Soddjazz - 26. og 27. april 2024

Det er den Straumen

FESTIVAL: Dra til Inderøya og Soddjazz for en smak av en annen virkelighet.

Av Audun Vinger

Da jeg var på Inderøya for noen år siden for å skrive reisebrev fra den intime festivalen Soddjazz, ble jeg tydelig sjarmert av og imponert over lokalbefolkningen og deres iherdige kulturelle idealisme og en viss filosofi som jeg kunne fornemme under den generelle overflaten, og så klart i tillegg av de unge studentene på den tilstøtende folkehøyskolen Sund. Det er jeg for så vidt fortsatt, uten tvil egentlig, men det er i tillegg kommet et ubehag til min væren i verden siden sist. Altså ikke nødvendigvis til meg personlig men til oss alle, kan det virke som. Nå føler jeg Inderøya er et sted å rømme til skulle den nær sagt uunngåelige krisen oppstå i mer urbane strøk. Som en annen prepper ser jeg meg rundt og gjør indre notater. Jeg sender et kjapt mobilfoto til en venn, av en stolpe med et meget rikholdig antall skilt og piler til alskens kulturelle åsteder, gallerier, lokalmatutsalg, pensjonater, skoler, maritime aktiviteter. «Du er kommet til Arkadia», kommer svaret. Mulig det, de få dagene her inneholder i alle fall et helt suverent utvalg band og musikere i en – for meg – temmelig spesiell setting. Lørdagen her er nok festival-årets suverent sterkeste dagsprogram, uansett sjanger. Ikke et eneste dødpunkt, og bare begeistrende musikkstiler. Det bør hjelpe.


Foto: Audun Vinger

Heldigvis er det slettes ikke dårlig vær, for i min iver etter å ankomme dette Arkadia har jeg glemt vindjakka i gangen hjemme. Togturen fra Værnes kom med en økende visuell gevinst gjennom togvinduet. Norsk natur på sitt beste, men heller ikke radikalt annerledes fra den stolte hadelandsnaturen jeg vokste opp i. På Levanger stasjon kunne jeg observere folk i t-skjorte – vi var på riktig vei.

Ved ankomst får jeg hjelp av en Sund-elev som på mitt spørsmål forteller om avslag på Jazzlinja ved NTNU til høsten. Det blir ikke tatt for tungt – kanskje en av medelevene får plassen i stedet. Og spilling vil uansett ligge nærme hjertet, om enn det blir en utdanning i en helt annen retning i yrkeslivet. En litt trist, men også fullstendig naturlig samtale om erkjennelser om livet. Det er mange som kunne tenke seg å bli musiker, og i jazzen er det nesten allerede for mange fordelt på vårt fortsatt moderate folketall og klingende mynt-marked. Men vi gir oss ikke.

Dessverre gikk jeg glipp av Sund-elevbandet Brunnt, som hadde den fremragende trombonisten og tidligere eleven Guro Kvåle som gjest – det var antakelig ildsprutende. Jeg leste i programmet om inspirasjonskildene: der sto det mange potente norske jazzrocktrioer. Det er å regne med at dette er som den nye rocken og at en ny generasjon vil ta dette soundet videre, enten det er innenfor jazzsystemet eller ei.


Uimotståelig. Foto: Audun Vinger

Vel fremme på Kulturhuset som også er VGS og mere til, går jeg rett til kilden og sniker rett meg inn på et skolekjøkken der de totalt uimotståelige kjelene med soddboller & fårekjøtt, gulrøtter og poteter står på lunk. «Man skal aldri koke sodd», kommer det på klingende østlandsk fra en av de nusselige Sund-elevene som står for cateringen. Allerede med ny men dypt tilegnet kunnskap. Noen av dem nusser litt på hverandre også, her har kontakt blitt oppnådd utenom pensum. Litt oppstandelse blir det når Martin Myhre Olsen etter sigende har spurt om et håndkle. Det er gøy å arrangere festival – denne er nesten utelukkende gjort av elevene selv, med noe hjelp fra litt eldre folk.


