Bøttehatter og boots i Bergen by

Av Filip Roshauw

Lørdag 30. mai 2026 var det Buekorpsenes Dag. Den arrangeres hvert fjerde år. Årets fanebærer og årets slager kåres. Tilbringer du dagen i Bergen sentrum, hører du dem alltid, enten rett ved eller gjaller mellom husveggene, fra et sted langt unna. Tidligere har kombinasjonen av Festspillene i Bergen og Buekorpsenes Dag endt med katastråf. Det forteller Bergens Tidende meg. De beskriver en episode i 2002, da lyden av stikker mot skinn rett og slett hamret en talentmønstring arrangert av Festspillene og Rikskonsertene i Logen sønder og sammen. Gitaristen Anders Clemens Øien, som hadde reist fra Barcelona for å delta, klarte rett og slett ikke å trenge igjennom lydbildet med sin subtile klimpring. Han ble i stedet sendt hjem med lovnad om ny deltagelse neste år. Men det var da – nå er Buekorpsenes Dag innlemmet i det offisielle festspillprogrammet, noe formann i komiteen for Buekorpsenes Dag, Frode Mæhlum, kaller “det endelige beviset på at buekorps er kultur”. Festspilldirektør Lars Petter Hagen kommenterer lyden på denne måten til BT: “Det er mye lyd, ja. Men som komponist ble jeg fascinert av dette teppet av trommemusikk som ligger der som en dirrende “hvit støy”-aktig klang. Jeg synes det er vakkert.” 

Jeg nevner det i begynnelsen av dette reisebrevet fra to begivenhetsrike dager på Nattjazz 2026. For første gang har jeg fått anledningen til å skrive fra denne festivalen, som jeg har avstandsbeundret lenge. Det er også, sant å si, den første gangen på en liten stund jeg har hatt mulighet reise til Bergen, en by hvor jeg har hatt flere rystende kulturopplevelser før. Og mens jeg var på vei dit, tenkte jeg at jeg skulle beherske meg og spare leserne, samme hvor de sitter og leser dette, for altfor mange overivrige hobbyantropologiske observasjoner underveis. Det er jo så mye egenart å skrive om! Talemåter, attityd, humor – faren er absolutt til stede for å bli en litt klønete, østlandsk Marco Polo i litt for liten regnjakke, som klorer ned helt åpenbare observasjoner i oppjaget prosa. Jeg skal forsøke å holde meg på matta. Dere har nok hørt og lest det meste fra før, det er lite jeg kan legge til uansett. Men da må jeg altså få dette ut av systemet først.

På lørdag var det. Buekorpsenes Dag. I Bergen.  

Fredag 29. mai
Nok om det – egenarten til festivalen, en av Norges eldste, største og beste innenfor jazzfeltet, og dessuten landets lengste, kan jeg skrive litt om. I 2026 står Nattjazz for den typen tøying av jazzbegrepet som de fleste, også innad i feltet, nok ser på som ganske legitim. Det er nemlig forskjell på men er det jazz-bookinger. På Nattjazz kan du for eksempel høre Susanne Sundfør spille bluegrassversjoner av eget materiale, du kan høre folkrocken til Reolô og Pumpegris, og du kan høre Beharie synge soul, i tillegg til en rekke feststemte funky band. Så får du også en solid kjerne av dønn jazz – Chris Potter, Isaiah Collier, Lakecia Benjamin, storband, Cortex med Hedvig Mollestad, Paal Nilssen-Love, jazzjam, Jazzkamikaze og så videre. 

Den romslige Nattjazz-bakgården, der folk kan hvile slitne rygger og kjøpe proviant. Foto: Oddbjørn Steffensen /Nattjazz

Med andre ord: Nattjazz 2026 prøver ikke, trenger ikke, å lage (jazz)festival for hele bybefolkningen. Det finnes åpenbart plenty av andre alternativer. De lager en festival som sørger for at det er noen høydepunkter for helårs-jazzfanen hver dag, samtidig som de også er på konstant frierferd til musikkinteresserte folk som også liker jazz. Og man kan tøye strikken en god del, så lenge det er mulig å få øye på ambisjonen om å styrke det som ligger i kjernen av oppdraget etter min erfaring. Åsted for sammensmeltingen er som vanlig USF Verftet på Nordnes, som både byr på svære hovedscener og mer intime rom, i gamle industrilokaler. Proft – men også rufsete, inngått og i grunnen så fritt som man kan håpe på. Med rikelige muligheter for sosialisering mellom og under konsertene. På de største scenene finnes det, etter hvert som kveldene skrider fram, naturligvis en og annen pratsom publikummer. Men det føles først og fremst sosialt, ikke ukonsentrert. 

