Stian Westerhus lar feeling og eksperiment bli to sider av samme sak.
Av Arild R. Andersen
I programmet for kveldens konsert er Stian Westerhus avbildet med gitaren foran seg. Instrumentet er plassert opp ned. Det gir en viss mening. Westerhus´ kompromissløse gitarstil står også på hodet. Ikke i betydningen at den er kaotisk. Heller at den er en reaksjon på og en motvekt til gitarverdenens mange ekkokammere og en vellykket form for eksperimentalisme. Møtene mellom gitaristens ferdigheter og et velutstyrt pedalbrett har fornyet gitarmusikkens innhold gjennom mange år nå.
Allerede i 2007, da Puma-albumet «Isolationism» forelå, med rosende ord fra Arve Henriksen i innercoveret, hørte vi at Stian Westerhus hevet seg over det lovende. Gjennom årene har jeg hatt mye glede av platene og opptredenene hans. I mine ører er noe av det fineste vår mann har gjort, å finne i samarbeidene med Sidsel Endresen.
I kveld er Stian på Victoria for å markere avslutningen på en albumtrilogi: «Amputation», «Redundance» og «SOTT». Det er «SOTT» som skal feires, og det med storslåtte Erland Dahlen på trommer, et helt lite orkester i seg selv.
Erland Dahlen. Foto: Stein Hødnebø
Jeg liker stemmen til Stian Westerhus stadig bedre. Kanskje den har satt seg i meg. Kanskje den har modnet og blitt sikrere. Når han starter å synge samtidig som han omgir seg med de tøffeste gitarriffene jeg har hørt på svært lenge, er jeg umiddelbart med. Nasjonal jazzscene rocker. Jeg tillater meg å tenke på 80-talls Crimson og Scott Walker, Sigur Rós og Radiohead, fordi jeg ikke kan la være. Det forstyrrer ikke denne kveldens forestilling. Sounden er stor og mektig. Trommene bærer størrelsen og underbygger det som fins av drama i uttrykket. Jeg liker å lytte til utøvere som ikke er forutsigbare. Dahlen og Westerhus er to sånne.
Nå lar gitaristen tonene henge hylende mens trommene velter seg i underlaget og slår musikken stor. De voldsomme pådragene og utbruddene rister gjennom rommet, mens kontrastene til det massive korrigerer inntrykket. Falsetten til Stian får plass til å skinne, med underbyggende perkusjon av det lyttende slaget. Jeg får ikke med meg alle tekstlinjene, men sangene rommer eksistensielle temaer og fremmes med inderlighet. Stoffet kan være direkte fengende, men det styrer aldri inn i det lettdrevne.
Stian Westerhus. Foto: Stein Hødnebø
Så rocker de to videre med tettsittende akkorder og en lyd som har deilig motstand i seg. Det er så mye gnistrende gitarhistorie som får nye sjanser og levende makeover hos Westerhus, at det fryder. Dahlen bedriver kreativt arbeid med sterk puls mens gitaren pusler fram en metallisk klageremse. Det er lite av det vi hører, som lar seg kategorisere som konvensjonelt. Verden trenger utøvere med vilje til å komme seg videre.
Når loopene får gå, får musikken en kledelig ugjennomtrengelighet og er bare seg selv lik. Vi oppholder oss aldri lenge i det samme. Det åpner seg stadig nye plasser å lytte inn i, og det vakre kan like gjerne komme i form av følsom åpenhet som i korte glimt i tung utforbakke. Publikum klapper begeistret når det åpner seg mulighet for det.
Foto: Stein Hødnebø
Så følger et trommestrekk med god fortelling i, før gitaren melder seg inn og Westerhus tar fram buen. Vi er inne i et nytt kapittel. Der blir det etter hvert bygd lydvegger som omslutter oss og skapt abstrakte omgivelser å dykke ned i.
Når duoen drar til med fulladede akkorder med grovhet i seg, kjenner jeg hvor dypt denne formen for gitarisme sitter i meg. Gitarrevolusjonen fra 60-tallet får leve videre med dypere rødfarge i piggtrådflagget sitt. Det er heavy nok.
De to avrunder det skarpe settet sitt et skjørt sted og får mer enn nok jubel og bifall til å komme tilbake for en ekstra runde. Stian Westerhus sier at han føler seg heldig som har verdens fineste trommeslager. Så setter de i gang en siste låt der gitaristen akkompagnerer seg selv på helt eget vis og Erland Dahlen får musikken til å bølge og slå.