Frivillig arbeid er viktig – og morsomt – på Soddjazz. Foto: Henrik Gjemsø Hauge/Soddjazz

Og nettopp Myhre Olsen er på scenen i fredagens første konsert. Med seg har han saksofoner i tre størrelser, og som alltid med en inspiserende mine, der han kvalitetssikrer fliser og justerer på instrumentene. Og spiller fantastisk, også som alltid. Kveldens format er noe så sjelden som en saksofon/vokal-duo. Da er det pokkers flaks at sangeren er Rohey Talaah – en av landets fremste vokalister vil jeg si. Hun kan sammenliknes med hvem det skulle være av folk «der ute» innen soul og jazz også, men har valgt å holde en litt lavere profil enn i tidligere år, og det er henne vel unt. Duoen er et resultat av en eventjobb der hun ønsket å utfordre seg selv og formatet. Det er forholdsvis kjent materiale (kan gjerne gå litt bak i bunken her) med låter av Joni, Amy, Nina, Aretha og så videre. Et pluss var to låter av den noe underkjente britiske sangeren Laura Mvula, og overraskende nok «Portrait of Tracy» av Jaco Pastorious. Rohey holdt publikum i sjakk med svært hverdagslig, morsom og avvæpnende mellomsnakk som alltid – de to utfyller hverandre godt. Til slutt gikk det et sukk gjennom salen da de tok Jimmy Webbs «The Moon’s A Harsh Mistress», og da hun ønsket å growle litt til slutt gikk de like greit for «Natural Woman». «Da drar æ hjem!» utbrøt sidemannen – lite kunne toppe dette.

I de korte pausene satt jeg og leste i en bok jeg fant i en gratiskasse utenfor biblioteket der, den fantastiske Rune Christiansens roman med den passende tittelen «Fraværet av musikk». Selma French’ band var neste ut, de har jeg sett mange ganger de siste årene, heldigvis var det noen interessante låter fra det som snart skal bli deres oppfølgeralbum. En av dem skrevet på et skriveopphold hos bestemor på Rena.


Selma French med god hjelp i konserten av Magnus Skavhaug Nergaard. Foto: Henrik Gjemsø Hauge/Soddjazz

Bandet var litt mer nedpå og indie-psykedelisk prøvende enn forrige gang, materialet fremstår nesten litt uferdig, men det er faktisk noe av grunnen til dets storhet. French byttet mellom en nylonstrenger og en Telecaster, noe som underbygget indie-preget. Jenny Berger Myhre var på noe lett lys-show eller visuals som vi kaller det i dag, det overlot gitarist Christian Winther i stummende mørke, men det passet godt til hans dekorative anti-gitar.


Bugge Wesseltoft. Foto: Theodor Haugdahl Koller/Soddjazz

Så var det Bugge Wesseltoft solo. Dette var etter første ølen, så jeg fryktet at det skulle bli for andektig og vakkert og litt snork på dette kritiske punkt av kvelden. Han innledet med å fortelle om hva vi skulle høre, mest fra hans soloalbum Be Am som ble laget under pandemien, da han gjenoppdaget stillheten og roen og naturen. Han sa han hadde gått en tur på vakre Inderøya som sikkert ville prege hva vi skulle høre. Og i starten var det riktig pent, før han begynte med å rote med noen bokser oppå flygelet. Han samplet et tommelpiano og noe bølgeaktig perkusjon, og alle de unge frivillige foran meg så litt nølende på hverandre, som om de syntes han var en slags gammel pappa som hadde fått seg en ny iPad. Men så tok det av, med alle mulige lyder og beats, et sted mellom soundtracket til Dune eller en Argento-film, kombinert med prog, techno og lyd fra utsiden russebuss-frekvenser. De foran meg digget totalt med måpende ansikter, begynte å filme og nøt det – som om de sa inni seg «this is our music». Men da kjenner de ikke til Bugges mange tiår med slik musikk og fruktbare samarbeid med strålende internasjonale DJs. Dette ble ikke snork i det hele tatt – Bugge virket inspirert, og på grunn av verdenssituasjonen nå med folkemord som mange ikke bryr seg om, later han til å kanalisere mer mening inn i sitt spill.