***

Åpningskonserten ble avviklet på Verftets aller største scene, Hallen – som ble oppført på 1950- og 60-tallet og som tidligere huset verkstedsbedriften Kjøte & Kjøde AS, som i over seksti år produserte kompressorer, kaffekverner, gassgeneratorer, heiser til skip og utstyr til offshore. Nå var det duket for konsert med nyskrevet musikk av saksofonist Kjetil Møster, for Bergen Big Band med en del personellutvidelser, fremfor alt sangeren Gabriela Garrubo. Festivalen hadde delt ut en del gratisbilletter til denne konserten også, så det var i grunnen forholdsvis fullt da statssekretær Trude Storheim – muntert introdusert av festivalsjef Jon Skjerdal, som hadde trukket i bunad – sto for den offisielle åpningen. Jazzens egen statssekretær, kalte han Storheim, som i en årrekke var head honcho på Vossa Jazz. Og Storheim, som virker svært komfortabel med å spille den rollen, kvitterte med et formodentlig egenskrevet dikt, fullt av passable nødrim og presis lokalkunnskap. 

Statssekretær Trude Storheim. Foto: Oddbjørn Steffensen /Nattjazz

Urfremføringen av Møsters verk, som het Impulse Movement, var ujevn. At den store Kjødehallen er et utfordrende lydmiljø, der det gjaller hardt i veggene, er vel noe alle vet og i grunnen er innstilt på. Ikke alle konserter trenger å foregå i ideelle rom – tanken om å samle flest mulig folk til fest sammen med dette bandet kan godt få trumfe ønsket om presisjon. Og når de setter i gang, med en storslagen åpning i messing og treblås, tette og skimrende, Gil Evans-aktige klanger, låter det fanfare-aktig og staselig. Ja, det er vel virkelig sånn man ser for seg at et bestillingsverk med stor b liksom skal låte, skrevet med en viss andakt. Etter hvert tar Møsters saksofon rommet – i likhet med musikken han skrev til tingingsverket på Vossa Jazz, gir han kledelig stor plass til seg selv, blant alle de andre solo-spotene som strøs rundt i ensemblet. Etter disse momentene i åpningen blir ting mer groovy og drivende – og da støter også fremføringen på flere utfordringer. Til tider er det for eksempel ganske håpløst å høre Magne Thormodsæters kontrabass ved siden av trommeslager Kenneth Kapstads distinkte, bøttete trommedrønn. Uten den harmoniske fortøyningen blir en del av de intrikate melodiene Garrubo synger ganske uhåndgripelige – noen ganger sure. 

Foto: Oddbjørn Steffensen /Nattjazz

Møster er en musiker som står i en spagat som på mange måter speiler Nattjazz-profilen. Han har doktorgrad i Coltrane, sånn omtrent – og er også en jazza poptimist som har spilt med Datarock, King Midas og Röyksopp og så videre opp igjennom. Bergen Big Band er en fin samarbeidspartner for ham. De har sansen for det snertne og skarpt presise storbanduttrykket, samtidig som de lett blir med inn i litt andre farvann, hvor klangflater brytes mot hverandre, overgangene er åpne, blåsere spiller sånne kvekkende rytmiske hønsejazzfigurer vi for eksempel kjenner godt fra ulike versjoner av Trondheim Jazzorkester. Treffprosenten er vekslende – det er steder i denne musikken hvor man kan innbille seg hva slags øyeblikk som er tenkt, men hvor det ikke manifesterer seg, hvor orkesteret beveger seg fra arrangementsgrep til arrangementsgrep uten at det tar fyr, og uten at de kan lene seg på det rufsete, mer spontane anarkiet som litt mindre, eksperimenterende storband – den norske tegnspråkjazzen – alltid liksom kan finne ulike utveier i.  

Kjetil Møster. Foto: Oddbjørn Steffensen /Nattjazz

Møster har skrevet materiale inspirert av brasiliansk musikk – underveis nevner han tropicália-legenden Tom Zé – og den er jo naturligvis også preget av kort vei mellom det høye og det lave, det intrikat eksperimentelle og det nesten tullete groovy. Underveis får jeg også spredte assosiasjoner til alt fra Henry Mancini til lydbilder fra 80- og 90-tallets NRK-sendinger. For et par år siden gjorde Bergen Big Band stor lykke med et samarbeid med Shannon Mowday – og selv om uttrykkene på de to prosjektene er ganske forskjellige, deler de en følelse av noe jordnært og lekent. En kjærlighet til storbandets doble identitet som danseband og høyt aktet orkester. 

Magne Thormodsæter – som etter hvert også lar seg høre, blant annet i et lengre parti med strykebass, får en god flaske vin underveis i konserten, som takk for mange års tro tjeneste både i bass-stolen og administrative roller. Han takker, tar et bilde av publikum, og konstaterer at han får gleden av å gi seg i en periode der Bergen Big Band føles revitalisert. Og ja, selv om det er flere veteraner i dette bandet, for eksempel saksofonist Michael Barnes som legger seg i sporet etter Møster og byr på et høydepunkt i sin solo, preges også konserten av yngre, markante musikere. Trompetist Lyder Øvreås Røed spiller for eksempel en hakkandes solo som liksom bobler ut av et rolig parti der Garrubo har sunget på norsk om dype møter og at ingenting varer. Med seg har de også Heidi Kvelvane, som har fått seg en bøyd sopransaksofon, av den typen Garbarek bruker, som hun også drar stor nytte av i et tidlig høydepunkt, hvor konserten fremdeles jobber med å få satt seg. 

Gabriela Garrubo. Foto: Oddbjørn Steffensen /Nattjazz

***

Og de dagene jeg er på Nattjazz, er det åpenbart at det er musikere som dette som er hovedpersonene i festivalen. Det er ikke til forkleinelse for veteranene, eller internasjonale og nasjonale storheter. Men de som har kjøpt dagspass  på fredag, kan for eksempel bli med opp fra Kjødehallen til den langt mer intime, svette scenen USF Studio for å se Paal Nilssen-Love presentere ny musikk for Vestnorsk Jazzensemble, og hvis de når fram i tide og får seg en plass der de kan se scenen, vil de se den samme Heidi Kvelvane rigge seg til der også, med saksofoner og klarinett. 

Vi tar resten av bandet i listeform. Alwynne Pritchard på stemme, Isach Skeidsvoll på tangenter, Aksel Røed på saksofon og klarinett, Sergej Tchirkov på akkordeon, Daiyen Jone Castro på fløyte, Jakob Bakkevoll på bass og noise-legende/te-entusiast John Hegre på gitar. Jo, også har bandet en trommeslager også – han heter Paal Nilssen-Love og han har behersket seg for anledningen, han har faktisk bare med seg to svære paiste-gonger! Til gjengjeld har han kjøpt inn et parti elleville fløyter, tror jeg. Og han har med grønne og røde lapper med ulike instruksjoner til bandet, som ligger på et lite bord foran ensemblet. 

Paal Nilssen-Love. Foto: Oddbjørn Steffensen /Nattjazz

Under pandemien ble PNL en mer Norges-basert musiker enn han hadde vært på en stund. Han flytta til landet, var med på å etablere (minst) to festivaler – Jazzknappleik i Bergen og Stavanger samt Fram-festivalen på Nesodden. Han gjorde også en god del workshops med unge musikere. På den tiden ga han uttrykk for at miljøet han oppnådde best kontakt med, var de unge musikerne som gikk på Griegakademiet. Blant dem finner vi folk som nevnte Kvelvane, og naturligvis radarparet Aksel Røed og Isach Skeidsvoll. De har drevet konsertsserier, vært helter om dagen og om natta, spilt sammen i bandet General Post Office og praktisert varmblodig og feststemt frijazz med stor f – av typen trommeslageren har viet mye av livet sitt til. Kanskje kan man si at Bergen virkelig har vært frijazzbyen i Norge på 2020-tallet – det var i hvert fall akkurat det kveldens bassist, unge Jakob Bakkevoll sa til meg for noen måneder siden. For ham var det åpenbart at det ikke finnes noe bedre sted å bo her til lands, om man skal drive med den greia der akkurat nå. 

Flere andre i ensemblet, som fløytist Castro, vokalist Pritchard og akkordeonist Tchirkov, representerer en annen merkbar utvikling i PNLs virke. En interesse for litt andre lyder og stemningsleier, for teatralsk historiefortelling preget av både collageteknikker og tilfeldigheter. Det går an å tenke på lydeffekt-orkestrene til Spike Jones i deler av en slik PNL-konsert – åpenbart særlig når ensemblet plutselig tuter i sine mange fløyter, som de gjør.  

Foto: Oddbjørn Steffensen /Nattjazz

Måten musikken er bygd opp, med spontane cues og små figurer og riff som avbryter hverandre eller slippes ned i lydgryta, er åpenbart veldig prosessorientert. Denne typen musikk blir ikke ferdig. Men med det i bakhodet, føles det allikevel riktig å si at det fremdeles er noe litt nyutpakket over Paal Nilssen-Loves utgave av VNJE denne kvelden. Noe tentativt og nølende over de ulike bandmedlemmenes inntreden i den store helheten. Lydbildet kan her og der føles uprioritert – når Aksel Røed for eksempel har det som må kunne kalles en solo-spot tidlig i programmet, forsvinner han litt i bandets øs, som stritter i flere retninger på en gang. Pritchards vokal preger foreteelsene, svært karakteristisk hver gang hun er inne med gurgling og stønn og en hel masse lyder det er fascinerende at menneskestemmen kan lage. Men kanskje burde det her også vært flere pauser, og markante nye inntredener. 

Foto: Oddbjørn Steffensen /Nattjazz

Dette er jo et pussig aspekt av den rareste, frieste improviserte musikken. På en måte er slik musikk «non-figurativ» og uutgrunnelig, den befatter seg med lyder som strengt tatt kan bety hva som helst, og det er åpenbart vanskelig å peke på noen fasit for hvordan dette skal låte. Men det stiller på en måte enda større grad til at musikken finner én eller annen form for tydelighet. Det handler om måten de musikalske gestene til enkeltmusikere og ulike kombinasjoner innad i ensemblet trer frem fra helheten, og blir noe som skaper små forløp og følelse av distinkte steder i musikken. Et godt stykke uti konserten spiller Røed og Kvelvane et riff sammen, men de finner ikke helt en felles timing – kanskje var det ikke meningen? – og det føles uklart om det som skjer rundt dem helt blir med på det de kommer med, eller om de skyver imot.  

