Now's the time

NTT: Lemen-år i Finnmark og rævslikkingkultur i jazz-Norge

Lassen lager operajazzvideo, Ola Kvernberg har laget konsertvideo og snakker filmmusikk, Sverre Gjørvad snakker om hva som skjer i Nord-Norge og vi har hørt på ny musikk.

Hei, god helg og velkommen til den Jazznytt-affilierte digitale fredagsavisen Now’s The Time, som hver uke har den samme jævla nyheten: Jazz finnes, og den er overalt.

For eksempel når Chris Abrahams fra The Necks spiller på Hærverk på mandag. Eller når Espen Rud septett spiller i Asker kulturhus i kveld. Eller når Baker Hansen spiller Chet Baker på nynorsk på Nasjonal jazzscene i dag og i Lillestrøm i morgen. Eller når Moskus spiller på Dokkhuset på lørdag og på Kampenjazz på søndag, eller når smått legendariske Siris Svale Band spiller på tirsdag, eller Fieh spiller på Parkteatret i dag for store og små, eller når Jon Rune Strøm Quintet spiller neste uke på Nasjonal jazzscene eller når Kristin Asbjørnsen møter Hanne Ørstavik i Son eller når Sigurd Hole Trio spiller på Nesodden. Dette er kun et utdrag – vi sender også en vennlig påminnelse om at musikere, promotører, bookere eller andre entusiaster selvsagt kan kontakte oss om det er noe de ønsker å få på radaren vår. Si ifra!

Denne uken byr vi på en god del video content og en god del stoff om nye plater. Vi minner om at det går an å abonnere på Jazznytt, og setter i gang!

Videopremiere 1: Sideralt, esse

Google translate er ikke til voldsomt mye hjelp her, gitt – jazzkvartetten Lassen, som etter albumet Eventyrer blant annet har syslet med en remix-utgivelse av nevnte skive, er ute med en ny låt som er titulert “Spazi siderali”, en frase som tydeligvis oversettes med “siderale mellomrom”. Hva kan det bety, mon tro? Det vi vet, er at låta er en versjon av avslutningsnummeret på Eventyrer, “Det er dette som er meninga”. Nytt på denne versjonen er sangen til sopran Henriette Stabell Johnson, som fremfører den gåtefulle teksten – i tillegg hører vi saxofonist Harald Lassen på favorittinstrumentet EWI – electronic wind instrument – og pianist Bram de Looze siderale mengder Alice Coltrane-aktige rysjegardiner. Flott dose, og jammen har de ikke besørget en musikkvideo også – signert den svenske fotografen Mira Wickman, fra en fiskeskøyte utenfor Tromsø, blir vi opplyst. Ta en titt:

 

I plateposen 1: Oddjob

Oddjob
KONG
(Headspin records)


Foto: Camilla Slaattun Brauer

Vi må ikke glemme våre svenske naboer, og i så måte har bandet Oddjob vært et av de mer populære bandene de siste tyve årene, med tre Grammiser («it’s like the swedish Grammy») og mye akkumulert glede blant konsertgjengere. De har også mange forskjellige albumprosjekt på samvittigheten, minn oss på at vi skriver litt om det herlige barnejazz-prosjektet Jazzoo (eller er dette potensiell langlesing for periskop.no?) men årets Oddjob-album er det første på over ti år hvor det bare er egne komposisjoner.

Musikerne har lang erfaring fra mange deler av svensk musikkliv, med vekt på jazz, fusion, pop og funk. Det kan vi like. Spesielt har vi, i likhet med mange norske konserttravere, en soft spot for blåserne Per «Ruskträsk» Johansson på saksofoner og bassklarinett, og Goran Kajfes på trompet, synth og congas. Litt fordi de spiller fabelaktig og har gitt oss mange gode minner, og litt fordi de likner veldig på to viktige typer i norsk musikkliv: skribenten Jan Omdahl og musikeren Torgeir Waldemar. Oddjobb, som selvfølgelig tar sitt navn fra den lille skurkespretten fra James Bond-universet, ville selvfølgelig heller ikke vært noe band uten Peter Forss på bass, Lars Skoglund på trommer, og Daniel Karlsson på diverse tangenter.

