NTT: Hva har du i rasleposen NÅ da, Hans Hulbækmo?

God helg og velkommen tilbake til Now’s The Time! Grønt blir gult blir rødt, blått blir til grått og september er i ferd med å bli oktober. Vi har mange samtaler å by på i dette nummeret – fra storband og Punkt til fløyter og rasleposer. Men aller først gjør vi som vi pleier, og titter litt på hva som skjuler seg i konsertkalenderen for den kommende uka.

1. Drammen Jazzfestival er i gang! Jazzinorge skriver om festivalen, hvor du kan få sett på Makan, Skikkelig Jazztrio, Buskerud Ungdomsorkester, Iris Viljanen og mye annet fint. Program finner du her, og la oss også berømme denne festivalen for å gi et skikkelig bidrag til jazzfestivalplakattradisjonen, signert Christer Karlstad. Han har også lagd plakater for dem tidligere, i tillegg til å ha gjort omslagskunst på en rekke flotte plater (denne fredagen anbefaler vi The Castle Massacre av nasjonalskattene Ping).  

Kunstner Christer Karlstad med festivalplakaten for Drammen Jazzfestival 2023. 

2. Stian Westerhus og Erland Dahlen spilte en etter alle solemerker sabla flott konsert i Oslo denne uka, og i kveld spiller de på Inderøy Jazzforum.  

3. Alles Hus på Hønefoss har en etter alle solemerker svært hyggelig jazzstund foran seg i kveld. Arild Andersen, Jacob Young, Lars Jansson og Morten Lund spiller en kvartettkonsert, og etter pausen lekes det med originalt materiale og låter fra Kate Bush, Joni, Tom Waits og Björk når Ingvill & Kara tar scenen. 

4. Tre på en lørdag ettermiddag: Baker Hansen spiller på Holmlia, Gjertruds Sigøynerorkester og Helge Jordal får det til å skumme på Høvleriet i Haugesund og kvartetten Pompeii, bestående av flere favoritter, besøker Sarpsborg Jazzklubb. Jo, og ikke glem den hardtswingende firekonserten på Herr Nilsen med Hallgeir Pedersen Trio, da!

5. Fine tider på Kampenjazz denne høsten. Denne søndagen er det plateslipp for pianist Andreas Ulvo, som har med seg Giovanna Pessi på barokkharpe, Arve Henriksen på trompet og luringen Håkon Aase på fiolin.

6. Jeg skal ikke si hva jeg mener om byens fotball-lag og enkelte av dets supportere, men Bodø har en jævlig fin jazzklubb som heter AdLib og der spiller kvartetten til Elisabeth Lid Trøen og Dag Arnesen – det skjer på onsdag, og det blir nok sabla bra!

7. Torsdag inntar José Saluzzi, Juan Fracchi, Ulrik Bisgaard og Jacob Young scenen på Melahuset.  José Saluzzi (sønn av Dino Saluzzi) og Juan Fracchi spiller musikk inspirert av argentinsk folkemusikktradisjonen og tradisjonene som oppstod i kjølvannet av den europeiske tilflytningen til Argentina, mens danske Bisgaard og Young bringer en nordisk jazztouch til foreteelsene. 

8. TROMBOOOOONEN! Jørgen Bjelkerud, Johannes Elnan og Amund Kleppan spiller på lille Juret rett ved Oslo Konserthus i Vika på torsdag. 

Vi går videre! Som alltid informerer vi om at Now’s The Time er en gratis ukentlig musikkavis. Vil du hjelpe oss i arbeidet, er vi glade for om du sprer ordet, eller simpelthen diskuterer noe av innholdet, og går på en og annen konsert. Vi er også glad for alle som melder seg på nyhetsbrevet vårt, som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Om du virkelig vil utgjøre en forskjell og bli det vi kaller en pluss-leser av NTT, anbefaler vi å tegne et Jazznytt-abonnement. Og om du savner at vi skriver om en konsert eller en festival eller et album eller et tema, eller om du bare har lyst til å gi oss refs eller ros, har vi epost. Du kan for eksempel fyre av en mail til filip.roshauw@gmail.com. 

Her er Jelly Roll Morton med Teddy Bunn på fingernem gitar og Henry Crawley på no feiende flott elastisk klarinettblåsing med helt sprø wah wah-effekter en gang på tredvetallet: 

 

Fløyte-trio på MTV?

Det er endelig musikalske livstegn fra Henriette Hvidsten Eilertsen igjen, hun forgyller norsk musikkliv med sine fløyter i flere sammenhenger, men er nå aktuell med en ny trio. Grunnen til at vi vet dette, er at det nettopp er lansert intet mindre enn en musikkvideo med det som like gjerne heter Henriette Eilertsen trio, sammen med to virkelig strøkne musikere. Den fin-fine låta heter «Kulturistisk inngang», og musikkvideoen er filmet av landets ypperste på fange musikere i konsertsammenheng og senere presentere dem via levende bilder, nemlig regissør Sigurd Ytre-Arne. Snurr film! 

Musikkvideo er et format mange forbinder med popmusikk, hair metal og liknende. Hvorfor ønsker akkurat dere å presentere musikken deres også på denne måten?
— Det er litt for at jeg ville sparke prosjektet i gang, og det føltes ut som et fint format å bare gjøre det i. Å lage et album er jo en mye større prosess, og hele apparatet rundt å utgi musikk tar lengre tid. Mens dette er et kortere prosjekt i tid, sånn sett. Det er kortere vei fra jeg skrev låta til den nå ligger klappet og klar på internettet. Det blir jo da litt mindre tid på å gruble og tvile på det hele, som jeg opplever som kreativt forfriskende.
Jeg har også i samarbeida med et bookingselskap i Frankrike som har booket flere konserter der med denne nye trioen i november. Og de konsertscenene som har booket det har jo ennå ikke hørt en ekte tone fra oss. Så jeg krysser fingrene for at det ikke sitter masse arrangører og river seg angrende i håret når de får se videoen. 

Er det noen annen type visuell kultur som inspirerer deg eller som du føler er kompatibel med musikk du orienterer deg mot?
— Tja, jeg er nok generelt sett ikke en «komplett samling» type person. Jeg heller nok mer mot «lappeteppe»-typen. Så jeg henter inspirasjon fra mye rart, men det som kanskje går igjen er at jeg liker at ting er vakkert – men det kan ikke være for fullkomment. Det må ha noe usagt i seg. Jeg liker mystikken, og når jeg ikke forstår ting. Kanskje bare fordi det trigger nysgjerrigheten, jeg vet ikke. 

Kan holde lenge det. Hva i alle dager mener du med «kulturistisk inngang»?
— Jeg kom over uttrykket kulturistisk en gang, og stussa over det. Det er satt sammen av kultur og turist. Det skildrer den følelsen det er å forme en låt til et helt nytt band, med alle de millioner idéene og drømmene om hvordan trioen skal låte. Om å være en slags turist på en kulturell ferd for å finne de gode lydene; kjernen i trioen; en kulturist. På jakt etter inngangslåta, åpningslåta, trioens lille Polonese. 

Fortell litt om denne trioen – den er ny, eller? Beskriv samspillet med de to andre.
— Ja, helt ny trio. Men den har vært i tankene en stund. Jeg har med meg Joel Ring på cello og Øystein Aarnes Vik på trommer. Et drømmelag i mine øyne! Så mye omtanke for små detaljer og teksturer, samtidig som begge er formidlere av et meget godt beat – og det er alltids kjærkomment. 

Blir det noen konserter eller album fremover?
— Ja, vi skal spille fem konserter i Frankrike i november. Det føles som om det blir en veldig fin start, og så håper jeg på at det blir flere konserter i mer hjemlige trakter mot våren. Også må vi absolutt få spilt inn en plate etterhvert. Jeg hører den allerede for meg! Har et straks ferdig album som jeg har spilt inn med OJKOS, også med Joel Ring som gjest, som skal gå se dagens lys først. Men trioformatet altså, det blir veldig fint!

 

Kaba Nation: Hilde Louise Asbjørnsen kan ønske tidsånden velkommen etter på sin nye storbandplate

Hilde Louise Asbjørnsen. Foto: Lillian Julsvik

Hilde Louise Asbjørnsen og Kaba Orchestra er ute med albumet A Swing of its Own denne fredagen og feirer anledningen med å spille på Victoria, der albumet også er spilt inn. Skiva er basert på Asbjørnsens egne låter, svært oppvakt arrangert og fremført av et glimrende band, hvor mange av de fremste utøverne av swingjazz av edelt merke er samlet. 

I kompet finner vi Asbjørnsens faste trio, som også naturligvis spiller konserter under navnet Anders Aarum Trio – de er forresten også aktuelle med en fin plate i dag, Oslo Puzzle, som vi også kommer tilbake til i denne blogg (vi snakka med dem før sommeren også – da i egenskap av å være jamband på Herr Nilsen). Vi smetter inn en låt om en gammal Oslo-original:

Ellers høres friske toner fra favoritter som trombonist Kristoffer Kompen og treblåserne Atle Nymo og Lars Frank, i tillegg til mange andre. Forseggjorte saker, rett og slett, og et liveopptak preget av den gode stemning – trass i at denne konserten skjedde bare noen dager like før noe annet skjedde som vi brukte mye tid på for noen år siden (og som vel ikke er helt borte ennå). 

Som nevnt i forrige ukes artikkel om Laufey og ved en del andre anledninger: Fascinasjonen for førkrigs-jazz og -popkultur popper opp en rekke steder for tiden. Hilde Louise Asbjørnsen har på sin side holdt denne fanen høyt gjennom hele sin karriere, på kabaret- og konsertscener i tillegg til boken der hun skriver om et knippe av sine største forbilder, Stardust. På sett og vis har tidsånden tatt henne igjen – eller kanskje det er omvendt, denne tiden blir man jo aldri riktig klok på. Det var uansett på høy tid å endelig få snakket med Hilde Louise i remsa, og vi startet like godt ved begynnelsen av 20-tallet. 

Du og Kaba Orchestra spilte inn A Swing of its Own 7. mars 2020 på Victoria, én uke før den første nedstengningen. Det høres jo vitterlig ut som publikum har det gøy på opptaket, kan du huske om situasjonen satte et preg på ting?
– Jeg tror det var ganske mange i salen som hadde på ganske kraftige skylapper den kvelden! Jeg spøkte fra scenen om at en av låtene skulle spille covid tilbake der det kom fra – vi tviholdt på at det går seg til, joda, vi får kanskje en liten runde… men dette går bra! Det var ganske lada, men jeg husker jeg tenkte “neida, det skjer ikke”. Åpenbart en fortrengning fra min side – det var nok en ganske spesiell stemning. 