Foto: Oddbjørn Steffensen /Nattjazz

På et tidspunkt trer Nilssen-Love frem fra bak trommesettet, og tar plass foran ensemblet hvor han gir dem ulike kort, nesten som en fotballdommer, med instruksjoner – alt fra “Stopp” til visuelle fasonger (Det står vel også “Fuck Trump” på et av dem). Det som er vellykket med dette, er jo å vise fram prosessen, det er underholdene, og publikum får se hvor sømmen går. Samtidig tror jeg også at dette kan bli en enda mer effektiv del av ensemblets uttrykk når responsen på de ulike beskjedene blir enda mer markant. Her blir man noen ganger sittende og gjette litt på hva som kan ha stått på kortene. Og det kan i og for seg også være en del av hensikten – men jeg blir også stående og fantasere om hvordan det vil arte seg når denne samspillsformen har fått satt seg enda mer. Sånn er det med urpremierer (den setningen har jeg skrevet før noen ganger). 

Mange konsertpublikummere de siste årene vil ha merket seg pianist Isach Skeidsvolls lurvete, sprudlende omgang med (og noen ganger på bekostning av) tangentene. Han befinner seg ofte et sted mellom boogie woogie-riff og Cecil Taylorsk teppebombing av hele registeret, sånn omtrent – men det er også masse utvikling å spore. Jeg tror for eksempel ikke jeg så ham spille med albuene denne gangen – og jeg noterer i det hele tatt ned tilstedeværelsen hans i denne musikken som mer spøkelsesaktig og diskret – fra måten han gir åpningen av konserten en rislete bakgrunn, med daffe lanker på de lyseste tangentene, til en illevarslende harmoni dypt i registeret som går og går mens det er bjeller og akkordeon-piping og strykebass rundt ham lenger uti. 

Så kommer det riktignok også noen partier til slutt hvor det er lettere å se konturene av hva som kan komme til å bli utfallet av denne musikken etter hvert. Anført av trommeslageren spiller bandet et riff, først groovy og raskt, siden mer og mer staccato, hakkete, og treigere, før musikken går helt i stå. Ferdig? Ikke riktig, de unner seg noen ekstra runder, og finner et nytt poetisk øyeblikk med fløyte og strykebass, mens PNL sitter i kjent positur, med henda på knærne, med hodet bøyd ned mot skarptrommen, lyttende. Her, i en stille vik, tar konserten slutt. Og om den inneholder sin del av tjuvstarter og prøving, innenfor det godlynte kaoset, får vi dermed ikke bare én, men to ålreite avslutninger. Noe å ta med seg videre, kanskje – Paal Nilssen-Love og Vestnorsk Jazzensemble spiller blant annet på Sildajazz senere i sommer. 

***

Nubiyan Twist. Foto: Oddbjørn Steffensen /Nattjazz

Bølgen av ny britisk jazz, ofte med prefikser som nu- eller spiritual, har de siste ti årene både budt på begeistring og hodebry. Det låter ofte så sabla bra på plate, gjerne med mange ulike gjesteopptredner og spissfindige produksjonsdetaljer. Men møtene med en del av bandene live, har også hatt noe antiklimatisk, jetlag-aktig over seg. Nubiyan Twists konsert på Nattjazz denne fredagskvelden er ikke nødvendigvis noe skrekkeksempel – men det er en av konsertene som får en til å undre. Hvorfor skal det være så vanskelig? Én ting er at det blir noe dennesidig og hverdagslig over måten bandet presenterer musikken sin live. Der albumene bærer med seg en egen atmosfære, har man mer følelsen av å stå og høre på et for all del kompetent og feststemt funkband når de står inne på Røkeriet, festivalens største innendørsscene. Låtene er ikke særlig minneverdige – men det er jo forsåvidt også nesten et sjangertegn for en del nåtidig hengemusikk av denne typen – det er litt en følelse av algoritmisk sportsgymnastikk i spill. Til tider småsur og shaky vokal, en og annen saksofonsolo som ikke er så mye å skrive hjem om… men det er jo ikke håpløst heller, de får noenlunde god fart på publikum, humøret er bra. Kanskje handler dette, i det minste delvis, om forventninger. At denne generasjonen med britiske band og artister bringer bud om noe enda mer fremtidsrettet, noe som peiler ut en ny retning og som setter det som skjer på hjemlige trakter i perspektiv. Å ordne festen, å ta en stafett-etappe som partyfixer blant en hel haug med lokale band som sikter på noenlunde det samme, føles liksom ikke nok alltid. For det er jo det som skjer – etter Nubiyan Twist (og en solokonsert med gitarist/vokalist Ava Mendoza som jeg riktignok bare fikk med meg tre låter av, men som ga et godt inntrykk og som virket godt plassert i programmet som helhet, med fin sang og lune tagger ut mot støy og psych) kommer bandene Hachikō og GiddyGang feat. Vujo. 

Hachikō. Foto: Oddbjørn Steffensen /Nattjazz

Begge forholdsvis folksomme, unge ensembler i bøttehatter og idrettstrøyer som spiller festivalvennlig jazza musikk, riktignok i ganske forskjellige versjoner. Rapporter fra Jazzfest i Trondheim tyder på at Hachikō var mer på der oppe. Her møtte vi dem i et ganske smidig, putrende afrobeat-inspirert lune. Det bergensbaserte bandet består av Halvor Anspach Thormodsæter på trommer, Sjur Folgerø på gitar, Brede Sørum på altsaksofon, Arne Toivo Fjose Sandberg på bass, Xander Crook på perkusjon, og hadde dessuten med seg Lea Jønnum på vokal og Rasmus Vik på vibrafon. Det er noen øyeblikk her – en ganske vill uakkompagnert solo av Sørum, en av landets og festivalens definitive it-saksofonister, for eksempel. Han står der i hockey-trøye og blåser, kvelden før Norge skal spille semifinale i VM (uten at jeg skal gjøre noe videre nummer ut av det, for jeg er ikke en sånn kis som, hmm, Koblar idrett og musikk i tide og utide). Lea Jønnums gjestespill på vokal er også vellykket – på dette tidspunktet har jo konserten tross alt blitt en bablete affære, og selv om Hachikō forsåvidt fremstår som et band som kan leve godt med det – det er musikk du både kan synke inn i og snakke over – bringer det, i likhet med Sørums solo, et fokus som gjør at ting ikke sklir ut for alvor. Litt senere, over en til av disse langstrakte, vellydende låtene med behersket musisering, smeller de like godt inn “Resolution” fra John Coltranes A Love Supreme. Han fyller som kjent 100 år i år, og selv om Nattjazz ikke gjør noen storstilt feiring med KORK av ham, så er kanskje denne muligens spontane hyllesten, hvor melodien kveiler seg over et ungt og tidstypisk groove, minst like verdig? 

GiddyGang. Foto: Oddbjørn Steffensen /Nattjazz

Det er GiddyGang med Vujo som avslutter kvelden, på samme scene som Nubiyan Twist sto noen timer før. Og da blir kontrasten tydeligere. Ikke fordi det nødvendigvis er så stor kvalitativ forskjell på bandene – de søker seg jo litt til samme sted. GiddyGang har kanskje, slik de fremstår på Nattjazz, et hakket lekrere lydbilde, liksom preget av det utstyrsmessige opprustningskappløpet i ung norsk musikk av denne typen. Så godt som alt låter fett og dyrt. Men det er jo også et band med forholdsvis ensartet og slett ikke alltid minneverdig låtmateriale, riktignok formidlet med utstråling og attityd av vokalist Sarah Vestrheim. Mest av alt er det tydeligere hva dette skal være denne kvelden – at GiddyGang spiller sist føles ikke som en påstand om at de er de “kunstneriske headlinerne”, men at det er de som til syvende og sist tar ansvar for festen. Det er noe løssluppent og upretensiøst over foreteelsene. Og når jeg står der, og merker at festivalopplevelsen liksom faller på plass, tenker jeg også at denne sonen er noe et band som Nubiyan Twist kanskje ikke har tilgang til på samme måte når de kommer langveisfra. Det er en slags sosial hjemmebanefordel som bare blir understreket underveis, når Bergens store sønn Aksel Røed tar til scenen nok en gang, denne gang standsmessig iført solbriller og kangol-lue, og kaster en stor bensinbøtte på festen med to langstrakte, historiefortellende soloer – først en glidende og sløy, og så en rautete og riffete. En av hver. Der og da er det liksom åpenbart at kvelden, selv om den har budt på ny musikk og det store utland også har kretset rundt unge lokale musikere som unge og gamle helårskonsertentusiaster kjenner godt til. 

Lørdag 30. mai
På en dag som altså ble preget av lyden av buekorps hvor enn man gikk, var det passende at Nattjazz-programmet startet med en trommeløs konsert. Bluegrass er, i likhet med string swing, en sjanger hvor det er opp til strengeinstrumentene å holde koken. I dette tilfellet er det Susanne Sundfør som skal stå for bluegrasskonserten, sammen med jazzfestivalvante musikere som Ole Morten Vågan på bass, Eilias Wallumrød Orning på gitar og Tuva Halse på fiolin, i tillegg til bluegrasskompetente bidrag fra Mikael Jonassen på banjo, Anders Onarheim på mandolin og koring fra Gunhild Ramsay og Nina Mortvedt. Sundfør trakterer et elpiano i tillegg til å synge, og selv om konserten ofte legger seg på en sjangertro linje, er det også deler av dette som kanskje, siden det er jazzfestival og alt mulig, kanskje heller går under merkelappen kind of bluegrass. 

Susanne Sundfør og Ole Morten Vågan. Foto: Oddbjørn Steffensen /Nattjazz

Susanne Sundfør er viktig fordi hun er viktig. Før du lurer på om skribenten har fått heteslag, eller benytter seg av verdens mest ubrukelige språkmodell i skrivingen av denne teksten, skal jeg forsøke å forklare meg. Susanne Sundfør har, gjennom mange år, album og distinkte prosjekter, skrevet låter om livet og kjærligheten som mange lyttere opplever som genuint viktige for dem. Disse lytterne går med en forventning om at hun skal komme med viktige ytringer, at nye låter og album er noe å virkelig sette tenna i og ta til seg. Sundfør bruker denne forventningen, som ikke alle artister og prosjekter har hengende ved seg, til å gjøre viktige ting med patos. Det har blant annet, naturligvis, medført noen stilskifter underveis. De har truffet lytterne på ulikt vis. Jeg husker fremdeles den tilspissede stemningen etter Music for People in Trouble-konserten jeg var på i Oslo Konserthus, som ga meg fullstendig hakeslepp, men som samtidig hadde gitt en konsertvenn, som elsket den mer elektriske, mørke Narnia-popmusikken hennes, følelsen av å rett og slett bli forlatt av en favorittartist. Konserter samler folk, sies det – det er en sannhet med betydelige modifikasjoner. 