Platen kommer drapert i et nydelig, fluoriserende cover, der man kan skimte tittelen KONG, og en meget tydlig garamond-g, eventuelt The Guardian-g — hurra, i dag er det Film & Music-bilag i G2, gleder meg til å løpe ned på Narvesen for å plukke det opp, ånei de slutta selge det for flere år siden:(

Den gjennomgående vibe’n i musikken er lett men mystisk og ganske eggende og forførende. Førstelåten «I Druidens Flaska» høres ut som en blanding av britiske Azimuth og brasilianske Azymuth, mens det er mer gull, røkelse og myrra i slangetemmertranselåten «Kali Ma», og tittelen «Feathers and Bells» gir et nogenlunde korrekt bilde av musikkens gang. I tittelkuttet starter det med en frekk el-gitar, men det raser fort ned igjen på røkelsesperkusjonen. Musikken er fengende, men det handler først og fremst om å havne «i sonen». Etter flere gode innslag avsluttes platen i et typisk søvnig skandinavisk jazzfunk-groove i låten «Bon», som sikkert ikke er oppkalt etter det gamle svenske motetidsskriftet, men like gjerne kunne vært det.

 

Videopremiere 2: Fele-og-jazz-Facebooks Ola Kvernberg sier adjø til The Mechanical Fair

Foto: Camilla Slaattun Brauer

Har du lyst til å se/høre noe storslått? Denne uka var det videopremiere på The Mechanical Fair på facebook. Livefremføringen av Ola Kvernbergs orkestrale doning fra 2014 samla 25 musikere på scenen, og de kan nå oppleves i all sin prakt når som helst på film, fanget av den nå vel førtidspensjonerte konsertfilmskaperen André Løyning. Kvernberg bestemte seg altså for å legge ut herligheten på stedet der vi alle kaster bort aller mest tid – det er jo kanskje naturlig – og han livekommenterte moroa underveis. Sjekk ut, og les Kvernbergs kommentarer underveis. Vi tok en kort telefonprat med ham mens han satt backstage og forberedet seg til en konsert denne uka.

Fortell om konserten du skal spille om få timer – det er med en strykekvartett?
– Ja, eller, det blir en kvintett med meg. Konserten er delt i to, Engegårdkvartetten spiller Haydn og Mahler i den første, tror jeg, voksne avdelingen, og så kommer jeg inn i andre avdeling og spiller to stykker, som heter “Flukten” og “Hypnagogia”. Begge er bestillingsverk, det første ble skrevet i 2017 og det andre ble rekvirert i år, det ble urfremført i vinter.

Er det en kontinuitet fra musikken du skrev for Mechanical Fair til disse tingene?
– Jeg antar det. Mechanical Fair var i sin tid forsåvidt en avlegger av skrota filmmusikkskisser. Spiren var i hvert fall avviste skisser til film. Men i måten å tenke strykeskriving på, liker jeg å tro at det er en rød tråd. Det har å gjøre med å se på bruk av stryk som litt mer enn pads, eller klangflater, som er nokså velbrukt i crossoverprosjekter. De blir ofte satt til å være det, klangflater som utgjør bakgrunnen av lydbildet, men her er det ganske aktive greier.

Kan du fortelle litt om arbeidet med liveutgaven av Mechanical Fair og hvorfor du bestemte deg for å legge ut filmopptaket på Facebook?
– Jeg har sittet og ruget på filmen siden 2016. Under fremføringen i Molde hadde jeg skrudd det til slik at det skulle bli den “optimale versjonen” – ingenting spart, femogtjue stykk på scenen, slik at alle de studiomessige finurlighetene kunne fremføres rett frem. Det man ser er det man hører, og da jeg hørte det opptaket, tenkte jeg “shit, vi klarte det!”, det var vel første gang vi hadde fått til det. Derfra og ut tenkte jeg på muligheten for å lage en liveplate. Jeg undersøkte hvem som skulle mikse og sånne ting. Det tar sin tid å lage plate, det må jo igjennom en mølle med ting. Og en liveplate er litt pariakaste i støtte-Norge, det må man på en måte fikse selv, fikk jeg følelsen av. Så jeg tok det egentlig som en slags… sylbratt læringskurve når det kommer til å mikse selv, egentlig. Jeg har sysla med det før, og har gjort stort sett all filmmusikk jeg har laget selv. Men når man lager film er det også flere innom prosessen, det er annerledes å gjøre noe sånt som dette. Jeg brukte en måned på å mikse. Det er et litt hardcore prosjekt – et 130 spors live bonanza. Men det var jævlig artig, og det blir noe helt annet enn å mikse en studioskive. Det er mye lekkasje mellom sporene, og du må lande et sted i miksen der. Du må både få med livet i rommet og detaljene uten at det høres hi fi-overstyrt ut.
Da jeg hadde mikset det, satt jeg på en plate Grappa ville gi ut, og da hadde jeg også konsertfilmen som André Løyning gjorde. Det var en av de siste tingene han gjorde før han skifta beite offisielt. Jeg tenkte både på å legge den ut på Youtube og diverse betalingstjenester. Men på et eller annet tidspunkt kom jeg dit at jeg bare hadde lyst til å slenge det ut, hahaha! Jeg prøvde premierefunksjonen på Facebook, og det var jævlig koselig, egentlig! Det tok form som en livestream, kom opp i feeden til folk og blinka rødt. Det var kult, jeg føler at payoffen for å gjøre det live var stor sammenligna med å bare legge ut et opptak. Å se folk slenge seg på, og det å skrive kommentarer underveis minnet nesten litt om Erling Wicklunds livekommentering av gamle opptak fra Voss, haha!

