Sterk fredag på Kongsberg

Jeg våkna med de gode gitarminnene fra Håvard Skaset og Truck Rurals torsdagsopptreden i hodet. Fredag er det ikke mange gitarer i sikte på de konsertene jeg har tenkt meg på, så sant jeg ikke rekker innom Jacob Young Trio med Tore Brunborg. Sander Eriksen Nordahl blir kanskje den eneste gitaristen å høre. Programmet på fredag er fint vifteformet, med sterke ytterkanter og gledelige navn i midtpartiet. Jeg syns Kongsberg fortsetter å vise god balanseevne og tar nødvendige grep for å holde festivalen levende. Det er jo en glimrende by å festivere i, med gode konsertlokaler, gode lukter på vei over brua og passe kupert terreng. I dag sprekker også skylaget opp. Du kan gjerne be om mere, men du trenger ikke.

Festivalen er tidlig på´n denne dagen. Vi samler oss i Kongsberg Kunstforenings intime lokale for å høre Andrea Giordano solo, allerede klokka 13. Sitter og står i Anna Sofie Mathiasens utstilling «Wood Winds». Giordano er kjent for å bruke det regionale språket piemontesisk i arbeidene sine. Når hun kommer på scenen, forklarer hun oss hvordan lyden vil virke i rommet. At vi vil høre den forskjellig ut fra hvor vi befinner oss og kaller forestillingen an event for ears and eyes. – Ikke bare se på meg, sier hun, før hun setter kjølig og tiltrekkende lyd foran oss og stemmen kommer inn og lar særpreget fylle rommet. Med en blanding av sang og underlig tale åpner hun til sitt. Hun har lansert en idé, og hun utbroderer den med overraskende tak, skaper sjeldne mønstre. Hva er grunnstemningen her? En blanding av desperasjon og forstyrret fred. Hun beveger seg over i partier med oppstykkede felt og brå overganger, der de samplede stemmene gjør som hun ønsker. Hun akkompagnerer disse bevegelsene med egen stemme i sanntid. Vi hører et kor som ikke likner de andre.

Andrea Giordano. Foto: Magnus Stivi/Kongsberg Jazzfestival

Giordano har studert hos Sidsel Endresen. Det kan man komme på mens man lytter til henne, og det er en fin rekke å stå i. Så syns jeg at noe av den lyden hun produserer, har et konvensjonelt drag, hørt opp mot massen av elektroniske uttrykk som produseres. Det er i kombinasjon med vokal at disse uttrykkene hennes heves en smule. Det skraper, bremser, alarmerer, dunker og hveser. Andrea hoster, kvekker og hviner. Noen reiser seg og går. Hun har åpenbart truffet noe. Jeg henger bra med på idéene hennes. Musikken fortsetter å åpne seg mot pussige steder og setter liv i eventyrlighet. Når hun tar seg inn mot det insisterende, blir hun ikke lenge. Forestillingen hennes kretser rundt et knippe sentrale motiver som hun vender på og vrir, oppsøker gjentatte ganger, med fornyet vinkel. Når stemmen får stå alene og avslutte det hele, er seansen på sitt mest menneskelige.

Harald Lassen. Foto: Arild R. Andersen

– Så fin du er, sier jeg. Jeg møter på Harald Lassen som står alene med saksofon i hendene oppe på galleriet i Energimølla. Han har fjær i hatten, eller i det som kanskje kan beskrives som en båtlue, sorte bukser og pensko. – Man må jo pynte seg litt, svarer han. –  Det burde jeg ha tenkt på, svarer jeg. Han står og gjør seg klar for en runde med Bach på solosaksofon. For når starter egentlig en konsert? Dette spørsmålet som Paal Nilssen-Love har aktualisert, renner meg i hu. Det er et kvarter til annonsert konsertstart, men nå drar Lassen den altså i gang. For en måte å ønskes velkommen på. De fleste starter å lytte og vende blikket mot galleriet, mens andre fortsetter praten i påvente av at konserten skal starte. De sødmefylte melodilinjene utraderer ventetid. Dette er flott. Så blir hele bandet introdusert, og jeg tenker på hvor akutt begeistret jeg ble for Harald Lassen da han ga ut albumet «Balans» for noen få år siden. Den jazzstyrte popvennligheten har fått et rom i meg, og nå er den her i Mølla, med synthliknende gitarlyd fra Sander Eriksen Nordahl og dansende basspill fra Stian Andersen. Trommeslager Tore Flatjord hever sopransaksofonen for å styrke arrangementet, før hele bandet åpner for tivoli og underholdning i det som kommer. Det lydarsenalet de fem på scenen råder over, blir brukt på måter som får musikken til å stikke seg ut. Ja, også i solistinnslagene, som fra Sanders gitar, kan selve lyden komme som poeng. Den lett skurrende bassen brummer godmodig og leverer egen smidighet under det hele. Og kvintettet kan gjøre seg stor, ta seg råd til støy, like lett som den kan servere snutter som ber om å bli plystret. Til og med gammelmodige UFO-lyder får seg et hjørne. Lassens vilje og evne til å blande elementer med frisk vri, kjennetegner musikken. At den verken er det ene eller det andre, er befriende tilfredsstillende. Den er enkel å gjøre seg til venns med. Sander og Harald nynner vakkert. Det skal ikke undervurderes.

– Endelig er vi her, sier Lassen og tenker på Kongsberg Jazzfestival. De har spilt «Venner i N», «Ambisiøs luft (D.S.)» og «Trist Arpeggio». Låtene utmerker seg med hver sin sterke karakter, samtidig som de speiler hverandre og stiller med familielikhet. Den runde tonen i Lassens saksofon, de småbølgete henvendelsene fra Solveig Wang og trommenes snertne kommentarer! Funky kan de også låte. Jeg har ingenting å klage på. Finner det lett å drive med. Vi får «Risset i meg» og en gammel låt, «Pillow Talk», fra albumet «Human samling» som Harald velger å snakke ned, med en porsjon humor til. Han takker for at vi kom og sier at de elsker oss. Jeg liker ikke musikken til Harald Lassen mindre etter dette. La dem komme tilbake!

Wesseltoft/Andersen/Nilssen. Foto: Solveig Tomter Bjørnsen/Kongsberg Jazzfestival

Borte i Kongsberg Musikkteater ventes det på en velkjent trio i en fullsatt storsal. Bugge Wesseltoft, Arild Andersen og Gard Nilssen spiller jazz med bred appell. Bugge framstår også som veldig folkelig når han forteller at både han og Gard er fra Skien og Arild fra Strømmen. Mimrer også litt rundt festivalen og nevner opplevelsen av Weather Report på tidlig 80-tall. Når trioen setter i gang, låter det så lyrisk at bass rimer på tromme og piano på bass. De får det til. Trioen er der den har vært mye, og det kjennes trygt. Den lette tonen kan være god i rette hender, sånn som her. Det er en veldreid gjerrighet som utspiller seg. Varme melodier blir satt i sentrum, og ingen har vel kommet hit for å utfordres. Nå strykes vi medhårs. Selv er jeg glad i mye av det Bugge har gjort gjennom årene, særlig det han holdt på med i New Conception Of Jazz, og som akustisk pianist har han også utformet noe eget. Trioen har valgt å spille en del stoff fra albumet «Am Are» som ble utgitt i fjor. Gard Nilssen trommer marg inn i stoffet, retter det opp i ryggen og får trioen til å ta substansielle svinger. Når Arild Andersen skyves i front, hører vi et basspill som har satt seg i landet vårt. Det er på sitt beste når det kommer med et seigt drag i seg. Lyden er forøvrig superb. Ikke for stor og i komplett balanse. Konserten går gjennom mange flotte stadier, som når Bugge og Arild går i duett eller når Gard gjør samspillet i trioen ekstra sprettent. Jeg liker de partiene som gir litt motstand, best, og jeg registrerer at den sterke individualiteten disse tre bærer på, ikke stiller seg i veien for godt fellesskap. Det er nok av dyktighet å høre. De to ungdommene i bandet skryter etter tur av nestor Andersen, og de later til å trives godt sammen, ikke bare musikalsk. Vi får etterhvert en Zawinul light fra Wesseltoft, og det fungerer fint å få inn et elektrifisert element her. Så syns jeg det blir litt for sjelden at de tre produserer noe av sterk betydning. Jeg blir sittende å hygge meg mer enn jeg kjenner på noe dypt bevegende. Publikum har det åpenbart også hyggelig. Applausen er rundhåndet.

Så bærer det rett over i Sølvsalen som ligger i samme bygg, men som skal presentere musikk fra et annet univers. Vi skal høre «Fear of the Object», et prosjekt med utspring i samarbeid mellom videokunstner Kjell Bjørgeengen og perkusjonistene Chris Cogburn og Ingar Zach. På scenen her i dag stiller også cellist Aimée Theriot og multiinstrumentalist og sanger Andrea Giordano. Det særegne audiovisuelle uttrykket som skapes, bruker vibrasjon, resonans og rom som materiale. Bilder og lyd er så tett sammenvevd at de ikke kan skilles. Det legger seg nærmest en intensitet over salen i det lysene slukkes og stillheten venter på lyd. Jeg er spent. Bildet på det store lerretet bak musikerne begynner å blafre stille, mens musikerne går ut i sig og langsom foranderlighet. Det fungerer som en slags hyllest til underfundigheten, det vi hører. Det produseres lyd av deilig ubestemmelighet. Skapes steder som ikke fins. Ingar Zach børster sirkler på den store tromma, mens Cogburn arbeider med en cymbal. Bjørgeengen sitter vendt mot bildene som skifter og manipulerer dem videre. De kan se ut som persienner i dans og vise nervøse tråder på vift. Alt vi hører og ser, er sammenvevd, og det har en nerve som kjennes. Det summer, mens celloen stryker fram en mørk linje. Jeg syns det er godt å høre noe som ikke vil sjarmere meg. Stemmen til Giordano finner inn blant instrumentene. Det er som om musikk og bilde rykker stadig nærmere. En dyp bass kombineres med skjør klang. Jeg blir sittende med en opplevelse av å høre noe nytt. Noe verdig og vakkert kompromissløst. Det er ikke varme som produseres av Fear of the Object-bandet. Musikken har snarere en abstrakt temperatur. Fungerer som en motsats til tiden vår, der mye haster og mye kommer ferdigtygd. De finstemte forandringene i framdriften korrelerer med bildenes natur. Det lille trekkspillet og skarptromma med pledd over underbygger magien. Bilde og lyd samler seg i levende uttrykk. De fem involverte bygger samstemt. Så aner man at det hele skal legge seg til hvile, og når det skjer, blir musikerne sittene i stillhet, kanskje i ærbødighet overfor det de nettopp har skapt.

Jonas Cambien. Foto: Svein Bjørnsen/Kongsberg Jazzfestival

I likhet med i går er det Smeltehytta som er samlingspunktet for de siste rundene for dagen. Plateaktuelle Jonas Cambien skal først på. Han tar utgangspunkt i idéer som preger utgivelsen «Man Eating Tree» og stiller med orgel og trommemaskin på scenen, innkjøpt på eBay, får vi vite når han introduseres. Hvor tøffe kan lyder bli? Det spørsmålet kan stilles når Cambien setter orgelet i drift. Organisten dveler ved ett og samme uttrykk, tilsynelatende. Lar den samme sløyfen få gå og gjør de små forandringene som smetter inn, til poeng. Jeg blir iallfall sittende og lytte etter de mange rundenes små foranderligheter. Det er noe transeframkallende med måten musikken ter seg på. Den enkle trommelyden er sjarmerende, slår seg fram som om den kom fra et leketøy. Etterhvert er det større forandring å spore i de intense dragene som, paradoksalt nok, også har noe skjørt heftet til seg. Jonas rister forsiktig på hodet, konsentrert om det kreative. Det som kan høres ut som en stemme over et velbrukt lydanlegg, settes på repeat. Så intensiveres idéene, og vi lukkes inne i labyrinten. Vi blir overlatt til egen fabuleringsevne og eget mottakerapparat. Dette er ikke musikk som når deg uten at du besitter en viss åpningsvilje. Vår mann vugger uttrykkene strengt videre og slipper inn lysstreif. Jeg tenker på Hansson & Karlsson og Soft Machine fordi røttene mine vil det. Så har vi beveget oss mot nye steder, uten at omgivelsene endres helt. Denne sterke musikken til Jonas Cambien har sine forutsetninger tilbake på 60-tallet. – Freak out!, kommer det fra sidemannen min etter at applausen har lagt seg. Ja, hvorfor ikke?

Arashi & Signe Emmeluth. Foto: Svein Bjørnsen/Kongsberg Jazzfestival

Når Arashi & Signe Emmeluth entrer scenen, sitter jeg med en formening om hva som kommer. Og ganske riktig. Det tar oss fem sekunder å høre at frijazzen fremdeles lever i beste velgående. Paal Nilssen-Love på trommer, Akira Sakata på saksofon, klarinett og vokal, Johan Berthling på kontrabass og Signe Emmeluth på saksofon. De fire hiver seg ut i infernalsk moro. Den påtrengende sounden blir tredd over oss. Det låter drøyt stilfullt og kommer uten nåde. Enda en gang oppleves det overveldende å høre noen som kjenner dette språket så godt og nyter å bruke det. Emmeluth får dra lasset sammen med Paal, før Sakata kommer inn med sine særegenheter. I går stod Berthling på samme sted som nå og demonstrerte el-bassbehandling av aller ypperste merke. Nå er han på den akustiske og finner helt nye veier. Når Nilssen-Love går kreativt bananas bak trommene, hoier folk. Det er intensiteten som preger stoffet, enten bandmedlemmer blåser lungene ut eller de tar seg ned i det åpne. Akira Sakata er fabelaktig alene i sitt tildelte rom. Det står noe på spill. Det låter nødvendig. At de alle sammen fikser å få sagt noe friskt i den godt utprøvde tradisjonen de står i, er lite selvfølgelig. Når trioen Paal, Signe og Johan søker seg mot det poetiske, er det modernismens knagger de henger uttrykkene sine på. En bassolo med perkusjon på hissende slep danner kontrast til det kvartetten satte ut med. Akiras klarinett peker ut ny retning, og vi får hviletid i lyttearbeidet. Eller vi ledes til å lytte annerledes. Den gutturale stemmebruken til Sakata gjør alltid inntrykk. Han kan låte desperat og musikalsk sinna. Bandet kjører opp spruten og støtter vokalistens utsagn på de måtene de innbyr til. Vi skal tilbake til den tetteste skogen igjen. Paal Nilssen-Loves tromming får tilrop og anerkjennelse. Vi skal også høre bønn fra Sakatas saksofon, med sorg i tonen og kraft i alvoret. Kvelden går mot slutten i en variert strøm av gode idéer og godt spill. Det har vært energigivende å lytte til. En stor opplevelse. Publikum vil ikke slippe tak i bandet. Euforien ruler.