Jeg kan se for meg at ideen om Susanne Sundfør med bluegrass-kick gir en del svorne lyttere, folk som har forventet viktig musikk fra henne, elveblest. Forståelig nok, kanskje, men selv kjenner jeg på en liten indre jubel over tanken på at hun er så assosiativ, fri og leken i sin omgang med eget materiale. Det er noe Todd Rundgrensk over å vie en turné til dette her. Og samtidig viser konserten også, på sitt beste, at låtene naturligvis tåler det som i mange tilfeller er ganske milde bearbeidinger. Åpningen, hvor hun spiller “Fade Away” og “White Foxes”, viser det, det samme gjør “blómi”, tittellåta fra hennes siste album, og det samme gjør til gangs “Reincarnation”, en av disse låtene hvor Sundfør virkelig tryller med den nøyaktige utporsjoneringen av helt enkle akkordskifter og melodiske løft. Det er egentlig ikke vanskelig å forstå at hun også søker seg til besetninger av denne typen i det hele tatt, det har jo ligget i denne musikkens råstoff i utgangspunktet. Det er masse boltreplass for de to unge jazznære stjerneskuddene denne kvelden – like etter at Elias Wallumrød Orning har strødd bittersøte kvikksølvperler med pedal steel rundt i verftshallen, går nyslått Buddy-vinner Hedvig Mollestad forbi, rister på huet og mumler Elias, ass. Og Tuva Halse, hun gjør som hun for eksempel gjorde som hasteinnkalt vikar med Joshua Redman & Trondheim Jazzorkester under Oslo Jazzfestival i fjor. Hun griper øyeblikket – og selv om jeg opplever at hun har det moro med å lene seg et godt stykke inn i bluegrassidiomet på fela, handler det liksom ikke om dét heller. 

Sundfør er interessant som vokalist. Det er egentlig ganske lite nordisk cool i henne. De musikalske omgivelsene hun har valgt opp igjennom tidene kan sende assosiasjonene den veien – lydlige istapper, frost, skumring og natt. Men hun er en lidenskapelig sanger, det er lite av den litt beherskede underliggjøringen av ord og nyanser som kjennetegner en del andre vokalister, både fra den norske jazzen og elektropopen. Hun går rett på – så hvorfor ikke gå hit med materialet en sommer? Det kommer jo alltids fler, plutselig har hun sikkert kick på Weezer eller unner seg en ny runde med åttitallspopen. Noen av disse låtene skal hun sikkert synge i 30 år til, minst. Ved å gi dem nye omgivelser, kommer hun med en påstand om deres slitestyrke som virker mye mer bastant, og ambisiøs, enn om hun skulle være nevrotisk opptatt av platenære gjengivelser. Stemmen hennes inneholder uansett alle disse fasene, de dukker opp underveis. På slutten får vi riktignok også en smak på hvordan dette prosjektet hadde føltes om det virkelig hadde vært et dillete Pat Boone synger metalklassikere-opplegg. Versjonen av “Delirious” har noe tøysete og pastisj-aktig over seg, det er så man kjenner duften av kruttlapp-pistoler. OK, en setliste fylt av det der, hadde vært irriterende. Men da er jo konserten også mer eller mindre over – og om ingen hadde presentert det eksplisitt som “Susanne Sundførs bluegrass-prosjekt”, tror jeg egentlig at jeg bare hadde sett på de som tok til scenen som “bandet til Sundfør akkurat nå”. 