Etter Mechanical Fair kom Steamdome, et annet ganske svært band, riktignok med en ganske annen besetning, men hvor du har gitt uttrykk for at det også er en konitinuitet i tankegangen. Hva er den røde tråden?
– Jeg tenker at det er grooven som er den røde tråden. Mechanical Fair er jo i stor grad ganske lik steamdome i mine ører, det er bare instrumentene som er annerledes. På en måte litt samme musikk, men med en invertert pallett. For meg var Steamdome bare å stikke inn strømledningen på det hele, smøre alt med mer olje og skru opp lyden og kontrastene. Mechanical Fair har en mer orkestral ambisjon, det er lengre fifle fofle-deler, som du kaller det – men groovene ligger også i bunn.
Opprinnelig var tanken frem mot Steamdome noe som lå mye nærmere. Skissen inkluderte Stian Carstensen og en cimbalom-spiller som het Gianni Lincan. Han kunne ikke i utgangspunktet, men vi fikk ham med i vinter på Rockefeller. Men det er mye vann som renner under doodle-elva i løpet av et sånt prosjekt, og en av tingene som skjedde var at jeg begynte å jobbe på en ny film som het Welcome to Norway, der jeg stupte inn i en prosess med regissøren og klipperen hvor vi testa ut ting og orgel kom inn i bildet. Jeg fikk vel egentlig bare dilla på b3-orgel og sånne ting. Kirkeorgel også. Det var en åpenbaring på hvor fantastisk instrument det kan være, ikke bare som fargelegging i blues og sånn, men hvor fint det kan være på en hel rekke forskjellige måter. Med utgangspunkt i orgelet, ble paletten bygd om instrument for instrument, litt fra scratch derfra og ut.

Det er et eller annet med måten The Mechanical Fair er bygd opp på og presentert på som kan få en til å tenke på gamle, forseggjorte maskinerier – ta sånne svære ambisiøse gjøkur eller Reodor Felgen-ting som eksempel. Og Steamdome har jo et navn som handler om dampteknologi. Og da lurer jeg på om sånne ting som steampunk er en nyttig referanse, eller har vært et siktemål som forener disse tingene?
– Ja, det med maskinerier er nok enda mer relevant når det kommer til Mechanical Fair enn Steamdome. Det førstnevnte prosjektet har det mer quirky lydlandskapet. Jeg hadde noen tanker omkring den musikken som handlet om en fascinasjon for det mekaniske. Jeg hadde nok skissa opp et slags narrativ der den uforutsigbare menneskeligheten var protagonisten og det mekaniske var antagonisten. Det høres litt fælt ut, men jeg er liksom avhengig av å lage noen pompøse bilder for å få til å lage plater, haha! Det gir seg kjenne låta som heter “Metamechanics”, for eksempel. Det er kanskje så subtilt at man må vite om det, men det er mange sånne easter eggs på plata. Under et langstrakt oppbygningsstrekk som varer i 3-4 minutter ligger det ting i bakgrunnen. Du vet lyden av en pinne som vipper frem og tilbake i en bekk, i en tilfeldig eller ujevn rytme? Tre av oss tok på oss hørselsvern og spilte tre forskjellige rytmer. Det eneste vi visste var at det skulle gå fortere og fortere, men vi kunne ikke høre hverandre. Jeg vet at Steve Reich har laget mye sånn, umulige pianokonserter hvor den ene hånda går i 170 bpm og den andre i 172. Så det er ikke en ny eller spesielt grensesprengende komposisjonsteknikk. Men handlet om tematikken, det er mye av skrivingen på den plata som går skjæringspunktet mellom det stygge og upene og falske mennesket, som også selvsagt er fint, som vi tross alt vil ha. Og så er det mekaniske motsatsen. Det oddeste instrumentet på den plata er vel kanskje egentlig trommemaskinen. Det dyttet den representerer og fremdriften i musikken var på en måte den røde tråden jeg ville ta videre på Steamdome.

Du kommer jo fra en veldig spillende bakgrunn, i mangel av et bedre ord – som felespiller, et veldig live og akustisk utgangspunkt. Jeg bli nysgjerrig på inngangen din til å lytte til mer mekaniske ting? Hva hører du på nå?
– I Mechanical fair var det ganske binær inspirasjonskilde. Jeg fikk helt dilla på Vårofferet, det var en gjenoppdagelse av det verket, som jeg hadde toucha innom tidligere i livet, men som plutselig ble utrolig sentralt igjen. Og så har jeg vært enorm fan av Jonny Greenwood, fra Radiohead som også er komponist. Det handler ikke minst filmmusikken og de mer aparte prosjektene – det ligger blant annet mye video ute med en pakistansk gruppe som heter Junun, som er fantastisk. Når det gjelder mekaniske ting er det hvilken som helst score av ham, egentlig. You were never really here, er for eksempel en helt fantastisk score. Der kan du for eksempel høre stykker for tre forskjellige ustemte gitarer, som er overraskende, men vakker musikk.

Det er en litt pussig ting med Greenwood som handler om hvor man forventer at musikere skal bevege seg, og det er at jeg får inntrykk av at rockfans ser på komponistambisjonene hans med en viss grad av skepsis. Mange assosierer det kanskje med dekadent rockestjernepraksis, det å “lefle med finkulturen” når alt annet er blitt kjedelig. Men det virker som at folk som er opptatt av den musikken han lager, lyttere og de som praktiserer det, skjønner akkurat hvor han kommer fra og ikke syns det er så fryktelig rart at folk entrer den sfæren fra ulike vinkler også.
– Ikke sant, det tror jeg stemmer! Og Greenwoode er en jævlig bra bratsjist også. Jeg hørte nylig et podcastintervju med ham, og nå for tiden skriver han partitur rett på papiret. Det er ikke noe sibelius-program og flytte pila på skjermen opp og ned til man treffer tonehøyden, på en måte. Det er bunnsolid håndverk, han kan det.

Du nevnte Vårofferet som en stor inspirasjon bak The Mechanical Fair. Og om man leser litt jazzhistorie, er det påfallende – med et mulig unntak av Bach, er det ingen komponist fra den klassiske kanonen som blir nevnt så ofte, og så eksplisitt, som en inspirasjon enn Igor Stravinskij. Hva er grunnen til det?
– Det er jævlig interessant. Når man hører Vårofferet… det at den musikken på en både bare kan skjære gjennom tid og rom og være like hipp i dag, er spesielt. I min bok handler det kanskje om asymmetri. Mye av det improvisatører drømmer om er frihet, utopien er å være helt fri. Samtidig jobber vi med symmetriske plan, det kan være kordskjemaer, systematiske oppsett, “den fifle fofle-delen kommer der og der” og så videre. Men han klarer hele tiden å rive i stykker forventningene om hva som skjer rundt neste sving. Det hadde ikke vært noe berg og dalbane-musikk a la Vårofferet før det kom. For meg handler det om det. Når du hører det riffet som kommer uti der – det kan bli tilløp til en hit, liksom, men da må man ha noen vekttall i musikk for å ta alt sammen, kanskje. Det er catchy, men det er vanskelig å huske det ikke, så du vil alltid bli tatt på sengen av den musikken. Det er apellen for meg, dét og den uredde dynamikken. En nesten tourettes-aktig dynamikk. Akkurat i det du føler at du har dechiffrert et strekk, kommer det noen overraskelser. I tillegg strekker han de harmoniske begrepene, men han gjør det på en måte som allikevel ligger nært opptil det som ble jazzharmonikk. Altererrte akkorder, kryss ni og så videre. Så du hører igjen blokker av ting som har gitt gjenklang utover i jazzhistorien.

Men så har du filmmusikken, som du åpenbart er inspirert av. Hva har vært de store kickene for deg der?
– Det kommer an på, Greenwood var en gateway drug inn til å høre filmmusikk som filmmusikk. Jeg er jo en late bloomer der, jeg har laget filmmusikk siden 2010, og det var litt tilfeldigheter som gjorde at jeg starta med det. Men han var uansett viktig. Det var There Will be Blood, det er spesielt et stykke, “Prospectors arrive”, hvor han spiller ondes martenot. Men derfra har jeg bladd meg bakover og begynt å reflektere over hva en kar som John Williams holder på med – hvordan han klarer å klekke ut så vanvittig karakteristiske temaer. Det samme med Ennio Morricone, mange vil kanskje si at han er enda større enn williams igen. Jeg syns det er vanskelig å sammenligne, men det er unektelig noe enda mer gammeldags med ham, kanskje. Det er i hvert fall de tre jeg har forholdt meg mest til.

Hva er det største John Williams-øyeblikket for deg?
– Åffyfaen, det er vanskelig… ET, kanskje… nå må jeg tenke litt. Jeg kunne sagt Star Wars, liksom, men jeg må prøve litt mer. Skammesjå… det er jo alt mulig. Temaet fra Schindlers Liste er jo en trad jødisk melodi tror jeg. Men jo, for faen, Close encounters of the third kind! Signalet der, det lyse orgelet. Det er kanskje like mye fordi det ikke er et stykke musikk en gang, det er bare John Williams som flekser hvordan han kan liksom lage en lyd-logo som ingen andre kan lage, haha!

Da må vi spørre om Morricone også!
– Skal vi se. Med Morricone er det selvsagt western-filmene, men det er så mye annet også. Cinema Paradiso er det som umiddelbart detter inn i huet, og da må jeg kanskje velge en låt også. Den jeg tenker på heter rett og slett det!

Man kan grave dypt hos Morricone. Jeg hørte en nettradiokanal som spilte musikken hans i 24 timer i forbindelse med et jubileum, og da var det en spinnvill liten låt til en film jeg aldri har hørt om, hvor han blander inn Til Elise-temaet. Den skal jeg finne fram til deg. Men jeg må spørre deg hva slags planer du har fremover før vi avslutter!
– Neste store er siste reis med Mechanical Fair. Vi skal spille en konsert her med Arktisk Filharmoni i forbindelse med femårsjubileumet til Stormen Konserthus i Bodø. Så gjør vi en stor konsert 16. november på Verkstedhallen i Trondheim. Og that’s it, da tror jeg ikke at jeg ser det monsteret der igjen. Det blir fett!

 

I Plateposen 2: Som å synge om arkitektur

Oslo 14 Vocal Ensemble
Ut = inn
(Losen Records)


Foto: Camilla Slaattun Brauer

Vokalensemblet Oslo 14, som ble opprettet av Elin Rosseland og Østnorsk jazzsenter i 2014, består av en gruppering av 20 vokalkunstnere og improvisatører. Siden 2017 under ledelse av Andreas Backer. De arbeider med forskjellige komponister, og på deres tredje album som er ute nå, har de gått inn i et kreativt samarbeid med Tone Åse. Albumets åtte spor er bakt frem i fellesskap, basert på found sounds fra dagliglivet og vokalopptak, som så er spunnet videre på av ensemblet, noe som også har frembrakt oppleste tekster som er blitt en del av komposisjonen. Dette viser hvordan enkeltdelene og helheten av ensemblet kan assosiere og reagere kreativt på lyder som omgir oss. Dette resulterer i sammenflettede brokker som bærer titler som «Lyden av vått», «Stillerom» og «Midt i byen». Klokken 15 kommende søndag skal det være en spesialkonsert eller performance med Oslo 14 i de Sverre Fehn-tegnede lokalene til Arkitekturmuseet nede på Bankplassen i Oslo, den meget vakre satellitten til Nasjonalmuseet. Dette er den av den pågående Oslotriennalen, der en rekke aktiviteter setter lykta mot arkitekturens bevegende kraft. Den stedsspesifikke konserten vil utforske akustikk og klang i disse rommene, og det får oss til å tenke på ordspråket som også ble tittel til en bok om arkitektens kunstnerskap: Intuisjon – Refleksjon – Konstruksjon. Slik skapes også Oslo 14s musikalske kunst, der vokale byggverk reises med faglig kunnskap, fantasi og åpenhet.

 

Spredte sukk med Sverre Gjørvad


Foto: Camilla Slaattun Brauer

I jazzplatebutikken er det kommet et nytt besøk ved navn Voi River, utsendt av trommeslager og komponist Sverre Gjørvad. Det er «bare» hans tredje album, men han har også lang fartstid fra band som Dingobats og annet arbeid i og for norsk jazz etter studiene ved Jazzlinja i Trondheim. Nå er han basert i Finnmark, og har også et band bestående av nordnorske musikere. Det var mange år siden vi hadde en ildfull samtale om bandet XTC en meget jazza hverdagskveld på Herr Nilsen i Oslo, så det føltes som en god anledning til å ta opp kontakten, for ikke å si hansken.

Sverre Gjørvad, gratulerer med nytt album! Hva i alle dager er Voi River, ei elv i nærheten av der du bor?
— Tusen takk. Jeg holdt på å si «nesten». Uttrykket stammer fra Tana (35 mil østover med bil fra Hammerfest), men etymologien er uklar. Det er i alle fall en måte man kan «sukke» på, enten på fornøyd, ekstatisk, skuffet, mistrøstig, overrasket eller annet vis. Det passer liksom til alt. En drøy versjon av, eller et Voi Voi i hermetegn, så å si. Det må vel kanskje også sies at Tana er ei veldig god lakseelv, og at kona vokste opp rett ved den elva. Det var fra henne jeg hørte uttrykket første gang. Når det er sagt, så finnes det ei ekte Voi River i Kenya, og den holder på å tørke ut.

Fortell litt om bandet du har med her og hva som kjennetegner deres spillestil? Det er jo sånt jeg egentlig lever av og for å beskrive, men du kan gi det et forsøk. Du har jo komponert for dem.
— Ja, jeg har tildels komponert for akkurat de, og det har vært fint. Bassist Dag Okstad og jeg er født samme dag og år, og det er jo moro. Han spiller veldig fint, og er utrolig hyggelig og grei. Vi digger Beatles og popmusikk fra 80-tallet, og mye gammel jazz. Vi spilte mye det ene året jeg hadde hybel i Tromsø (som mange voksne, tok jeg en mastergrad). Jeg syntes at han har en utrolig fin tone, presis intonasjon, samt at han «hører» godt. Han byr seg frem når det trengs også; spiller nydelige soloer, og han har vanskelig for å si nei. Han er vennligheten selv. Gitarist Kristian Olstad er også vennligheten selv. Jeg hadde møtt ham en gang i Hammerfest, og da jeg kom til Tromsø kom vi i snakk i kantina på Konservatoriet, som også er kantina til kulturskolen, der både Dag, Herborg og Kristian jobber. Etterhvert ble det til at vi også møttes på bar, gjerne sammen med Dag (og av og til med Herborg også, som er samboer med Kristian). Vi har mange felles musikalske referanser, han har et sunt forhold til effektpedaler, samt at han spiller veldig fint gitar. Stilen hans passer meg, akkurat passe nerdete. Han synes for eksempel ikke at det var teit når jeg fortalte at jeg hadde forsøkt å få et lite skarpslag til å låte som noe Prairie Prince gjør på «Summer’s Cauldron» med XTC. Jeg har liksom aldri hørt noe fra Kristian som jeg ikke har likt, hverken musikalsk eller når han har snakka. Han er en veldig flink lydtekniker, godt vant med Kysten studio, der plata er spilt inn. Kristian hjalp meg også med å lage en «tape» (som man sa i gamle dager), et førti minutters strekk som jeg brukte til en solokonsert.
Herborg Rundberg er nesten rosinen i pølsa her. Hun ble med fordi jeg trengte at noen kunne synge en samisk tekst til en annen konsert hvor Dag og Kristian allerede var med. Hun sang «Goahtoeanan» så fint som bare det, og siden hun satt ved flygelet begynte hun å legge noen aldeles henrivende akkorder, helt av seg selv. Så da tenkte jeg at hun kanskje kunne doble basslinja på «Year of the Lemmings», og så ble hun bare med etter det. Hun kommer liksom fra en helt annen skole, spiller ikke «på akkorder», men lager nedlegg og teksturer som får meg til å tenke på nyere klassisk musikk, eller «Ny Musikk». Og, anslaget hennes er nydelig; mildt, men tydelig. Det er kanskje hun som preger platen mest, og det synes jeg er veldig fint.


Sverre, Dag, Herborg og Kristian på øving til plateinnspilling. Foto: privat

Hvordan stiller denne plata seg inn i rekken av tidligere utgivelser fra deg? Det minner meg om den virkelig nydelige tittelen på en av dem.
— Jeg synes vel at alle mine plater har gode titler, men jeg mistenker at du tenker på den første, som heter Denne lille pytten er et hav? Det er et album som jeg er ekstremt stolt av. Med herlig coverkunst av Kim Hiorthøy! Tittelen kommer fra Peter Handkes dikt «Lied vom Kindsein», som er åpningsprologen til Wim Wenders-filmen Himmelen over Berlin fra 1987, en på alle måter vidunderlig film. Første vers går sånn:

Als das Kind Kind war,
ging es mit hängenden Armen,
wollte der Bach sei ein Fluß,
der Fluß sei ein Strom,
und diese Pfütze das Meer.

Hele diktet er med på platas første låt, som heter «Pytten». Utgangspunktet er altså et barnlig sinn, hvor en pytt er et hav av muligheter. De sju første låtene på den plata er forøvrig deler av et bestillingsverk til Soddjazz i 1999. Musikken feiret Duke Ellington, som kunne ha blitt 100 år det året, og gjør også bruk av Jan Kjærstads tekster om Ellington (fra boka Forføreren) og litt Ellington/Webster-pastisjer. Det er forresten ikke bare Kjærstads hyllest til Ellington jeg gjør bruk av, men også hans tanker om fantasi og historiefortelling. Hvis jeg skal finne en fellesnevner for det jeg har laget av musikk, men også en fellesnevner for det jeg liker av kunst i det hele, så er det at det blir formidlet en evne til å sette fantasien i sving. Jeg liker gode historier!

Plate nummer to, «patience for the little things» (ingen store bokstaver på det coveret), har også fliker av slikt, samt at den følger opp Henry Mancini-ideen fra «Pytten». Voi River følger opp «Goahtoeanan»-sporet fra patience, ved at noen strofer derfra går inn i Geggen Maunos «Langt igjen». Det siste tror jeg Geggen hadde likt. Det er nok ikke mange som legger merke til slik interne greier, men jeg har moro av det.
Det går en tråd mellom første og siste album også. Mats Eilertsen (inkarnasjonen av Vennligheten Selv), som spiller bass på «Pytten», begynte i årene som fulgte å ta mange bilder av pytter og andre vannspeilinger. Flere Losen Records-plater har pytten-bilder i front, og nå passet det at jeg også fikk brukt et slikt.
Jeg har nok også en slags romantisk idé om at jeg kanskje låter litt mere «nord» nå enn for flere år siden. Nord og Finnmark har fascinert meg helt siden jeg dro til Kautokeino for å være vikar i danseband, første gang i 1986. Albumets første låt «Vi ser» er fra 1987, og faktisk skrevet etter noen slike turer. Derfor likte jeg godt når en kritiker skrev at «den puster opp et stille sus av gåtefull uendelighet». Når du kjører innover mot Kautokeino, så er det noe slikt du ser.

Dere gjør også en nydelig versjon av “Here Comes The Sun” her. Vi kan markere femtiårsjubileum for Abbey Road, det er kommet et nytt bokssett og så videre. Slike popklassikere, forandrer de seg litt med årene eller er kunstverk statiske?
— Innspilt musikk er jernfilspon på bånd (som i dette tilfellet), og forandrer seg ikke uten fysisk inngripen. Musikk blir det først når det treffer våre øreganger og kommer inn hodet. Opplevelse av kunst er derfor subjektiv, og dermed hele tiden foranderlig. Men, det pussige er dog: jo mer av det faglige vi kan om en kunstform, jo fortere lærer vi mer. Dermed blir det lettere å tolke og bedømme kunst, hvis så er ønskelig.

Som trommis, har du noen synspunkter på Ringo Starrs trommestil?
— Mitt synspunkt på Ringo Starr er at han er en av musikkhistoriens beste og mest kreative trommeslagere. Jeg finner ingen grunn til å kommentere det ytterligere. Bortsett fra at han sannsynligvis er en grepa kar.

Låten “Halvor” har en artig bakgrunnshistorie, der et opptak av deg som spiller på din lille sønns xylofon danner basis for en ny låt. Er det slik at kunstnerisk inspirasjon og ideer kan hentes ned fra alle mulige steder?
— «Halvor» var en bit av «tapen» som Kristian hjalp meg med. Utgangspunktet var en femstavers xylofon som vi kjøpte i julegave. Vi tenkte at den ville ha en «normal» pentaton skala, men det hadde den altså ikke. De fem første tonene i «Halvor» er tonene slik de fysisk er plassert på stavene. Den tredje tonen går altså nedover, selv om staven blir kortere. Dette satte liksom fantasien min i sving. Jeg skrev ut noen ideer, og fikk Kristian til å hjelpe meg med å lage en regi på det.

En av de mer iltre låtene her heter “The Year of The Lemmings (That Ruined Everything)”. Lemenår er det lenge siden jeg har hørt noe om, det må være på grunn av Dagbladets vaklende stilling i kulturen. Hva var det som inspirerte den låta?
– Haha, det skulle tatt seg ut om Dagbladet hadde hatt en lemen på forsida i dag! Vi hadde et lemenår i Finnmark for noen år siden, 2008/9 eller deromkring. Det var ganske drøyt; jeg husker at i Kvalsund var det så mange overkjørte lemen at biler holdt på å skli av veien. Jeg og Laura (kona) snakket om dette en gang, hvorpå hun utbrøt at «det var det året som ødela alt». Oppdragelsen av hundene (Alaska huskyer) hennes gikk visst åt pipen, da de gikk helt bananas i sin jakt på lemen. Jeg synes det var et morsomt utsagn, og tenkte at jeg en gang skulle lage en låt med noe av dette i tittelen. Jeg prøvde å skissere opp en musikalsk dramaturgi; hundelek med hopp og sprett, heftig lemenjakt, kulminasjon og dovne/mette dyr og litt triste kirkeklokker. En gresk kritiker mente at han hørte noe kriminalfilm-aktig, og det er jo moro. «Ilter» er forresten et bra ord!