Mats Äleklint, Niklas Barnö og Kristoffer Alberts viste The Way Ahead. Foto: Theodor Haugdahl Koller/Soddjazz

Men det var behov for å få litt spytt i trynet nå, så da passet det at det norsk-svenske Clean Feed-bandet The Way Ahead, ledet av hedersmannen Tollef Østvang bak trommene, var siste post. Jeg trodde det var frijazz, men her var det absolutt konkrete groover og god melodiøsitet i bånn av improvisasjonene. Bandet har to medlemmer med bakgrunn som lærer på Sund: den potente bassisten Ola Høyer og den utmerkede saksofonisten Kristoffer Alberts. I senere tid kan han tituleres Dr. Alberts – og det er noe med hvordan han kan kombinere prustende kraft med en mer akademisk tilnærming som gjør inntrykk. Til ære for nylig avdøde Georg Riedel (vibrafonist Mattias Ståhl har jobbet mye med ham) spilte de en Pippi-låt, en annen fyrrig og herlig sørafrikansk-klingende hit var tilegnet Winston Ngozi. Heldigvis satt jeg ikke rett foran blåserne, for de tok virkelig i. Trompetist Niklas Barnö drakk da også veldig mye vann underveis. Det er en stund siden de ga ut plate, men de skulle visst i studio dagen etter for å gjøre noe med nettopp dét.

LØRDAG


Foto: Audun Vinger

Det er fint, men snodig å henge så mye på kort tid med unge folk, samtidig er jo dette meget vanlig i jazzens system – vi trenger hverandre og har felles, essensielle interesser. Flere av disse treffer jeg så ofte på konserter og festivaler og i jobbsammenheng at det blir hilsing i øst og vest. Men så kan det plutselig smyge frem en angstfylt erkjennelse av at jeg jo antakelig er en av disse kultursølvpelsene som jeg selv føler jeg studerer utenfra her oppe. Og etter en perfekt og lekker pensjonatfrokost på Strømnes (som å låne et gammelt hus og føle seg helt beroliget og alene bare at det på magisk vis står sofistikert mat og lokallaget sider klart til bruk om morran) går jeg bort til fine Nils Aas Kunstverksted, der det er en utstilling med blant andre Kari Stai, Bendik Kaltenborn og Nikolai Torgersen, i tillegg til Aas’ evig-tankevekkende skulpturer og annet – bare for å bli møtt med spørsmål om jeg skal ha Honnør-billett. Makan! Jeg må gå av meg sjokket i den nydelige skulpturparken der flere av verkene hans dukker opp, nærmest som en del av naturen.

Første konsert på lørdagen var med Midtnorsk Ungdomstorband, også kjent som MUST. I år ledet av gitaristen Peder Overvik Stuberg, forøvrig selv fra Inderøya. En dyktig lokal trompetist fra da jeg så bandet sist var nå rykket opp til å være konferansier. Og flere av dem jeg la merke til i storbandet den gangen (fra den gamle notatblokka: «talentfull og særpreget cellist med fine sneakers»), ga også god lyd fra seg i andreklassebandet fra Jazzlinja tidligere i år. For eksempel. Det er bare noe med det norske økosystemet for jazz, hvordan man kan følge årstidene og sesongene og den generasjonelle forflytningen, som aldri slutter å fascinere meg. Plutselig er de blitt lærere på Sund, og sender fakkelen videre. Jeg ser ut på de brede, vakre og nygjødslede jordene på Inderøya og gjør meg noen tanker om høsting og såing og spirer og den slags.


MUST. Foto: Marina Pizcueta Suárez/Soddjazz

Musikken av Stuberg løste opp og trakk seg sammen igjen og var laget for å gi rom for musikerne som fikk individuelle anledninger til å uttrykke seg solistisk. Det er noe med den mildt eksperimentelle ensemblejazzen som er blitt en slags norsk standard nå. Dette vi hørte minnet om en ung og uferdig utgave av jazzlinjebandene de siste årene, som igjen later til å ha fått farge fra Trondheim Jazzorkester.
Fire av musikerne stilte i delvis russedress. En vokalist i Sissel Vera Pettersen-tradisjonen gjorde inntrykk med ordløs vokal (en av stykkene minnet faktisk om starten på en Atomic-låt, husker bare ikke tittelen i farta), jeg synes jeg skjelnet sønnen til en kjent norsk trommis og tidligere Jazznytt-redaktør på trompet, det var gøy å se en kvinnelig trommis fra Stavanger akkurat i det Veslemøy Narvesen med band ankom salen, og en saksofonist fra Østerdalen kunne fortelle meg kvelden før der vi tilfeldig delte bord at han leste Jazznytt-bloggen NTT. Her kan man altså se framover med god samvittighet. Må prøve å få sett konserten deres i Molde i sommer.


Enemy. Foto: Marina Pizcueta Suárez/Soddjazz

Så var det klart for Enemy -jeg har satt stor pris på trioens utgivelser men ennå ikke sett dem i levende live. Dette er pianotrio slik den også kan være nå – uhyre populært blant den yngre garde som går helt i spinn av bandets heftige og alltid overrumplende rytmikk. To gutter faller nesten av konferansesalstolene sine der de digger, som en kjapp hastighet-utgave av «Hit for hit»-gutta som elsker å være bakpå beaten. Pianisten Kit Downes er en av de fremste utøverne i dag (og skulle søndag også prøve seg på kirkeorgelet i Sakshaug kirke som har stått så stolt der borte blant jordene siden 1100-tallet). Det er både vakkert og underholdende, men ikke for «morsomt» heller, selv når han stundom faller over i hundre år gamle, lystige pianotradisjoner. Herlig. Men han ser seg stadig bak mot rytmeseksjonen, det er å tro at de konspirerer og bedriver «I dare you» med ham og hele tiden gjør noe annet enn ventet. De smiler i alle fall ertende seg i mellom. Samspillet mellom norgesvenn Petter Eldh på bass og James Maddren på trommer er sublimt, for så vidt noen ganger litt i stil den opphakkede, overraskende og typete shredding-stilen som er så populær nå. Men det blir ikke for uttalt, slik det kan være med delvis beslektede sick beat-trommiser som Christian Lillinger og Anton Eger. Dette bare snubleflyter vennlig og naturlig avsted, ytterst musikalsk – og helt perfekt. Enemy må bookes av flere i Norge umiddelbart, det blir garantert suksess.


Velsemøy Narvesen. Foto: Henrik Gjemsø Hauge/Soddjazz

«Vi er Veslemøy Narvesen». Dette kunne vært en uttalelse fra et samlet «jazz og annen god musikk»-Norge for tiden, men det er Narvesen som introduserer bandet som bærer hennes navn. Den norske jazzen er preget av flat struktur, og hun er tilsynelatende med i hundre prosjekt, men det er fint at musikeren også forstår betydningen av å stikke seg litt frem. Spesielt når materialet er så personlig og rørende som dette. Snakk om å være i flytsonen – og å klare å fange nye lytteres nysgjerrighet. Dette blir den mest folksomme konserten, folk står langs veggene og sitter på gulvene, og varmen sendes mellom scene og sal konserten gjennom. Materialet har gjennomgått en rivende utvikling siden den litt prøvende premieren, fått mer kjøtt på beina og gir et mer kraftfullt emosjonelt trøkk. Besetningen endrer seg litt fra gang til gang, virker det som. I dag er Nicolas Leirtrø på bass og Håvard Aufles på deilig deilig synth utvidet av Oliver Skou-Due på piano og sang (gleder meg til hans egne prosjekter) og Selma French på fele og sang. Sistnevnte gjorde en svært god figur denne kvelden, med ekstravagante koringer og mye interessant plukk, ofte responderende på Aufles’ synthmagi. Inderøys store sønn Eirik Hegdal, som hjalp Narvesen i prosjektets fødsel, kom ikke helt fram i starten i mengden av musikere, men utover i konserten, og med nye og mektige arrangementer på låter som «Vi to» og «Sink» faller alt på plass. Den nye låten «Brave» lover også meget godt for neste album, som sikkert vil sette det forrige i skyggen. Når bandet går av er det ikke behov for ekstranummer – det ble en utsøkt formgitt konsertopplevelse.

Det eneste som kunne løfte humøret ytterligere etter dette måtte være Gurls & Trondheim Jazzorkester, så det var jo pokkers flaks at det var dem som sto klare i lokalet ved siden av. Også dette materialet er velkjent, men jeg får likevel total føling av konserten. Husker aller første gang jeg hørte «Joy» – det var som om min drømmemusikk plutselig hadde oppstått, i Norge. En gjennomarrangert men samtidig vågal form for souljazz-pop som knapt har sin like noe sted.


Foto: Henrik Gjemsø Hauge/Soddjazz

Marianna Sangita på sang i front vil jeg kalle landets mest sjelfulle sanger, det er ukunstlet og direkte, ikke noe melisma eller oversynging – varsomt men rett på sak. Hun er ganske tilbakeholden som scenepersonlighet akkurat i kveld, så det blir nesten ekstra virkningsfullt. Nesten så man ikke får med seg de tidvis oppsiktsvekkende corny tekstene om flowery slit og liknende, og bare nyter ren musikalitet og smittende sceneglede fra ensemblet. Heida Mobeck har en rystende tuba-solo, Jesper Söderqvist som vikar på vibrafon har flere imponerende innslag, Trine Knutsens fløyte er en liten x-faktor i sounden, og igjen gir Håvard Aufles publikum bakoversveis med lydene sine. Fikk et øyeblikk litt mid 70s G. Dead med envelope filter-vibb, og det er ikke det verste jeg kan få.

Mette Rasmussens Trio North er siste offisielle post på programmet, og nå var det på tide med litt punch rett i panna, så jeg setter meg på første rad rett foran trommis Narvesen, som spiller i samme skjorte og slips men i en helt annen stil enn en og en halv time tidligere samme sted. Full av oppfinnsomt faenskap, og i sammen med aldri skuffende Ingebrigt Flaten på bass i god kontakt med de iørefallende riffene og låtene som er kommet ut av Mette Rasmussens i utgangspunktet mer ambisiøse bestillingsverk. Digg å høre saxen hennes når hun går vekk fra mikken hun uansett ikke trenger. De har gjort mange jobber med dette, og det er gøy at det blir mer konkret og ikke vrangere underveis.

Nå er stemningen veldig god i kulturhusets ganger og foajé. En russedresskledd mann, fra Heimdal og bassist i MUST, og som viser seg å være fast leser av Jazznytt-bloggen Now’s The Time, kommer bort med et rart spørsmål og en tusj – kunne jeg tenke meg å signere dressen hans? Det er klart – «Vi ses på konsert», skriver jeg. Når jeg ber om russekortet hans, oppdager jeg at teksten er: «Vi sjåas på konsert». Se, det kaller jeg honnør.

Jeg får meg i tillegg en vakker LP med Eirik Hegdals ferske prosjekt Eklektisk Samband, med en utsøkt cover-illustrasjon laget av Inderøy-kunstner Kari Stai.  Til slutt er det jam, og fullkommen lykke oppstår den siste timen. Jazzlinja-studentene fra Trondheim har kommet med bussen, og med impulser fra en studietur til Brasil oppløses kjapt skillet mellom scene og sal, alle har tilsynelatende trommer og perkusjonsinstrumenter i hendene, det danses gjennom hele lokalet, musikere fra ungdomsstorbandet og de store stjernene skyter inn på alskens instrumenter der de måtte befinne seg, det blir refereringsforbud, og akkurat der og da finnes løsningen på mange av verdens problemer i lokalene til en videregående skole på en halvøy ved Trondheimsfjorden. 

Fra forsiden

Nyhet

Graver musikalsk gruve i Kongsbergs historie

I sjarmerende omgivelser i Høens Garasje skal kunstnerduoen Håvard Aufles og Fredrik Høyer hylle lokal identitet og kjærlighet til by og bygd. Bestillingsverket er laget i anledning Kongsberg Jazzfestivals 60-årsmarkering og byens 400-årsjubileum.

Nyhet

Jaap Blonk på nygammel grunn i Molde

I år finner Moldejazz tilbake til gamle spillesteder, og multikunstner Jaap Blonk skal opptre på to av disse, ved steinhytta på Hjertøya og kunstsenteret på Plassen.

Meld deg på vårt nyhetsbrev