***

Chris Potter. Foto: Oddbjørn Steffensen /Nattjazz

Pedal steel skulle vise seg å bli kveldens gjennomgangsinstrument, men fikk en kjærkommen pause i neste konsert, som var med Chris Potter Trio. Det hviler liksom et visst ansvar på denne konserten i programmeringen – det er viktig at noen, fra det landet der, kommer og setter jazz-skapet skikkelig på plass, er det ikke? Det er mye musikalsk glede å finne i norske og britiske bindestreker, men uten ett eneste møte med noe fra mosaikkens sentrum, kan norske jazzfestivaler fort bli litt vasne i formen. Potter, som har med seg Matt Brewer på bass og Kendrick Scott på trommer, er godt egnet til oppgaven. I løpet av sin første solo slenger han ut sitater av Sonny Rollins-låta “St. Thomas”, “Acknowledgement” fra John Coltranes A Love Supreme (andre kvelden på rad en låt fra den plata er blitt referert til av en saksofonist på den scenen) og “Footprints” av Wayne Shorter. De tre sitatene føles som et konsist musikalsk minneord over Rollins, som døde tidligere den samme uken. Det er dette fellesskapet han befinner seg i – som improvisatør og komponist. Og saksofontrioen, full av lydhørt spill og spontan, intrikat veving mellom sitater, innfall, lange utflukter, befant seg i kjernen av jazzvirket til Rollins – og Potter. I Brewer og Scott har han en veldig fin rytmeseksjon – responsiv og putrende, som bygger og bygger, holder seg på matta, men som også tillater seg å rutsje rett ut over skrenten en gang i blant. Og i samspill med dem spiller Potter linjer som liksom aldri stopper. Når musikk får “post-” som prefiks er det ofte et tegn på at noe er blitt jævla komplisert på en eller annen måte, og postbopen til Potter, om man nå skal kalle den det, er full av fotnoter. Et sinnrikt nett av referanser til musikkens rike tradisjon, til andre utøvere, men det er også bare medrivende melodisk historiefortelling, som knar ut stadig nye assosiasjoner og meninger av motivene han introduserer, dansende bortover den slakke/stramme linen Scott og Brewer spenner opp mellom seg. Etter noen lange låter, tar han en pust i bakken, prater litt med publikum om at det er ålreit å være tilbake i Bergen, og at dette er den siste konserten på Europa-turneen deres, hvor de har testa ut en del nytt materiale. Så skal han til å introdusere et såkalt tone poem hvor han i tillegg til tenorsaksofon og bassklarinett skal traktere pianoet. Men før han rekker å introdusere tittelen, hører vi et vræl i lokalet – noen som roper JAAA og noen som roper NEEEI i kor. Det kommer naturligvis fra baren helt bakerst, der en gjeng med unge festivaldeltagere har sniktittet på straffekonken mellom Arsenal og PSG. Det var kanskje det som heter en “faux pas”, det der, sier hun ene, beskjemmet og opprømt. Men Potter virker like blid, og kommenterer at det i grunnen kunne vært en passende tittel. 

***

Red Barn og Bjørn Tomren. Foto: Oddbjørn Steffensen /Nattjazz

Så er pedal steelen tilbake, denne gangen i litt mer psykedelisk og effektmarinert tapning, under konserten med Red Barn og Bjørn Tomrén. Inne på Røkeriet presenterer de låtene fra et nytt samarbeidsalbum. Musikken søker seg mot det litt uavklarte terrenget som ligger et sted mellom kosmisk jazz og tilsvarende americana – når Tomrén etter hvert jodler, som han jo gjør på glimrende vis, kan man like gjerne tenke på frijazzjodlingen til Leon Thomas sammen med folk som Pharoah Sanders, som noe som skjer ute på den prærien. Det finnes en lengsel mot store, åpne rom i denne musikken, som ikke helt får utløp denne konserten. Det er litt høye skuldre og premierenerver, soloene til saksofonist Aksel Røed (der var han igjen!) og strengemester Mathias Marstrander får ikke ordentlig oppdrift. Tomrén er en fabelaktig, egenartet vokalist – ikke bare på grunn av måten han behersker jodling og strupesang, det har også noe med måten han lurer ut eksentrisitet og egenart når han synger ballader, bløtt og søvngjengersk. Men stemmen hans fremstår også litt som et enebarn, den strever med å finne god samklang med sanger Åse Britt Reme Jakobsen underveis. Jeg har fremdeles forhåpninger til samarbeidets kommende album, en svale singelen “Stench of Blue” som kom like før festivalen, gir mersmak og borger for en lytteropplevelse som er litt mer tålmodig og merkelig enn sporet de finner inne på Røkeriet. 

***

Johan Lindström. Foto: Oddbjørn Steffensen /Nattjazz

Og så er det svenske Johan Lindströms tur til å traktere pedal steelen, sammen med Bushman’s Revenge, livsprosjektet til trommeslager Gard Nilssen og gitarist Even Helte Hermansen, som forholdsvis nylig har fått med seg Tor Egil Kreken (Darling West og svært mye annet) på bass. Bushman’s har gått gjennom veldig mange faser som gitartrio med og uten gjester. Fra mer støyende powertrio med åpne vinduer til det frie, til album og perioder der de vender seg mot klassiske gitartrio-sounds. Med Krekens plekter-riktige bassgitar på det nyeste albumet deres Ah, Les Vaches!, kan man noen ganger få assosiasjoner til vibbete vinbar-instrumentalmusikk i sporet etter Khruangbin – men heldigvis uten at det blir for snorkete og påtett nett. Live er det også plass til lange kurver der det freser frilynt fra Nilssens cymbaler, som jager frem stadig nye svev fra Hermansen og Lindström. Noen ganger, når han titter ned på gitaren sin og på pedalene sine, nesten rådvill og på jakt etter en ny vei inn i musikken, føles Hermansen som en sjeldent inderlig gitarist, som ikke hæler å spille noe han ikke mener. Han er en gitarromantiker, som nokså usjenert slipper sentrale inspirasjonskilder fram i spillet sitt (Rypdal, men også Reiersrud, tror jeg?). De er jo der – samtidig som det er nok av andre innfall og assosiasjoner i spillet hans. Han tillater seg å spille snirklete og merksnodig – men også stort, helteaktig (det er noe med navnet), lengselsfulle gitarbends som skytes opp fra gripebrettet mot klubbens tak, som nyttårsraketter. På dette tidspunktet i Busman’s Revenges lange karriere, kan de i løpet av en konsert liksom dra veksler på alle de tidligere fasene av bandet. Og de gjør de, tilsynelatende ubekymret over hva som da ender opp med å bli “totaluttrykket”. Den slags kommer av seg selv, viser det seg. Lindström bidrar på sin side både med bittersødme og lengselsfulle hvin, men også med mer dub-aktig effektspill som på en måte skaper en slags widescreen-atmosfære rundt trioens tighte spill. Helt til slutt, etter at de har spilt en låt til ære for Hermansens gamle hund Gullit, fremfører de en versjon av Princes “Purple Rain”. Da er det som om konserten har fått på seg tøfler, Nilssen har funnet fram køller som får trommene til å synge mykt – nok en gang en vellykket “uironisk cover”. 

