Kong Håkon av Grønland

Makan til velskapt band! Det er ikke kompetansen det skal stå på i kveld. Håkon Aase er på Kampenjazz for å gi oss «Locus», bestillingsverket som først ble framført i pakkhuset på Bø stasjon, som åpning av Telemarkfestivalen i fjor.  Felespiller Aase vokste opp med tradisjonsmusikk fra Telemark, men i likhet med flere generasjoner norske musikere er han også sterkt inspirert av musikkformer utviklet langt utafor egne dalstrøk. Mange vil kjenne Håkon fra bandet til Odd Nordstoga. Jeg forbinder han først og fremst med Time Is A Blind Guide og Mathias Eicks ensembler, samt Sigurd Holes prosjekter. Aase har gjort inntrykk fra scenen gjennom mange år nå. Jeg husker for eksempel hvordan han satte nerve i Martin Horntveths «Gouldian Finch» på Punkt i 2022. Men i kveld er vi på Grønland for å høre komponisten sammen med trekkspiller Frode Haltli, trommeslager Hans Hulbækmo, trompetist Eivind Lønning og – trodde vi – bassist Ole Morten Vågan. Sistnevnte hadde imidlertid blingsa på kalenderen og oppdaget at han hadde musikalske forpliktelser i Berlin denne søndagen, får vi vite. Aase introduserer Mats Eilertsen som «drømmevikar».

Foto: Käthe Øien/Kampenjazz

Vi bys inn med tradisjonsmusikk, med fela i front for en dansbar snutt, for alle som måtte kjenne trinnene i bygdedansen. Så skakker musikken seg til, med Haltlis trekkspill ved roret, og det låter så åpent og tettvevd at det høres umulig ut. For så gode er disse fem at de kan få det umulige til å adlyde. Den lille trompeten blir anfører for korthugde overraskelser, og kvintetten spiller den motstandsrike musikken innbydende. Folkemusikken har tatt seg inn mange steder i jazzen og deromkring de siste årene, men det vi hører her, er ikke et gjenbruk av dører og innganger. Vi tas inn i seig og blåmoden materie, med blafring i trompeten, plystring og naken tilbakeholdenhet. Det produseres lydlige sjeldenheter, kombinert med skarpe innfall. Barokken titter vel inn også, og det skremmer neppe noen. Det er fabelaktig hvordan de får disse uortodokse idéene til å henge sammen i blomst.

Eivind Lønning. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz

Håkon Aase prater løst og sjarmerende mellom låtene, om låtene. – Hva var det jeg skulle si? Han deler to gode og to mindre gode nyheter med oss. De handler om strenger som røyk og om telefonen fra Ole Morten på fredag. Det er varmt formidlet, og det gir forestillingen en deilig uhøytidelig tone. Det neste nummeret skal være inspirert av Grieg.
Hans Hulbækmo setter i gang en delikat rytme som de fire andre tar seg inn i, for å reise tematikken i en ny historie. Det låter lunt, lett og dynamisk drivende. Det svinger rastløst, utvider seg og finner vei gjennom eget liv. Bandet vipper sin egen sound i balanse. Og det er nærmest eventyrlig hvordan fela holder grep om Telemark mens musikken formidler at den også vil helt andre steder. Det er langt fra Heddal til Mumbai, men her i teateret er avstanden minimert.

Hans Hulbækmo. Foto: Käthe Øien/Kampenjazz

Hans Hulbækmo setter ekstraordinært liv i flere strekk og underbygger de lekne idéene i stoffet. Noen av melodiene som dukker opp, treffer med følelse. Ja, vekker følelser, men de beveger seg aldri inn i kliss eller sukkerholdig sfære. Nei, de strammer seg opp og møter samtidsklang og innadvendte omdreininger med hevet hode. Så får vi litt folkimpro fra duoen Eilertsen/Aase, fulgt av rytmiske finurligheter for dans i hodet. Det begynner å likne på noe stort, og de trives åpenbart bra der nede på scenen. Hygger seg med det vanskelige og får det til å springe. At Aase spanderer innslag av frie former, gjør helhetsopplevelsen større. Erfaring og ferdigheter drar på riktige måter.
Jeg har hørt folk snakke negativt om bestillingsverk, uten at jeg har skjønt hvorfor. De burde ha vært her i kveld, så hadde de nok holdt tåta.

Vi skal ha mer teatermusikk, kanskje sirkusmusikk. Skal innom kirken og ut bakdøra mot skogen og bort til India, tror jeg. Det er reise i hvert avsnitt og syngende remser som har mellomlandet hos Aase under trekk mellom kontinentene. De får oss til å vugge, før Håkon spiller asiatisk solo for smilende ensemble og Lønning dirigerer temaet på plass. Ellers er ikke dette solistenes kveld. Det er snarere samhandlingenes festaften.
Jeg mener å høre at en av låttitlene er «Tut Tutankhamon» og at den neste er inspirert av Stravinsky. Og jo da, Igor er med, mens Aase hinker en kort dans. For sånn er stemningen mot slutten av festen. Den er faktisk så høy at ekstranumrene blir stående i kø.
Vår mann lover mer av det femgrupperte. Noe for oss som liker uortodokse taktarter, med andre ord. De spiller oss svimle, og begeistringen er vill. Jeg lurer et øyeblikk på om det er storfamilien Aase som sitter rundt meg på galleriet. Det er det neppe. Den aller, aller siste er en dyssende skjørhet av det nydelige slaget. Takk.
De har vært i studio med materialet sitt. Det kommer plate til våren.