt. ’Du er jo en sånn gammeldags brevskriver du, Bent’ som Ole sa. Han var mer en telefonist. Når han ikke diktet. Savner ham.

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Nyhet

Gjenforenes på åpningen av OsloJazz

Legendariske Masqualero gjenforenes med åpningskonserten på Oslo Jazzfestival i Operaen søndag 11. august. - Dette blir en kveld for den norske jazzhistorieboka, sier festivalsjef Line Juul.

Nyhet

Jaga Jazzist åpner Victoria-høsten

Jaga Jazzist sesongåpner Nasjonal jazzscene i Oslo med to konserter, fredag og lørdag 30. og 31. august. - Vi har den store gleden av å åpne høstsesongen med et band vi har ønsket på scenen siden vi flyttet inn på Victoria, sier direktør Øyvind Larsen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev