Saksofonist Kristin Sevaldsen spiller åpningskonserten på Dølajazz førstkommende torsdag. Her forteller hun om inspirasjonskilder til konserten, det andre albumet i trilogien hennes The Sonic Experience, feltopptak, utdanning som filmkomponist og mer.
I spalten Ukas Jazzprofil presenterer Jazzinorge.no en aktuell musiker, arrangør, storband eller annen jazzaktør. Har du tips, send oss gjerne en epost.
Kristin Sevaldsen
Hei Kristin, hvordan går det med deg?
– Takk det går bra. Veldig travelt for tiden, men det føles veldig riktig og deilig etter noe som har fortonet seg som en eneste lang dvale etter pandemien.
Du spiller åpningskonserten på Dølajazz i år. Skjønner at du har latt deg inspirere av natur og Lillehammer som kulturby blant annet. Kan du utdype hva publikum kan vente seg?
– Lillehammer er min fødeby og jeg har bodd der det meste av livet. Byens natur, historie og kulturliv er en del av min identitet, noe som har vært med å prege meg som menneske og kunstner. Nå som Dølajazz feirer 45 år, og jeg er invitert til å gjøre åpningskonserten, var det helt naturlig for meg å tenke på Lillehammers egenart og finne de punktene som kan bygge opp til musikalsk historiefortelling som feirer byen og festivalen. Noe som gjør at Lillehammringen vil kjenne seg igjen, men som forhåpentligvis også har noe universelt som kan nå inn til de fleste mennesker.
Jeg har tatt tak i skikulturen, Birkebeinerne og folkemusikken, små anekdoter knyttet til våre store Nobelpris vinnere Bjørnson og Undset. Jeg bodde helt nede ved Mjøskanten i mange år, og minner om hvordan lyset speilet seg i vann og snø gjennom året assosierer til Lillehammer kunstnerne og hvordan de fanget lyset i sine malerier. Et lys som fortsatt er helt spesielt.
Lillehammers beliggenhet ved foten av Gudbrandsdalen og rike kilder til tradisjonsmusikk og folkekunst, byggetradisjoner og landbruk er jo også et tema som inspirerer og influerer. Gamle Sandvig som samlet bygninger og gjenstander som står utstilt på Maihaugen, hvor vi kan vandre i timesvis og forestille oss – eller bli tatt med inn i små tablåer – som gir oss innblikk i livet «den gangen da» og hvor vi er nå. For ikke å forglemme hvordan trappene til de olympiske Lysgårdsbakkene har blitt et yndet treningssted for mange. Å gå den trappa er ei god økt, og jeg tipper mange har stått på toppen og forestilt seg hvordan det ville være å hoppe utfor å sveve nedover som skihopperne gjør. Kanskje ikke like gøy uten ski. Tenker nok at mang en lårmuskulatur og knær ville syntes det kunne vært digg å slippe å gå ned trappene igjen etterpå.
Musikalsk ligger prosjektet i et elektro-akustisk, ambient-jazz landskap. I hovedsak instrumental musikk med innslag av vokal. Det er mye ro, stemning og selvfølgelig improvisasjon. Jeg liker å dvele. Reflektere. Være i stemningen og agere til de impulsene som måtte komme. Min virtuositet ligger her. Få saksofonen til å synge, finne tone nyansene som ytterligere kan underbygge formidlingen av musikken. Det er mange som ikke vil kalle meg for jazzmusiker, mens mange andre igjen ikke finner en annen karakteristikk av meg som musiker og komponist. Jeg husker en saksofonlærer som ga meg Charlie Parker’s Omnibook og ba meg lære meg den utenat, for da skulle jeg bli god. Jeg ble aldri god. Ikke god som Charlie Parker, men jeg har blitt ganske god som meg. For i likhet med CP har også jeg lyttet til og forsøkt å gjengi den musikken som strømmer igjennom meg. Det har jeg gjort denne gangen også og nå gleder jeg meg til å feire Dølajazz og Lillehammer. Og jeg gleder meg veldig til å jobbe med musikerne som jeg har har kjent til og gledet meg over på avstand i mange år. Svein Schultz på bass og Elisabeth Mørland Nesset på trommer/perc. Det er første gangen jeg skal jobbe med disse to. Pianisten Morten Reppesgård har jeg jobbet med titt og ofte helt tilbake til 2011, men da mest i samspill med andre artister og deres musikk. Nå skal vi skape sammen noe helt nytt, og det føles veldig fint. Dette er en håndfull kreative og svært allsidige musikanter som også alle er komponister og produsenter. Så her ligger det an til veldig spennende prøvedager i forkant av festivalen.
Albumet du ga ut i 2022, The Sonic Experience – Snøhetta, er første del av en trilogi. Og neste album skal handle om Island. Hva har inspirert deg til å lage musikk om Island? Og når kan vi få høre den?
– I hovedsak handler hele Sonic Experience konseptet om meg som en ur-arktisk sjel. Jo mer goldt og langstrakt og øde, gjerne med hav eller snø, jo bedre. Inngangen til Island kom i første rekke igjennom Sigur Rós musikk. Det kompakte men samtidig luftige og langstrakte uttrykket vekket en gjenklang i meg. Jeg gjenkjente noe der som fikk meg til å oppsøke mer musikk fra Island og ikke minst se bilder av landet og landskapet. Dragningen ble bare sterkere og sterkere. Jeg bare måtte til Island, og reiste dit for første gang i 2015 sammen med en venninne. Vi gikk i en slags transe og kjørte hele sørkysten fra Snæfellsnes til Höfn frem og tilbake. Hang på 12 Tónar – den feteste platesjappa i Reykavik sentrum – og sjekka ut det vi rakk av islandsk musikk. Kjøpte plater og spilte i bilen for så å forsvinne inn i denne transen vi befant oss i, mens vi suste gjennom et helt magisk landskap.
Siden har jeg vært der flere ganger, og jeg elsker denne øya. Når jeg begynte arbeidet med Snøhetta albumet var det klart ganske tidlig at jeg også ville dra til Island for å utforske det soniske landskapet der. Feltarbeidet startet i april 2022. Da hadde jeg to uker i Reykjavik hvor jeg gikk ei mil hver dag, med ryggsekken full av kamera, lydopptaker og video kamera. Jeg jobbet på intuisjon. Alt av lyd som fanget min interesse på et eller annet vis sørget jeg for å fange. Bilstøy, flystøy, fuglekvitter, hav og bølgebrus, steiner, sjøfugl, alt. Senere følte jeg et behov for å dra tilbake for og være der, bo der og ha en hverdag der mens jeg jobbet med musikken. Det var da jeg fikk et residens opphold på The Fishfactory som ligger på Østkysten av Island. Der hadde jeg et fantastisk analogt lydstudio helt for meg selv i en måned, og fikk jobbet veldig godt. Både med lydene jeg hadde med fra første oppholdet, og der kunne jeg bare gå ut døra og finne så mye annet spennende som jeg kunne gjøre opptak av der og da.
Når Dølajazz er overstått og jeg har landet etter flere spennende oppgaver i Oktober, skal jeg jobbe med lanseringen av Island plata. Vi har nå endelig bestemt at den skal slippes i september 2024. Da har jeg litt bedre tid på turneplanlegging både i Norge og på Island.
Samtidig er du utdannet filmkomponist og har vært medvirkende på filmer. Musikken din kan tenkes å være billedlig i uttrykket. Er det en av grunnene til at du har søkt deg mot filmverden? Hvordan jobber du med filmer?
– Ja det stemmer. Jeg jobbet med film og teater noen år og valgte å studere filmmusikk komposisjon for å ha en større og mer helhetlig forståelse av dette faget og dynamikken i en slik prosess. Skjønt, jeg søkte meg aldri inn mot film. Det var filmfolkene som kom til meg, og så ballet det på seg. Jeg var bare meg selv i det hele, og lyttet til impulsene som kom til meg samt reallyder fra filmklippene for så å forsøke å skape noe som kunne underbygge, forsterke eller parafrasere. Dette var en veldig intuitiv prosess for meg som viste seg å være et godt utgangspunkt når jeg gikk i gang med studiene.
De senere årene har jeg ikke jobbet spesifikt med verken film eller teater. Dette er også et fagområde og bransje du skal promotere deg inn mot og jeg har hatt for mye å holde på med som artist og solokarriere til å skulle bane en karrierevei også i dette landskapet. Men byr det seg en anledning igjen er jeg veldig klar for å vurdere det. Det ligger naturlig i meg.
Har du noen andre prosjekter du ønsker å fortelle om?
– Ja, den akustiske duoen som jeg har hatt med pianisten og synthmannen Lars Kvistum siden 2013. Opp igjennom har det vært mange event oppdrag og ofte er det verken anledning eller budsjett for å komme med fullt band. Da er det fint å ha en pianist å spille på lag med. Jeg har i hovedsak fremført egen musikk i sånne sammenhenger, og når man står der kun som to personer må man forenkle veldig. Kvistum er også låtskriver og har flere utgivelser bak seg, og etter hvert var det naturlig å ta med noen av hans låter også. Siden materialet eksisterte som band innspillinger meldte det seg et behov for å kunne tilby kunder og publikum noe mer autentisk når det ble bedt om lydfiler. Vi bestemte oss for å gå i studio og spille inn de versjonene vi faktisk ville presentere. Losen Records ga ut Acoustic i 2018 og vi høstet svært gode kritikker både fra nasjonal og internasjonal musikkpresse. En periode nå har vi vært travle med hvert vårt, men i februar 2024 skal vi ut og farte litt igjen. Det gleder vi oss til.
Ellers dedikerer jeg meg til Sonic Experience triologien, og sommeren 2024 planlegger jeg oppstart av feltarbeidet til det tredje albumet som planlegges for lansering i 2026. Dagen etter Dølajazz åpningen reiser jeg til Reykjavik for å gjøre et konsert-foredrag om meg og Snøhetta albumet. Dette er en årlig kongress om arktisk miljø, klima og politikk som arrangeres av organisasjonen Arctic Circle. Da går ferden fra festsalen i Kulturhuset Banken til Harpa konserthus kvelden etter.
Jeg har også ønsker om å ta med det nye fine bandet mitt i studio og gjøre en innspilling av musikken vi skal fremføre på åpningen av Dølajazz. Men først håper jeg vi kan få komme rundt i landet på festivaler og klubber og spille oss varme med disse låtene. «Never a dull moment».
Kristin Sevaldsen. Foto: Erlend M. Sæverud.
Hva hører du på for tiden?
– Når jeg ikke skriver selv henter jeg gjerne inspirasjon fra Nils Petter Molvær eller Eivind Aarseth. Svenske Anna von Hausswolff skaper magi med sitt kirkeorgel-univers og trompetisten Marius Gjersø slapp et delikat ambient album, Yügen, på NXN Records i januar. Dukker det opp noe jeg liker og finner interessant lister jeg dem på min Spotify liste «sonicXperience». Der vises et tverrsnitt av det jeg gjerne hører på og anbefaler. Velkommen til å like og følge spillelista mi.
Har du en konsert du gjerne skulle dratt på som du kan anbefale?
– Karl Seglem og hans Mytevegar som slippes 20. oktober har jeg lyst til å få med meg. Jeg beundrer hans arbeid med bukkehorn. Terje Isungsets is-musikk er også en verden jeg kan høre igjen og igjen og anbefaler folk å utforske. En vakker dag skal jeg få med meg hans Ice Music Festival. Ellers er det den italienske cellisten Martina Bertoni som opererer i det eksperimentelle segmentet og holder til i Berlin. Er du i Berlin og ser at hun skal spille, GÅ!
