Brann i Smeltehytta

Av Arild R. Andersen

Det er ikke de store navnene som preger årets Konsbergjazz. Det er snarere de mange gode. Ja. Og når jeg tenker tilbake på egne festivalopplevelser her sør i Buskerud, gjennom mange år, er det ikke størrelsen på navnene jeg rangerer dem etter. Det er snarere størrelsen på konsertinnholdet, kraften i overraskelsesmomentene og intensiteten i forførerisk styrke. Det skulle bare mangle. En middelmådig konsert med Chick Corea står seg ikke mot tre kvarters meningsbærende tilstedeværelse fra Phil Minton. Det har jeg lært på Kongsberg. Hvert år når festivalen nærmer seg, begynner hjernen å produsere serotonin, stoffet for indre ro og glede. Hvis det fins et stoff for forventning, tror jeg den produserer det også. I år om i fjor, og årene før det, kommer jeg til byen med høye forhåpninger til flere av postene i programmet, og vet at opplevelsene blir til mens de skapes og at ingen av dem blir som jeg tenkte meg.

Årets ankomstdag har Bobo Stenson Trio som et av sine første tilbud. Trio-konserten overlapper delvis med Morten Qvenilds forestilling «Lokalt piano», men siden vi nettopp har anmeldt den lokalt, på Nesodden, blir det Bobo som trekker det lengste pianostrået. På Energimølla får vi vite at det er 55 år siden første gang han var her.

Bobo Stenson. Foto: Lise Margrethe Nilsen/Kongsberg Jazzfestival

– Hyggelig, sier Bobo, og forteller at han har mange gode minner fra denne festivalen.  Så drar de igang med «Våren» som starter like oppfriskende som en god dag i april kan gjøre. Lar knopper briste, lar treverket tale. Så reiser klaveret seg i poetisk eleganse. Trioen manøvrerer ømt og tillitvekkende. På bass: Anders Jormin. På trommer: Jon Fält. Det låter nydelig på den skarpe måten. Drypper nærmest fram. Og etter våren kommer et snev av lystighet inn i musikken. Et lettbeint dansende motiv, i et samspill som har lang erfaring på sin side. Stensons fremragende klangbehandling og den tilbakeholdne kraften treffer. Det er varmt på Energimølla, i dobbel forstand, og det er godt å høre tre bandmedlemmer som har kommunisert lenge og som fremdeles har nytt å si hverandre. Vi har hørt «The Red Flower».

Anders Jormin og Jon Fält. Foto: Lise Margrethe Nilsen/Kongsberg Jazzfestival

Og med Jon Fält i bandet blir det ryddet plass til litt kledelig munterhet underveis. Vi er inne i et nummer med framskjøvet bass, med svaiende vesen og små Jarrett-henvisninger. Bobo Stenson Trio står i tradisjon, har sin egen markante plass. De evner å gjøre jazzen innbydende uten å snuble i opplagtheter eller havne i frieri. Jeg tror på det jeg hører her. Hele væremåten er gjenkjennelig fra sist jeg hørte de tre i Stavanger for et par år siden. Jeg trenger ikke store nyheter fra dette laget, for det vi opplever her, er den gamle utøverens triumf, den vektige modenhetens seier. Vi hører en trekant som kjenner sidene sine og får oss til å bli med inn. Kontrastene mellom slentrende vemod og dansbar rytmikk viskes ut. De setter egne fortegn i det de bedriver, og konserten har en dramaturgi som møtes med begeistring i mølla. De spiller Don Cherrys «Kora song», lar uttrykkene flytte seg og gjør opplevelsen bred. Vi skal inn i groove og intrikate svenske tilstander. De bygger tett og forbereder punktum. Applausen er sterk og fortjent, og ekstranummeret er en seig skjønnhet.

Det neste innslaget for dagen er det vokalist, komponist og multiinstrumentalist ganavya som står for. Hun har fått lite plass i mitt lytterom. Har så vidt fått henne med meg på en Tiny Desk-konsert. Derfor går jeg til Kongsberg kirke med åpent sinn, klargjort for spirituell jazz og sammensmelting av indiske og nord-amerikanske tradisjoner. Den karnatiske musikken ganavya henter fra, har for øvrig eldgamle røtter. Når hun nå skal ut i dette mektige kirkerommet på Kongsberg, er omgivelsene virkelig skapt for åndelighet. Vi blir lovet en stemningsmettet konsert i introduksjonen av bandet. ganavya har med seg en bassist og en harpist som åpenbart er der for å heve henne, og det er lett å bli blendet. Stillferdigheten og den påkallende tonen i ganavyas stemme er fortryllende. Hun får liksom tusenårene til å sveve med, over benkeradene, og selv om jeg ikke forstår et ord av tekstene, åpner innholdet seg på forunderlig vis. Hun lener seg tilbake og holder seg på magen. At hun er seks måneder på vei i svangerskapet sitt, gjøres til poeng. Hun forteller om familie, avslører hva barnet kanskje skal hete og tar oss med tilbake til sin egen barndom. Morsom er hun også. Fniser av seg selv. Og mens de knirkete bordplankene i det gamle rommet blir en del av uttrykket, er det detaljrikdommen og variasjonskraften i det hun synger, som bergtar. Når hun spør om vi vil vite noe om meningen med sangene, er det noen få som svarer ja. Hun forteller, men det er vrient å høre eksakt hva hun sier. Hun gjør to vuggesanger. Den første pleide faren hennes å synge. ganavya hvisker fram innholdet, og vi strekker oss mot. Så får vi tilbud om å være med og synge, men det blir først levendegjort i den siste hun tar. Det er selveste «Five hundred miles away from home» som jeg forbinder med egen barndom. Jeg gikk rundt og sang på Bobby Bare-versjonen, men ville ikke innrømme at jeg likte country. Denne sangen stammer fra tiden før Bobby Bare og har i manges ører en spirituell mening. Trioens kirkeversjon fungerer godt som avrunding på en mektig opplevelse.

Truck Rural. Foto: Espen Sandengen/Kongsberg Jazzfestival

Så er det tid for valgets kval. Det er prisvinnerkonsert med Hanna Paulsberg & Oslo Jazzensemble på Energimølla, men jeg har bestemt meg for å få med meg første innslag på Særingfest: Truck Rural. Jeg rekker det første nummeret fra Hanna Paulsberg og registrerer at jeg burde hatt evnen til å være to steder samtidig. Nede på Smeltehytta starter gitarist Håvard Skaset og trommeslager og perkusjonist Ståle Liavik Solberg med å vise dyp og personlig forståelse av blues. De har nettopp utgitt en strålende skive, og det er en gjenkjennelig type finstemt samspill vi hører foran oss nå. De to framstår som en slags forlengelse av hverandre. Slidespillet skjelver levende, mens perkusjonene dirrer forsiktig. De tar seg tid til å utforske idéene som dukker opp. De kommer hverandre i møte med originalitet og særpreg, skaper tilstander som overrasker og gleder. Det låter rett og slett inspirert. Musikken kan stå og vippe i svimlende improvisatoriske øyeblikk, mens gitaristens mange teknikker og strengepreparering frambringer lyd og bevegelser med livets rett. Liavik Solberg er en god lytter. Det hører vi. Dessuten vet jeg det fra før. Lytteevnen er helt avgjørende for at denne musikken skal sette blomst. Med en liten gong hengende fra munnen, og med dingel og stikke i hendene, tar Solberg grep. Å spille gitar med linjal inngår også. Det skaper en hissende stålholdig lyd som kombineres med gnissende væremåte fra trommene. Duoens fortelling har mange kapitler og tydelig rød tråd. De sysler med fornyelse, og jeg bøyer meg.

Ernst Reijseger. Foto: Espen Sandengen/Kongsberg Jazzfestival

Neste par ut er cellist Ernst Reijseger og felespiller Hans Kjorstad. De legger ut med klagende melodilinjer, samstemte i en fin annerledeshet. Jeg tenker på ordet kammer, men vil ikke bruke det. Der Kjorstad spiller, får folkemusikken plass, og den vil inn her også, men flertydigheten i det de spiller, er slående. Det kan låte vakkert på en upyntet måte, med godt alvor i utlegningene. Jeg tror Reijsegers cello er påkoblet et par små pumpeorgler som gir fylde til musikken. Vi får en form for klassisisme med Kjorstad-plystring og små momenter av overraskelse. Så legger Ernst buen ned og tar seg inn i jazzvokabularet sitt. Det er dyktig levert, men står ikke i brann. Når han legger celloene på fanget, låter det vel og bra, men dette treffer meg ikke så godt som åpningen deres gjorde. Cellisten synger, mens musikken dupper mildt, og jeg leter etter nerven. Kanskje det er forholdet mellom det utadvendt lette og det innadvendt vriene jeg ikke finner helt ut av. Når Reijseger tyr til ablegøyer, morer det andre mer enn meg. Denne duoen skal mange steder, og den skaper øyeblikk med sterk farge, men i likhet med forrige gang jeg hørte de to spille, blir jeg sittende litt på utsiden.

Maren Sofie Nyland Johansen. Foto: Espen Sandengen/Kongsberg Jazzfestival

Neste utøver har jeg også hørt en eneste gang på scenen. Trekkspiller Maren Sofie Nyland Johansen gjorde sterkt inntrykk den gangen, og det skal hun gjøre igjen. Hun produserer lyd som en gjennomsnittelig trekkspiller kanskje ikke engang vet fins som mulighet i instrumentet sitt. Og hun er så nær det hun spiller. Det brumler, rasler, uler tynt, ruser og eser. Dette overskrider fascinerende. Tar seg inn i en egen logikk. Hun får disse usedvanlige innfallene sine til å henge glimrende godt sammen. Holder god avstand til det romantiske og lar abstraksjonene synge. Dette er teknikk og improviserende evne på høyt nivå. Et knøttlite pip får henge, en syltynn tone blir manipulert. Samtidsorienteringen er åpenbar i musikken, og jeg opplever det som gjøres, som særdeles friskt. Etterhvert tar hun oss ut i stormen, og det hakker og butter, uten at smidigheten dermed forlater uttrykkene. Mot slutten legger hun seg helt inntil belgen og jobber ut saft og tung masse. Vi er en liten gjeng som ser på hverandre i etterkant og er enige om at Nyland Johansen har det.

Mats Gustafsson. Foto: Espen Sandengen/Kongsberg Jazzfestival

Selveste Fire! er fjerde og siste innslag på festen. De kommer i ny utgave. Saksofonist og fløytist Mats Gustafsson og bassist Johan Berthling har fått med seg brasilianske Mariá Portugal på trommer og vokal. Og det er så deilig når de gir meg PJ Harvey-følelsen fra start. Det basspillet og det drivet er gull verdt. Det er seigt og sunt. Noe å leve på. Fire! er seg selv likt, og de tre klarer å overbevise meg om at riffet ikke er dødt. Særlig ikke når det får en diger saksofon til å bære seg. Gustafsson har satt kroppen i bevegelse og får det til å svelle. Kongsberg Jazzfestival kan ikke bli særlig mye tøffere enn dette. Mariá Portugal antenner trioen med sitt. Underbygger saksofonskrål og hylende tone, mens det stoiske basspillet bærer fellesskapet. Hun slår de enkle formuleringer barske. Så er det fløyte og sang som gjelder, før de fyrer på et tema i lang tid, skaper det perfekte springbrett for fetladen saksofontone og høylytte kneppetoner. Det låter så dyrisk at det virker naturlig. Fire! har vært et favorittband siden jeg hørte dem nederst på Grünerløkka da de ble lansert på Rune Grammofon. Nå duver de videre rett foran oss, med råskapen på slep, mens Mariá synger dem myke. Punk sier det i det de går inn for landing.