Hvordan satt en sånn opplevelse i kroppen når du plutselig ikke kunne spille for folk en uke senere?
– Det ble jo som… det var fra ilden til asken, helt ekstremt. Det var smekkfullt den kvelden, jeg husker folk hang over rekkverkene på galleriet inne på Victoria. Jeg har tatt vare på den ene drikkebongen jeg fikk, den sto i sminkespeilet mitt i et år etterpå. Et minne om en veldig intens kveld før livet ble snudd på hodet. Det deilige på Victoria er at det er så lunt og trangt, man får folk inn på seg. Vi var sikkert alt for mange på scenen – selv om det er mini-storband, blir det ganske trangt. Så ble det fullstendig tørke, den neste konserten var en måned etterpå fra Sentralen, i serien til Christer Falck. Og den var helt absurd i andre enden, i det gigantiske lokalet i Marmorsalen, høyt under taket og et filmteam ti meter unna. Det er en av de store kontrastene jeg har opplevd – fra å ha hele bandet kriblende i ryggraden til en sånn lang, kald vandring. 

Hva handler drømmen om å jobbe med storband om for din del?
– Jeg har spilt med storband, Stabsmusikken og Marinemusikken tidligere. Både korps og ulike storbandvarianter. Men det spesielle med Kaba er at de virkelig dyrker og elsker den swingjazztradisjonen som jeg er mest inspirert av. De swinger, hva heter det på norsk, effortlessly… bekymringsløst. Det har vært den store kjærligheten for meg. Og ikke minst samarbeidet med arrangørene, først og fremst Erik Eilertsen som har arrangert de fleste låtene. Hans touch og kunnskap og kjærlighet til den tradisjonen gjennomsyrer alt han gjør. Det merket jeg første gang han arrangerte mine låter for Stabsmusikken – herlighet, hvor har du vært hele mitt liv? Men når man skal komme ut med nye låter er det ikke naturlig å booke en turné med et storband, det er vanskelig både logistisk og økonomisk. Så det var først da Oslo Jazzfestival foreslo en konsert at samarbeidet ble virkelighet. Alle låtene jeg skriver kommer først på papiret i swing-time, men Anders Aarum har dratt meg over i andre retninger som produsent – vi må prøve litt forskjellige ting. Men hjertet mitt vil helst ha synkoperte åttendedeler. 

Hvordan er arrangeringsprosessen?
– Den har vært intuitiv, diskusjonen underveis handler om form, små detaljer i akkorder og så videre versus melodiføringen. Ellers har det vært instinktivt for arrangørene. Det er noe jeg ville. Det er jo mye basert på enklere blåserarr som Anders Aarum og bandet har gjort på tidligere innspillinger av låtene, der vi har jobbet med tre blåsere, Kåre Nymark jr, Jørgen Gjerde og Atle Nymo.. Så hovedretningen og linjene har ligget der fra før. Instrumentaldelene er der arrangørene virkelig har utfolda seg, og da har de stått helt fritt. De er igjen preget av at de kjenner besetninga og folka som spiller veldig godt. Kaba består av musikere som har spilt mye sammen. De har gjort mye forskjellig med ulike artister i det storbandet, og de spiller jo også på kryss og tvers sammen i andre konstellasjoner. 

Finnes det noen plater eller låter som tente din glød for denne musikken?
– Hmmm, jeg må tenke. Det er platesamlingen til mamma i Sykkylven. Og ikke minst Swing & Sweet-programmene med Knut Borge og Leif “Smoke Rings” Andersen som gjorde at jeg switcha over fra popsamleplater og Ti i skuddet til å like jazz. Der kom Duke Ellington seilende opp. Mamma hadde Verve-plater med Sarah Vaughan og Clifford Brown, der er det ting som festa seg. I studietiden handla jeg inn de gamle Duke Ellington-platene, og venninnene mine spurte “skal du sette på det her??” Så kom Billie Holiday som den neste store inspirasjonskilden. 

Husker du hva det var med Swing & Sweet som gjorde at du likte det?
– Jeg var liten, ni år, satt og bygde Lego mens mamma hørte på. Det var spesielt den utrolige fortellerkunsten fra Knut som jeg tror sugde meg inn. Alle historiene om bakgrunnen for låtskriverne, hva som skjedde med den eller den blåseren der… det var H. C. Andersen fra jazzhistorien, på en måte. Og alle de kjempegamle innspillingene – det er jo en tilvenning for øregangen å bli glad i det. Jeg tror det kom derfra. Det er et mystisk men veldig lunt og trygt slørete sted. 

Det er en fin måte å si det på. Du har jo i likhet med mange holdt på kjærligheten til denne musikken gjennom livet. Men for tiden ser man også at fascinasjonen for disse tiårene dukker opp her og der i kulturen. Har det noen betydning for deg som artist?
– Min hverdag er vel den samme, men jeg er helt enig med deg – vi er inni en tidsånd nå der folk ser bakover, både på film, serier, motebilde, teatere setter opp forestillinger som handler om 20-30-tallet. Det Norske Teatret hadde et stykke om Edith Piaf og Marlene Dietrich. Folk fråtser i den vintage-æraen, det er biografiske filmer og bøker. Det er fascinerende – jeg tror vi lever i en tid der alt er usikkert, alt vi vokste opp med som var opplest og vedtatt, trygt og godt – storpolitikken, internasjonale samarbeid, troen på demokrati og verdensfred står på spill. Det er vel en lengsel tilbake, en tanke om denne “organiske håndlagde tiden”. Det er gøy at det etter covid er mange steder i en by som Oslo som vil ha live jazz av denne typen – Brødrene Bergh, Gustav på Amerikalinjen, David Skinners Café Society, Sommero, ikke sant – det er plutselig flere gigs enn det har vært på mange år! Det er helt vidunderlig, så jeg trives veldig godt med det. Og jeg kjente vel også på den interessen med Stardust-forestillingen. 

Foto: Lillian Julsvik

I Stardust løftet du frem store kvinnelige artister i den første halvdel av forrige århundre, fra Bessie Smith til Marilyn Monroe. Hvordan har arbeidet med boka og forestillingen vært?
– Jeg føler jeg vokste veldig på det. Det har vært et trygt og lunt sted å være. Jeg satt og skrev boka og manuset under covid. Det var fint å kunne dykke ned i de heltehistoriene, som jeg jo mener at de er. Det er perspektivet mitt på de livsløpene, og det føltes som en styrkedrikk i en vanskelig tid. For du blir ganske raskt minnet på at på deres tid var det jo virkelig ingenting som var sikkert i denne bransjen. Men mennesker var visjonære, hadde hårete mål og ga seg ikke. Jeg har alltid elska den musikken, så bare det å få lov til å bade i det, og å fortelle publikum om den, friske opp i gamle minner… vi skal gjøre to siste ekstraforestillinger på Christiana i slutten av oktober. 

Ga prosjektet mersmak?
– Absolutt, jeg driver med research til en ny runde. Men den handler mer generelt om strømninger i tiden og mennesket enn akkurat  musikk-historien. For nå har jeg portrettert mine store helter, og de kan få lov til å stå der. Men den æraen vi snakker om, har vært en inspirasjon for tidligere ting jeg har gjort. Jeg lagde blant annet  The Lulu Show – Livet er en dans på renter i 2015, som var en finanscabaret inspirert av Berlin i mellomkrigstiden. Det er gøy å lage litt bredere humor, med jazz som musikalsk uttrykk på teaterscena. 

Er det annerledes å fremføre låtene på en teaterscene sammenlignet med en klubb? Akkurat Victoria har jo forsåvidt vært en teaterscene tidligere, så den er kanskje litt av begge deler…
– Å ja, det er absolutt annerledes. Det er utrolig stas å gjøre jazzlåtene på showscena, men der blir de mer et tablå. Det beste stedet å gjøre jazz for meg, er på jam på Herr Nilsen, der man kan stå inne i bandet og ikke lage show av det. Et sted som Victoria er en mellomting, der må man formidle ut. Det har jeg alltid vært veldig opptatt av, å virkelig formidle låten og temaet til publikum. Victoria er lunt og nært, og der lytter publikum på en annen måte. De trenger ikke innsalget som publikum som har kommet for å se et show. 

Hvordan er det når du synger med storband – må du kjempe litt med de musikalske omgivelsene også, eller opplever du at det er plass til deg uansett?
– Det er overhodet ikke plass uansett, hahaha! Det er veldig mange plasser du ikke skal være i et sånt lydbilde. Så det er en overgang og en egen innstilling. I og med at jeg stort sett gjør egen musikk og spiller med større besetninger, må jeg ha fokus på å ikke gå i veien for arrangementene. Og de er igjen skrevet ut ifra sånn jeg skrev melodiføringa da låta var ny. Så ofte må jeg flytte meg fra det jeg er blitt vant til å gjøre etter hvert for å ikke krasje. Men det er gøy å jobbe med, det går an å jobbe seg rytmisk rundt det, og kanskje man kommer på nye impulser på grunn av linjene som ligger i arrangementet. Det er en pågående prosess. 

Men ok, hvis vi er på jam på Herr Nilsen – hvilken låt er du aller mest glad i å synge der?
– Den låta jeg nesten alltid gjør, fordi vi har gjort den så mye med trioen, er “My heart belongs to daddy” av Cole Porter. Det er rart, det er like gøy hver gang! Ellers kan jeg kose meg med Billie Holiday-låter, eller “Caravan”… men “My heart belongs to Daddy” finner vi alltid et eller annet nytt i.

 

​​Nytt i bladhylla: Personal Best 9

Ja da, det er et nytt nummer av Jazznytt ute, vi er ganske fornøyde med hvordan dette, som er et av få gjenlevende norske musikktidsskriftene som finnes igjen på papir, har utviklet seg. Bli gjerne abonnent, det er rimeligere for deg og skaper større forutsigbarhet for oss. Dessuten kan det i tillegg være som en støtte for denne remsa som du leser gratis hver helg.

Men helt alene er vi altså ikke. Et blad som faktisk konkurrerer på visuell og innholdsmessig kvalitet, om det enn kommer ut langt sjeldnere, er Lasse Marhaugs publikasjon Personal Best (med undertittelen Fanzine for noise, music and failure), som nå er ute med sitt niende nummer. Lasse er viden kjent som studiotrollmann og støykunstner (eller hvilken betegnelse man foretrekker: -musiker, -bølle, -flørter) men er også noe av en bladfyk og også en visual artist, som det heter.

Poenget med blekka hans er enkelt og greit: Intervjuer med musikere og andre bøller han er interessert i. Ganske lange sådan, i dialogform. Her blandes blodseriøse og faglige samtaler med interessante utøvere og samtidskunstnere mange (inkludert meg selv) sikkert aldri har hørt om, men det gjøres samtidig på en lett og underholdende måte som gir en lyst til å lese samtlige intervjuer. Dette er noe man kan si om de færreste blader (bortsett fra Jazznytt og Bookforum). I tillegg er det satt opp på lekkert fanzinevis, men ganske forseggjort likevel, med mange uttrykksfulle bilder på digg papir. I tillegg er det mange annonser fra mindre labeler innen støy, jazz, impro og samtidsmusikk som det er nyttig å få med seg. Annonser er en viktig del av bladkulturen!

Marhaug fikk fot med det forrige nummeret som ble laget og utgitt under pandemien, men det skulle altså ta tre år før dette her viste seg. Av det fascinerende og artige, og faktisk også dypt lærerike innholdet kan nevnes lange intervjuer med Christian Blandhoel, Mariam Rezai, Greg Pope og Tine Surel Lange, sistnevnte intervju utført  av hans gode medhjelper Vivian Wang.

Få for all del tak i denne blekka på et eller annet vis, for eksempel her.  

 

Punktvis preik med Erik Honoré

Erik Honoré under årets Punkt. Bak: Jan Bang og Arve Henriksen. Foto: Petter Sandell/Punkt

Punktfestivalen, som startet tilbake i 2005, brer om seg på en måte som ikke helt ligner på andre festivalen. Siden starten har grunnleggerne Jan Bang og Erik Honoré strekt seg utover – mot andre kunstformer og andre byer, hvor de har arrangert det Honoré kaller avleggere. Underveis har familien vokst – en typisk Punkt-utgave består gjerne av en blanding av gamle venner fra feltet og nye bekjentskaper. Den særegne elektroniske improen og remiksestetikken, som kanskje for utenforstående sikkert kan ha noe kjølig over seg, har en jovial kjerne, der musikkvennskap dyrkes. Slik gode, små festivaler gjerne har, med andre ord. Moder-Punkt gikk av stabelen i Kristiansand for noen uker siden, og på lørdag kan Oslo-publikummet få en smakebit. Kvelden består av to deler – slippet av Eivind Aarset og Jan Bangs album Last two inches of sky, som kom ut i dag, og Wunderkammer – til minne om poet og Punkt-venn Nils Christian Moe-Repstad, som døde i fjor. Vi fikk ned noen punkter på det digitale papiret med Honoré. 

• Vi har moderfestivalen i Kristiansand, men har også gjort avleggere rundt omkring. Dette er tredje gang i Oslo. Det er en miniutgave – kort sagt to konserter og to remikser som vi har strukturert kvelden rundt. Det eneste som er komponert er releasekonserten, den er basert på låtene fra albumet. Så har vi fått med oss en fin gjeng med folk. Noen kjenner vi godt fra før, og noen er nye bekjentskaper. Susanna Santos Silva kjente vi til fra før gjennom å ha hørt henne, men vi har ikke samarbeidet før. Det blir spennende – og den andre er Camille Norment, som er mer en installasjon- og konseptkunstner som spiller glassharmonika. Fram til lydprøven kan det forandre seg hvem som gjør nøyaktig hva. Vi syns det er gøy å strekke konseptet. 

• Punktfestivalen er jo preget av en slags utvida “musiker-familie”, mange gamle kjenninger og folk som har et nært forhold til hva dere driver med. Hvordan er det å introdusere nye folk til det – snakker dere om hva dere tenker og hvordan dere gjør ting på forhånd, eller er det mer snakk om å bare gjøre det og se om det funker?

•  Egentlig prøver vi å kommunisere så tydelig som mulig på forhånd. Noen ganger er det snakk om musikere som har vært på Punkt i Kristiansand eller ulike avleggere og som har sett ting fra salen. Da er det jo greit. Hvis ikke, prater vi på forhånd og kommuniserer om strukturen med liveremiksene. Punkt er på en måte basert på to formler – det ene handler om remiksene, det andre er at det er basert på en bitteliten familie fra starten av, som gradvis har vokst. Av og til glemmer vi nok litt at vi må introdusere de nye for hva som er formålet med det. Det handler jo egentlig om å skape ny musikk. Live-remiks er bare en plattform for det vi egentlig ønsker å gjøre. I en sammenheng som kvelden på lørdag er det ikke noen prøver, men vi har et par timer hvor vi tester ut ting. De i familien kjenner til konseptet, men for de nye handler det kanskje om å finne ut hvordan de passer inn. 

•  Du ser jo mye improvisert musikk ellers. Noe av det fascinerende med sånne konserter er jo at musikken på en måte “forsvinner” når den er over – samme om det har vært bra eller dårlig, den skal liksom ikke gjentas på samme måte. Men på Punkt leker man litt med den opplevelsen gjennom remiksene. Opplever du at det endrer ditt perspektiv på hva en sånn opplevelse er?

• Det mest fascinerende er at det er en hybrid. I remiks-settene ligger man i en verden mellom det som er gjenkjennelig og basert på noe som nettopp har vært gjort, og som kanskje har vært komponert og brukt masse tid på, og det flyktige – det man aldri vil høre igjen. For min del, fungerer det som best når jeg etter en remiks merker at jeg ikke har stått og lett etter sømmene, om du skjønner. Jeg har ikke lytta etter hva som er brukt av samples, de tydelige linjene fra den forrige konserten. Noen ganger skjer det noe som er improvisasjonens magi – linjene forsvinner, på en måte. Men folk er  kanskje litt forskjellige i hva de leter etter. For noen er det viktig å høre opprinnelsen. “Jeg hørte ikke så mye av konserten i det de gjorde”, ikke sant, det kan være litt skuffende. For meg er det nesten motsatt.

• Men jeg kan skjønne den reaksjonen også – det er jo fascinerende å få en sånn bearbeidet instant replay også. 

• Absolutt, og det har vært eksempler på det også som jeg har likt godt. En remiks som består av hovedbestanddelene av originalkonserten, men med et nytt komp, for å si det enkelt. Det har vært ekstremt mange forskjellige tilnærminger til gjenfortolknings-formelen, og det har vært det mest fascinerende. Det første året på Punkt var det Jan og jeg som gjorde de fleste remiksene. Da blir det én metodikk. Men det ble først ordentlig spennende var da vi inviterte inn andre folk til å gjøre det. Da får man oppleve så mange forskjellige løsninger på den oppgaven. 

• Hamid Drake er med på lørdag – og han spilte også for litt siden på Blow Out, blant annet med William Parker og Anja Lauvdal. Du var der, hvis jeg husker rett?

• Ja, jeg var der den kvelden. 

•  Etter konserten tok han ordet og snakket litt om festivalkvelder som det – om Mir som sted, om Velvet Lounge i Chicago, og om hvordan alle som er der – publikum, musikere, bartendere, teknikere, frivillige og så videre, skaper den typen musikk sammen. Det var et særegent øyeblikk, og jeg var nysgjerrig på hva du tenker om det. 

•  Egentlig er det vanskelig å si noe annet enn at han selvfølgelig har helt rett. På Punkt i Kristiansand gjorde han både en konsert, men han var også med på  en remiks med en ung elektronisk musiker som heter Even Røstad. De hadde aldri møttes før, men det ble veldig fint – Hamid på trommer, Even på elektronikk. Etter remiksen snakket Hamid om noen av de samme tingene. I tillegg poengterte han at for å gjøre sånne ting som de gjorde da, slakk line-jobbing med mennesker man aldri har møtt før og som man skal ut på tynn is med, så er det totalt avhengig av kommunikasjonen med publikum. Ting muliggjøres av det tillitsforholdet. Det er jo dét vi også har opplevd i de 20 årene vi har holdt på. Det blir en symbiose, og det er til og med sånn at deler av publikum består av folk som har vært eller skal være på scenen, enten tidligere år eller samme år. Da blir det enda mer en slags familie. Jeg kjente meg veldig igjen både da han tok ordet på Blow Out og på Punkt. Han peker på fundamentet. 

•  Når man deltar på mange sånne kvelder opplever man naturligvis også mange konserter hvor det ikke skjer. Men det godtas jo tydeligvis, og jeg lurer på om de settene også bidrar til helheten på et eller annet mystisk vis. Hva tenker du er verdien av et mislykket improsett?

•  Det er en kombinasjon av at det er helt grusomt der og da – man ønsker jo at konserter skal fungere. Samtidig er man fullstendig klar over at det ikke gjør det noen ganger. Og så er det perspektivet – for hvem fungerer det, for hvem gjør det det ikke? Vi gjør opptak av nesten alt på Punkt, og det er interessant å lytte i etterkant. Det er ikke alltid opplevelsen min fra rommet stemmer, og det er jo enda merkeligere! Kanskje handler det om at du fokuserer på andre ting, det kan ha med dagsformen å gjøre, det grå septemberværet – og når du lytter igjennom det som har vært en… vanskelig halvtime, haha, kan det være at det har oppstått ting som faktisk var interessant. Du og de andre har gjort noen valg som dere ikke har gjort før, og på grunn av det har du også opplevd at det ikke har lykkes helt. Men så finnes det også opptak hvor inntrykket blir bekreftet. Og man må jo bare akseptere at improvisasjon innebærer muligheten for at det ikke fungerer. Som arrangør ønsker du naturligvis at publikum skal bli servert kvalitet så mye som mulig av tiden. Du prøver å sette sammen et program og konstellasjoner hvor muligheten for at bra ting skjer er stor. Men så må du ta sjanser, sette sammen nye konstellasjoner. På lørdag har noen av oss aldri spilt sammen. Vi kan ikke vite 100% om det vil fungere. Der ligger det muligheter for suksess og fiasko, for å si det enkelt. Men når du og jeg er på konsert, eller når folk er på Punkt i Kristiansand, er det også en del av kontrakten. Folk skjønner at sånn må det være. Og noe av det mest interessante med å gå på sånne kvelder er diskusjonene mellom settene. For det vil virkelig også være ganske forskjellige oppfatninger av hva som fungerte og hvorfor det gjorde det. 

•  Den ene delen av kvelden handler om albumet Last two inches of sky, som Eivind Aarset og Jan Bang gir ut på Punkt Editions. Den andre delen heter Wunderkammer: Til minne om Nils Christian Moe-Repstad​​, poeten som døde i fjor. Hvem var Nils Christian Moe-Repstad i Punkt-familien?

• Etter at vi startet Punkt-festivalen, utvidet vi konseptet til å inkludere andre kunstformer enn musikk. Og han var egentlig den første. Jan og jeg kjente Nils Christian fra før, han var fra Kristiansand og han skrev åpningsmanifestet til den aller første festivalen. Han var med helt fra åpningskonserten, og opplesningen av den teksten var rett og slett det første som skjedde i Punkt-historien. Vi samarbeidet også i flere forskjellige sammenhenger, blant annet albumet Teori om det eneste, som var basert på hans bok. Det var et liveopptak fra Parkteatret. Han var også involvert i flere av de audiovisuelle utstillingsprosjektene, med David Sylvian et år og i andre sammenhenger. Så Nils Christian var på en måte en del av familien helt fra før vi startet festivalen. Vi hadde et kontinuerlig samarbeid, og da han døde altfor tidlig – han var såvidt fylt femti – var det naturlig å gjøre en konsert på Punkt basert på tekster han har skrevet. De danner utgangspunktet, men det er hundre prosent improvisert rundt dem. De tekstene betyr rett og slett mye både for Jan og meg, sikkert fordi vi har levd med det han skrev halve livet. Det ligger veldig tett på oss, det han gjorde. 

• Når dere har jobbet såpass mye over så lang tid – har du lurt noe på hva slags inspirasjon fra poesien sin som har sneket seg inn i det du og Jan gjør generelt sett?