***

Bugge Wesseltoft. Foto: Oddbjørn Steffensen /Nattjazz

Bugge Wesseltofts New Conception of Jazz gjorde sin debut på Nattjazz for 30 år siden i år. Suksess for Tekno-Jens var overskriften på Frode Bjerkestrands anmeldelse i Bergens Tidende, og det får man si – dette prosjektet, med sin framfusne tittel og etter hvert lange rolleliste, har siden vært en suksess av de sjeldne innenfor (europeisk) jazz, dannet grunnlaget for en stor internasjonal karriere for Bugge, og har endt opp med å ramme inn kunstnerskapet hans. Så melder jo også alle de åpenbare spørsmålene seg – hva betyr det egentlig når det som var en New Conception i 1996 skal feires i 2026? Er dette et kroneksempel på festivalsommerens paradegren “dødsangstvekkende kuratering”? Er det på tide å bare kalle bandet “Bugge Wesseltofts Conception of Jazz”? Eller finnes det andre poenger å hente her? 

Foto: Oddbjørn Steffensen /Nattjazz

Det som i hvert fall er helt åpenbart, er at original-lineupen – som foruten Bugge består av Ingebrigt Håker Flaten på bass, Anders Engen på trommer, Jonas Lönna på platespillere og Rickard Gensollen på perkusjon, har moro av å møte hverandre. Det er vel blitt en stund siden sist akkurat de møttes på en scene. Det som også er slående, er hvor annerledes dette låter sammenlignet med nye tapninger av klubbjazz. Siden Bugge kom med sitt bud på hva ny jazz kunne være, har den elektronisk-inspirerte jazzen naturligvis levd godt på scener over hele verden. Samtidig har den pendlet inn og ut av tidsånden. For om lag ti år siden, begynte den unge norske scenen å virkelig leke seg med disse mulighetene igjen – lange, jam-pregete konserter, band som både lekte med kunstpop og det dansbare og så videre. NCOJ låter, sammenlignet med mye av dette, slående dynamisk og nærmest litt ustabilt – truende kontrabass-feeder (man blir litt nostalgisk av en ærlig feed nå til dags!) og syngende, skarp perkusjon. Uforutsigbart, innfallsstyrt – plutselig legger Bugge ut på lange minimoog-odysseer, så er han romantiker ved flygelet. Ved siden av seg har han bassist Ingebrigt Håker Flaten – begge disse to blir av kollegaer beskrevet som sjeldent energiske medmusikanter, som virkelig skyver musikken frem – og i tospann er energien de blåser inn i gamle groover og nye soloer merkbar. Underveis inviterer Bugge også saksofonist Heidi Kvelvane opp på scenen. Å ikke inkludere noe ungt her hadde føltes rart. Og Kvelvane spiller glimrende, men det er også et av få øyeblikk under denne konserten som føles forsert – for man aner at dette solostrekket nesten bare såvidt hadde kommet ut av startgropa, at det var på vei et sted, at responsen fra publikum også økte i styrkegrad. Men så tar bandet det liksom ned igjen – de har andre låter de skal rekke å spille. Litt synd – men Kvelvane er også tilbake i det avsluttende nummeret. 

Heidi Kvelvane. Foto: Oddbjørn Steffensen /Nattjazz

Så, var det vits? Bugge spøker med at den unge saksofonisten ikke en gang var født da denne musikken slo igjennom. Og det gjelder åpenbart for mange av de som er tilstede i publikum. For dem er det rett og slett bare noe musikk å sjekke ut, fri for nostalgiske markører og tidsbilder. Det blir aldri en danse-happening, det er en konsert hvor folk står og ser på, og hvor det prates i periferien av publikum. Men ja – jeg tror det ga mening. Et godt band skaper sine egne rammer, alt sånn nyttig skribent-fôr om hvor og ikke minst når musikken kommer fra, har en tendens til å bli sekundært når det skjer. Og en norsk jazzfestival nå til dags, handler på en måte om ulike paradoksale tidsreiser. Hvor det gamle blir nytt, hvor det som blir solgt inn som nymotens plutselig noen ganger fremstår som satt. Hvor det prøves, feiles og lykkes om hverandre og hvor både musikere og publikum krysser generasjonsbarrierer underveis. Gjennom innholdsrike kvelder, får Nattjazz-publikummet rikelig med tematiske tråder å sy opplevelsene sammen med.