Now's the time

NTT: Jazzjam House Rules

Tullkattesnutene tar med barn ut i verden, Audun Ellingsen knipser klingende jazzmynt, ferske videoer, bookingnyheter og konsertinntrykk pluss et Jazznytt-intervju med Amalie Dahl!

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsmusikk i digital remseform. Dette er jazzblogg nummer 248, tro det eller ei – og det betyr at vi bare er noen uker unna et ganske gildt jubileum! Vi har forsøkt å feire et slikt rundt nummer før, men det var tilbake i forbindelse med nummer 100 – og det ble avlyst på grunn av årsaker vi etter hvert ble grundig leie av å skrive om i denne remsa. Men nå prøver vi igjen, og det vil skje på selveste Beccokammeret i Oslo, lørdag 11. mai! Vi starter klokka fire med en NTT Live-session – gjester vil bli annonsert før du aner. Etter det, fra klokka fem, spiller vi plater, prater om musikk, jeg tenkte kanskje å bake en kake om jeg rekker – enten om du er en av de utallige folka vi har møtt og snakket med før på konserter her og der, eller om du er et helt ferskt bekjentskap håper jeg du tar turen innom og hilser på! Og hvem vet, kaaanskje du kan ta med deg vippsemaskinen også og kjøpe et Jazznyttnummer eller til og med tegne et Jazznytt-abonnement? For 700 kroner får du fire numre i posten og fri tilgang til hele det digitale arkivet – spør du oss er det nesten skummelt billig, for vi og alle de dyktige bidragsyterne våre legger virkelig sjela i disse numrene – og vi prøver også å lage en fysisk publikasjon som faste lesere av remsa kan kjenne seg igjen i. Nummeret som er på gata nå har stoff om Lester Bowie og Brazz Brothers (som vi kommer tilbake til i neste remse), et portrettintervju med Marthe Lea og premieren på Lars Mørch Finboruds tetralogi om fiktive jazzfestivaler. Flere abonnenter er måten du kan bidra til at det blir 250 numre til! 

SÅNN. Det kommer litt mer tekstreklame lenger ned, men det er nok for nå. I forrige uke skrev vi om mannen som ikke likte jazz, Terje Berg, som kom med et saftig oppspark/sleivspark i Avisa Nordland. Nå har han fått svar også – saksofonist Petter Wettre har satt seg ned på balkongen sin i Paris (formoder vi), tatt på seg alpelua og skrevet et tilsvar i det vi må kunne kalle kjent stil hvor både Nord-Norge og Norsk Jazz får pai på jakkeslaget mens Liv Boye Okkenhaug, styreleder i AdLib Jazzklubb, har skrevet en tekst hvor hun både forsøker å imøtegå deler av Bergs tekst mens hun samtidig forklarer hvorfor hun mener at det kanskje finnes noe jazz for alle der ute. Vi får se om det kommer noe mer! 

OK, nok jazzdiskurs – her er et par konserter fra uka som kommer: 

1. Peter Evans Being & Becoming er et av it-bandene i den akustiske amerikanske jazzen akkurat nå. Kvartetten består av Evans selv på trompet, Savannah Harris på trommer, Nick Jozwiak på bass og Joel Ross på vibrafon. Skiva deres er full av ideer, virtuost og avansert samspill, melodier og feng – mye av det som gjør livet verdt å leve, i grunnen. Og nå er de søren meg i Norge – i kveld spiller de hos Bergen Jazzforum, i morra er de på Victoria i Oslo og på mandag spiller de på Dokkhuset i Trondheim. Bassist Ole Morten Vågan er en kis med et åpent øre mot ting som kommer fra denne kanten her, og i et facebook-utbrudd som nesten fremstår som et rop om hjelp, skriver han OSLO!! Jeg går glipp av denne men KOM DERE NED på Nasjonal Jazzscene i morgen – Helt amazing band med noen av de råeste musikerne New York har å by på: Peter Evans/Joel Ross/Michael Shekwoaga Ode/Nick Jozwiak! Tror dette bandet er ett av mine yndlingsband fra de siste årene…. Skulle ha gjort mye for å kunne sittet i salen på denne!” Det gjelder naturligvis Bergen og Trondheim også – tydeligere marsjordre går det vel ikke an å få. 

2. Tenk kjapt om du er i høgget! Gard Nilssens Acoustic Unity lanserer LP-versjonen av Elastic Wave som er kommet nå med en gratiskonsert på Big Dipper i Møllergata klokka fem. Gratis, på et av få steder å faktisk få kjøpt alle disse fabelaktige norske jazz-LPene som utgis.

3. Helgas andre høydepunkt er Soddjazz, som er i gang nå. Blogghalvdel Vinger er svoren fan av denne festivalen og er på plass as we speak! Følg med på jazzinorge i løpet av helga for reisebrev – og ha en forbannet god festival, alle dere som er der. 

4. Denne ukas Kampenjazz-konsert er blitt til en solidaritetskonsert for Palestina med Ingrid Hannisdals glimrende ensemble. Informasjon om hvordan du kan gi står her, og det er i tillegg svært god musikk. Som skribent har jeg faktisk ingen ord igjen å bruke om musikk i krisetider – så kanskje jeg bare skal gå på en konsert og lytte litt i stedet. 

5. Sett på MACAN! Maca Conu spiller på Storyville i Molde neste torsdag

6. Og som ikke det var Mok(sha): Trioen Moksha, med Sanskriti Shrestha, Oddrun Lilja og Tore Flatjord, slipper ny plate og spiller på Nasjonal jazzscene samme dag.  

Vi går videre og informerer som alltid om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com.

 

Audun var opptatt av kronespill før jazzen tok ham


Audun Ellingsen. Foto: Isak Uyar Orestad & Noah Gylver/Kolonihaven.no

Jada, det er mye hasard i jazzen. Vi har lenge prøvd å finne en anledning til å gjøre en sak med kontrabassist og jazzbransjemann Audun Elingsen, og pokkers flaks: denne uka er han ute med ny LP. Den er finfin og er med bandet Audun Automat, som ellers består av Ole Mofjell, Torstein Lavik Larsen, Øyvind Mathisen og Erlend Slettevold. Sjekk den ut asap, den heter Uflaks, er utgitt av AMP Music & Records, og har en av jazzvårens mer tankevekkende plateomslag.

Audun Automat, ja – for en viss generasjon er dette et meget assosiasjonsvekkende navn. Jeg ble selv kalt det i oppveksten, slettes ikke beundrende, men heller ikke fordi jeg hadde så mye makt, akkurat. Hva vil du si om det til yngre lesere?
Ja, eg vart også kalla Audun Automat no og da i oppveksten, på grunn av den viktige TV-serien. Audun Automat var jo ein kynisk jævel som ville kaste ut ungdommane i Pelle Parafins Bøljeband fra øvingslokalet sitt, og erstatte dei med speleautomatar med tanke på å maksimere profitt! Dette er jo ein situasjon som mange musikarar i meir eller mindre midlertidige øvingslokaler nok kan kjenne seg igjen i rundt omkring. Eg må innrømme at eg soleis ikkje identifiserar meg med Audun Automat. Det var ikkje akkurat jakta på profitt som lokka meg inn i jazzen, men ein form for gambling kan ein kanskje kalle det.

Det er bilde av en vakker kroneautomat på omslaget. Jeg antar det ikke er bare-bare å få tak i en sånn, eller flommer det over av dem på FINN?
Du finn dei på FINN, men dei kostar jo skjorta. Eg var so heldig å få låne ein automat av ein musikarkollega, og det beste var at eg fekk ha den heime i stova til fri bruk ei vekes tid før fotografering. Det var stor stas, men eg må også seie at litt av magien forsvann når eg hadde nøkkelen og når som helst kunne hente ut att pengane ettersom eg gjekk tom for kronestykker. Slik er det med jazz óg, synest eg, det må liksom stå noko på spel. 

Var dette en forlystelse du ofte henfalt til back in the day, og visste du om noen triks som kunne gi klingende mynt?
Det var jo det vi dreiv med på fergene på Sunnmøre, når vi ikkje åt sveler eller låste oss inn på do for å lure oss unna fergemannen (det var ein slags gambling det óg). Det går forresten legender om at Erlend Slettevoll, som spelar fender rhodes i Automat, var ein racer på kronespel! 

Er det noen jazzlåt du liker som handler om gambling eller spilleautomater?
— Ikkje akkurat ei jazzlåt, men den første låta eg lærte meg på gitar var «The Jack» av AC/DC. Eg trudde den handla om å spele kort, men eg mistenker no at den har seksuelle undertonar som eg ikkje plukka opp som 12-åring. 

Men etter hvert fant du altså mer glede i jazz og kontrabass. Hva var det som fikk deg til å se det kunstneriske lyset?
Mitt første musikalske kick som eg kan hugse, var da eg høyrde «Hells Bells» av AC/DC på ein sliten kassett heime hos ein kamerat på barneskulen. Vi var 20 gutar i klassa mi på barneskulen, nesten alle spelte gitar og i friminutta satt vi ofte og jamma og lærte kvarandre raffe riff. Læraren vår, Bjarnhild, tok med seg el-bass og kontrabass som vi fekk spele på, og eg hugsar eg måtte stå på ein stol for å nå opp på kontrabassen.

Litt som Guro Moe og den octobassen!
Det neste store kicket var Element på studentkroa i Volda då eg var cirka 17. Dei spelte jo Coltrane-køyret med ein energi som overgjekk alt av rockeband som eg hadde høyrt til da! Og so var det ikkje alt i musikken eg forstod, og den kjensla likte eg. Det er jo eit slags vippepunkt som kanskje avgjer om du får dilla på ein del jazz eller ikkje – om du er komfortabel med, eller til og med likar at musikken til tider kan framstå som kaotisk. 

Ja de var svært viktige for min del også. Finnes det en bassist som også er komponist som du ikke er flau over å si – det der er en jeg respekterer dypt.
Lett! Charles Mingus er den bassist/komponist/bandleiaren som eg har høyrt mest på. Det er ikkje slik at eg høyrer på han dagleg, ikkje no lenger, men eg har han heile tida med meg i anda. Han spelte, komponerte og levde med hjartet på utsida av skjorta – på godt og vondt. Snakk om å halde det ekte! Favorittplata er Blues & Roots og skal eg velge ei låt må det bli «Moanin» (må ikkje blandast med Art Blakey si låt med samme tittel):

Men tilbake til temaet: plata er skikkelig bra.  Er vi nærme kjernen av ditt musikalske lystfelt her?
— Ja, dette er veldig meg. For meg er det eit djupt alvor i denne musikken, men samtidig er dette er musikk som ikkje tek seg sjølv so høgtidleg, om det gir meining. Eg likar at det er ein utadvendt energi, tydlege idear som til tider blir drege ut i det abstrakte, og akkurat passe finurlege låtar som kiler litt i øyra og som musikarane kan spele med passe lave skuldre. Du kan kanskje høyre spor av Mingus om du leitar, men eg har ikkje prøvd å kopiere nokon som helst, eg skriv berre musikk som eg synest er gøy.

Hvordan henger låtene sammen, bortsett fra at låtene stort sett slutter på -us, som i Mingus? Er det en kjernelåt på plata som fungerer som en nøkkel til bedre forståelse av verket?
— Opningslåta «Triumphus» er jo ein grei inngang. Den har mykje av den utadvendte energien i seg og ei blanding av alvor, fest og fjas. Harmonisk vekslar den heile vegen mellom dur og moll, slik eg likar det, og så har den ein del klapping – eg visste tidleg i prosessen at eg ville ha klapping på denne plata. Men «hiten» ligg nok an til å bli «Nocturnus». Den er som ei livleg natt ute på byen som endar på eit spaca nachspiel. Sjølv likar eg godt den snodige, lett absurde og svært korte låta «Nostradamus».

Fortell litt om dine medspillere her og hvorfor du valgte dem ut. Gamle studiekamerater, unge løver eller en blanding?
— Det er ei blanding. Erlend Slettevoll og Jørgen Mathisen har vore med sidan starten i Audun Automat tilbake i 2008, men vi går eigentleg lenger tilbake. Erlend er fra Ørsta/Volda slik som meg. Han er eit par år yngre enn meg og vi har spelt i band sidan han var konfirmant. Han var allereie da ein racer på tangentar og kronespel. Vi hadde spelt jazz i nokre få månader da vi sendte inn demo til Jazzintro i 1997 eller deromkring. Eg var sjølvsagt veldig forundra over at vi ikkje vart plukka ut. Lenge leve ungdommeleg overmot! Jørgen Mathisen begynte eg å spele med da eg flytta til Oslo rundt 2003. Han var da ein ung jypling som spelte som f, og eg digga energien hans. 

Ole Mofjell og Torstein Lavik Larsen er nyare bekjentskap. Når eg for to-tre år sidan skulle starte oppatt Automat etter ein periode på is, var eg på utkikk etter ein trommis og ein trompetist. Dette var under den berømte pandemien og det burde helst vere nokon lokale Oslo-musikarar. Eg høyrde da Ole og Torstein i litt ulike samanhengar og tenkte at desse to kunne passe inn i Audun Automat-universet. Ole har det rette vågemotet i trommespelet, han kan liksom hoppe fra 10-meteren uten å nøle. Og Torstein har noko litt sårt i trompetspelet som både blendar og balanserar fint mot Jørgen.


Audun Automat. Foto: Isak Uyar Orestad & Noah Gylver/Kolonihaven.no

Ved siden av ditt virke som eminent kontrabassist, jobber du også i Østnorsk jazzsenter. Er det noen klare utviklingstrekk for sal og scene de siste årene?
— Vi ser jo at jazz er i vinden i café og restaurant-bransjen og at det har poppa opp ein drøss med nye stader som vil ha jazz på programmet. Dette skaper jobbar og gir også unge musikarar sjansen til å spele regelmessig og bygge opp rutine. Det er også gøy at koplinga mellom jazz og dans har fått ein renessanse. Dette ser vi blant anna på David Skinner sine Café Society-kveldar på Caféteatret i Oslo. Og så ser det ut til at mange av dei etablerte og tradisjonsrike klubbane held koken med høgt aktivitetsnivå og til dels gode publikumstal. I det siste har eg vore ein tur innom Urijazz i Tønsberg og Hadeland jazzforum og der var det fulle hus og veldig god stemning! 

Hadeland, ja. Der har du skikkelig oppvekstvilkår. Du har også vært tett involvert med styringen av komponist-ensemblet OJKOS de siste fem årene. Hva slags erfaringer kan du dele derfra? Ble det som du trodde?
— Det har vore eit veldig vellukka samarbeidsprosjekt! Det er jo i stor grad eit sjølvstyrt kunstnarkollektiv der medlemmane sjølv organiserer det indre livet og dei kunstnarlege valga. Nasjonal jazzscene har stilt opp med konsertserie og prøvelokale. Mi rolle har først og fremst vore å stable økonomien på beina, bistå med litt booking og diverse admin.
Eg trur at mykje av grunnen til at det har fungert so bra er at musikarane som tok initiativ til dette, med Andreas Rotevatn i spissen, hadde ein veldig klar og god idé kva OJKOS skulle vere. Prosjektet har fylt eit tomrom i overgangen mellom studentlivet og det etablerte, og i tillegg til å vere ein produktiv kunstnarleg utviklingsarena, har OJKOS også gitt medlemmane ein møteplass og ein slags trygg ramme i den kritiske etableringsfasen. Dette viste seg å vere spesielt viktig under pandemien. Vi har også erfart at fem år går veldig fort, og no er heile den første besetninga i ferd med å bli bytta ut. 

Det er altså snart en helt ny gjeng som besitter rollene i dette komponist-ensemblet. Hvor mange konserter og album / kommende album er det blitt til nå, og hva venter fra de ferskere medlemmene?
Oi, no må eg telle! Vi er vel no oppe i 41 gjennomførte konsertar med 3000 minutt nykomponert musikk. Dei har gitt ut åtte album, derav eit som fekk Jazzprisen for Årets verk 2022 og eit som var nominert til Spellemann. Dei har også gitt ut ein drøss med singlar, og til hausten kjem det 2-3 nye album. Totalt har 91 ulike musikarar vore innom OJKOS, om vi tel med gjestar og vikarar.
Det vi først og fremst ventar av dei nye medlemmane er at dei bidreg til gjenskape OJKOS i sitt eige musikalske bilde. OJKOS skal heile tida vere i utvikling. Eg synest vi fekk eit veldig godt svar på dette i Andrine Dyblie Erdal sitt bestillingsverk som vart urframført no sist tysdag. Ho drog OJKOS i heilt nye retningar ved bruk av element fra klassisk musikk, teater og scenekunst.

Ja, og Lyder Øvreås Røed m OJKOS lanserer Freespace, en av vårens beste skiver, på Becco i kveld. Hva skjer fremover med konserter der du selv står på scenen, da?
På tysdag spelar eg bitonal jazz på Salt med Anders Lønne Grønseth sitt Multiverse. Vi skal spele inn nytt album ila veka. Det er eit kjempefint band med Hayden Powell, Espen Berg, Einar Scheving fra Island på trommer, Anders og meg. På innspelinga har vi også fått med oss Sidsel Walstad å harpe. Deretter skal eg spele på MaiJazz den 5. mai med Camilla Hole sitt fine folkejazz-prosjekt Eventyrferd, med bl.a. Sigrid Moldestad på fele og vokal og Torstein Slåen på gitar. Og i juni skal eg spele på Oslo jazzdansfestival med Frøy Aagre sitt nye prosjekt, JAZM. Der har vi med oss den fantastiske dansaren Victor Amel Olivares Pedersen som ein del av kvartetten, i tillegg til Andreas Bratlie på marimba og tablas, Frøy og meg. Eit veldig inspirerande prosjekt! Til hausten blir det ein del konsertar med Audun Automat i tillegg til mitt kammerpop-prosjekt, 1816, som kjem med ny plate i september. 

 

Being Jon Christensen


Masqualero: Tore Brunborg, Jon Balke, Nils Petter Molvær, Arild Andersen og Jon Christensen. Foto: Terje Mosnes 

Der man før kanskje har skammet seg litt over å være så opptatt av den kulturelle fortiden, nåtiden er da mer enn nok og kan være ganske deilig til tider, er det nå klart at det rett og slett er sunt å søke tilflukt i tryggere og vennligere epoker. Fortiden er et eget land. Det virker som at så mye av det positive som er blitt utrettet de siste tiårene nå er i full ferd med å bli reversert. Selv om de selvfølgelig hadde mer enn nok å bekymre seg over den gang også. Årsaken bak disse halvtygde filosofiske betraktningene er sammensatt, men det ble også aktualisert av en rekke lanseringer av programmet til sensommerens Oslojazz-festival. Line Juul og gjengen ser da ut til å snekre sammen et riktig så ålreit program med mye av den mest toneangivende musikalske verdiskapningen som foregår her og nå, men også et par godbiter for den som setter pris på toner från før, satt ut i live i vår framtid. Den brasilianske helten Marcos Valle er på alder med en amerikansk president, mer eller mindre, men virket da uhyre vital og på sist gang han var i landet. Hvilken allsidig og sprek og sjelfull, politisk og avantgarde og iørefallende katalog han har bak seg – og nye gode låter kommer til. Men mer delikat er to av hovedkonsertene under årets festival. Enten blir det cosplay der man skal leke fortidens beste jazz, eller så blir det som om tiden oppheves og en ny samtid åpenbarer seg.

For en gangs skyld virker det uhyre forlokkende å stikke på åpningskonserten i Operaen. Der skal nemlig Masqualero gjenforenes. Egentlig litt merkelig at det ikke har hendt før. Dette var et av 80- og 90-tallets viktigste og mest begeistrende norske jazzband, og platene låter minst like spenstige i dag. Det var i utgangspunktet Arild Andersens nye band, men de fant fort ut at de hadde funnet noe helt eget, sammen. Hans gamle kollega Jon Christensen gjorde noe av sitt herligste spill bak trommesettet her, sammen med den noe yngre Jon Balke ved klaveret og ungsauene Tore Brunborg og Nils Petter Molvær i blåserrekka. Alle sa ja da Arild ringte i år. Til å fylle JCs plass har de funnet den mest logiske og sikkert også helt perfekte løsningen i Gard Nilssen. Det er et ærefullt oppdrag for ham, sikkert også litt skummelt med tanke på Nilssens kunnskap om og respekt for jazzens historie. Han vil måtte høre seg selv utenfra når han dykker ned i disse ikoniske rytmene og all cymbalpoesien som JC på mirakuløst vis skapte.

Men Nilssen har forlengst bevist at han er blant denne musikkens viktigste utøvere, med sin helt personlige stil og dette kan bli fett som bare det. Detta veit vi at vil bli bra, og gleder oss spesielt til å høre hvordan han vil løse bandets fantastiske låt «Delete» fra debuten. Denne har jeg ristet på hodet av flere ganger, hvor fett og intrikat er det mulig å spille på trommer? Før det gikk opp for meg at det selvfølgelig er to trommespor.

Men det er mer. Masqualero er nå heavy nok, men hva da med Belonging av Keith Jarrett med Jan Garbarek, Palle Danielsson og Jon igjen? Ansett som den aller ypperste «norske» jazzplata, sikkert litt overvurdert med tanke på alle de andre gode platene som kom i samme epoke, men hva så. Dette var den første jazzplata jeg hørte som barn, og har hatt og har fortsatt enorm betydning bare for dette enkeltmennesket. Så kommer alle de andre i tillegg. Denne har blitt skrevet mye om i årenes løp, men det vil komme mer. Man føler en total indre inspirasjon når den settes på anlegget, gjerne på fredag mot slutten av arbeidstiden.

Den utkom i 1974 og den som fortsatt behersker hoderegning skjønner at det er jubileum. Vi ble veldig glade da vi så at det var Vigleik Storaas som skal sitte på pianokrakken. Få klarer så umiddelbart å hensette publikum i en tilstand av fullkommen jazz som ham. Hanna Paulsberg har vist muskler i det siste, og viste på Voss at hun har i seg dette olympiske tenorspillet som må til. Med seg har hun en av sine faste rytmeseksjoner i Trygve Fiske på kontrabass og Hans Hulbækmo på trommer. Han har vi hyllet til det kjedsommelige her i remsa for hans fantasifulle og tidvis ganske naturbarnaktig abstrakte folkemusikkspill, men han forguder sikkert JC han også, og det å høre ham ligge over hihaten og pumpe frem sine medmusikanter til å skape dønn jazz, vil kunne bli som å drømme i levende live. Nå må vi bare komme oss gjennom noen vanskelige uker, så kan vi bli lykkelige igjen.

 

Tullkattesnuter > Nullskatteytere  

Det kan høres paradoksalt ut, eller kanskje ikke, men en av de mest veslevoksne tingene man kan si om musikk er at det ikke burde eksistere kategorier som “barnemusikk” og “voksenmusikk” – for musikk er jo bare musikk, sjønneruhvajegmener? Joda, det er sant, det. All musikk kan nytes i alle aldre, og i et musikalsk liv er det sikkert viktig å støte på ting du både er “for ung” og “for gammal” for på papiret. MEN: Når folk midt i livet og krisa får ha sine kronikører, enten de heter Paul Simon, Joni, James McMurtry, Magdi eller Lynni Treekrem, skulle det da pokker ta oss bare mangle de små en alen lange har sine egne skalder. Dét sagt finnes det flytende overganger og en rekke forskjellige innfallsvinkler her – noe nærmer seg det man i litteraturen kaller allalder, noe er musikk for barn, noe er musikk av barn, noe er barnslig, noe er barnlig, noe er ment å lyttes til sammen med voksne og noe virker designet for å drive voksne fra vettet. Alt dette er det plass til – og noen ganger er det ikke godt å si hva som er hva. 


Tullkattesnutene: Siri Gjære og Kirsti Huke. Foto: presse

Vi vil ut i verden, som er andreplata til den Trondheimsbaserte duoen Tullkattesnutene, drikker fra mange kilder. Den springer ut av mange års erfaring med konserter for barn og voksne, og den strekker seg kanskje mest mot det jeg kanskje vil kalle kosmisk barnemusikk, om den på død og liv skal få en merkelapp – leken musikk hvor alvoret får plass og hvor undringen over det store altet man omgir seg med blir dyrket. Tullkattesnutene består av Siri Gjære og Kirsti Huke, to vokalister og instrumentalister som siden nittitallet har satt spor både her og der i norsk jazzflora. Det er deres andre barneplate, og med seg har de flere gode og lekne musikere: Kyrre Laastad, Trondheims Steve Albini, er med som produsent og musiker (av typen slagverk). Marianna Sangita Røe bidrar på perk og vokal, vi hører Ingebrigt Håker Flaten på bass, og selveste Fateh Ali fra India på sitar. I tillegg stikker Håvard Aufles (tangenter), Alex Pettersen (gitar) og Maria Kannegaard (rhodes) innom – og på toppen av det hele hører vi Nidarosdomens Jentekor. Fint skal det være – men så er dette også Tullkattesnutenes første album på over ti år. Da var det også på tide – ja, på overtid – å gjøre remsas aller første intervju med én av de to hjernene bak denne musikken, Siri Gjære. 

Den første plata til Tullkattesnutene het Vi vil ut på byen, mens denne heter Vi vil ut i verden. Hva har skjedd siden sist?
– Ja, hva har skjedd… det er en morsom måte å ekspandere på. Forrige var det fokus på Kirsti og meg, vi spilte alt selv. Denne gangen ville vi ha med oss flere musikere og se utover – hva er det som skjer ute i verden, haha! Vi hadde lyst til å komme oss videre ut, enkelt og greit. Vi har egentlig vært fornøyde med låtene vi har. Vi har spilt konserter med dem helt siden forrige plate i 2013. Men så har vi jo lydprøver og der skjer det alltid noe. Etter hvert tenkte vi at vi kanskje skulle lage noe nytt, og da tenkte vi på hva som har inspirert oss. Det er ganske mye utenfor landegrensene, men vi bestemte oss for at det ikke skulle handle om land og geografi – at vi heller skulle være litt åpne. Det ble blant annet veldig naturlig å få med oss Fateh Ali på sitar. 

Ja, fortell litt om ham og resten av bandet?
– Kirsti jobba med ham allerede for 10-15 år siden, sammen med The Core. Hun har også vært i India og studert med faren hans. De er musikalske samarbeidspartnere og nære venner. Det er et samarbeid som er bygd på vennskap, akkurat som med Marianna og Ingebrigt – de er gode musikalske og personlige venner. Vi så for oss sammensetningen av dem tre i tillegg til Kyrre Laastad, som egentlig var litt ny for oss, men som er blitt vår faste Kyrrekatt. “Verdensbegrepet” handler bare om at man vil ut og undersøke nye områder. Og når man spiller sammen blir man en verden – nå er vi her, nå er vi der – veldig fort handlet det bare om ulike sammenhenger, kan du si. Vi har snakket mye om disse tingene underveis. 

Du nevner at dere også har tenkt på hva som har inspirert dere – hva kan det handle om, for eksempel?
– Det er veldig lite konkret – eller, det går sikkert an å nevne mye, men det handler om at man kicker på noe og så går hjem og lagrer ideer. Og de ideene du etter hvert får kan jo være langt unna det du hørte i utgangspunktet. De vi spiller sammen med inspirerer oss også. Hvis vi starter med Kyrre ville vi at han skulle produsere fordi han alltid spiller kult live og lager plater som låter bra. Han har en egen flyt og veldig bra beat. Så har du Marianna som og står for noe veldig romslig og raust – når hun er med og spiller, føler man “Ah, Marianna er med – da kan vi gjøre det her!” Skjønner du? Og Ingebrigt, som vi har kjent i alle år – det er en drøm når jeg står med gitar og han står med bassen sin ved siden av. Da kan jo alt skje. De folka har vært veldig tydelige inspirasjonskilder. Vi er også veldig glade i låter, både Kirsti og jeg er veldig glade i det komponerte. Jeg har noen lister der jeg har prøvd å samle ting – om jeg skal nevne noe, kan det være gammel svensk visepop og progg som også kommer til uttrykk i Dina Ögon – og Motorpsycho – den som hører godt vil nok oppfatte det. 

Jeg fikk helt klart en vårlig Blissard-følelse av noen av låtene her.
– Yes, hahaha! De har vært viktige men jeg vil ikke peke på dem så konkret, altså – at det er her og her har vi tatt den og den biten…

Nei, det er bare en følelse, det er ikke sånn “Ah, de har rappa “Sinful, Wind-Borne”.
– Ja, jeg elsker at du sier det. Når jeg ser for meg Kyrre, Ingebrigt og meg som står og durer løs – det er et bilde jeg får av den bandlyden når Kirsti vrenger opp rhodesen.

Den forrige plata deres er en ganske eksplisitt barneplate fra starten av – men denne gangen får jeg følelsen av at det er mer noe man får lov til å oppdage litt underveis – gir det mening for deg?
– Ja, absolutt – den største inspirasjonskilden her er jo publikummet vårt, som ofte er en blanding av alle aldre. Vi har veldig sjelden barnekonserter hvor ikke også voksne deltar. Da handler det om å kommunisere til alle aldre, det er ikke noen hemmeligheter. Vi har også tenkt mye på det i prosessen – er dette musikk barna skal sette på, eller er det foreldrene? Er det en plate fra voksne til barn, eller er det for voksne i kontakt med barn. Om du hører på “Hjerteslag”, er det for eksempel en låt som tydelig kommer fra voksne til barn. Vi snakket om å gi noe til ungene, å si noe til dem. Det er en henvendelse til barn, mer enn at vi har laget musikk de kommer til å gjøre selv. Men vi hadde konsert med det nye materialet nå, og de var med, det var lett. 

Du er jo inne på de ulike nivåene barnemusikk kan eksistere på. Musikk som fremføres av barn, voksne lærdommer for unge ører, ofte støter man også på voksenpersoner som liksom allierer seg med barnet “mot” de andre, streite voksne.
– Det er jo det som er så fint, det er alltid en kommunikasjon der. Det er en stor samtale, egentlig, som ikke alltid er planlagt. Den koblingen som oppstår mellom oss og salen er sånn… “Vent… har dere? Ja? Si det? Det hadde jeg ikke tenkt på!” Vi opplever en veldig kontakt, både med ungene og de voksne. Det er kanskje ikke foreldrene som er med, kanskje det er naboer eller besteforeldre. Det er så mange konstellasjoner. Vi har også snakka om hva det hadde vært deilig å vite om når man er liten. “Apeiron”-sangen er et eksempel på noe som starter med en sånn undring, “hva er det her?”. Og så er det summen av det jeg har lært om kvantefysikk og det man oppdager når man begynner å lure på hvordan det henger sammen, hva som er de minste bestanddelene og for eksempel oppdager en vitenskapsmann som heter Anaximander. Jeg hadde lyst til å si det i en sang. Kjenner til en fysiker og forfatter som heter Carlo Rovelli?

Jo!
– Når jeg leste ham tenkte jeg, wow, det her hadde jeg lyst til å si noe om til barn. Landegrensene er en måte å se verden på – men dette er jo også verden, ikke sant. 

Carlo Rovelli har jeg støtt på som musikalsk inspirasjon når jeg har intervjuet andre musikere – Anja Lauvdal snakket mye om det da jeg intervjuet henne for en del år siden, det var vel blant annet en sentral inspirasjonskilde i Skrap med Heida Mobeck.
– Ja, nettopp, det er Heida som har laget coveret vårt, og hun er veldig inni det. Akkurat dét er er riktignok litt tilfeldig – Heida har laget et cover hvor hun har prøvd å gi et visuelt uttrykk for den energien som hun oppfatter fra oss. Når vi får til scenografien sånn som Heida har tenkt det, ser det ut som et maleri. 

Barnemusikk kan jo også handle om å vise publikum musikk på et ganske forklarende vis – sånn fungerer det instrumentet, denne låta består av de og de tingene og så videre. Hvordan forholder dere dere til den musikalske pedagogikken når dere spiller konsert?
– Vi bare elsker musikk og vet når det swinger og er kult. Det merker vi veldig underveis i disse konsertene. Det hender vi bryter av tidlig i en låt når det ikke skjer noe eller når vi mister oppmerksomheten deres. Det handler om samspill, at man vil for mye – mens andre låter kan vi drive på med kjempelenge fordi det er kult å være i samspillspunktet. Vi har spilt mye i duo også, men det gjør oss ikke noe, vi kan sitte og få fot vi to, haha! Det er noe med å spille og ikke være så veldig redd for instrumentet som er sentralt her. Måten jeg spiller gitar på er nå bare opp og ned på brettet – det funker, om du har på litt vreng er det noen ganger tøffere. Å vise at det går an å bare holde på – jeg håper de oppfatter det. 

Hvordan opplever du sammenhengene mellom de konsertene og undervisning av voksne jazzlinjeelever?
– Jeg syns det er ganske likt – det er også blitt mer og mer tydelig for meg selv, etter hvert som jeg ble litt mer voksen. Det skjer noe med folk når man opplever musikk. Det er noen koder man kan bruke. Det handler om lytting, om groove, om hva stemmen kan gjøre… Kirsti og jeg liker å synge sammen, vi liker lyden av oss to. Da skjer det noe, for den som hører hører summen av oss. Musikalsk opplevelse har ikke egentlig noen alder. Jeg opplever den samme oppdagelsesgleden på universitetsnivå. Der handler det ofte om det samme, og om kick man har fått som barn. Kanskje man har prøvd et instrument ved en tilfeldighet, for eksempel. Om jeg har en musikalsk misjon er det nok å oppleve gleden ved samspill. Vi synes det er helt livsnødvendig, og jeg unner alle å ha den erfaringen. Selv om vi ikke inviterer folk opp for å spille med under våre konserter, er de musikalsk med fra første stund. De blir invitert til å oppleve noe sammen. Og om du var på Tell Us-konserten, for eksempel, opplever jeg en overflod av lytting og samspill der… enn å få oppleve noe sånt. Å bare være i det og høre det! Jeg får aldri sagt nok hvor viktig det er. 

Hvordan er det å støte på folk som husker de første barnekonsertene dere gjorde, og som nå begynner å bli ganske voksne?
– Det hender jo stadig vekk – og det kan være obskure ting du har gjort som ble veldig sentralt og viktig for andre. Jeg har jo vært full av sånne opplevelser sjøl, og plutselig står man ansikt til ansikt med de som skapte dem. Sånn har jeg det for eksempel med Ingebrigt – vi spilte sammen allerede på opptak til Jazzlinja i sin tid. Det var så kick å høre ham – og alle sånne kick setter i gang noen ønsker som kanskje senere manifesterer seg. Hos barn finnes det et optimistisk håp som er knyttet til noen ønsker man har, noen kick og erfaringer. Kirsti og jeg møtes gjerne på morgenen og snakker og drikker kaffe i tre timer, og da har vi snakket mye om disse tingene – hjertet svulmer over av en del ting med tanke på ønsket om å gi dem noe godt. Jeg opplever at de større barna rett og slett sliter litt med fremtidstro i dag, og det synes jeg er forferdelig trist. “Alt det vi e” er tanker jeg har fått fra mine barn, som og handler om følelsen av å legge seg i en slags evighetsfølelse, noe som ikke er stress. Jeg tror hovedprosjektet vårt er å gi noe til ungene. 

 

Fra Asker til ilden

Da toget kjørte forbi Sandvika stasjon falt selvfølgelig Sand i en vik meg i hu – noe av den flotteste og viktigste musikken de siste årene, den fra Maria Kannegaard og hennes trio. Hennes, deres, første konsert etter pangsuksessen for Joachim Førsunds podkastserie om henne, var lagt til Asker kulturhus, og den ble umiddelbart utsolgt. Det er mange fine og musikkinteresserte folk i Asker, men det er vel også grunn til å tro at det var endel tilreisende som meg her denne tidlige kvelden. Jeg ble så klart happy over at de første jeg så var Geir Holmsen og Maj Britt Andersen, Østlandets fineste par som tok seg en pause fra sine turer rundt det lokale Semsvannet for å høre på noe skikkelig god musikk. Så dumpet trommelegende Espen Rud ned ved siden av meg. Det føltes trygt.


Maria Kannegaard og Ole Morten Vågan i Asker kulturhus. Foto: Cornelia Kristiansen

Kannegaards musikk er totalt egenartet og vakkert, men det kan absolutt hende at det ble lettere for folk å åpne seg for musikken hennes etter at hun åpnet seg om sine psykiske problemer, kraftige vrangforestillinger og tidvis ødelagte liv og karriere. Musikken burde holde i seg selv, men vi elsker simpelthen slike historier, i alle fall når de ender godt.

Mulig jeg er paranoid, eller bærer på en irrasjonell skepsis, men da scenelyset dramatisk ble satt på, men det fortsatt ikke viste seg noen der, var det uhyre stille i salen. Som om folk fryktet at hun ikke skulle komme likevel. Det føltes som en del av dramaturgien. Men herregud, det var så klart bare noe banalt, som et nøkkelkort som ikke funka med en gang eller noe.

Det var imponerende av en nyslått megasuksess som dette å ha sin første konsert for et virkelig stort publikum og velge å spille hovedsakelig nytt materiale. Det et modig, men også naturlig – de er jo jazzmusikere, de vil videre. Publikum tok imot dette med åpne armer, det var sjeldent varm mottakelse. Den utsolgte salen spratt opp i stående applaus. En triumf. Om jeg elsket det nye materialet er en annen sak. Kannegaards låter og pianospill er temmelig spesielt, det er intenst og avansert i et øyeblikk, overfølsomt og nesten bad taste i andre. I et fantastisk intervju med henne som Terje Mosnes gjorde for oss i Jazznytt for etpar år siden, fortalte hun da også om hvor glad hun i oppveksten var i Richard Claydermans smektende toner. Og det veksler altså mellom Paul Bley og nevnte Clayderman i enkelte partier her. Det hjelper ikke at flygelet er litt grelt oppmikket, i første halvdel låter det ganske spisst. Det samme med fabelaktige Ole Morten Vågans kontrabass – i kulturhus-PAen forsvinner av og til basslinjene mens slarkingen og slappingen av strengene dominerer. Merkelig. Thomas Strønens delikate trommespill er det lite å utsette på, han sitter alvorlig bak settet men dæljer heldigvis også løs av og til. Vågan smiler, Kannegaard virker fornøyd og stolt over mottakelsen. Hun er også hyppig bortom en Rhodes, men forholdsvis minimalistisk og forsiktig. Ikke det beste denne kvelden, men etter en litt vel lang blues-aktig jazzrock-låt forvandler konserten seg halvveis, og vi havner igjen i himmelen med rystende klassikere som «Min Ingen» og «Fly fly». Det blir spennende å se hvordan dette nye materialet utvikler seg underveis i året. Jeg er avventende, men skal oppsøke dem igjen i Bærum til høsten for å høre «Kjerringa mot drømmen» igjen.

Lyttetips: NRK Radio har lagt ut et opptak fra MK3s glimrende konsert på Nasjonal Jazzscene fra forrige høst. I tillegg til flere av hitsa fra Sand i en Vik er det flere nye låter – svulmende “Månegry” og den saktmodig byggende “Banna Bein” har stoff i seg til å by på noen fantastiske konsertøyeblikk de neste årene. 

 

NTT: Tre kjappe 

Noen ganger har man bare noen minutter til rådighet – her er tre videoer med ny musikk som ga litt ekstra glede eller vekket noen tanker i løpet av uka som gikk. 

Louis Cole“Things will fall apart”
Har du noen gang tatt Yeats-testen? Det finnes pessimister – eller realister – der ute som mener at samtidens grad av totale rævkjørthet kan måles etter hvor gjenkjennelig diktet The Second Coming av William Butler Yeats fra 1919 føles når du leser det opp. Her, prøv selv: 

Turning and turning in the widening gyre
The falcon cannot hear the falconer;
Things fall apart; the centre cannot hold;
Mere anarchy is loosed upon the world,
The blood-dimmed tide is loosed, and everywhere
The ceremony of innocence is drowned;
The best lack all conviction, while the worst
Are full of passionate intensity.

Surely some revelation is at hand;
Surely the Second Coming is at hand.
The Second Coming! Hardly are those words out
When a vast image out of Spiritus Mundi
Troubles my sight: somewhere in sands of the desert
A shape with lion body and the head of a man,
A gaze blank and pitiless as the sun,
Is moving its slow thighs, while all about it
Reel shadows of the indignant desert birds.
The darkness drops again; but now I know
That twenty centuries of stony sleep
Were vexed to nightmare by a rocking cradle,
And what rough beast, its hour come round at last,
Slouches towards Bethlehem to be born?

 Som en dommedagsklokke på 22 verselinjer. Det finnes knapt en eneste formulering fa The Second Coming som ikke er blitt plyndret og har endt opp et annet sted som løsrevet frase i (pop)kulturen – fra Joan Didion til dommedagsstemningen mot slutten av The Sopranos. Om det er akkurat dette diktet den sentrale multiinstrumentalisten og låtskriveren Louis Cole, også kjent fra Knower, har i tankene på “Things will fall apart”, vet jeg sannelig ikke. Men det er umulig å ikke tenke på. Ikke for det – den funky og mangefassetterte ivrigpetteren har tilsynelatende et mer lakonisk, “All tings must pass”-aktig syn på forfallet: “yes understood, things will fall apart just like they should / this little shred was good”. Naturligvis skal “this little shred” her forstås som “denne lille fliken”, men i og med at Cole også har bred erfaring med nokså fingrete musikk, er det fint å tenke på at han også kanskje innerst inne mener “denne lille shredden var god”. “Things Will Fall Apart” er fra en kommende plate for Brainfeeder, og den lover jo i grunnen godt? Nederlandske Metropole Orkest, som spesialiserer seg på ikke-klassisk orkestermusikk som pop og jazz, er ikledd Jahn Teigen-aktige skjelett-kostymer og i den merkelige tonaliteten i refreng-hooket er avhengighetsskapende – som en liten dolly zoom for ørene. 

Eirik Hegdal / Eklektisk Samband“groundsky”
Den svært kreative komponisten og multi-treblåseren Eirik Hegdal har fått seg et nytt leketøy – og det har mange rare knapper og bevegelige deler. I Eklektisk Samband hører vi vokalist Thea Grant, fiolinist Josefin Runsteen, Per Texas Johansson på kontrabassklarinett, Anja Lauvdal på synther og en rytmeseksjon bestående av Ole Morten Vågan og Hans Hulbækmo. Hvordan i huleste “groundsky” egentlig er skrudd sammen, trenger vi et tresifret antall lyttinger – eller kanskje en konsertopplevelse – for å helt begripe. Men det stavrer og dundrer seg framover med rauting fra treblåserne, felegniss og Grants moody vokal. Det er den aller første smakebiten fra dette bandet, og de skriver at inspirasjon er hentet fra zeitgeisty steder som Altin Gün, Ak Dan Gwang Chil og Alogte Oho and His Sounds of Joy – det siste bandet, fra Ghana, vet jeg at Hegdal både så og jamma med da han gjestet Mandaljazz i fjor sommer. En helt topp sommerkveld det der – var det da noen gnister ble tent? Det skal jeg ikke si for sikkert. Men det som er sikkert er at det blir mulig å høre mer ganske snart – på Jazzfest i Trondheim 9. mai, på Victoria i Oslo 10. mai og på Nattjazz i Bergen 26. mai. Man vet aldri – men det er vanskelig å se for seg at det ikke blir ganske morsomt. 

Susanna “Everyone Knows”
Ukas instrument i NTT er tydeligvis kontrabassklarinetten – for her dukker den opp igjen, spilt av Morten Barrikmo, som naturlig bærebjelke i en slags musikalsk island of misfit toys: Ane Marthe Sørlien Holen dæljer løs på søppelperkusjon, Dag Erik Knedal Andersen spiller trommer, Juhani Silvola programmerer og preparerer piano, mens spellemann Harald Lassens saksofon flagrer rundt i låtas kriker og kroker, og minner mer enn noen gang om Charles Lloyds “semsket sommerfugl”-aktige lyd, nesten fløyteaktig noen steder også – men aller mest om seg selv. Midt i det hele finner vi naturligvis Susanna, på mellotron, preparert piano og skjebnesvanger vokal, der hun messer en historie om kjærlighet, bedrag og skam – skåret ned til de aller minste, og tyngste ordene. Iørefallende og teatralsk – jeg ser fram til resten. 

 

Dafnie bringer solen til en verden på vei mot mørket

I anledning utgivelsen av Dafnies andrealbum Står Op Med Solen, og deres pågående turné som er innom Antikvariatet i Trondheim den 28 og Becco i Oslo den 29, lar vi dere her lese intervjuet Anne Yven gjorde med Dafnies bandleder Amalie Dahl for Jazznytts seneste papirutgave. Men da kan dere som takk tegne et abonnement?


Dafnie. Foto Margit Rønning Omholt

Saksofonist Amalie Dahl har hatt det travelt de siste tre årene. Solo-opptredener, trioene Dahl/Dalen/Søvik og Treen, band som Superspreder og Noise R Us, pluss hennes engasjement med Trondheim Jazzorkester og andre ensembler som Nice Things Full Community eller Paal Nilssen-Loves Large Unit i sin etio-skandinaviske liveutgaave.

Med så hektisk aktivitet lurte vi på om hun hadde fått tid til å tenke på en oppfølger til debutalbumet fra kvintetten hennes Dafnie, som ble utgitt i 2022. Dafnie består av henne selv på saksofoner og elektronikk, Oscar Andreas Haug på trompet, Jørgen Bjelkerud på trombone, Nicolas Leirtrø på kontrabass og Veslemøy Narvesen på trommer.  Bandet er en del av denne nye generasjonen av band som tydeligvis aldri kan skuffe.


Foto: Amalie Dahl

Dafnie er tilbake med albumet Står Op Med Solen (Sonic Transmissions og Aguirre Records), og 11 konserter i Europa i april og mai. En tjuvstart kom i  desember i fjor med singelen «We Don’t Want Your Stupid War»– skrevet etter den russiske invasjonen av Ukraina, og deretter lagt ut da konflikten mellom Israel og Gaza eksploderte, for å samle inn penger til Leger uten grenser. Amalie Dahl sier at albumet kommenterer verdens ultra-kapitalistiske maktstrukturer i dag.

På Dafnies første album var det som om dere ønsket å hevde og introdusere dere selv til verden – det låt ganske kontant. På dette andre albumet fornemmer vi en luftigere fortelling, et roligere tempo, men også større globale refleksjoner om verden også. Er Står Op Med Solen en oppfordring til handling eller en oppfordring til å meditere og ta litt avstand?
Står op med solen er et album som lengter etter at mennesker skal være i ett med naturen. Jeg ser det både som en oppfordring til handling, og til meditasjon og refleksjon. Eller nedbremsing, både på det personlige plan og for menneskeheten generelt. Menneskene har skapt et system som ikke er sunt hverken for oss eller for planeten. Vi trenger ikke mer vekst nå. Vi må ta et skritt tilbake, produsere mindre, kjøpe mindre, kjempe mindre. Det er en sorg inne i materialet, over verdens tilstand, som kommer til uttrykk på litt forskjellige måter i de forskjellige låtene.

Utover musikkens helbredende kraft, føler vi at den danske saksofonisten, som tilbrakte sine formative år på Fridhems Folkhögskola i Sverige, senere i Norge og Jazzlinja i Trondheim, mer enn noen gang ønsker å fokusere på nytt. Dette albumet er virkelig en klar og vakker oppfordring til å søke et fellesskap.

Siden slutten av 2021 har du deltatt i mange forskjellige grupper og prosjekter. Har du i det hele tatt oversikt? Hvordan prioriterer du mellom alt dette?
— Ha ha, jeg har heldigvis ikke holdt telling på dem! Å sette det opp på den måten, får det til å se mye ut. Jeg er glad jeg ikke er alene om dette, for jeg elsker kollektiver. Det er virkelig vanskelig å prioritere. Og jeg prøver fortsatt å finne balansen mellom lek, administrasjon, kunstnerisk skapelse og hvile! Jeg vil si at Dafnie er det prosjektet jeg setter skarpest fokus på. Jeg skriver musikken, jeg booker konsertene, jeg søker om midler, bestiller billetter, planlegger logistikken og alt det der. Dafnie er stedet der jeg kan gjøre alt i mitt eget tempo og få siste ord. I kollektiver er det mye kompromiss, men det gir også mye. Det gjør deg avhengig av andre. På godt og vondt.

Hvordan ser du på sammenhengen med og forskjellen fra det forrige albumet?
— Da vi spilte inn det første albumet var bandet ganske ferskt. Vi hadde øvd mye, men bare spilt to konserter. Jeg hadde en veldig klar sound i tankene for bandet og dets uttrykk. Etter det dro vi på turné, og det utviklet seg mye. I fjor høst begynte jeg å reflektere over hva som ville være neste steg for Dafnie som band og meg som komponist. Jeg var nysgjerrig på å utforske hvordan jeg kunne skrive musikk med en sterk rød tråd, som ett stykke. Jeg tror den roen og refleksjonen du nevner kommer av en naturlig personlig utvikling som musiker, band, menneske og bare det å vokse opp og bli eldre. Jeg ønsket også at alle i bandet skulle kunne bringe mer av identiteten sin til musikken. Jeg kjenner dem bedre nå.


Dafnie i Berlin. Foto: Cristina Marx

Vi hører hver solist finne og ta sin plass. Hver og en av dem får tid til å vise noen vakre måter i uttrykke seg på. Det er tydeligvis ikke en «saksofonist med band»-plate. Hvordan orkestrerer du gruppen?
— På den første platen siktet jeg mot et ideal om frijazz, Ornette Coleman-stil, han var hovedeksemplet jeg peilet etter. Flere unisone melodier, med muligheter for spontane andrestemmer og ornamenteringer. Den var veldig basert på låter med melodier og akkorder, og noen få forhåndsbestemte tekstur-partier. På Står op med solen bestemte jeg meg for flere av arrangementene før jeg tok dem med til bandet. Men fortsatt lages mange av arrangementene i fellesskap, og det er fortsatt åpent for impulser. Jeg liker å bringe små «frø» til bandet, og få ideer og innspill fra de andre.  Og så lytte til opptak av prøvene, velge det jeg liker og utvikle det på den måten. Vi har mer utskrevet materiale for de 3 blåserne og bassen. Dessuten er teksturpartiene nedskrevet. Vel… jeg skriver det egentlig ikke ned, men forklarer bandet hva jeg har i tankene. Jeg har prøvd å utfordre vanene våre angående form og arrangementer. Det er en balanse, denne friheten og overraskelsene versus komponert materiale, tror jeg. Og noen ganger må du komponere for å skape muligheter som strekker seg forbi gamle vaner.

Men når begynte du egentlig å være musiker?
— Godt spørsmål! Jeg antar at det er et definisjonsspørsmål. Jeg tror jeg skjønte en dag på mitt første eller andre år på konservatoriet i Trondheim, at nå var jeg blitt musiker. Og at jeg nok kunne bli proff om jeg ønsket.
Men musikk har alltid vært en stor del av livet mitt. Jeg danset dansk folkedans fra jeg var 2 til 6 år, og sang i forskjellige kor fra jeg var 14 til 18. Jeg tok opp saksofonen rett før jeg var 7. Det var en slags tilfeldighet, men jeg følte også en veldig tydelig tiltrekning til instrumentet, første gang jeg noen gang så et og prøvde det. Mens jeg vokste opp tenkte jeg aldri at jeg skulle bli en profesjonell musiker. Jeg spesialiserte meg i bioteknologi på videregående, og nesten hver ettermiddag og kveld tilbragte jeg på musikkskolen og spilte i forskjellige band. Etter tre intense år ønsket jeg en pause, og brukte den til å bli «så god som mulig» til å spille saksofon, før jeg gikk tilbake til realfagsstudiene mine. Det var bare det at jeg aldri gikk tilbake! I dag elsker jeg å spille, lage musikk og være en del av dette rike miljøet.


Amalie Dahl. Foto: Cristina Marx

Jeg har lyst til å spørre deg om ditt forhold til dans og rytme, kan du fortelle oss mer om det?
— Som jeg sa, pleide jeg å danse folkedans som barn og har plukket det opp noen ganger som ung voksen. Bortsett fra det har jeg ikke danset mye. Da jeg først kom inn på fri improvisasjon, spilte jeg mye i duo med klassevenninnen min Emma Lönnestål på trommer. Jeg tror det gjorde at improvisasjonene mine tidlig fokuserte mye på rytme og interaksjoner. Rytmer er veldig gøy. Jeg har ikke bevisst trent på oddetall og polyrytmikkk, i alle fall ikke like mye som mange andre. Jeg tror jeg kanskje fikk nok av matte på videregående!

Du spiller både på alt- og barytonsaksofon. Føler du noe spesielt for disse, eller er de bare utskiftbare instrumenter?
— Jeg har alltid spilt altsax, og det ligger meg veldig nært hjertet. Jeg føler det er min sound. Barytonen begynte jeg å spille fordi jeg møtte en fyr som hadde en gammel «bary» han ikke spilte på selv. Jeg fikk låne den en stund, ble forelsket i den, og fikk kjøpt den av ham. Jeg begynte å ta den med til forskjellige prosjekter, og innså at det fikk meg til å høre musikken på en litt annen måte, mer fokusert på bunnen, grooven eller riffet, og mindre på lead/melodi.  Det var veldig morsomt og ga meg et slags nytt perspektiv på å  spille og skrive musikk. Det er også et kraftig instrument, og har mange overtoner. Dessverre er det ikke en enkel reisekamerat den jeg har, den er bygget i 1914-15 og passer ikke ned i moderne flightcaser, så det er litt av en kamp å ha den med rundt. Akkurat nå vurderer jeg hvordan jeg skal fortsette forholdet til barytonen, i hvert fall i bandene som krever mye reising og turnering.

Soloalbumet ditt, Memories, som ble utgitt i september i fjor, også på Sonic Transmissions, er også en oppfordring til å gripe nåtiden, med disse 4 stykkene som danner mantraet «Here and Now, Soon will be, No More than, A Memory». Er det noen solosaksofon-plater eller konsertopplevelser som har inspirert deg?
— På en eller annen måte var utgangsposisjonen litt av det samme som med Står op med solen»: vi mennesker har det for travelt. Vi må bremse ned og nyte øyeblikket. Men det er også en refleksjon over tid. Og musikk. Det vi skaper som improvisatorer i et unikt øyeblikk som bare menneskene i rommet noensinne vil oppleve. Å høre Mette Rasmussen spille solo har preget meg mye. Hennes tilstedeværelse og kraft har blåst meg overende mange ganger. Jeg har hørt mye på Anthony Braxtons album For alto. Selv om det ikke er solo, går jeg alltid tilbake til Ornette for å finne inspirasjon til melodisk improvisasjon. Men generelt tror jeg at livemusikk har formet meg mest. Jeg har hørt mange frie impro-konserter, spesielt gjennom å være en del av kuratorteamet for Fri Form fra 2019 til 2022. Jeg har hørt mange solokonserter gjennom å initiere og kuratere Trondheim Solo Sessions sammen med Nicolas Leirtrø fra 2020-2022. Så jeg må si at levende musikk har formet meg mye, og kanskje det var det som førte meg til temaet «Seize the present»? Til slutt studerte jeg hos Rolf-Erik Nystrøm i perioden rett før innspillingen. Han inspirerte meg mye til å jobbe med multiphonics og andre sound, som er veldig tilstede på Memories.

Tekst: Anne Yven

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Konsert

Ungjazzfest på Victoria

Helgen 15. og 16. juni markerer et hundretalls ungjazzere at det er ti år siden etableringen av Østnorsk jazzsenters første regionale ungdomsjazzorkester.

Nyhet

Festivalidyll i skogen

Motvind i Middelalderskogen byr på store navn innen jazz og impro så vel som marokkansk gnawa, indisk klassisk musikk, norsk folkemusikk og dans ut i de sene nattetimer. Joe McPhee er årets Artist i Residence under festivalen som arrangeres 21. - 23. juni.

Meld deg på vårt nyhetsbrev