• Ja, jeg har tenkt på det. Jeg tipper det ligger noe der, om noen som så det utenfra skulle analysere det. Han var der jo hele tiden, og han var også en venn, en jeg traff på bibliotekskafeen hver gang jeg var i byen. Jeg tipper det ligger en del i den felles erfaringsbakgrunnen. Oppveksten i en by som Kristiansand med sine særegenheter… vi hadde den samme måten å finne oss til rette på i det miljøet. Selv om han drev med ord og vi musikk, var det mye likt i hvorfor vi endte opp med det vi drev med, hvis det gir noen mening. Og det var nok dét som gjorde at vi følte et umiddelbart slektskap. Så er det også måten han jobbet med tekst på. Den er abstrakt, men han drev også ekstremt mye med nesten leksikalske ting hvor han systematiserte en enorm mengde med informasjon og destillerte det i korte setninger. Det er vel en enkel måte å beskrive arbeidsmetode på, og der er det noe gjenkjennelig i måten man jobber… med samples på, enkelt og greit. Det er en kombinasjon av de tingene, hvorfor man endte opp med kunsten og det håndverksmessige.

•  Det er folk som ikke kjente ham godt som også er med på den konserten. Føler du at dere må snakke litt om hvem han var, og forholde seg til det – eller handler selve konserten mer om teksten i seg selv og samspillet med musikken?

• Det avhenger sikkert litt av hvem det er snakk om. Noen av musikerne er jo i Punkt-familien – Eivind kjente Nils Christian godt fra før og har jobbet sammen med ham. Andre vil nok bare forholde seg til det som ren tekst, og det må være greit. I Kristiansand leste David Toop en av tekstene, mens resten var på skjerm, og så forholdt man seg til tekstene som tekst. Da blir det sånn. Det er veldig forskjellig fra å gjøre konsertene der Nils Christian var til stede. 

«Wunderkammer: In Memory of Nils Christian Moe-Repstad». Foto: Alf Solbakken/Punkt

• Klassekampens kulturredaksjon har for tiden dekning av eierskap av de største festivalene. Det er mange konserter og arrangementer på få hender i “toppen av næringskjeden”.  Har du fulgt med på den greia? Nå står det vel ikke masse investorer i kø for å kjøpe opp Punkt…

• Haha, nei, hovedsakelig er det ekstremt forskjellige segmenter. Punkt har neppe en verdi som investeringsobjekt for amerikanske hedgefunds eller noe sånt, haha! Dessverre. Det hadde vært veldig fint om noen tok over alt som hadde med økonomi å gjøre og man bare kunne fokusere på de andre tingene. Sånn blir det aldri. Men jeg syns de spørsmålene er interessante å følge med på. Noen av problemstillingene er jo felles for store og små festivaler. Å lage festival i post-covid-verden er i hvert fall ikke er blitt enklere når det kommer til publikum og kostnader. Men vi er en innendørs nisjefestival uansett hvordan du ser det. Covid innebar at vi var 200 i stedet for 300 på konsert. Så vi har ikke så mye til felles, men det er interessant å se hvordan de store festivalene balanserer børs og katedral, og hvordan de forholder seg til verden rundt. Jeg bor på Kampen og Øyafestivalen er rett rundt hjørnet her, på godt og vondt, med alle diskusjonene om beliggenhet, VIP-områder og den typen satsninger som jeg kanskje føles litt problematisk. Et fokus som er vrient å kombinere med en bookingprofil som tross alt skal handle om noe kunstnerisk også. Eierstrukturer, beliggenhet, gentrifisering – det er mange ting som er vanskelig med de største festivalene. Men det føles som en diskusjon som vi ikke er en del av. 

•  Det har slått meg at mange i kulturfeltet snakker om ganske få festivaler når de snakker om “norske festivaler”. At Punkt ikke er en del av diskusjonen er forståelig, men… hva med Mela, liksom? Det er jo en svær festival, masse besøkende. Men det virker som at den liksom ikke tells i oversiktsbildet, kanskje fordi den er gratis og alkoholfri, jeg vet ikke.  

•  Jeg må si at da vi starta var jeg skeptisk til å i det hele tatt bruke festivalbegrepet. Joda, vi er en festival, men det er så utrolig mange forskjellige varianter og det begrepet har nesten endt opp med å bety noe som baserer seg på samlingen rundt ølteltet. Det høres arrogant eller elitistisk ut, men jeg mener ikke det, for det er egentlig ikke noe galt med den typen festivaler. Jeg er jo der også, de må absolutt eksistere. Men klarer vi å inkludere noe som er helt annerledes? Du nevner Mela – det er jo en svær festival, men den omtales nesten ikke i det hele tatt. Og da er det kanskje fordi at det ikke er “den typen festival”, den havner utenfor begrepene fordi den er gratis, alkofri og ment for et annet publikum. Men burde ikke det bety at de burde få mer oppmerksomhet? Det er noe rart der. 

 

En musikers tunge hverdag

Vi er unaturlig opptatt av jazzmusikere her i remsa, noen ganger kan det virke som vi forguder dem (det stemmer vel i noen tilfeller), og vi viser også begeistring for det enorme aktivitetsnivået flere av dem står for. Samtidig er det verd å huske på den umulige situasjonen mange av dem er i, siden de fleste ikke bare er musikere/kunstnere/arbeidere men også konstant må «selge seg selv» og oppdatere omverden om alt de holder på med, mengden konserter og inspillings-sessions, hvor de er på vei og så videre. Blide bilder fra forskjellige tog, bandbusser og flyplasser er standard i feeden vår. Dette er av nødvendighet, siden de ikke har andre til å gjøre det for seg. Og uten står de, i det ubarmhjertige bransje- og medieklimaet for disse musikkuttrykkene, i fare for å gå i glemmeboken.

Det er ikke teit å gjøre det, men det er lett å få medfølelse med dem, det er slitsomt å måtte fremheve seg selv hele tiden, spesielt absolutt alle i hele verden har sine tunge dager, eller bare dager da man føler for å være litt for seg selv,  ikke minst reisende musikere.

En musiker vi har stor respekt for, og som i tillegg er en interessant tenker, er bassist Christian Meaas Svendsen, som langt flottere enn i de foregående linjer evner å sette ord på disse følelsene. Vi fikk lov til å publisere dagens dikt fra ham, takk for det. Når det er sagt gleder vi oss stort til neste mulighet til å se ham, som er med Aksiom i Tøyen Kirke fredag 6 oktober. Dette er en del av konsertserien Periferien, og de skal fremføre oppvakte Jo David Meyer Lysnes nye verk «Larm». (Vi legger også til at Meaas Svendsen og Fri Kultur Kvinnherad arrangerer rollespilltreffet Dungeons, Fjords & Dragons 24-26 november i Rosendal. Fredags-THAC0!) 

 

Laufey-diskursen ruller videre og andre strøtanker fra uke 39

Ikke for å bli helt jazzstradamus her, men da vi i forrige uke skrev at i amerikansk jazz-nettdiskurs (i hvert fall den irriterende delen jeg klarer å følge med på), brygger det tydeligvis opp til mer diskusjon om hva som er, og ikke er, jazz, tok det ikke mer enn to-tre dager før vi fikk opptil flere eksempler på det. Den fantastiske amerikanske saksofonisten Patrick Bartleys twitter-feed er blitt en løpende debatt om hvorfor alle som a) spiller jazz og b) mener at det faktisk går an å definere hva jazz er blir beskyldt for gatekeeping. Tjohei! 

Adam Neely har gitt sitt bidrag med et 35 minutters video-essay som dreier seg rundt spørsmålet om Laufey – som etter nylig strømmesuksess får frelserstempel i oppsiktsvekkende mange kanaler – i det hele tatt ER jazz. Han lander på den samme konklusjonen som vi gjorde i forrige uke – at Laufey kanskje først og fremst er fascinert av popmusikk fra midten av forrige århundre, fra musikkteater til bossa nova. OK, greit nok, det, men det mest interessante med essayet er kanskje hvordan han støtter seg på Wynton Marsalis / Stanley Crouch / Ken Burns-triangelet, som i mange jazzdiskusjoner har blitt sett på som selve definisjonen på potensielt giftig museumsvakt-atferd. Her er det noe som skjer, men hva? Det kanskje mest åpenbare er at Marsalis/Crouch/Burns-synet ikke lenger føles særlig hegemonisk i det hele tatt – basketaket på 80/90-tallet er på mange måter over (og det kler ingen kunstsyn å “vinne”). Nå er ting annerledes – det er en fascinerende kollisjon her, mellom respekten for det spesifikke opphavet til uttrykk og motstanden mot såkalt gatekeeping – begge sentrale og omdiskuterte verdier nå for tiden. De møtes på ganske potent vis i diskusjonen om amerikansk jazz, i det noen kanskje først og fremst ser på musikkformen som utpreget kunstmusikk, med institusjons-backing og portvoktere, mens andres perspektiv tar utgangpunktet i at det fremdeles er en folkemusikktradisjon. Om noen skulle få kulturkrighodepine bare av å lese det avsnittet, er det til å forstå, men… det er en interessant brytning, og den sier kanskje noe viktig om musikken. Det er også fint at videoen avslutter med noe som ikke er så langt unna vårt slagord, ses på konsert. Det er tross alt der denne musikken stort sett praktiseres og lever, litt bortenfor det du kan plukke opp ved å se på the metrics. 

Apropos migrener og metrics – se på denne videoen her. Én ting er at tiktok-aktiviteten fremstår som selve produktet her mens musikken er en slags merch, artister får jo holde på som de vil. Men den hovne, snusfornuftige, kommersmoralistiske tonen er virkelig til å spy av. 

***

For lenge siden i en galakse langt, langt borte tyder ting på at Star Wars er i ferd med å omdøpe den merksnodige bandmusikken som dukker opp her og der i filmene og seriene fra jizz til jatz. Det blir spennende å se hva Asle Toje skriver om det – i mellomtiden er den eneste SW-serien jeg venter på Blues Brothers-remaken om den blå keyboardisten Max Rebo, som leder galaksens mest hardtarbeidende band gjennom en hard arbeidshverdag på noen av galaksens mest tvilsomme sjapper. 

***

Klokka ti – både på den ene og den andre siden av døgnet – er den mest intetsigende timen. Når du spør hva klokka er og noen svarer «ti», hva er det meningen at du skal føle da? Absolutt ingenting.

***

To små tanker fra Blow Out: Nina de Heney er en helt oppsiktsvekkende bassist som jeg gleder meg til å komme tilbake til, forhåpentligvis i et essay skrevet utelukkende i tommelposisjon. Vi kan også gratulere Kafé Hærverk med å ha kjøpt seg et nytt piano, som Lisa Ullén tryllet frem flotte preparerte klanger på. Trioen med Paal Nilssen-Love / Ole Morten Vågan / Karl Bjorå var akkurat så loud som man kunne se for seg – OMV hadde en vintage brilledytt (brillejournalistikken er tilbake!) og møtet mellom trommeslager og gitarist føltes nifst godt samkjørt i enkelte øyeblikk, tatt i betraktning at de knapt har spilt sammen før. De delte en kjedeeksplosiv rytmikk i starten som gjorde at konserten nesten lente seg inn i math rock-territorie der i noen øyeblikk. Bjorå mente at forklaringen kan ligge i at han har hørt en god del på trommeslageren opp igjennom. Jeg gleder meg til de møtes på scenen igjen. 

***

En vakker liten greie dukket opp denne uka. Kvintetten Firvel slapp sitt debutalbum First Flight for litt siden. Tøffende, bittersøt og melodisk musikk med piano, trommer, bass, trompet og den velkjente x-faktoren pedal steel. Litt nordisk og lyrisk, litt americana-jazz – folk som for eksempel liker høstluften fra Trond Kallevåg Hansen eller Johan Lindström kan for eksempel ha glede av denne skiva. En god vei inn kan være å sjekke ut liveopptaket fra releasekonserten som spratt inn i postkassen min her om dagen. Et godt eksempel på den høyst aktuelle stuekonsertvideosjangeren – det må ha vært en god kveld: 

 

Villig til å dø for jazz

Etter en og en halv ukes konsertpause, der jeg gikk glipp av purt gull som Schemes, Flukten, Maria Kannegaard Trio, Amerikabåten, Blow Out og et par til, var det godt å endelig utsette seg selv for live music igjen. Ikke at det var vondt med en pause heller, det er viktig å sette av plass til høstlige aktiviteter som lesing av god skjønnlitteratur, fotball på TV, litt skriving og matlaging og tidlig sengetid – alt dette er essensielt også for konsert-junkies. 

Man klarer kanskje å sette enda mer pris på musikken da? Valget falt på Jonas Cambiens nye band Maca Cuno, som ellers består av Signe Emmeluth på alt og tenorsax, Ingo Håker Flaten på bass og Andreas Wildhagen på trommer. Noe tilnærmet toppet lag det. Rakk en deilig solomiddag på Nam Fah mens jeg leste siste utgave av Times Literary Supplement før gigen også! Musikken var som ventet både mekanisk kantete og deilig groovende jazz, med innslag av Midtøsten, Etiopia og bittelitt vestkyst-psykedelia som krydder i miksen. Det må ha vært ganske bra, for jeg glemte i farta å ta kveldsmedisinene. Flott oppmøte blant publikum var det også. Bandet virket allerede som et band, selv om dette var deres første konsert i Norge, og kun et par i Tsjekkia før den. Album er allerede innspilt. Men poenget var at i allerede andre låten, som forøvrig var den beste og mest umiddelbare, brøt en meget høylytt og truende brannalarm ut på Kafé Hærverk. Ekstra ille siden konserten ble filmet på profesjonelt vis, men hverken bandet eller publikum så ut til å reagere i det hele tatt. De spilte på som om ingenting utenom det vanlig skjedde, og det var få om noen som snudde på hodet for å se om man måtte storme ut av lokalet. Ja, ingenting kunne tydeligvis få oss til å ville gi slipp på musikkopplevelsen, selv ved fare for å brenne inne! Så viktig er disse tonene. Det sier kanskje noe om hvor trygt vi har det her i Norge, vi regner alltid med at det bare er en feil, eller en øvelse. 

En musiker i publikum etterpå kom med en illustrerende jazz-anekdote fra Håkon Kornstad, som var ute og spilte med ingen ringere enn Ditlef «Diffen» Eckhoff. På hotellet om natten ble nemlig brannalarmen utløst, og alle måtte ut. Kornstad prøvde vekke Diffen og sa, «Hei, må komme oss ut fort, jeg tror det brenner!». Hvorpå den voksne elegantieren på jazzikalsk vis repliserte: «Brenner det mye, ell?»

 

Hva har du i rasleposen, Hans Hulbækmo?

Sommarljom 2023. Foto: Jacob Stærk

Hei, og velkommen tilbake til Hva har du i rasleposen, NTT-spalten der vi heller ulike trommeslageres rikholdige perkusjonslager ut på gulvet og diskuterer alt skrotet de har med seg på konsert og i studio. Les deg opp på tidligere utgaver her:
Hva har du i rasleposen, Kyrre Laastad?
Hva har du i rasleposen, Veslemøy Narvesen?
Hva har du i rasleposen, Erland Dahlen?

Flotte trommeslagere det der! Her kommer en til. Ukas gjest har gjennom det siste tiåret vært et navn som er ganske tett forbundet med perkusjons-iveren blant norske slagverksansatte, det må det være lov til å si. Med inspirasjon fra surrealister på den norske musikkscenen som Paolo Vinaccia og Terje Isungset samt europeiske friimprostorheter som Han Bennink, Tony Oxley og Paal Nilssen-Love, har Hans Hulbækmo fra Tolga ristet, slått, sveivet, blåst i, gnisset og gnuret på svært mange forskjellige gjenstander de siste ørten årene. 

Det har han gjort i band som Atomic, Moskus, Skadedyr, Flukten, Broen, Hulbækmo & Jacobsen Familieorkester, Marthe Lea Band, Your Headlights Are On, Hanna Paulsberg Concept, Steamdome, Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra, Snegle, Kim Myhr, Christian Winther, Reolô, ulike utgaver av Trondheim Jazzorkester og Loose Items, tidligere kjent som Bjørn Marius Hegge Trio, for å nevne et utvalg.  

For tiden er han rykende aktuell med sin første plate under eget navn, Tilfeldig Næpe, utgitt på Hubro aka Ugle Grammofon. Der hører vi opptak gjort både hjemme og borte, innspilt av Hans selv og hans gode medmusikere Magnus Skavhaug Nergaard og tidligere rasleposegjest Kyrre Laastad. Det hele er mikset og tilrettelagt av Laastad og Hulbækmo. Små miniatyrer møter oss, bruddstykker fra et større musiker/menneskeliv, hvor fascinasjonen for dadaisme lusker i krokene.

For mange som er kjent med universet hans vil denne plata, helt fra navnet, låttitlene, omslaget og labelet til alle lydene det inneholder, føles som et slags peak Hulbækmo. Samtidig har folk som har opplevd ham på konsert kanskje også opplevd en aldri så liten dreining de siste årene. Litt mindre stæsj, rett og slett? I Flukten, som hadde konsert på Victoria samme dag som vi gjorde intervjuet, har han jo bare med seg cymbaler og stikkebag – der er godt gammeldags jazztrommespill i fokus. Det samme kan man kanskje si om trioen Loose Items, som tolket standardlåter på Kampenjazz for noen uker siden. Eller, vent nå litt – der drev han og styrte med noen bordduker og kjetting, mener jeg å huske. OK, noe paradigmeskifte er det kanskje ikke snakk om. Men en dreining merkbar nok til at vi startet denne utgaven av hva har du i rasleposen der. 

Har ditt forhold til å bruke alt mulig rart kjølnet litt sammenligna med før?
– Ja, litt… jeg har blitt mer opptatt av å begrense ting. Eller bare å bruke et vanlig trommesett, reise med færre ting. Jeg har alltid likt å bruke trommene som står på steder, og jeg stemmer dem nesten aldri heller. Noen ganger må man jo, men jeg liker at det er noe nytt, på en måte. Det gjelder også cymbaler – jeg har ikke begynt med det ordentlig ennå, men jeg har en liten drøm om å slutte å ta med cymbaler når jeg reiser. Kanskje ikke med alle band. Noen ganger har jeg ikke hatt med meg noe perkusjon i det hele tatt, jeg prøver å finne ting der jeg skal spille i stedet. Det kan være et glass eller noen skruer eller et eller annet.

Jeg husker du gikk opp på scenen under en av de siste Atomic-konsertene på Hærverk med en planke.
– Det var etter en tur til Finland med Marthe Lea band hvor bagasjen min ble borte og jeg mangla alt. Da fant jeg mange forskjellige ting. Det var dritgøy! Jeg har jo ekstremt mye perk og småting som jeg bruker, og det er ikke tilfeldig hvilke ting jeg tar med i de ulike bandene. Jeg prøver å dele det inn litt – at de og de lydene kanskje “tilhører” det bandet… om jeg tar med meg noe i det hele tatt. 

Så du har for eksempel egne Moskus-dingser?
– Ja, for eksempel. Men etter en periode er jeg blitt litt lei de lydene i det bandet, også tar jeg inn noen ting jeg har brukt med Familieorkesteret, for eksempel. Jeg har hatt en bjølleperiode med Moskus nå for tiden. Ikke at vi spiller så mye akkurat nå. 

Små eller store bjeller?
– Begge deler. Jeg har en diger jævel, det er vel en kubjelle fra Ljubljana. Men… hva skal jeg si? Man har jo mange ting liggende på trommer. Og det er mange kule lyder, men når alle skinnene er dekket, tar det ofte bort mye av det mørke i trommene, dybden. 

Drømmen om å reise uten cymbaler høres ganske radikalt ut. Men jeg husker en gang du sa at det oppsettet du tror du vil ha, det ideelle hvor alt stemmer – det er ofte ikke det du trives på når det kommer til stykket. Hva tror du er årsaken til det?
– Jeg vet ikke. Jeg tror det handler om forventning, på en eller annen måte. At det ideelle lagrer seg så fort, og da er det noe som er borte? Noe viktig har forsvunnet. Det trenger ikke være så mye som er annerledes for at det skal føles nytt. Jeg tror det er noe sånt det handler om. 

Du har sagt at når du tar med deg ting på konsert, liker du å ikke se over hva du har før du spiller. At du liker å oppdage dem igjen, på en måte.
– Ja, å bare raske det med kjapt og at de ligger i posen så lenge som mulig, bortgjemt. Det er ofte at jeg har glemt å ta dem ut, også starter jeg konserten med å gå ut og tømme alt på gulvet. Det er først og fremst en praktisk årsak til det. Men folk flirer jo ofte av det. 

Jeg husker en Moskus-konsert på Victoria hvor det sto en to meter lang neverlur bakpå scenen. Dere spilte hele konserten uten at du brukte den. Da lurte jeg på om det var med vilje, helt til nedriggen hvor du oppdaget den og sa herregud, jeg hadde med den også.
– Hahaha, ja – men det gir jo noe til konserten at du har det med og ikke bruker det også. 

At det ikke blir en sånn messestand-aktig obligatorisk gjennomgang av perkusjonsparken?
– Ja, at man har muligheten og velger å ikke gjøre det. Kanskje man bare kaster et blikk ned på gulvet, og så ser man, ah, den der… også hører man kanskje for seg lyden, men det er ikke det man vil ha. 

Perkusjon er fascinerende fordi du kan se noen få en tanke, men så skyte den fra seg. Det kan være vanskeligere på andre instrumenter, som en saksofon – men en trommeslager kan veldig bokstavelig løfte en stikke og så legge den fra seg.
– Nei, den der passer ikke akkurat nå. 