Muligens et noe ladet spørsmål, men vil du si at jazzmusikere som har sin base i Nord-Norge får nok oppmerksomhet i (jazz)norge for sitt arbeid? Hvor er det skoen eventuelt trykker?
— Sannelig om jeg vet. Nord-Norge har fostret utrolig mange bra musikere, men de fleste av dem flytter jo til Oslo/«Sørpå» etterhvert, og er absolutt med på å prege norsk jazz. Likevel; det finnes et miljø for jazz i nord, som ikke omtales. Knapt nok av Nord-Norske medier. Jeg synes at Jazznytt kunne tatt seg en Ottar Brox, og spurt «Hva skjer i Nord-Norge?» Man kunne besøkt oss som bor her, og miljøet rundt oss, og sett på hva vi forsøker å få til. Og, så kunne man eventuelt fulgt på, og undersøkt om undertittelen i Brox’ bok, som er «en studie i norsk utkantpolitikk», kunne anvendes til noe. Vi har forresten en ræva regjering, med enøyd blikk på sentralisering som det nye lynlimet. Med en kulturminister som gladelig bevilger en haug med penger til Granåsen, mens hun sier at hvis kulturbyen Bodø skal få ekstrabevilgninger, vil det gå utover resten av landsdelen. «Aill ska bidra, sjø!» Det er skammelig og dumt, selvfølgelig, men det er villet politikk. 

Samtidig har vi sett en nyorientering rundt samisk kultur der også jazzen inkluderes. Plutselig kan også angsten for eksotifisering komme inn, da. Og at alt skal handle om dét.
— Begrepet «samer/samene» har jo alltid vært eksotisk, på et vis, og var det for meg også. Et naturlig resultat av fornorskingsprosessen, som på mange måter ikke helt har stoppet. Her i Hammerfest er det fortsatt mye skam forbundet med det å være same, og det er så kjipt! Men, altså: i Tromsø ble en kar slått ned for ikke så lenge siden; voldsutøveren hadde lenge hatt lyst til å slå ned en same. Og, jeg har her i byen hørt at samer er «noe pakk»! På den positive siden blir det flere og flere som pynter seg med kofte på 17. mai. Det er vanskelig, det med joik og jazz. På samme måte som joik og World Music er vanskelig, og joik og popmusikk, for den sakens skyld. Man må nesten lese covere for å høre forskjell noen ganger! Og, lite nytt har skjedd i joik/jazz-skismaet siden Nils-Aslak Valkeapää, og det var vel egentlig et joik-med-jazzmusikere-prosjekt, ikke et jazz på Joika-prosjekt. Det hadde vært kult å hørt Ornette Coleman i et Joikolodics-album! Valkeapääs saxofonist Seppo Paakkunainen ville stilt nok stilt seg i første rekke for å kjøpe den plata, ville jeg tro. Selv har jeg ikke skamvett til å la være å prøve, men hittil har det blitt med forsøkene. I mellomtiden lar jeg meg inspirere av folk som Inga Juuso, Niko Valkeapää, Johan Sara jr og Leagus (med Herborg og Kristian). Man kan selvfølgelig også hevde at joik og jazz er kolonisering god som noe, men det tenker ikke jeg. Man bør dele med hverandre.

Det er i det hele tatt mye urolighet i kulturen for tiden. Og i verden forøvrig. Hvordan tror du det vil påvirke musikken?
— Det påvirker kunsten/musikken allerede, helt åpenbart. Og, sosiale medier er en del av greia. For å sette det på spissen: det er himla mye meningsløs framsnakking som ikke fører til noe, og det er altfor korte avstander, for eksempel mellom kritikere og musikere. Og mellom musikerne og institusjonene. Jeg husker at jeg en gang prøvde å takke Roald Helgheim fordi han hadde gitt meg god kritikk. Han begynte å snakke om noe annet, snudde seg vekk… han gadd ikke å høre på slikt, fordi han visste at en slik intimitet ville tråkke over ei grense, og det ville ikke være sunt. Nå har vi en ikke særlig verdifull «pleasingskultur», eller rævslikkingskultur om du vil, hvor folk konkurrerer om å være mest mulig ydmyke. Slikt må vi slutte med, synes jeg, for så å rette øynene mot de som nyter godt av denne frykten som gjennomsyrer alt, og som Solberg/Jensen/Listhaug/Grande/Ropstad og Fanden og hans oldemor profiterer på. Når man vet at institusjonene mer og mer befolkes av administratorer som tar avgjørelser som politikerne etterpå kan henvise til og skylde på, så er det viktig at kunstnere tar tak. All kunst er politisk, enten man vil eller ikke, og det bør man tenke over, og kanskje gjøre noe med.

Tekst Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

Moldejazz slipper jubileumsprogram

Artist in Recidence John Zorn samler 33 av verdens ledende impromusikere til to konserter, Ola Kvernberg presenterer ny Steamdome-musikk, Ellen Andrea Wang hyller Charlie Haden og John McLaughlin vender tilbake til den 60. utgaven av Moldejazz.

Meld deg på vårt nyhetsbrev