Preludium til et ragnarok

Happy Endlings er album nummer 20 fra Trondheim Jazzorkester, og det første der kunstnerisk leder (siden 2017) Ole Morten Vågan er både komponist og prosjektleder. Musikken er blitt framført på flere konserter i inn- og utland, men albumet er en studioinnspilling gjort i Athletic Sound, Halden, høsten 2017, og la det være sagt med det samme: Dette er TJO i tungvektsklassen.

Klangpalett
Sammen med trommeslagerne Gard Nilssen og Håkon Mjåset Johansen etablerer kontrabassist Vågan seg med fynd og klem i den eruptive bunnen av en særdeles fyldig klangpalett der trompeter Eivind Lønning, trombonist Øyvind Brække og saksofonistene Espen Reinertsen, Eirik Hegdal og Fredrik Ljungkvist leverer potent og frodig instrumentalisme av den luftgjennomstrømmende typen. Strengelyden tar fiolinist Ola Kvernberg og cellist Øyvind Engen hånd om med fast hånd og dansende bue, mens tangentmennene Oscar Grönberg (piano) og Ståle Storløkken (Hammond) samt vokalist Sofia Jernberg kompletterer det 13-hodede tonedyret som, viser det seg, kan male som en huskatt, knurre som en tiger og brøle som en løve alt etter behov.
Alt dette gir Vågan eventyrlige muligheter til å klangfargelegge sine Zappa/rock/jazz/samtids-inspirerte intensjoner. Både de som flørter med det frie, de som halser langs abrupte melodilinjer, de som kommer i rapsodiske kast og de som rir groover, og han utnytter dem godt. Arrangementsmessig virker han å ha gitt musikerne ganske frie tøyler innenfor de omforente rammene, og siden ingen i denne besetningen er kjent for å avslå invitasjoner til kreative innspill underveis i ei låt, blir det ganske mye lyd gjennom de nesten 72 minuttene som moroa varer.

Mørk
Skjønt moro og moro: Musikken på «Happy Endlings» utspilles bokstavelig talt mot et mørkt bakteppe. «Endlings» er en betegnelse på «de siste i sitt slag», og Flu Hartbergs coverillustrasjoner mer enn antyder at «slag» i dette tilfellet er oss, menneskene, før øko-krisa setter en effektiv stopper for både oss og den galskapen vi har stelt i stand med overforbruk, rovdrift og forsøpling. («Me Tar Sand, You Jane» er mer enn en streit ordspilltittel.) Hørt i dét perspektivet, låter «Happy Endlings» som et desperat, stemningsskiftende «kvelden-før-dommedag»-party, med den drøyt kvarterlange, og virtuost spilte «Disco Dreams» som selve virkelighetsflukten og med andre låter egnet for dystopisk tolkning både før og etter.

Ambisiøs
Likevel er det ikke nødvendig å oppfatte «Happy Endlings» som utelukkende programmusikk for en katastrofe som virker å rykke ubønnhørlig nærmere, med «global oppvarming» og «global trumpifisering» som bare to blant skummelt mange stikkord. Det går også an å høre albumet som en ambisiøs musikalsk ensemblesatsing der melodi, harmoni, rytme, tempo, ensembleklang og volum går opp i stadig skiftende høyere enheter, og der tradisjonelle lyttegleder som glovarme kor, dundrende tutti-strekk og ubeskjemmet vakre øyeblikk kommer hånd i hånd med piggete energiutbrudd og kaotiske kakofonier. Ole Morten Vågan velger ofte å være både «vanskelig» og «eksplisitt» i tonespråket og får nok aldri Innsmigringsprisen for komposisjonene sine, men her, sammen med sin håndplukkede versjon av Trondheim Jazzorkester, aspirerer han til gjengjeld til flere andre, og dessuten: Det er neppe enda flere innsmigrende melodier vi endlinger trenger på ferden mot avgrunnen, er det vel? Dance on, endlings….