Hva slags forhold har du til det teatralske elementet?
– Hva skal jeg si? Det er jo bra, det. Nå har jeg sett mye i løpet av livet, men da jeg var ung og besøkte Konsen i Trondheim mens jeg gikk på ungdomsskolen og videregående gikk jeg rundt, og på rommene lå det masse sånne ting. Bare å se det var jævlig spennende. Det visuelle er ikke like viktig, men det har noe å si. Det er jo fint, og en slags kunst det óg. Apropos bildet på coveret mitt – det finnes noen FMP-plater fra Europa som har sånne covere. En Schlippenbach Quartett-skive som heter Three Nails Left har et svarthvitt-bilde av et rom på coveret. Kanskje det er rommet til Paul Lovens. Det er i hvert fall masse gonger og cymbaler der inne, litt rotete. I billedkunst, for eksempel, kan det være et et skille mellom håndverksbiten og den ferdige kunsten… men det er tydelig på et sånn cover at de driver og lager ting der også. Egne perkusjonsinstrumenter og så videre. 

Jeg tror mye har et tenkt skille mellom håndverket og resten av opplevelse. Nylig leste jeg en Zadie Smith-tekst hvor hun skrev om at det blir sett på som litt “barnslig” å være opptatt av hvordan noe er laget – å “bare ta det inn” er den voksne måten å nærme seg kunstverket på, om det gir noen mening. Er du fascinert av det håndverksmessige aspektet?
– Hmmmm, ikke så veldig nå for tiden. Men jeg har hatt perioder hvor jeg har vært veldig interessert i det. Jeg er helt sikker på at det kan komme tilbake igjen. 

Hva var det du lette etter i låtene som er med på plata?
– Det som er med på plata er noen små strekk som jeg likte godt, for å si det enkelt. Det blir fort flåsete når jeg snakker om det, men de vekker en eller annen spesiell følelse for meg. De føles viktige – eller, jeg husker følelsen jeg hadde underveis, etterpå, i tiden rundt opptakene. De er jo spilt inn litt her og der. En del har jeg bare spilt inn selv på ipad. Noe er på Tolga og noe er hjemme hos Erlend Apneseth på Ål. Det er ting jeg bare er blitt glad i. 

Er det en portrettering av hverdagslivet ditt også? Jeg tenker på noen av titlene, “Venter på Sturle” er kanskje det mest åpenbare eksemplet.
– Den ble spilt inn på Flerbruket med Magnus høsten Sturle skulle bli født. Det er ikke en lys låt, eller en lys stemning. Å vente på Sturle er så klart hyggelig, men jeg var ganske mørk da jeg var på Flerbruket den høsten, og det var veldig mørkt der også. Ultra-lavtrykk, tåke, grått… alt hadde visna. Inne i skauen på Hemnes er det veldig tett. En trykkende stemning, og det å spille solo er trykkende i seg selv. Det var bra jeg hadde med Magnus, for han er så lys til sinns. 

OK, da setter vi i gang med Hva Har Du I Rasleposen – vi tar utgangspunkt i coverbildet på “Tilfeldig Næpe”, og vi kan jo starte på klokka fem på seks eller noe sånt, med drillen.
– Ja, bildet er jo fra Flerbruket, det er Magnus som har tatt det. Og den drillen tilhører vel ham og Natali Abrahamsen Garner, som bor der ute. 

Har du brukt drill noen ganger?
– I musikksammenheng? Nei, jeg tror faktisk ikke det. Fredrik Luhr brukte det da Moskus tolka Plastic Sun på Henie Onstad, men det var kanskje fordi noen i Svein Finnerud Trio hadde gjort det. Ellers… nei. 

Jeg tok meg i å lure…
– Men jeg bruker den jo på plata. 

Ja, men da har du jo brukt drill!
– Ja, sant. Men ikke før den innspillingen. 

Hvilken låt er det på?
– Den heter “Drill”.

Naturligvis. Bruker du mye verktøy ellers?
– Jeg reparerer en del, men jeg har ingen elektriske verktøy. Jeg har en verktøysboks med forskjellige ting, og jeg har symaskin, nål og tråd. Og limpistol. Jeg liker godt å reparere, men jeg er ikke noen utprega snekkertype. Hva med deg?

På ingen måte, jeg var dårlig i sløyd. Vi går videre! Ved siden av drillen er det et lokk.
– Det lokket hører egentlig til en boks. Jeg lurer på om det er den boksen som står der, nederst til høyre på bildet. Begge de tingene er fine å spille på. 

Det er en kakeboks, kanskje?
– Ja, jeg tror det er en gammel kakeboks. Jeg bruker dem ikke så ofte. Jeg har jo et lager her i Oslo som er helt stappa…

Av bokser?
– Av alt mulig. Men jeg bor jo i Trondheim. 

Hvor mange kubikk med perkusjon?
– Jeg vet ikke helt. Det er ikke så stort, jeg deler det med trommeslager Alexander Lindbäck. Men jo, det lokket kan brukes på trommeskinnet, og man kan for eksempel ha en klinkekule liggende oppi. Det er tynt metall, også i boksen, og man kan få forskjellige toner ut av dem. 

Bokser finnes det jo mye av her i verden. Må du sjekke ut lyden i de du støter på?
– Jeg har gjort det mye, ja. Men ikke så mye nå lenger – enn så lenge er jeg litt over det. Det jeg har gjort mye av, er å lage forskjellige shakere av boksene. Du vet den karakteristiske Norsk Honning-boksen, den oransje. Den har metall i bunn, men plast oppå, og da får du en lys og en dypere lyd fra de ulike sidene. Det er veldig kult. Og jeg har en valnøtt-boks som egentlig er papp, men som har et sølvbelegg inni. Det en slags aluminium eller noe i bunnen av den, og den er også ganske kul. 

Jeg har inntrykk av at det er ganske vanskelig for perkusjonister å finne shakere og tamburiner som låter helt riktig for dem.
– Ja, helt klart. Apropos det – den første konserten Broen gjorde, på Blæst i Trondheim, hadde vi greid å lage tre låter. Vi var så jævlig gira på det bandet, vi spilte og det var suksess.  Konserten gikk bra, vi var sykt høye på oss selv, tror jeg. Jeg var i hvert fall det! Kyrre Laastad var på konserten, og Marianna hadde lånt en tamburin av meg som er en sånn juggel-tamburin, veldig liten diameter. En bitteliten barnetamburin med bilde på det uekte skinnet. Jeg hadde et par rytmeegg som var teipa på tamburinen, og det var veldig fin lyd, egentlig. Med én gang vi var ferdige kom Kyrre bort til Marianna og sa, utruleg fin den tamburinen. Det var dét vi fikk av tilbakemelding fra ham! Jeg husker det godt, for Kyrre har alltid hatt god smak – jeg er ikke ironisk når jeg sier det. Det betydde litt hva han mente, det gjør det fortsatt, men avstanden mellom oss var større da. 

Var det en opptur, ble du glad på tamburinens vegne?
– Nei, jeg husker at jeg tenkte, hæ? Var det alt han sa? Hva med bandet? Hva med låtene? Hahahaha! Men det sier noe om ham også, at han er en kar med øre for detaljer. 

OK, vi går videre. Det ligger en krøll med noe grått papir ved siden av her.
– Det er nok bare noe jeg har pakket noe annet inn med. Men papir er det masse fine lyder i. 

Bruker du det mye? Det virker jo som et eget forskningsfelt.
– Njaa… men jeg snakket faktisk med Konrad Agnas om det her om dagen. Når man øver inn ting med Trondheim Jazzorkester eller andre større ensembler hvor man får masse noter, legger jeg alltid alle notene bare på trommene. Kanskje vi øver i tre dager, og så kommer konserten, og da kan jeg ikke ha arkene liggende utover settet, men det har jeg ikke tenkt på før. Så jeg henter et notestativ og flytter dem over dit, men på det tidspunktet har jeg blitt vant til å hele tiden flytte på noteark og spille på dem underveis. Det er ikke så farlig, men det gjør at man blir litt ekstra bevisst på at det er annerledes når konserten kommer, på en litt teit måte. 

Blir det lille smellet i papiret et soundmessig savn også?
– Ja, det kan være! Sven-Åke Johansson, kjenner du ham? Han har jo brukt papp mye. Sikkert papir også, men særlig papp. Jeg så en dokumentar om ham på Jazzfest Berlin i fjor. Det var da jeg lagde plata. Jeg ble så jævlig inspirert av å være der. Vi hadde spilt i Tampere med Moskus, og jeg dro dit og ble der i tre dager. Gikk masse rundt for meg selv og så konserter, satt i senga på hotellrommet i noen timer og valgte ut det jeg likte av opptak. Så ringte jeg Kyrre og sa, nå må vi gjøre det. Da jeg kom tilbake til Trondheim, mista jeg den mentale takhøyden jeg hadde hatt i Berlin. Men da hadde jeg heldigvis allerede gjort det, på en måte. 

Jeg opplever at du blir veldig preget av stedene du er på.
– Absolutt. 

Både det å gå i naturen, men også å forsøke å omfavne rommene musikken skal spilles i.
– Ja, hvorfor er det sånn? Det er jo improvisasjon, man må uansett gjøre endringer. Jeg tror nesten aldri at jeg kommer til en plass og synes det er kjipt. Det finnes jo plasser som er kjipe, men det er jo kanskje de sjelløse. I går spilte Flukten på et ølbryggeri i Svolvær, og det var megafett. Det var ganske livlig lyd, det var jo betongvegger, gulv og tak. Men det ble bedre når det kom folk, hahaha! 

OKEI. Vi går videre til noe som ser ut som en liten eske med kritt eller noe annen kontorrekvisita.
– Det er en liten boks med sånne papirnagler, eller hva det heter. Som du putter gjennom hullet i en papirbunke og bretter utover. Det er til cymbalene. Det er kanskje kobber eller messing de er laget av. 

Ikke sant. Her ligger det en sort ting… en kjepp eller noe.
– Jeg tror kanskje det er en plastvisp. Lommeboka mi ligger der også, ser jeg!

Ja, det er jo en viktig trommeslagergjenstand. Ikke bare fordi man kan bruke den til å betale for nye gjenstander, og oppbevare ting i, men ikke minst på grunn av at den for eksempel kan brukes til å dempe et skarptrommeskinn.
– Nå er det jo snart slutt for lommeboka, og det mobilen som tar over som skarptrommedemper. Men før det har det nok alltid vært sånn. 

Har du valgt lommebøker ut ifra deres dempeegenskaper?
– Nei. Men jeg bruker fortsatt lommebok, det skal jeg ha. 

