NTT: Kind of Røed

God pinse og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige helgemusikkavis om jazzen og omegnen – som nå er tilbake etter noen travle uker med magasininnspurt og røde dager! Now’s The Time, NTT eller Remsa blant venner, er naturligvis oppkalt etter en bebop-låt. Vi er riktignok ikke det første norske jazznettmagasinet som er det – da må dere hit – men jeg nevner det denne gangen fordi vi så sjelden faktisk poster en utgave av låta. Men siden Miles Davis fyller hundre år i den kommende uka, er det jo på sin plass å faktisk spille versjonen med Davis og Charlie Parker – noe av den første innspilte musikken hvor man kan høre at den unge trompetisten fra East St. Louis virkelig var inne på noe. Mot slutten av ukas remse finner dere også en tekst med diverse minner og tanker rundt, og om, Miles Davis.

Bursdagen hans var 26. mai, som er nå på tirsdag. Og om du er i Oslo, kan du for eksempel stikke innom bursdagsjam på Juret, der Iver Cardas (gitar), Philip Granly (piano), Eskild Okkenhaug (bass) og Dag Markhus (trommer) er jamkomp. Den observante leser vil legge merke til at ingen av dem spiller trompet – så her er det masser av rom å løpe i for unge og gamle musikanter. Lenger ned i remsa vil dere finne flere konsertforslag – det er eksamensfestivaltid rundt i det ganske land, hvilket byr på plenty av muligheter til å høre noe helt nytt, og dessuten er det flere festivaler denne helga.

Før vi setter i gang, har jeg lyst til å si to ord om trombonist og programskaper Morten Thomte, som døde denne uka. Vi traff hverandre gjennom lanseringen av en ny nettside for Torgrim Sollids musikalske livsprosjekt Søyr, og jeg gjorde et intervju med ham om det arbeidet – i tillegg til å prate om alle de interessante, avantgardistiske tingene han hadde skapt for NRK gjennom årene. Siden, da Jazznytt hadde et spesialnummer om Trombonen og vi skulle ha en rundebordssamtale om dette instrumentet, var jeg ikke i tvil om at Morten måtte inviteres til å prate med yngre kolleger (Øyvind Brække, Erik Johannessen, Emil Bø og Guro Kvåle) – for han var rett og slett så utrolig morsom, og interessant å prate med. Dette sitatet tenker jeg på én gang i uka, minst:

Det ble en lang og god trombonesamtale med mange bidrag, og siden folk snakket frem og tilbake, sendte jeg den samme utskriften av hele smæla til alle sammen når sitatsjekken skulle gjøres. Morten svarte hurtig – han hadde to små rettelser, syntes resten så greit ut. Men så begynte han å tenke høyt om hvordan saken skulle bli:

«Jeg vet heller ikke om det er et prinsipp at rekkefølgen i den samtalen du har på bånd skal være lik den på papiret? For hvis det kke er et prinsipp, kan du jo begynne hvor som helst? Og kanskje rammen da kommer av seg selv? Jeg gjorde det engang med episode 5 (av seks) av et radioteater jeg en gang instruerte. Den episoden fungerte ikke i manus og til slutt lagde jeg en overskrift på alle delene, klippet dem ut, kastet dem opp i luften og så hvor de landet. Det ble jo en en ganske tilfeldig struktur – men fruktbar! Og så jobbet jeg videre med det. Jeg hadde en slags rammefortelling i ‘nåtid’, men den var justerbar. Forfatteren har aldri sagt noe, så jeg antar han var fornøyd? Dette var før computeren ble allemannseie og det kan jo gjøres digitalt nå, men det var noe med det fysiske i å se alle bitene lande på skrivebordet og kunne skyve dem rundt? For. Det gjorde jeg jo. Jeg bare hadde frigjort meg fra ‘kronologiens åk’.»

Det syntes jeg var ganske stilig. Frigjøring fra «kronologiens åk», visst pokker!! Jeg har fått mange forskjellige svar på sitatsjekker – fra forsøk på total omskrivning av intervjuet til «ok» – men bare ett som har foreslått avantgardistiske redigeringsteknikker. Bare for et par uker siden, gikk jeg og tenkte på ham og at vi burde finne på et nytt påskudd for å snakke med ham, det kunne i grunnen være hva som helst. Sånn er livet. Hvil i fred, Morten Thomte.

***

Før vi går videre, er det også vår udelte glede å invitere til den fjerde utgaven av Jazznytt på Loftet, neste onsdag på Becco! Der kan dere møte fløytist Henriette Eilertsen, tegneserietegner og menneskekunst-aktivist Flu Hartberg, og vi lanserer også en fanzine/bladsingel som heter Standard Opplegg: Lille My. Mer info i eventet – det starter uansett klokka 18.00, det er gratis, baren er åpen og det er sommer og sol. De tre forrige JpL-utgavene har vært helt mega, så bli med, da vel!

Her er Albert Mangelsdorffs versjon av «Mood Indigo»:

 

***

Muntlig eksamen

Ja, ved alle jazz og omegn-utdanningsinstitusjoner er det for tiden eksamenskonserter. Se en oversikt over de fleste byer, med lenker, her.  

Alltid god stemning og fullt hus, som regel dyktige musikere og spennende konstellasjoner, litt høye skuldre men veldig blide etterpå. Noen konserter er i form av band som har rukket å sette seg. Noen musikere har allerede blitt kjent for den som er mye på konsert, noen har med seg eldre gjester, og plutselig dukker det opp noen eldre Master-studenter eller andre kjendiser som har fordypet seg i ett eller annet. Jazzlinjas konserter er sikkert alle på skyhøyt nivå, men her vi bor i Oslo er det også plenty å by på nærmeste uke, og det er det de andre stedene også. Kjipt å trekke ut studenter,  kanskje, men det er vel bankers å se multimusiker William G. Diller med Steely Dan-inspirert musikk, driftige Tilla Gaasø som er DJ og soul-artist men også jazzy singer/songwriter, Mathias Marstranders etablerte band Treverket (med Aksel Røed som vi har intervju med i dag – han har også sin egen konsert noen dager etter), og ikke minst soulvokalvennene våre i Elise Sløgedal og Miriam Namtero Kibakaya. Og det nye bekjentskapet i jazzfløytisten Kleer Suursild, som stiller med en kvintett der blant annet Amund Stenøien dukker opp med sin gode vibrafon. Russen har nylig endret sitt oppsett med feiring og eksamen i mai – please ikke la disse kommende musikalske livredderne gjøre det samme. Vi trenger høy lyd fra dem i sentrum!

***

Nes Odd Tangen

Ja, det er festival ute på den magiske halvö også. Kanskje ikke så rart — det er et svært inspirerende sted. Ganske alternativt, absolutt kreativt og kunstnerisk, samt landlig og bygde-aktig også, når man tenker seg om. De har en kul jazzklubb med bra booking, og usedvanlig mange jazzmusikere boendes – flere av dem også forholdsvis nylig. Nesodden Jazzfestival bruker hovedsakelig artister med en eller annen tilknytning til lokalkulturen. Det var helt strålende og naturskjønt sist, med mye god musikk.

Under blomstrende epletrær i 2024. Foto: Camilla Slaattun

I kveld er det lansering av Lokalt Piano, den nye plata til tangentspiller, prorektor og fantasifulle Morten Qvenild. På Galleri Vanntårnet er det  utstilling med Margareta Bergmann og Katinka Goldberg. Lørdag ser bra ut: på svært idylliske Nesoddtangen gård er det konserter med Madmax (lokalt medlem), Gard Nilssen Acoustic Unity (lokalt medlem) og POING (lokalt medlem) vs Hekate som fremfører a-ha-klassikeren Hunting High and Low på vranga. På Signalen (der der var et minneverdig mislykket Snoop Dogg-nachspiel for en del år tilbake en søndag i regn og da hovedpersonen ankom sent fordi han insisterte på limo rundt i stedet for hurtigbåt over) er det natt-jam med Anders Hjemmen, Henrik Haugen og Frederik Villmow. Søndag er det barnas dag på gården, med folk fra Kanaan til Karoline Wallace. Om du ikke bor der er det verdens enkleste tur over med båten – en liten ferie i seg selv, det.

 

 

Trippel Aksel

Aksel Røed. Foto: Thor Egil Leirtrø

En saksofonist jeg er skikkelig glad i, men dessverre ikke får hørt altfor mange ganger, derimot ofte i Bergen og på Voss, er den mjuke kjempen Aksel Øvreås Røed. Han er aktiv om dagen (også), deriblant i platebutikkene med en strøken LP kalt Red Nose Hymn, utgitt under navnet Røed Quartet. Det er kvalitetsbevisste Sauajazz som står bak, og bak den virkelig godtlydende jazzen finner vi i tillegg brorsan Lyder Røed på trompet-instrumenter, Ola Høyer på kontrabass, og svenske Cornelia Nilsson på trommer. Det er da man tar opp hornet og sier hei.

Grattis med herlig album. Men hva i alle dager menes med tittelen?
— Da jeg lagde låten tenkte jeg at dette var noe som en gammel og full jazzgubbe på brun pub kunne likt, eller noe sånt? Det hender jo at noen som blir litt for lenge på skjenkestedet opparbeider seg visse fysiske forandringer over tid. Gjerne en litt rød nese. Min ex-romkamerat og tilhørende flotte fyr, Arne Martin Nybo, som har mixet og mastret, mente den burde hete «Viser for rødvinsneser». Jeg er happy med valget vi tok og bruker det kanskje mest for å minne meg på at det er ålreit å jogge en gang i blant…

Er dette brødrenes band eller ditt band? Og hvor plasserer vi Lyders kvintett?
— Vi gikk mange runder med bandnavn faktisk. Aksel Røed Trio, Lyder Røed Quintet eksisterer allerede. Kvartett var ledig, og jeg tenkte jeg skulle ha Aksel foran, men hvordan i all verdens navn og rike kunne jeg forsvare det når Lyder hadde skrevet showstopper-låten «Fanfare For Judee». Dessuten høres Røed Quartet mer kontinentalt ut. Bortsett fra Ø’en da. Det er utvilsomt brødrenes band, men yngstemann tar seg av logistikk og så videre – meg der altså.

Aksel Røed. Foto:

Når oppdaget du og Lyder at dere hadde en utsøkt unis. Og hvordan ble instrumentene fordelt?
— Vil tro vi oppdaget det en julaften for 15 år siden, kanskje? Neida, det var vel rundt min første plate, Other Aspects, tror jeg. Lyder hadde vært litt sjokkert over at jeg kunne velge Griegakademiet over NMH, så vi holdt på med hvert vårt på hver vår side av fjellene i mange år, men jeg måtte ha Lyder med på første plate. En håndsrekning, kanskje. Venner igjen?! Siden har vi hatt mye med hverandre å gjøre. Lyder er jo litt eldre enn meg, så han fikk æren av å velge instrument først i korpset. Jeg hadde vel tenkt å ta kornett jeg også, etter far, men min mor kom med en liten kødden kommentar om hvor lei seg hun var for at ingen skulle velge saksofon som hun hadde spilt som ungdom. Jeg tok det på største alvor og skreiv saksofon på slippen til korpset. 

Du nevnte en skikkelig knall låt på platen. Hvem er egentlig Judee?
— Judee er rett og slett Judee Sill. En felles favoritt av oss. Jeg husker en påskeferie på Reimegrend i vossetraktene, etter en Vossajazz antagelig. Meg og Ludde var i en sanseløs akevittrus etter at resten av familien hadde lagt seg, og Lyder kommer med en klassisk «har du hørt?!?» Det var Heartfood-platen, med låten «The Kiss». Jeg fikk kjøpt platen på eBay samme kveld med det vi hadde av edge-nett. Kostet litt mer enn en pakke sennep, men angrer pent lite på det. 

Ola Høyer kjenner vi godt, men den svenske stjerna Cornelia Nilsson hører vi ikke så ofte her til lands. Fortell litt om henne og hvordan det er å spelle med hon? Velg gjerne en låt eller to om du har.
— Cornelia er helt enestående. Jeg så mye på Mathias Landeus trio på YouTube da jeg gikk på VGS, og for et par år siden dukket den samme videoen opp i feeden min. Det var jo litt artig gjenhør, tenkte jeg, og ble som vanlig inspirert av spillet hennes. Jeg fikk summet meg til å sende en melding for å høre om hun ville spille ad-hoc på Tedansfestivalen i ’24, det var samme år som den sinnsykt fete platen hennes Where Do You Go? kom ut, med blant andre Aaron Parks. Jeg er så glad for at hun sa ja til meg før hun begynte å turnere mye med Parks, hehe. Hun spiller vilt drivende. Trommene låter veldig trommer, liksom? Ekte. Litt som om Brian Blade og Jon Christensen hadde hatt et love child. 

 

Jeg hørte platen og tenkte: dette kanskje drømmejazzen din?
— Det er jo litt rart å si, men veldig deilig å si også, at dette er min drømmejazz. Det har kanskje løsnet litt nå. Sammen med bandet mitt Død Sjø, som jeg nå har fått LP-platene til, og gir ut to dager før min mastereksamenskonsert 31. mai på Victoria, hehe. Kom, kom. De to er slags drømmejazzband. Minnes at du var nervøs da jeg dro frem barrien, men håper det gjort smakfullt. I hvert fall på platen.

Godt å høre. Jeg er kanskje lettskremt. Oppdaget noen unge eller gamle saxere i det siste, forresten?
— Gode saxere er det jo helt vanvittig mange av. Så det blir vanskelig å velge neste. Jeg er litt late to the party, men Josh Johnson har jeg fått sansen for. Han var med å spille og prodde på Meshell Ndegeocello’s The Omnichord Realbook. Veldig fint spill. Ellers er jeg enkel, da. Gi meg Chris Cheek, Mark Turner, David Ware, Albert Ayler og så videre. Også Ask Morris da, vi bodde sammen litte granne forrige sommer. Chill dude og en helt insane saksofonist. 

Yess! Det er jo bevegelse med The Red Barn også. Hva skjer?
— Endelig mer musikk fra Red Barn, ja! Denne gang med Bjørn Tomren. Vi slepper singel i dag, faktisk! Veldig gøy. Det er et veldig deilig band å jobbe med. Bjørn har jo et helt fantastisk musikalsk univers oppi toppen, og guttene spiller utsøkt. Strøken gjeng! Kom å se på Nattjazzen, i Røkeriet lørdag 30!

Apropos, hva ser du fram til på Nattjazz?
— Åh, så mye bra på verdens fineste festival. Bit20 og Erlend Apneseth. Jeg kan ikke være noe sted hvor Even Hermansen speller og IKKE høre han, så Bushman’s Revenge må nevnes. Samora Pinderhughes og Diket kanskje? Er ikke det en bra liten liste da? Skal jo selvsagt på alt hele tiden.

Og ellers i livet?
— Skal ut på veien med Vamp i sommer. Gleder meg til å se Norge. Jeg er die-hard Odin Staveland-fan, så det blir dødsbra.  Mye å se frem til med Død Sjø, Knut Kristiansen, kvintetten til Lyder og så videre. Gleder meg kanskje mest til å få et par uker på hytten, og generelt bare fortsette som jeg holder på.

Det synes jeg at du skal gjøre. God helg og sånn!

***

Så trekker vi pusten

«Barnedåp i Tanum kirke» av Harriet Backer. Foto: Nasjonalmuseet/Børre Høstland

Det er festivaler overalt, på sletter, til fjells, i mørke klubber og langs elver. Og i ganske mange kirker. Men det er ikke alle som kan by på åstedet for et av norsk malerkunsts største mesterverk, nemlig Harriet Backers «Barnedåp i Tanum kirke». Hun har også flere motiver herfra. Og kirkens faste kantor, mesterpianist Tord Gustavsen, er også ansvarlig for festivalen Dype åndedrag som åpner i kveld og varer til og med mandag – det er pinse, så klart. Meditasjonsmusikk av svært forskjellig slag står på programmet. Det er åndelig, sanselig og poetisk – men samtidig med mat for de små grå og med mange spennende musikere, som Andrea Giordano Ensemble, Tuva Syvertsen, Egil Kalman folkemusikk på modulærsynth, Harpreet Bansal med flere. Se nyttig informasjon her.  

***

Tre eksempler på ny musikk

Det er jo navnet på en historisk og dagsaktuell viktig forening, men det er sannelig og noe det er mye av hver dag og hver helg, og i alle fall nå. Røed Quartet kan man lese om andre steder, men i tillegg må vi rette oppmerksomhet mot noen nye titler som treffer midt i blinken på Luke Littler-stil. Vi kommer sikkert nærmere tilbake til disse platene og artistene sendere, men som et utslag av public service skal de herved nevnes og anbefales.

Leah Engevold. Foto: Kristina Fransson

Først og fremst er det oppfølgerplate fra bandet Leah, som blant annet inneholder remsefavoritter som trompetist med mere Kristina Fransson og trombonens redningsmann Emil Bø. Men først og fremst låtskriver, sanger og keytarist Leah Engevold. Deres soul-liknende toner med jazz og litt rar pop i bånn har gjennomgått en slags modningsprosess på albumet OK. Hør den nydelige sangen «Boomerang» som et bevis på at de har fått seg kjøtt på beina. Lanseringsparty på Kunstnernes’ på lørdag – fett å se disse foran Vanessa Bairds veggfantasier.

Den meget spreke trioen 3 Days of Maceration, hvis navn har noe å gjøre med champagneproduksjon tror vi – sjekk eventuelt «Spontaneous Fermentation» for andre argumenter, består av tre helt knall musikere sammen. Henrik Sandstad Dalen på bass, Ole Mofjell på trommer og Martin Myhre Olsen på treblås. Forrige album presenterte deres smarte, tette og rykende tolkninger av høy gullalder-jazz fra sambandsstatene, nå lager de på Harvest Blues eget norsk materiale av samma høye standard. Sjølberget jazz!

Og så har vi ekstra høy kvalitet fra bassist Trygve Waldemar Fiske fra Frei. Han er blitt en voksen og vellykket jazzmusiker, men har aldri lagt skjul på sin fandom for Håvard Wiik og Atomic. Da er det fint at han har med seg den nevnte pianisten samt Sveriges saxsuperhelt Fredrik Ljungkvist, og den svært solide Erik Nylander på trommer. Bandet heter fortsatt Waldemar 4, albumet heter Mystiske nr. 10 – sjekk ut åpningslåten og se om du kjenner den igjen. Første helga i juni er det gig på Herr Nilsen. Dette veit vi at blir bra.

 

***

Åtte flotte: Martin Miguel Almagro Tonne

Martin Miguel Almagro Tonne er supergitarist og tidvis skribent i Jazznytt. Han spiller blant annet med bandet Kalle, og markerer tiårsjubileum for hjertebandet Pom Poko på Parkteatret til høsten, nærmere bestemt 28. august. For å få liv i ham igjen, ba vi ham velge ut åtte plater han brenner for nå, nye som gamle. Bra for deg som er nysgjerrig på intrikat, moderne musikk i flere omegner.

Håvard Aufles
Physical Vibes
(Pluritone)
En perle bestående av et velkuratert utvalg øyeblikk fra Håvards uendelige strøm av gøye lyder og fine innfall.

Nervous Cop
Nervous Cop 
(5 Rue Christine)
Skjellsettende energibunt av en plate fra 2003 med noen av favorittmusikerne mine. Kommer alltid tilbake til denne!

Don Caballero
American Don
(Touch & Go)
Math rock/postpunk/postrock med medlemmer fra det som senere skulle bli Battles. Nylig kommet i deluxe-utgave, men fantastisk plate også i vanlig utgave.

Giant Claw
Soft Channel
(Orange Milk Records)
Virtuos ASMR-elektronika! Anbefales å sjekke ut liveklipp med Giant Claw hvor han spiller musikken kun ved hjelp av en trommepad. I en tid hvor det å lage musikk på dataen egentlig er veldig lett er det deilig med noe datamusikk som høres ekstremt krevende ut å lage.

My New Band Believe
My New Band Believe
(Rough Trade)
Det nye bandet til eks-Black Midi-bassist Cameron Picton er en slags veldig omfattende progfolk-feberdrøm. Veldig kult til tider og noen ganger litt irriterende, men uansett veldig gøy å høre på.

Piss
Three Demos
(The state51 Conspiracy)
Et friflytende hardcore pønkeband fra Canada. Som navnet tilsier ganske rått, med stream-of-conciousness-aktig snakke-/skrikevokal og noen av de groveste riffene jeg har hørt på lenge.

Henriette Eilertsen Trio
Moder
(Motvind)
Forfriskende konkret og flytende musikk spilt med beina godt planta i bakken. Selvfølgelig fantastisk fløytespill, men kompet (Øystein Aarnes Vik på trommer og Joel Ring på cello) fortjener å trekkes fram som helt top notch.

Stereolab
Dots and Loops
(Duophonic)
Jeg var sikkert veldig treig til å få sjekka ut dette bandet, men da jeg til slutt gjorde det forstod jeg endelig hvem Jaga Jazzist hadde lytta til på slutten av 90-tallet. Florlette, utadvendte og kompliserte greier jobber sammen for å skape noe helt eget som i hvert fall jeg får veldig god feeling av.

***

Diverse uttak fra minnebanken i forbindelse med Miles Davis-året 2026

Uferdig bilde av Miles Davis, malt av Ingrid Reime en gang på starten av 2000-tallet.

Jeg skal skrive litt om Miles Dewey Davis III (1926-1991-2026). 

En gang fikk jeg et maleri av ham. Altså – maleriet forestilte ham. Det var malt av en skolekamerat, som jeg fremdeles er venn med. Hun er god til å tegne, male, lage små gjenstander med ståltråd, klippe ting i biter og lime dem sammen igjen, alt sånn. Det var basert på et fotografi som jeg tror hun hadde sett i heftet til en av de utallige nyutgivelsene som er kommet av Kind of Blue (1959), så det må være fra slutten av femtitallet en gang. Miles Davis har ryggen til kameraet, og tusler avgårde. Han har mørke bukser og lys skjorte, og hodet er fremoverbøyd. Hun ble aldri ferdig med bildet, det var vel noe annet som fanget interessen hennes, så jeg kunne like gjerne få det, sa hun. Noen ganger har jeg innbilt meg at det er åpenbart hvem det forestiller – det er jo Miles, liksom. Andre ganger har det vært like åpenbart at dette bare er et bilde av en kis, på vandring inn i et tomt og litt skittent lerret. Jeg sendte et fotografi av maleriet til noen venner som ikke har sett det før, bare for å sjekke om de fikk noen assosiasjoner, uten å si noe om hvem det var. Den ene svarte faktisk Bill Evans – slett ikke verst, når alt kom til alt. Han hadde nettopp lyttet begeistret til P2s formidable seks timer lange sending om Davis, så han er i en bejazzet sone for tiden.

Den andre svarte at det så ut som en “nederlagsdømt politiker”. Jeg har hørt verre gjetninger enn det også. Følelsen jeg noen ganger får, av at også dette er en så umiskjennelig positur at folk som vet hvordan han så ut og bevegde seg kan skjønne hvem det er bare de kaster et blikk på lerretet, forteller vel kanskje noe om måten ikoniske kulturelle skikkelser liksom soper til seg alt som ligger rundt dem, som om de er gigantiske magneter og alle assosiasjonene vi har er jernspon. Da kan selv helt vanlige ting, som å gå bortover en sti, bli typisk han eller henne. Jeg husker et gammelt blindebukk-intervju med Petter Wettre i Jazznytt, hvor han gjenfortalte en historie Herbie Hancock hadde kommet med, om at Miles Davis en gang sa don’t play the butter notes til ham mens de spilte. Hancock var ikke en gang sikker på om det var det Davis hadde sagt – kan ikke butter, sagt med den skimrende hviskingen til Davis i en anstrengt lyttersituasjon, også være bottom, for eksempel? Eller et helt annet ord? Hancock hadde knadd stor mening ut av dette utsagnet, han hadde spilt mindre mettede akkorder, utelatt ting som tidligere hadde skjedd på autopilot. Og Wettre, som nok er glad i å avromantisere yrket sitt, mente at dette var et godt eksempel på hvordan alt liksom blir visdomsord om du først blir sett på som en vismann. Selv helt hverdagslige gester og beskjeder. 

En annen gang, spurte den samme skolekameraten meg om jeg ikke savnet å høre musikk for første gang. Jeg skjønte ikke hva hun mente – jeg følte jeg hørte ny musikk flere ganger i uka på dette tidspunktet. En gang på denne tiden, da jeg gikk av Nationaltheatret på vei til skolen, møtte jeg en kar som hadde gått i tredje da jeg gikk i første, og som nå jobba heltid på Platekompaniet-filialen som lå i Klingenberggata. Han tok av seg øretelefonene og fortalte opprømt at han hørte på den neste til Radiohead, og at jeg, om jeg hadde tid i løpet av dagen, kunne komme innom lytterdisken og få høre jeg også. Dermed skulket jeg en time eller to og hørte Kid A for første gang – så enkelt var det å høre musikk for første gang. 

Men hun svarte, nei, Filip, det jeg mener er: Har du noen gang savnet å høre musikk du kjenner ut og inn for første gang? Du liker jo Beatles, for eksempel (det gjorde jeg). Hva om du kunne ta et av favorittalbumene av dem – la oss si Rubber Soul. Og så kunne du gått til den platedisken og bedt dem om å sette det på for aller første gang? Sånn ja, svarte jeg. Jo, det hørtes gildt ut. Det hørtes faktisk ut som en opplevelse man kunne tatt ganske mye penger for. Som om dette minneslettebyrået plottet i Evig solskinn i et plettfritt sinn dreier seg rundt, hadde startet en eksklusiv platebar i stedet. Deep listening? Prøv clean listening! Og slik tenkte jeg en av de mest vanlige tankene som kan oppstå i forbindelse med tid og opplevelsen av musikk for første gang. Selvsagt vil vi savne det, og selvsagt skulle jeg også etter hvert, som folk gjør, havne i den første musikklivskrisen, der man kjenner på at the first cut is the deepest, og at det er vanskeligere og vanskeligere å bli ordentlig forbløffet igjen. Senere skjønte jeg også at det rett og slett er feil, men det er en annen sak. Musikk er sånn. Det er opplevelser av den som kun kan oppstå i den eller den livsfasen. Når du er 16-17 år gammel, som jeg var på den tiden alt dette skjedde, er det for eksempel vanskelig å få opplevelsen av å høre på et stykke musikk du kjenner godt, for første gang på ti-femten år. Sånn som jeg kan nå. Nå kan jeg gjøre det hver dag. Ta Spacehog, for eksempel. Jeg kan sitte rett opp og ned på kontoret mitt, og tenke Spacehog, ja. Hva faen skjedde med Spacehog? En gang i tiden hørte jeg på “In the meantime” av Spacehog. Sånn er ikke livet mitt lenger. Jeg husker den hadde en bouncy, fin McCartneysk basslinje, og et flott wooooohooooo-hook. Lurer på hvordan det låter i dag. Og så kan jeg for eksempel taste meg inn på en nettbrowser, finne et sted der ubegrensede mengder musikk tilbys, og så kan jeg skrive”Spacehog” i søkefeltet, og så kan jeg høre på Spacehog. Det kunne jeg ikke på den tiden. Jeg kunne høre Kid A for aller første gang i midttimen – men jeg kunne ikke høre på Spacehog for første gang på femten år (og hvem skal egentlig dømme her, og si at det ene er bedre enn det andre?) 

Selv om det er umulig å høre musikken man vokste opp med for første gang en gang til, byr livet på andre musikalske førsteopplevelser. Første gang man hører musikk når man er beruset, for eksempel. Første gang jeg hørte en innspilling som jeg husket som at den låt gigantisk, en lydscenografi som strakk seg hundrevis av meter innover i øregangene, men som nå liksom bare låt fislete, som et dynetrekk spent opp mellom to pinnestoler. Nå vil dere få ødelagt musikklytting for alltid, sa teknikeren som mikset en av de første låtene til bandet mitt. Litt spøkefullt, men han mente det også – det er nok vanskelig å gå gjennom nedbrytningen og gjenoppbyggingen av en låt, uten å ende opp med å høre på miksen når du lytter til andre ting. Første gang du opplever at en låt helt skifter mening – på grunn av en rystende livshendelse, at noe skjer med artisten, eller at du hører hva de egentlig synger for første gang etter å ha lyttet frem en annen tekst i årevis. Ja, det er lett å savne de sterkeste førsteinntrykkene – men samtidig mistenker jeg at det ville vært noe klaustrofobisk, og monotont, om jeg fremdeles skulle hørt på musikk på den måten jeg gjorde da jeg var ti. Hvor alle disse låtene liksom var ulike, ugjennomtrengelige lydfasonger – jeg skilte ikke instrumentene eller stemmene fra hverandre, og jeg tenkte ikke på hvordan en låt eller et album kanskje kunne ha noe med et annet å gjøre – hvordan inspirasjon, sjanger og tid bandt ting sammen. Stadig går det an å lese folk som mener at “analyse” forringer den musikalske opplevelsen, og det kan selvsagt skje. Men det kan også være frihet, og nytelse, i å begynne å skille alle disse tingene fra hverandre og knytte dem sammen på nye måter. Jeg ser på musikk som det nærmeste menneskeheten har kommet å lage en fungerende tidsmaskin.

Maskinen kan bevege seg flere veier. Det kan borre innover i øyeblikket, ubegripelig nært, til du oppdager alt det som kan finnes av lyder og tanker og gnister og sammenhenger, bare i et par helt vanlige sekunder. En helt usannsynlig rikdom. Maskinen kan også bevege seg utover – en låt eller et album du blir glad i, setter usynlige vannmerker når det blir spilt, skaper et spor mellom ulike øyeblikk i livet ditt hvor du har spilt den, stoppesteder i et T-banenettverk. Alle som har sett filmer med tidsmaskiner vil naturligvis også vite at du kan risikere å påvirke fortiden og fremtiden ved å foreta disse reisene. Vær varsom! Om du hører noe du elsker til “feil” tid, kan musikken endre seg for alltid. Adagioen fra Sketches of Spain pleide å minne meg om seige, stekende sommerdager i et tomt Oslo og på Hurum-landet, på slutten av nittitallet. Nå for tiden minner den meg om en slags bisettelse – eller kistestund, eller hva man skal kalle det – av han som spilte Sketches slik at jeg kunne høre, det vil si faren min. I det lille, tapre kapellet med glassmurstein og palliativ abstrakt kunst på veggene, oppe på Ullevål Sykehus, i et januarskittent 2020-talls Oslo. Jeg har støtt på denne musikken et par ganger siden, for Sketches of Spain er et sånn album man kan støte på overraskende ofte, uten å tenke på det. Åpningen, med de klaprende kastanjettene og kriblingen på harpen, den første frasen spilt av fløyter og messing, før Davis kommer inn – er det til det rommet, og den årstiden, denne velkjente lyden skal ta meg nå? Det var da som svarte. Heldigvis fungerer tidsmaskinen fremdeles. 

***

Tut-tut

Pussig nok husker jeg første gang jeg hørte noen si navnet Miles Davis til meg. Det var hjemme hos en klassekamerat på barneskolen. Han var en sånn som hadde litt andre ting hjemme, jeg får en smak av eksotisk kaneltyggegummi fra Amerika når jeg tenker på ham. Kontrollene til spillkonsollen hans var trådløse. Jeg husker familien hans var i Hong Kong i en periode. Faren hans reiste mye, jeg aner ikke hva slags bransje han jobbet i, men jeg husker at han var en munter voksenperson som allikevel ikke var blant de “morsomme foreldrene”, litt distansert. Han gikk i lyseblå og lakserosa skjorter, og han minnet meg om en litt kompakt utgave av pappaen til Kevin i Alene Hjemme. Om klassekameraten min, kan jeg også nevne at han scoret det mest spektakulære selvmålet jeg noen gang har sett med egne øyne, rett etter avspark i en syverkamp på Frigg-feltet. Nok om det. 

Denne ettermiddagen, var faren til klassekameraten hjemme mens vi var besøk, og satt og spilte Street Fighter. Vinneren sto, og det var en av oss som spilte med Guile og hadde lært seg den feigingstrategien med å krype nedi et hjørne og feie gølvet med fiendene som kom for nær. Faren skrudde opp volumet inne på stuen, slo opp døren og danset liksom inn i rommet mens han spilte lufttrompet. Vet dere hvem dette er, spurte han. Jeg visste ikke, men jeg kjente det igjen, visste det var noe musikk som også hadde stått på hjemme. Han spilte videre på lufttrompeten sin mens vi prøvde å gjette. Det tok ikke så lang tid, vi hadde jo hørt om to trompetister på deling – Ole Edvard Antonsen og Louis Armstrong. Men det var ingen av dem. Dette er MILES DAVIS, ropte faren begeistret, og så svinset han ut av rommet igjen. 

Det er vel første gangen jeg har vært klar over at jeg lyttet til platen som heter Kind of Blue. Den sto i hyllen hjemme, i litt rar utgave. Da den utkom som del av utgivelsesserien Columbia Jazz Masterpieces i 1986, hadde noen byttet ut originalbildet på omslaget, et nærbilde av Davis iført dress, med et annet og åpenbart seinere livebilde av ham, et uskarpt fotografi der han står i en spraglete, kanskje glinsete skjorte, tilbakelent mens han holder harmonmuten i trompetmunningen. Jeg aner ikke hvorfor noen trodde at det var en god idé, men åttitallet var en rar tid og dette var i CD-formatets barndom, kanskje de trodde at omslaget måtte være nytt – og at det var mer forståelig om denne på det tidspunktet 27 år gamle plata hadde et cover som lignet mer på den utgaven av Miles Davis som på det tidspunktet fremdeles turnerte land og strand og spilte konserter. For min egen del var resultatet forutsigbart nok at det ble, og forble, dette som var det mentale bildet av Kind of Blue. Akkurat som når man hører en cover (f.eks. Bjelleklangs “Heavy Evy”) før man hører originalversjonen av samme sang (f.eks. Led Zeppelins “Whole Lotta Love”) og hjernen simpelthen nekter å godta at årsakssammenhengen er motsatt. Når jeg senere så nye reutgivelser i butikkhylla, trodde jeg de hadde funnet på et nytt omslag, det så ikke riktig ut. Men det slår meg også at Kind of Blue kanskje ikke har det aller mest ikoniske Miles Davis-plateomslaget. For all del, det er fint – men det er så mange andre slående motiver i den katalogen. Mannen i den grønne skjorten på Milestones, Frances Davis på Someday My Prince Will Come, måten Sketches of Spain og Bitches Brew ser ut som musikken inni, gatetegningene til Corcky McCoy på On the Corner og In Concert – for ikke å snakke om Irving Penn-fotografiet som pryder jazzens svar på Def Leppards Hysteria, Tutu fra 1986, der man kommer tettere på trompetistens ansikt, omgitt av mørke, enn man har gjort på noe cover tidligere. 

Forgapt i fortapt kvintett

Tankestrømmen er allerede full av disse CD-ene, så jeg kan like gjerne fortsette med å nevne at plater som ble kjøpt inn samtidig hadde en tendens til å bli flettet sammen i fantasien min også i ettertid. En sommer var jeg for eksempel på den samme Platekompaniet-fillialen der jeg hørte Kid A for første gang. Da kjøpte jeg Nick Drakes Bryter Layter og David Lee Roths Eat’em and Smile. Så hver gang jeg hører på “Shyboy” – som for å sitere en gammel venn etter husken, høres ut som om David Lee Roth står i et helikopter med en bazooka og raider Pablo Escobars narko-compound i Colombia, mens han synger en låt om at han egentlig er ganske sjenert – får jeg også lyst til å høre på “At the Chime of a City Block”, og omvendt. 

En annen gang hadde jeg kick på Dave Holland etter å ha hørt Conference of the Birds i fillebiter. Jeg hadde god råd, nettopp fått lønn, så jeg plukket opp Extended Play, ECM-dobbeltplata med et fantastisk konsertopptak av kvintetten hans fra Birdland i 2001. Så snuste jeg litt til rundt i hyllene, og fant en dobbel live-plate der han spilte bass. Den het Live at the Fillmore East, March 7, 1970: It’s About That Time, og hadde også kommet ut ganske nylig. I tillegg til Dave Holland på bass, hører man Jack DeJohnette på trommer, Chick Corea på keyboard, Airto Moreira på perkusjon, Wayne Shorter på saksofon og Miles Davis på trompet. Jeg tenkte, hvorfor ikke, og la den i bunken. På dette tidspunktet hadde jeg ennå ikke blitt helt venn med elektrisk Miles (1968-75). Den første store biten av eplet hadde vært Bitches Brew, og det var et eller annet med de gigantiske lydlige gallerirommene som den plata inneholdt som jeg rett og slett ikke fant meg til rette i. Jeg kan ikke si det på noen annen måte enn at Bitches Brew liksom ikke låt, eller bevegde seg, som jeg trodde den skulle gjøre. Og jeg har vel senere kommet fram til at elektrisk Miles (1968-75) er en av disse greiene hvor veien inn, den første plata man bør lytte til, er langt fra innlysende. For noen vil det være den smellvakre, mørkt glinsende lydkatedralen på In a Silent Way. For andre vil det være måten Davis selv setter albuen rett i orgelets tangenter på ondskapsfulle “Rated X” fra Get Up With It, eller groovet på “Black Satin” fra On the Corner, som åpner den ene kontrafaktiske musikkhistoriske døren etter den andre. Det kan også være den jordnære rockefølelsen på Jack Johnson, eller det kan være et av utallige outtakes som har kommet ut siden, på samleplater og i bokssett. Siden jeg allerede har nevnt Radioheads Kid A, og jeg har lest et sted at de lyttet en god del til Miles Davis på denne tiden, går det for eksempel an å se for seg at folk som hørte mye på den plata ville dratt kjensel på den merkelige møbius-stripe-aktige stemningen i en låt som “Konda”:

Det finnes utallige veier inn. For meg ble det uansett Live at the Fillmore East, March 7, 1970: It’s About That Time. Jeg visste rett og slett ikke at musikken hans var sånn også i denne perioden – fortettet, fresende, som å se et godstog forgjeves prøve å bremse mens gnistene står til alle kanter. Jeg visste ikke at Holland/DeJohnette/Corea gikk så totalt amok som de gjør, omgitt av Moreiras haglskurer av perkusjon, på hver eneste låt. Det var en oppvarmingsjobb for Neil Young og Steve Miller Band på Fillmore East. Davis kunne kanskje tolerere å spille før Neil Young, men Steve Miller omtalte han mange år senere, i den tidvis nokså sjikanøse selvbiografien Miles, som en “Non Playing Motherfucker”. Det var også Shorters siste konsert med Davis – spillet hans er ustoppelig. Bandet ble hetende The Lost Quintet – av den enkle grunn at de aldri gikk i studio og spilte inn en kvintettplate, dette var livebandet han holdt seg med i perioden der vanlige jazzutgivelser ble til Directions in music by Miles Davis. I selvbiografien sa Miles Davis: “Man, I wish this band had been recorded live because it was really a bad motherfucker (…) Columbia missed out on the whole fucking thing”. 

Det er blitt grundig rettet opp i ettertid – en lang rekke liveopptak har fått offisielle utgivelser – både hvordan de låt i 1969, da Holland spilte kontrabass og de fremdeles fremførte låter Davis hadde holdt seg med tilbake til slutten av femtitallet, bare med ringmodulert rhodes i stedet for flygel, og hvordan de låt i 1970, da Holland hadde byttet til el-bass og Bitches Brew-materialet utgjorde kjernen i setlisten. Og selv om det fint går an å ha interessante samtaler om alle fasene av karrieren til Miles Davis, hver eneste besetning, ender jeg ofte opp med å prate om Lost Quintet. Det er et så flott navn – og det er noe med hvordan musikken liksom har et bein i alle leirer. Den springer ut fra, og peker tilbake, mot den utrolige sekstitalls-kvintetten. Og den peker fram mot syrefunk-ensemblene som kretset rundt den bunnsolide bassisten Michael Henderson, og som oppsto like etter. Første gang jeg hørte It’s About that Time, fremsto den monolittisk og ukuelig, det var som om man kunne høre på hvilket som helst tre minutters strekk og bli stappmett. Forrige gang jeg hørte gjennom hele, tidligere i år sammen med en kompis, var den annerledes – full av steder, både rolige og sprelske, av den typen Davis/Shorter/Hancock/Carter/Williams hadde vært så gode å finne på et livealbum som Plugged Nickel. Men musikken peker naturligvis også ut, mot all den frie musikken Davis i mange intervjuer var en uttalt kritiker av, mot den avantgardistiske loft-scenen skulle oppstå i New York utpå 70-tallet… og mot psych, kraut og proto-punk. Da jeg leste den Please Kill Me, fortellingen om punkens fødsel fortalt av folka som både spilte og var en del av miljøene, var jeg ikke det minste overrasket over anekdoten om at Miles Davis på et tidspunkt hadde møtt Iggy & The Stooges, snorta kokain med dem, at han likte dem og sa de hadde energi. Mange har brukt mye tid på å spekulere rundt hva som hadde skjedd om Miles Davis og Jimi Hendrix faktisk hadde endt opp i band sammen. Skit nå i det – det er bare å høre Pete Cosey og andres spill på plater som Dark Magus, Agharta og Pangaea, så har man omtrent svaret. Jeg er mye mer interessert i å fundere rundt hvordan det hadde hørtes ut om Iggy var med som vokalist i The Lost Quintet. Det er vel kanskje det den musikken lærte meg – nødvendigheten av å tenke kontrafaktisk, eller i det minste å foreta sine egne koblinger i musikken, selv om de skulle bryte med vedtatt rekkefølge og definisjoner. Om noe låter som punk, kan det godt være punk. Og om noe låter som jazz, kan det godt være det. Se også: Fuglesang, gatelarm, jordskjelv og vindens sus, kaos, orden etc. Om noe stygt blir vakkert og noe vakkert blir stygt, så er det kanskje sånn også. The Lost Quintet engasjerer så sterkt fordi den, kanskje mer enn noen annen fase av kunstnerskapet hans, forteller oss at masse ting som var gjengse oppfatninger og klisjeer om musikken til Miles Davis ikke helt holder vann. Historien er ikke ferdigskrevet. 

***

Hva skuffelsen til to rabiate kritikere lærte meg om Miles Davis

Jeg holder meg i det elektriske litt til. Når jeg startet å lese om musikk, var det i aviser, og selv om jeg likte noen journalister og syntes andre var helt på jordet, handlet det sjelden om skrivingen i seg selv, men om hvilken musikk de skrev om og hva de syntes om den. Jeg tenkte ikke på det som skriving i seg selv, det var på en måte bare informasjon om ulike former for musikk. Det endret seg etter hvert, en del av det kom gjennom lesing av norsk musikkpresse, men det handlet også om at jeg begynte å kjøpe musikkbøker. En romjul hvor jeg skulle bytte noen greier, sto jeg foran musikkhylla på enten Tronsmo eller Nordli i Universitetsgata, og lette etter en bok om jazz som så fristende ut. Jeg plukket ut en som het Considering Genius fra hylla.

Den hadde kapitler om masse folk jeg var nysgjerrig på: Ellington, Mingus, Coltrane, Coleman, Monk, Sun Ra, og så videre. Det måtte da være et røverkjøp. Slik ble jeg, uten å vite noe annet om ham, kjent med prosaen og jazzanskuelsen til Stanley Crouch, som startet som avantgardist og endte opp som en slags nykonservativ ideolog med stor kampvilje og gnistrende penn. Og leseropplevelsen jeg husker aller best, er hans kjente essay On the Corner – The Sellout of Miles Davis, som han vel skrev i forbindelse med utgivelsen av selvbiografien Miles, og som simpelthen er et blodbad. Både som menneske – Miles får det glatte lag, både på grunn av sin behandling av kvinner, medmusikere, og på grunn av at Miles, som ble ført i pennen av Quincy Troupé, til tider plagierer den mye tørrere, men mer etterretlige, biografien Milestones av Jack Chambers. Men også på kunstnerisk plan – Crouchs tese er at Miles Davis var så bra fram til 1968 at alle panegyriske reaksjoner på det han gjorde etterpå, rett og slett er tilfeller av fornektelse og selvbedrag. 

Han starter like godt essayet med å sitere Nietzsche om Richard Wagner: “the greatest example of self-violation in the history of art”. Og derfra går det egentlig bare nedover. Den elektriske musikken til Miles Davis er et rent knefall for kommerskreftene, forkledd som kunstnerisk “utvikling”. “Once given to exquisite dress, Davis now comes on the bandstand draped in the expensive bad taste of rock ‘n’ roll. He walks about the stage, touches foreheads with the saxophonist as they play a duet, bends over and remains in that ridiculous position for long stretches as he blows at the floor, invites his white female percussionist to come, midriff bare, down a ramp and to a jungle-movie dance as she accompanies herself with a talking drum, sticks out his tongue at his photographers, leads the din of electronic clichés with arm signals, and trumpets the many facets of his own force with amplification that blurts forth a sound so decadent that it can no longer disguise the shriveling of its maker’s soul.”

I h e l v e t e. Vi må faktisk unne oss litt mer galle, for dette er edle, sterke dråper. Ifølge Crouch hadde Davis nemlig “become the most remarkable licker of monied boots in the music business, willing now to pimp himself as he once pimped women when he was a drug addict. He can be seen on television talking about the greatness of Prince, or claiming (in his new autobiography, Miles) that the Minneapolis vulgarian and borderline drag queen “can be the new Duke Ellington of our time if he just keeps at it.” Once nicknamed Inky for his dark complexion, Davis now hides behind the murky fluid of his octopus fear of being old hat, and claims that he is now only doing what he has always done—move ahead, take the music forward, submit to the personal curse that is his need for change, the same need that brought him to New York from St. Louis in 1944, in search of Charlie Parker.»

Dette var lærerikt. Jeg skjønte for eksempel at Crouch, om vi noensinne av en eller annen rar grunn skulle ha møttes, ville syntes jeg var en ubrukelig halv-interessert dilettant. Og jeg skjønte at jeg samtidig likte ham, for måten han skrev om musikken til Ellington og Mingus og Miles Davis før 1968 for den del, lignet ikke på noe annet jeg hadde lest om jazz. Dyp, innsiktsfull, musikalsk og latterlig selvsikker prosa. Jeg skjønte samtidig at han var helt på bærtur – beskrivelsen av Prince som en “Minneapolis vulgarian and borderline drag queen”, eller den nedlatende måten han kaster tomater på den “hvite kvinnelige perkusjonisten” (kan det være Marilyn Mazur han sikter til her?) gjorde det fullstendig åpenbart. Også skjønte jeg en ting til: Det var uaktuelt for Crouch å “skille mannen fra verket” når det kom til Miles Davis. Den kunstneriske fallitten var også en personlig fallitt, og den hadde opplagt vært dypt sårende for ham som jazzmenneske og afro-amerikaner. Det var rett og slett en enorm avstand mellom utblåsningene hans og det jeg følte om denne musikken. Jeg kunne ikke bruke Considering Genius til å speile meg, eller forsterke meningene jeg allerede hadde, i stedet måtte jeg fortsette å lese fordi tonen var interessant, og fordi det var lærerikt – selv på sitt mest reaksjonære. Og det var sånn jeg ble interessert i skriving om musikk i seg selv. 

En tid senere, bitt av basillen foran samme musikkbokhylle, plukket jeg ut Main Lines, Blood Feasts, and Bad Taste av Lester Bangs. Jeg må ha kjent igjen navnet hans fra Philip Seymour Hoffmans sympatiske rolletolkning i Almost Famous. Igjen tittet jeg gjennom inholdsfortegnelsen for å se om han skrev noe jeg var interessert i, og der fant jeg også to tekster om Miles Davis. Den ene er skrevet på 70-tallet, og den andre er skrevet etter comebacket på 80-tallet. De er ganske forskjellige – fra den ene til den andre teksten har for eksempel Bangs snudd totalt når det kommer til sin vurdering av On the Corner. Han avskriver den først som den soleklart verste plata Davis har satt navnet sitt på. 

Noen år senere, hørte Bangs ikke bare stor musikk, men en samtidsdiganose, i denne plata:  

“this music is about something, and what it is about is what we are becoming: post-human and, con-comitantly, technology-obsessed. This is the poison whirring through the wiring of a supersociety which has become a cage, what Max Weber prophesied when he wrote before the First World War of a populace “embracing … mechanized petrifaction, embellishing a sort of convulsive self-importance. For of that stage of this cultural development it might truly be said, ‘Specialists without spirit, sensualists without heart; this nullity imagines that it has attained a level of civilization never before achieved.’” By now you probably think I’ve stretched a subjective impression way too far. Okay then, look around you. Do those look like people? Hell, they ain’t even good enough to be animals. Androids is more like it, mutants at best. They have become the machines they worship, successfully post-human. Now go look in the mirror. Like what you see? Think you’re pretty cool, eh? Well, reflect on the fact that they all think the same thing when they look in their mirrors. And you look just as grotesque to them as they do to you. Now go put on, say, Side Two of On the Corner. Feel more at home now?»

Det som ikke hadde endret seg mellom disse to tekstene, var at Bangs i elektrisk Miles (1968-1975) hørte noe som både sugde ham inn, men også gjorde ham dypt ulykkelig. Og han knytter det, med gjentatte språklige bilder, til hvor fortettet den føles. Dette er fra Kind of Grim: Unraveling the Miles Perplex, som ble skrevet i 1976 – med andre ord før noen egentlig visste at Miles Davis var inne i en lang, taus periode, tilbaketrukket fra scenen: 

“As for all this new Miles music, I sit here at the end of Agharta with a rubbery weight at the bottom of my heart. I’m no masochist, and nobody could ever call Miles maudlin, but I’m not sorry. I have finally learned to think of Miles’ most recent music and what he has done to his art as taking a jewel, a perfectly faceted diamond as big as the earth shining brighter than ten thousand suns, suppose you took that jewel and with implacable, superhuman, malevolent hands crushed it in on itself, compressed by a force beyond comprehension until it was half its original size, black all over and a cold and unbreakable lump. I think of that diamond as the emotional capacities of Miles’ music, as Miles’ heart; my theory re the musical personality of Miles Davis is that he has committed upon himself, his heart, just exactly what was done to that diamond, for reasons having to do with great, perhaps unbearable suffering.»

Et par år senere, når Bangs skriver om Man with the Horn i 1981, ser han annerledes på kvaliteten i denne musikken. Men ikke på hvordan den føles. Igjen dukker denne tanken om komprimering opp:

 «If Miles seemed to be losing his capacity to feel, he only predicted what would soon begin to happen to all of us. Ever feel emotionally impacted? That’s what On the Corner and almost all Miles’ subsequent (pre-Man) music is all about. Take the most expansive heart in the world and subject it to unknown force with almost unimaginable pressure, compress and crush it relentlessly until it is one small cold hard ball of anthracite black hate. Then watch it begin to turn in the void, spitting occasional needles of light. That’s what I hear in this music, that and the perception of being constantly surrounded by alien entities, insectival and reptilian, swarming all around you On the Corner. In later works the sense of menace grows—“Rated X” on Get Up with It is so relentlessly malevolent it’s like being eaten alive by giant insects—as does the sense of claustrophobia and depression (“He Loved Him Madly” might well be the most depressed piece of music of the Seventies, which is saying something), till finally it all explodes on the first side of Pangaea into a tangled scream for freedom (which tried only semisuccessfully to tear itself loose from depression and blind-alley, closed-circuit rage in Agharta).» 

Så lei seg, og desperat, kan man altså bli av denne musikken. Jeg tror jeg har det på samme måte noen ganger med den, og jeg er nok ikke i stand til å si om det er fordi jeg leste disse Bangs-tekstene og så hørte på plater som Get Up With It og Agharta, eller om det rett og slett er fordi musikken er veldig trist. Den er jo også, naturligvis, full av overskudd. Hvis ikke hadde det ikke gått. Disse ofte 20 eller 30 minutter lange massivene er spekket med inspirert og virtuos spilling, overrumplende ideer når det kommer til enkeltinnfall, arrangementer og miksing, og om jeg hører på den musikken i riktig øyeblikk, kan den gi meg en nærmest ustoppelig kunst-sult, jeg får lyst til å lage ting, og høre på all musikk på én gang. Som sagt – hvis ikke hadde det ikke gått. Jeg tror den eneste måten å mekke noe som er så tungt, og mørkt, som dette her uten at det blir ulyttbart, er å gjøre det med en sorts følbar begeistring, en slags tro, om ikke på verden, så i hvert fall musikken i seg selv, som drar med seg lytteren videre. 

Musikken til Miles Davis kan være en måte å forstå, og forvrenge, ulike avstander i tid. Det er forbløffende at det bare er fem-seks år mellom innspillingene av “Circle” fra Miles Smiles og “Rated X” fra Get up with it. Enda mer forbløffende er det kanskje at det bare går et år mellom “Circle” og “Circle in the Round”, den første studioinnspillingen Davis gjorde etter at John Coltrane døde, og som ble liggende i arkivet til 1979, da Columbia i fravær av fersk Miles-musikk ga ut en vidunderlig sprikende dobbeltskive med diverse uutgitt snacks. 

I januar gjorde jeg noe som av en eller annen grunn aldri har falt meg inn før, som var å sjekke ut den aller første sessionen Davis gjorde, en liten stund før han gikk i studio med Charlie Parker og hele den musikalske kjedeeksplosjonen startet for alvor. Det er en innspilling for Savoy Recordings, gjort april 1945, og her kan Davis høres i bandit til Henry “Rubberlegs” Williams. Han hadde vært sanger med Charlie Parker og Dizzy Gillespie, men var kanskje aller mest kjent som sanger og drag-artist i Boston og New York, hvor han opptrådde jevnlig på The Cotton Club og ble kjent som en del av Bobby Grant’s Female Impersonators. Låta heter “That’s the stuff you’ve gotta watch”: 

Siden tok jeg et hopp, fram til starten av nittitallet, og det siste Davis gjorde i studio. Det fortelles at han var skeptisk til airconditioning-anlegg, og i stedet hadde vinduene på vidt gap i kåken sin i New York. Derfra hørte han musikken som ble spilt ute på gata, og som så ofte før ønsket han å leke med disse lydene. Han kontaktet sin venn Russell Simmons, som hadde etablert plateselskapet Def Jam sammen med Rick Rubin, og spurte om han hadde noen forslag på hip hop-produsenter og artister som han kunne samarbeide med. Simmons sendte over flere forslag – medlemmene i Public Enemy blant annet – men Davis likte flere demoer fra Easy Mo Bee, som dermed endte opp med å produsere flere av låtene til det som skulle bli Doo Bop, utgitt posthumt i 1992. Dette er låta “Mystery”. 

Verken “That’s the stuff you’ve gotta watch” eller “Mystery” er blant de viktigste innspillingene i Miles Davis-diskografien, naturligvis. Men de befinner seg nå en gang på hver sin side av hva enn det var han gjorde. De har også en annen ting til til felles: Begge deler er eksempler på hva som faktisk var popmusikk på tiden de ble spilt inn. Og da må jeg for sikkerhets skyld presisere at jeg ikke snakker om “tolkning av pop innenfor en jazz-setting”, som karrieren til Miles Davis naturligvis preges av, både på 50-tallet og på 80-tallet. Nei, det er mer én til én enn som så. For Rubberlegs er jo en ganske dugandes off brand-versjon av den livgivende popen Fats Waller preget 40-tallet med. Og Doo Bop er på sin side et tidsbilde av hiphop-produksjon fra seint åttitall – langt fra det skarpeste eksemplet, naturligvis men det har på en måte ikke så mye å si – for mellom 40-tallspopen og hiphopen finner vi altså på et helt popmusikalsk paradigme, som både rekker å reise seg, dominere og så få sin posisjon kraftig utfordet av en helt ny måte å lage musikk på. Og det å ha vært i så direkte kontakt med det som både kom før – og etter – det som skjedde fra 50-tallet og utover, må være bortimot unikt for Miles Davis. Jeg skal ikke være skråsikker, men det eneste andre eksemplet jeg kan komme på er muligens, muligens, trompetist Quincy Jones – som pussig nok også var mannen som klarte å overtale Miles Davis, helt på tampen av livet, til å gjøre noe han aldri hadde gjort før – nemlig å se seg tilbake, da han på jazzfestivalen i Montreux fremførte musikken han i sin tid hadde laget sammen med sin gode venn, den kanadiske arrangøren Gil Evans.

Og sånn kan vi altså bruke musikken til Miles Davis, som en tidsmaskin eller som en måte å grave oss inn i alt det rare som har skjedd siden andre verdenskrig, sånn omtrent. Ikke bare jazzhistorien, ikke bare de fem eller seks gangene han etter eget (gyldige) utsagn “endret musikken”, men også alt det andre han, og medmusikerne hans tok opp i seg – og alt det han ikke likte. Både faktiske forgreininger – og alle de kontrafaktiske spekulasjonene arbeidet hans åpner for. Og ikke bare musikkhistorien heller, naturligvis, også motehistorien (se f.eks. den lille boka Miles Style – the fashion of Miles Davis av Michael Stradford), måten ting så ut – eller bare et omseggripende begrep som kulhet, som naturligvis også fantes før Miles Davis og som har dype røtter, men allikevel. Vi kan se verden gå fra svarthvitt til farger. Cinemateket viser Do the right thing før sommeren – en markering av Miles Davis-året 2026 trenger ikke en gang å innebære å dra på konsert, det holder lenge å kanskje se Citizen Kane en dag (Davis oppga stemmebruken til Orson Welles som en avgjørende inspirasjonskilde, på lik linje med Frank Sinatra, Lester Young, Billie Holiday, Louis Armstrong, Charlie Parker og alle de andre) og så gå og se Spike Lees kokende klassiker den neste, så har man saktens kjent på disse enorme, men allikevel kompakte, avstandene. 

Det er også lett å gå seg vill i alle disse skiftene, picassoheten hans. Endringene i besetning, samspillsmåter, innspillingsmetoder. Eller, gå seg vill er kanskje feil ord. Alt dette er jo viktig – det innbyr til dyp grubling på hvordan musikk og mennesker endrer seg. På om det i det hele tatt er kunsterens rolle å endre seg – eller om det mer er et resultat av noe annet. Da jeg leste de to Lester Bangs-tekstene igjen – der han på et tidspunkt sier at det er pussig at Davis ikke kalte en av platene sine på tidlig 70-tall for Kind of Grim, for det var jo sånn de føltes – tenkte jeg nok en gang på alle disse skiftene.  Fra Williams til DeJohnette bak trommene, fra kontrabass til elbass, fra flygel til rhodes, fra tenorsaksofonister til sopransaksofonister, fra jazzkvintetter til store funkband og så videre. Det finnes en tanke om at mennesket i midten av alt dette – soundet og personligheten – på en måte var uforanderlig. Miles didn’t change – music changed, som det heter. Én ting er at uttrykket hans på trompeten gjennomgår kraftige endringer med årenes løp – fra implementeringen av harmon-mute til wah wah-pedal, fra det vibratoløse, melodiske mellomregisteret han ble så kjent for, til squiiiking og piping på toppen av de voldsomme massivene i syttitallsmusikken. Men det er noe annet som endrer seg også. Skru tilbake, og hør for eksempel på de uslåelige versjonene av “It Never Entered My Mind”, eller “Surrey With the Fringe on Top”, eller “Bye Bye Blackbird” fra 50-tallet. Så lett og svalt det er å høre på de greiene. Eller hør på “My Funny Valentine”-versjonen fra 1964, hvor fullstendig emosjonelt avlesbar den er, og sikkert er selv om du aldri har hørt verken låta eller en klassisk jazzkvintett før, eller en trompet for den sags skyld, i ditt liv. Og det er jo den “andre siden” av ham, langt bortenfor endringsagenten og den kulturhistoriske universalnøkkelen. Simpelthen en musiker som var i stand til å ta enkle melodier og berøre deg dypt. Og det finnes jo knapt noe mer tidløst, kanskje også gammelmodig, enn å være en balladekunstner. Når jeg hører på “My Funny Valentine”, og så setter meg i tidsmaskinen på nytt, fram til for eksempel 1971 og hører hva han koker ihop da – så er det ikke først og fremst alle de massive stilistiske og produksjonsmessige endringene som slår meg. Men at han sluttet å gjøre det der, som om det var forbudt. Hvorfor? En medmusiker har sagt at han en gang svarte fordi jeg elsker ballader så høyt. Javel. Det høres ut som en typisk Miles Davis-ting å si. Men jeg vet ikke om jeg tror på ham. Man skal nemlig ikke stole på Miles Davis, det holder lenge å høre på ham. 

Det er på overtid av overtiden for denne lille delmarkeringen av Miles Davis-året 2026. Jeg slutter med en versjon av “Bye Bye Blackbird” fra Newport-festivalen i 1958, der han har med seg sin på det tidspunktet ferske sekstett: Jimmy Cobb på trommer, Paul Chambers på bass, Bill Evans på piano, Cannonball Adderley på altsaksofon og John Coltrane på tenorsaksofon. Sistnevntes vanvittige solo er verdt lytten alene – han gafler seg liksom gjennom låtas innmat som en stor, rabiat messing-larve. Dette var en liten stund før samme band dro i studio og spilte inn Kind of Blue, og på Newport var det vel egentlig meningen at de skulle spille en sorts Duke Ellington-tribute. Miles Davis hadde visst svart at den beste tributen bandet kunne gjøre, var å bare gjøre greia si. Greie ord for dagen, og året.

***

Av Filip Roshauw og Audun Vinger