OK, her er det et eller annet. Noe kjetting?
– Ja, kjetting. Det bruker jeg mye. Kjetting har en tilfeldighetsgreie ved seg, og det er veldig fysisk å bruke det. Litt som dans, noe bølgeaktig. Kjettingen treffer litt forskjellige ting, litt skinn, litt kant, litt tre… også hører man det. Tilfeldighetene ved trommene er viktig for meg. Egentlig generelt med musikk, også når jeg spiller piano eller vibrafon. Når man er trommeslager finnes det en måte å spille på de instrumentene også. Alle kan jo forsåvidt gjøre det, men som trommeslager er man kanskje vant til å holde på med dem på en viss måte. Det er fett å spille pianoet og forholde seg til det som et perkusjonsinstrument, som det forsåvidt også er. Det å ha et øre for tilfeldighetene, og at jeg gjør det bevisst – jeg gjør ting som jeg ikke vet hva er. For eksempel med kjettingen. 

Med Loose Items på Kampenjazz for et par uker siden. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz

Med Loose Items var det mye duker som legges oppå cymbalene. Men du legger dem på en måte som gjør at jeg som publikummer tenker… ja, men det der kan da umulig vare.
– Hahaha! 

Det forsvinner ned etter noen takter.
– Ja, det er like mye bare en handling eller en intensjon. Det er kanskje like viktig som at duken skal få bli der. 

Det er en del av trommestilen din hvor man begynner å tenke på et begrep som entropi. Du kaster ting opp, også skal det brytes ned.
– Ja. En handling, det at man gjør noe i musikken, kan åpne et nytt rom. Det er det jeg mener. Kanskje den duken bare ligger der bittelitt. Men det er jo gehørsbasert – man hører noe, og kanskje jeg får noen nye ideer eller referanser etter det. 

Her ligger det en bue også. Er det trommebuen din eller felebuen din?
– Det er felebuen min. Jeg har en annen veldig fin bue som Nils Røine, broren til Anders, har laget. Det er en stutt barokk-bue, veldig bøyd. Men den der fulgte med den første fela jeg kjøpte meg, en flatfele. Jeg spilte en del fele da jeg lagde plata, den siste låta har det med. 

Du startet å spille en del hardingfele under covid.
– Ja, jeg lånte en av Anders Røine. Jeg spiller mye fremdeles. 

Vi hopper over en liten boks med harpiks til fela og beveger oss nedover til… noe rødt nederst i bildekanten. Er det noe?
– Ja, det er en kinesisk tempelblokk som mamma og pappa kjøpte. De tok med femten sånne til meg da de var i Kina. 

Har du vært i Kina selv?
– Jeg har ikke spilt der, men jeg har vært der med mamma og pappa. Hvem flere var det som var med? Broren min, Alf. Knut Buen, tror jeg. Mari Boine og Bård Breivik. Nok om det! 

OK – men trommesettet er jo et fascinerende sammenstøt. Du kan ha cymbaler fra Tyrkia, gonger og tempelblokker fra Kina, også har du selve settet som tar utgangspunkten den afrikanske trommegruppen der, kanskje man også har noe perkusjonssnask hentet fra den vestlige klassiske verden… men allikevel har vi endt opp med å se på denne kreasjonen som én ting. Tenker du noe særlig på det?
– Ja, jeg tror jeg tenker ganske mye på det. I Broen følte jeg at vi prøvde å lage noe nytt med de elementene. Vi tenkte at vi lagde pop, men vi forsøkte å ta inn forskjellige ting for å lage det. De tingene man tar inn er ikke nødvendigvis tilfeldige. På bildet er det en barne-torader… eller, en énrader, egentlig. Den betyr noe for meg, og bak den er det en cymbal som får meg til å tenke på Tony Oxley, en britisk trommeslager. 

Så disse tingene er assosiasjoner du omgir deg med?
– Ja, og jeg føler at mye av denne plata er basert på det. Jeg ville lage noe hvor jeg spilte på noe annet enn bare trommesett. Andre instrumenter, gjerne samtidig. Jeg ville vite hva som kom ut av det. Det handler mye om bevegelse – jeg spiller torader att og fram med den ene hånden mens jeg har festet det i toppen på hihat-stativet, så har jeg en shaker på foten, og så spiller jeg en synth med den andre hånda. 

Har du spilt mye trekkspill?
– Nei, men jeg har spilt mye med pappa som spiller torader, så jeg har vokst opp med det. Alf har også begynt å spille trekkspill, og mamma drømmer om å spille det. Jeg har spilt en del impro på torader og barne-énraderen, og jeg har kjøpt meg concertina. Jeg vet ikke når jeg begynte å bringe den inn i trommespillet. Sven-Åke Johansson og Rüdiger Carl spiller masse trekkspill. Jeg hørte veldig mye på det, og fikk lyst til å spille trekkspill også. Torader er preget av at det er forskjellige toner når du presser belgen inn og ut, og du fraserer litt som buestrøk. Så kom jeg på at jeg kan feste den på hihat-stativet. Jeg har også spilt andre instrumenter i Moskus lenge, for å kunne påvirke det tonale og harmoniske. 

Ja, du har brukt munnspill en god del, og ikke minst blokkfløyte. Men er det noe mer?
– Jeg hadde en periode der jeg brukte en nesefløyte som jeg hadde strikk og gaffatape på, slik at jeg hadde begge hendene fri. Jeg så ut som han Batman-skurken Bane. Det er noen år siden nå. 

Er det noe å si om cymbalene nede ved kakeboksen?
– Den som ligger øverst der er en sånn du får kjøpt på stedet der du bestiller klassiske noter i Oslo… Musikkforlaget. Det er et sånn kulturskole-instrument. 

Vi går videre. Bobleplast!
– Bobleplast. Det kan jeg jo spille på, selv om det bare var for å pakke inn synthen. Men jeg likte at den lå der! Jeg er veldig glad i rot. Jeg liker at det er rotete rundt meg. Jeg syns ikke at det er rotete, for jeg vet jo hvor alt er. Rotet blir veldig logisk for meg. Noen ganger må man rydde hjemme, for eksempel… men det er egentlig bare for å kunne rote igjen. Hva er det for noe? Sikkert egentlig bare en flukt fra meg selv. Jeg greier ikke å ha det ryddig, for da har jeg ikke noe som tar oppmerksomheten min. 

Trommesonen din oppå scenen kan jo se ut som en liten leirplass. Om sommeren ligger det noen ganger en fotball der – og gjerne en bok eller to.
– Ja.

Får du lest mye ved trommesettet?
– Nei, ikke mye på lydsjekk og sånn. 

Hva leser du nå for tiden?
– Jeg leser Neslene Blomstrer av Harry Martinson. En oppvekstroman. Også holder jeg på med Min Kamp-serien til Knausgård. Jeg har en svensk fascinasjon for tiden med Kerstin Ekman og Harry Martinson. 

Er det en sammenheng mellom å lese for eksempel Knausgård og det å forsøke å lage en “virkelighetsnær” plate med små øyeblikk fra livet?
– Du har kanskje rett i det. Jeg er ikke så glad i at ting blir for høytidelig eller løsrevet fra hverdagen. Men jeg liker jo gråsonen. De tingene jeg har tenkt og referansene jeg tar med meg er jo bevisste. Jeg har tenkt mye, hahaha! Og den tenkningen er utafor stuas fire vegger, på en måte. Det er mange musikalske referanser her. Hva skal jeg si? Jeg føler at ting som ikke regnes som “avant garde” også kan være det. Alt kan være alt, på en måte. 

Blir du inspirert av ulike typer romaner? Eller har du en preferanse når det kommer til form?
– Jeg leser alt mulig, men jeg er nok veldig glad i realisme. Jeg har ikke vært noe spesielt glad i framtidsromaner. Da trekkes jeg mer mot historiske romaner. Men… Ringenes Herre er også en del av det, tenker jeg. Og jeg er veldig glad i magisk realisme, jeg leser mange søramerikanske forfattere. Jeg vet ikke, det blir som med bøker som med det bildet på coveret. Jeg har veldig mange av dem, der jeg bor i Trondheim er det bokhyller overalt, og jeg har ikke lest halvparten av det som står i dem. Men jeg liker at de er der, og jeg prøver å komme meg ajour. De sprer en eller annen aura, tror jeg. I rommet, og i bevisstheten din. 

Jeg ser en skralle på bildet!
– Ja, den har jeg brukt en del. Bjønnskræme. Eller, den der kalles kanskje en hurre, men det er også noe annet. Jeg er litt på tynn is nå. Det jeg har lært i barndommen er i hvert fall dette: Vi har en hurre på hytta som pappa har laget, og det er en treplate han har spikket slik at den går litt ned på sidene, også er det en egg på midten. Når du snurrer den rundt i lufta blir det en sånn… wwwwwwurrrrrrrrrrr, whoooooooooh…

En slags uling.
– Ja, litt vind-aktig. Og veldig skremmende, man kjenner lufta vibrerer. Den som er på coveret er jo sinnssvakt høyfrekvent. 

Politiet brukte det vel i gamle dager, og jeg assosierer det også med bilder av gamle fotballsupportere. Men du har brukt det mye?
– Ja. Og Han Bennink har brukt det mye. Det er de europeiske etterkrigs-impromusikerne jeg stadig vender tilbake. De har dratt inn alt som går an å dra inn for å lage ny musikk. 

Når var det du oppdaget de tingene for første gang?
– Det var mye gjennom Blow Out, både konsertserien og festivalen. Kanskje særlig festivalen. Jeg har aldri sett Paal Nilssen-Love bruke akkurat den tingen der, men han var den første som åpna opp den verdenen for meg. Preparering, å bruke andre ting. Eller, det stemmer jo ikke helt, for det er andre trommeslagere, men han var den første jeg så som gjorde det på den måten. Og før det igjen kommer folk som Paolo Vinaccia og Terje Isungset. 

Jeg har inntrykk av at de er viktige for deg.
– Veldig viktige! De var jo først, lenge før jeg lånte CD’er på biblioteket på Tolga med Atomic og sånn. Men jeg fikk også sett Paal med Atomic og The Thing veldig tidlig. Ikke på Tolga og Tynset, men i Trondheim og på Moldejazz. Jeg gikk på noe som heter Unge Musikere i Trondheim. Adrian Løseth Waade, Erlend Albertsen, Kjetil Jerve og jeg hadde en kvartett vi spilte på Molde med hvert år fra jeg var femten. Da jeg gikk på Sund var Kyrre Laastad innom. Han gikk på Konsen og ga meg veldig mye musikk og impro-tips. På den tiden var det en periode hvor veldig mange trommeslagere brukte sånne melkeskummere man kjøpte på IKEA for ti kroner og som man brukte på trommene. Du bøyer den stålstangen litt, og så fester du noe annet, kanskje en spisepinne, som slår på noe. Da jeg gikk rundt på Konsen lå det sånne over alt. Og gaffa-teip. Det var spennende. 

Jeg ser det er en blokkfløyte oppi stikkeveska.
– Ja. Den er alltid med. 

Nok om det. Er det en tablaboks du har oppe på gulvtammen?
– Nei, det er en shruti-boks. Den lager en drone med en… nei, to toner. 

Du bruker tablamaskin også?
– Ja, masse. Den boksen på bildet kjøpte jeg i India et sted da Heida og jeg var på bryllupsreise. Tablaboksen jeg har, kjøpte jeg på videregående, tror jeg. På ebay. Det var på grunn av Ingar Zach, for han brukte det masse i Huntsville. Den gikk gjennom en gitaramp, og foran den hadde han en skarptromme hvor han vekslet mellom å ha seidelen av og på, for å få en slags vreng. Det er derfor jeg kjøpte meg tablaboks. 

Det er en liten synth der også.
– En Casio. MT-65, tror jeg det heter. Den har jeg kjøpt på ebay, men det var fordi Anders Røine også har en lik, som moren hans kjøpte i Sverige på åttitallet. 

Brukes den i Sudan Dudan også?
– De to gjør vel ikke det, men jeg har brukt den litt når vi har spilt som kvartett. Den er jævlig kul. Den er med på platen ganske mye, både rytmene og tangentene. “Klatrebaronen” har den for eksempel. 

Apropos titler – “Autotelisk” betyr mål i seg selv. Er det et slags kunstsyn?
– Ja, men det er vel et kjennetegn på kunst generelt. Det meste av musikken jeg driver med er jo… man holder jo bare på fordi man… det er ikke for å tjene masse penger. Det høres litt banalt ut. 

Det er festet en kubjelle på basstromma. Bruker du det mye?
– Nei, men jeg liker det veldig godt. 

Det forsvant ut av rocken på et tidspunkt, sikkert på grunn av den sketsjen.
– Ja, more cowbell. Nå hadde jeg en veldig kjent låt på tunga her som bruker det. Det er også den Deep Purple-låta (nynner på “You Fool No One” fra Burn, journ.anm). 

Kubjelle er på en måte en gjenstand fra da rocken swingte og hadde et smil. Også ble den litt mer furten, og da forsvant kubjella.
– Paal har jo alltid brukt det veldig mye. Og Tony Oxley har en jævlig diger kubjelle som Paul Lytton visstnok lagde og ga til ham. Så ble den et varemerke for Oxley, og det ble det litt dårlig stemning av. 

Det ligger noen plastvisper her, det bruker du mye?
– Ja, jeg har i hvert fall gjort det. 

Noen trommeslagere bytter hva de slår med ganske mye i løpet av en konsert. Det er opp og ned med visper, køller, stikker og spisepinner – for å nevne noen muligheter. Hva ligger i det?
– Mange ting. Forskjellig lyd, forskjellig følelse. Det gir noen nye ideer, føles annerledes å spille med, det kommer noen nye muligheter, men også begrensninger. Man kan jo spille med hendene også. Trommestikkene eller vispene er noe som kommer i mellom, og de fleste trommeslagere har jobbet mye med teknikken. Ulike øvelser – språket til en trommeslager består veldig mye av stikkekombinasjoner. Dobbeltslag, forskjellige virveltyper, paradidler, alt det der. Men man blir jo lei sitt eget språk. Og en enkel måte å endre det på, er å bruke noe annet, for eksempel en plastvisp i stedet for en trommestikke. Kanskje en plastvisp i den ene og stikke i den andre. Da blir det noe nytt for gehøret. 

Har du jobbet mye med trommeslåtter?
– Ja, jeg hadde Carl Haakon Waadeland som lærer i noen år og da begynte vi på det med én gang. Det har betydd veldig mye. 

Har du en favoritt-trommeslått?
– Det er en som heter “Mehuskvervelen”. Den mest kjente er den som heter “Bryllupsslått fra Hålandsdalen”, men “Mehuskvervelen” er kul. En typisk ting med Paal er at det veldig ofte er virvler i spillet hans. VrrrrrrrrrrrrrrrGkangg! Virvler, og så kommer det store aksenter som ofte er metall. Han lager liksom strukturer inni det der som koker hele tiden. Det har jeg øvd masse på. Og da må man ha alle de forskjellige stikkekombinasjonene og så prøve å lage noe nytt ut ifra det. Å manipulere pressvirvler, alle sånne ting. Mikrodynamikk. Det er mange grunnleggende ting man kan være innom. 

Vi kan gå videre til den gule shakeren nede ved hihatstativets fot.
– Det er en sånn 4Sound-plastshaker. LP, Latin Percussion. Litt kjedelig, på en måte. Men der, den blå tingen som ligger ved foten til skarptrommestativet, det er nesefløyta! 

Forrige gang jeg så deg spille, med Loose Items på Kampenjazz, veltet hihat-stativet ditt. Det gikk liksom i sakte film, det tok nesten et minutt… og jeg tror flere som satt nære scenen vurderte å gripe inn, men så tenkte de kanskje, nei, la oss se hva som skjer i stedet.
– Hahaha, det har aldri skjedd før, etter det jeg kan huske!

Det er jo i seg selv ganske utrolig – for ting har ofte vært ganske vaklevorent.
– Mmmhm. 

Hvis vi ser ved siden av den gule shaker, er det en liten tromme på en brun pinne.
– Ja, det er en sånn som man ruller mellom hendene og som har to kuler i hver sin tråd som treffer skinnene. 

Sånne er viktige i Karate Kid 2. Har du sett den?
– Nei. 

Den er et sjeldent eksempel på en film hvor et perkusjonsinstrument er en sentral del av plottet.
– Jeg fikk lyst til å se den. 

Så har vi noe hermetikk.
– Det er en valnøttboks, også er det kanskje en med tyrkisk pepper, også er det en sten fra Tolga som ligger der med veldig fin lyd. En klar tone, på en måte.

Fant du ut det da du var på tur?
– Ja, jeg lette litt. Det var en Terje Isungset-periode. 

Han har jo brukt snø og is også, på Iceman Is, har du vært borti det?
– Nei, haha! 

Det er kanskje ikke så lett å få til.
– Nei, man må i hvert fall høyere og høyere til fjells. 

Første gang jeg så Isungset, var det som om noen hadde tatt med seg skogen oppå scenen.
– Ja, jeg elsker ham. Han har jo også de tilfeldighets-greiene, med uroene han bruker. Bølgene, liksom. 

Leter du mye etter ting å bruke i naturen?
– Nei, jeg tenker egentlig ikke så mye på de tingene da. Da er jeg mer kobla av fra det. 

Rett ved valnøttboksen er det en liten dings.
– Det er en spilledåse som du sveiver på og som har tre noter den slår innom. Det er den eneste spilledåsa jeg har. 

Også har man et xylofon-stål. Har den kanskje et veldig lyst pling, eller?
– Nei, den har et ganske mørkt et. 

… for mange improtrommeslagere bruker en gjenstand som lager et ekstremt lyst pling…
– Som lydteknikere hater. 

Jeg tror en del publikummere har et delt forhold til akkurat den lyden også.
– Ja, men denne er mørkere. Jeg bruker den i “Autotelisk”-låta. 

Er et velplassert pling viktig?
– Timing er jo viktig. Velplasserte lyder. Det er viktig i all musikk, så klart, men i improvisasjonsmusikk som er “klangorientert”, er det veldig viktig med god timing. Jeg har hatt så jævlig mange opplevelser på konsert hvor jeg tenker å, fy faen, er det mulig, hvor det er så bra. Og da er det gjerne en sånn lyd som kommer i riktig øyeblikk. Det er vanskelig å si akkurat hva det er som skjer i de øyeblikkene. 

Hva tenker du på når du er på improkonsert?
– Det er jo alt mulig. Det kommer an på hvor bra det er… dagsformen også. Det kan være artig å se, for eksempel hvis Raymond Strid spiller på Blow Out. Da liker jeg å se hva han gjør, slik at jeg kan rappe det. 

Ved trommekrakkens ene fot ligger det noe…
– Den røde?

Nei, det vet jeg hva er, tror jeg. Dette er en sort gjenstand som ligger rett ved.
– Det er en shaker som jeg har teipa til en trommestikke og som jeg lagde i 2010. Den bruker jeg fortsatt mye. Jeg bruker den ofte på kanten av tromma, og det har spist seg inn i stikka, så nå er det bare en halv centimeter igjen av den. 

For det er den samme du har brukt i 13 år?
– Ja. 

Det patentet føler jeg har spredt seg litt. Har du tatt det fra noen?
– Jeg har det nok fra Jim Keltner. Det er en plate med Bill Frisell, Gone, just like a Train. Men han holder kanskje bare en shaker, litt som den 4Sound-shakeren, sammen med trommestikka. Jeg tapa den fast. 

Da kommer vi til det røde blåseinstrumentet.
– Det er en slags melodika som egentlig er mammas, og som jeg tror hun fikk av en grandtante eller tante fra USA da hun var liten. Den har ligget lagra ute i et kaldt hus siden da, omtrent, så den har mange defekte og rare toner. Tilfeldigheter. 

Diskuterer du mye eierskap over instrumenter med foreldrene dine?
– Haha, ja. Jeg har lånt mye. Mamma og jeg er ganske like, vi er hoarders begge to. Mamma og pappa har vanvittig mange instrumenter på kontoret sitt på Tolga. Og særlig pappa spiller jo mange forskjellige ting. 

Var du fascinert av det da du var liten?
– Absolutt. Mamma har mange drømmer om å bli god på ting en gang. Det er kanskje litt som med bøkene vi snakker om. At man har en drøm om å lese den boka. Og kanskje drømmen går over, men boka ligger jo der fortsatt. 

Så er det en gitar.
– Ja, den er Magnus sin. Den lå der bare. Den er med på én låt, der jeg spiller preparert gitar. Jeg har ikke spilt så mye gitar ellers, minimalt. Jeg har spilt “Blackbird”, “Oh Well” med Peter Green, et jævlig fett riff. Og den der “You’ve got to hide your love away.”

Den er fin.
– Ja, den er fin. 

Også er det en øl. Aass…
– Det er ikke tilfeldig. Selv om det er en pilsner og jeg kanskje foretrekker fatølen. 

Liker du å ta en øl i studio?
– Ja, det gjør jeg egentlig. I fjor spilte vi på Motvindfestivalen med Familieorkesteret, og da øvde vi der kvelden før også. Da begynte vi å pilse litt mens vi øvde, og da ble det jævlig god stemning! Da tenkte jeg, vi burde jo alltid drikke når vi øver med familieorkesteret. Ikke mye, men litt, for å få den 0,5-greia. Men det ble ikke noe pilsing i studio med Familieorkesteret når vi lagde den gammaldansplata som kommer. Det er fordelen med å gjøre ting i Flerbruket. For der er du jo bare, og du kan spille inn ting klokka ti om kvelden, om det er kick da. Mens i andre studioer er det jo gjerne mer fra 10-17, litt mer ærbødig også. 

Jeg husker at en lydtekniker sa til meg at det å ta én øl til gjorde at han kunne jobbe en time til når han var sliten.
– Hahaha, en time til! Tomas Espedal snakker om arbeidsuka si i Bokpodden. På fredager kjøper han vin og ting på polet, også drikker han og skriver i helga. Noen ganger er det dritt, og noen ganger er det bra. Resten av uka skriver han edru. 

Det er jo en klisjé om at man kan skrive full og redigere edru.
– Ja, det har jeg hørt. 

Jeg har en teori om at det er omvendt.

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger