Du skal høre mye!

Av Audun Vinger

Under mine overraskende mange reiser rundt om i landet for å oppleve jazzfestivaler i store byer, små byer, og mer eller mindre pulserende tettsteder, slutter det aldri å slå meg at det faktisk ikke er bandene og artistene som er det viktigste. Det er folkene som gjør den store forskjellen. Publikum, arrangører, frivillige: den massen av ildsjeler som utgjør hjertet av det norske jazzlivet.
Ja, noen festivaler skiller seg ut med tanke på programmering, men i stor grad er det variasjoner over det samme utvalget norske jazzartister. Enten det er gamle legender eller hva det som til enhver tid er konsensus om hva som er bra og viktig av det nye. Greit nok, det. Det plager meg ikke å kunne se kvalitetsartister. Dessuten er jo festivalene laget for lokalbefolkningen, først og fremst, og ikke blaserte tilreisende.

Festivalen velplassert på forsida av lokalavisa. Foto: Audun Vinger

Sortland jazzfestival kjente jeg kun som en veldig fin og slående logo, og var førstereis til noe som viste seg å være en av de fineste festivalene i sin størrelsesorden, og som har flere tiår på baken. Minus alle studentene minnet det meg litt om Inderøya og miljøet der.  Nå er det riktignok ikke første gang jeg hadde vært på stedet, faktisk befant jeg meg i området hele sommerferien hvert år i oppveksten. Dette på grunn av familietilknytning til et da nedlagt enormt og flott gårdsanlegg kalt Jennestad, et kvarters tid unna. Min oldefar Ødbert Johanssen var væreier, postomfordeler, gruveeier og landsdelens største nessekonge og handelsmann, og importerte konjakk og silke og eksotiske krydder til sin store kai og butikk. Etter 1920 ble Hurtigruta omdirigert til Sortland, og ved et pennestrøk begynte statusen og trafikken å falme. Men butikken holdt åpent til starten på 1980-tallet.
I de fraflyttede store stuene i hovedhuset med gjengrodd britisk hage, skulle så min far arrangere kunstutstillinger og konserter. Riktig flott var det, og mer om det en annen gang, kanskje.

Det var hos en gammel nabo som hadde TV at jeg fikk sett Live Aid direkte, og det var på Sortland jeg spiste min aller første kjøpe-pizza, og det husker jeg spesielt godt siden jeg samtidig for første gang så videoen til Peter Gabriels «Sledgehammer» på en skjerm i hjørnet der. Det var altså med historiens kraftlinjer dirrende i kroppen jeg landet på lille Stokmarknes flyplass (som er i fare for nedleggelse, om vi skal tro en rapport utarbeidet av Oslo Economics) og kom meg med bussen gjennom ubeskrivelig vakkert høstlandskap og sol frem til blåbyen Sortland. Tenk så grell byarkitekturen kunne sett ut her uten den underlige ideen om å male så mange som mulig av husene blått. Og den ekstra underlige ideen om kjøpesenterbygget med leiligheter på toppen som ser ut som det er utformet av den postmoderne italienske Memphis-gruppen en gang på 80-tallet.

Foto: Audun Vinger

Inne i det moderne hotellet som mottar en jevn strøm av turister var det allerede utsolgt på en lun og indie-trubaduraktig after work-konsert med Nohr Nohr Nohr, som er de to fine Bodø-brødrene fra Kråkesølv med far. Blir alltid glad og et fingerbøl misunnelig når jeg ser slike familieband. Livet kan være godt. Men hovedgrunnen for turen var å se det nye bestillingsverket Liv Andrea Hauge hadde fått fra det omskiftelige Nordnorsk Jazzensemble. «Drevjapulsen», ja det er et navn som kanskje ikke sier ignorante søringer så mye, men med den for mange gjenvunnede interessen for norsk folkemusikk-historie gikk det raskt opp for meg at det selvfølgelig gjaldt den særegne og rytmisk intrikate pols-varianten som ble utviklet på Drevja i Vefsn kommune på Helgeland. Polsen holdt seg mest i Røros-traktene der dansestilen kom med tyske arbeidsinnvandrere, men spredde seg altså litt mot nord også.

Sære greier, hvordan kan man overføre dette til den melodiske men frie pianotrio-jazzen Hauge er mest kjent for? Null problem, komponist David Monrad Johansen fra Vefsn klarte jo i sin tid å få nydelig pianomusikk ut av disse nordnorske dansene.

Liv Andrea Hauge, her fra Kalottspel dagen etter. Foto: Odd-Inge Larsen/Kalottspel

Hauge fortalte at hun nettopp hadde blitt fortalt om hvor hip pols fra Drevja var da hun hadde vært på fest og truffet en ung felespiller, rett før hun fikk telefonen fra oppdragsgiver som ønsket seg musikk basert på nettopp dette. Hun hadde så kastet seg over gamle NRK-opptak og begynt å drømme seg frem og tilbake i tid. Resultatet ble et av de mer vellykkede og spennende bestillingsverkene jeg har sett på jazzfestival på en stund. Absolutt ambisiøst og med utsøkt musisering, men også med ganske lave skuldre. Konserten var løst slik at det ofte startet med en pols, fremført av Hilde Fjerdingøy på torader og Jo Einar Jansen på fele, hvorpå Hauge hadde skrevet låter som assosierte videre fra disse.

Foto: Odd-Inge Larsen/Kalottspel

Det var også lagt til ordløs vokal med nydelige melodilinjer og også noen tekstlinjer, der jeg snappet opp flørtende linjer som «du har jo noen moves som e spesiell – kan du vis me dæm i kveld?». Musikken var en pussig blanding av mye forskjellig folk og jazz og rock, inkludert en lang Strat-solo av gitarist Christoffer Nicolai Mathisen. En bred vifte av gode musikere man sjelden ser i hovedstaden, med unntak av saxrekka Atle Nymo og Erlend Olderskog Albertsen, der sistnevnte spesielt bemerket seg med noen sopransoli. Turneen fortsetter i oktober i nord, men med en liten innledning om historien vil jeg tro at dette er noe lyttere vil ha glede av over hele landet. Ved bordet mitt ble jeg kjent med en gjeng godt voksne folk som virket svært kulturelt oppvakte, og som kunne fortelle om hvor vellykket Kulturboksen var som lokale i sentrum. En hvithåret kvinne der lurte fælt på om de burde forsøke seg på «de her Enslaves». Det  virket på meg som om de kunne takle det.

Skribentens solomiddag. Foto: Audun Vinger

Etter en solomiddag på hotellet som virket veldig lovende men som dessverre bare rommet mellom tennene mine fikk et tett forhold til (grillet tørrfisk er dessverre akkurat like tørt som man burde anta), var det en kjapp tur over til større lokale der da ingen ringere enn Enslaved var på plass, for første gang på 17 år. Noen av festivalens rike sponsorer er metalheads og hadde spyttet inn ekstra gryn for å få vestlandsveteranene over. Det er så klart fett å se på Grutle og Ivar og gjengen, noen av riffene deres er blant de mest klartenkte i norsk metalhistorie. Samtidig har de disse overrumplende pop-koringene og bassløse synth-partiene. I det hele tatt mange kontraster, noe som tydeligvis går rett hjem i Nordland, der gammel som ung gir jernet ute i publikum. Energisk men vennlig atmosfære. Dagen etter omtaler Jaga-trommis M. Horntveth dette som tidenes jazzbooking. Enig, helt innafor.

Enslaved. Foto: Audun Vinger

Det var ikke like mange som ville se et av mine norske favorittband Leah etter dette igjen, og det så stygt ut i og med at stolene var fjernet i lokalet. De kan ikke ha fått med seg bandets andre album der det mest går i sofistikert mid-tempo voksen-fusion med sjelfull tyngde. Men både stoler og nok publikum kom etterhvert for å høre Leah Engevolds unike melodier og tekster, fremført med shred-eleganse av virkelig rå musikere som Kristina Fransson og Emil Bø. De er noe for seg selv i norsk musikk, og har et stort publikumspotensial. Det må bare hankes inn, så får vi et langt publikumsliv sammen med dette nødvendige bandet. Stepp opp!

Leah. Foto: Jostein Stråbø/Sortland Jazzfestival

Lange linjer er noe som er det klareste kjennetegnet i det organiserte norske jazzlivet. Ja det er veldig mye nye greier som foregår og ungjazzen lever på sett og vis sitt eget liv rundt omkring nå. Men det handler om ildsjeler som holder ut til siste dag. Det var herlig å treffe veteraner som Steinar Kjeldsen og Tim Challman, musikere og aktivister som kom til området midt på 80-tallet fra henholdsvis Gjøvik og USA, og ikke har sett seg tilbake siden. Det gjør noe ekstra med det lokale kulturlivet når det er kontinuitet, og for min egen del hever det opplevelsen når jeg føler at jeg for nærkontakt med selve historien, at det ikke bare er spøkelser i musikken fra gamle dager. Således var «Sanger om å høre til» den perfekte booking her. Dette er et annet navn på hyllest-konserten til Jarrett/Garbarek/Danielsson/Christensen-albumet Belonging i 2024 – den gang med Hanna Paulsberg som bærende navn. Det var deilig å høre konserten i Aulaen, samtidig var det soleklart der og da at musikken var på feil sted. Det er nettopp ute på skikkelige norske jazzklubber denne musikken hører til og oppleves best. Først da kan ånden fra 70-tallet med strikkagensere, tobakksrøyk, ekte halvlitere, dårlig rødvin, lektor-klassen, motkulturen og politikken vekkes til live. Mer enn å hylle et album, burde det handle om å tolke og videreføre en epoke. En norsk erfaring! Da jazzen rutenett ble bygget for alvor i landet, og kultur og politikk ble diskutert på de tusen lærerværelser.

Vigleik Storaas, Trygve Fiske, Hanna Paulsberg og Hans Hulbækmo. Foto: Audun Vinger

På Sortland denne gangen følte jeg virkelig historien, som også er min historie selv om jeg var barn på 70-tallet. Det var også et langt mer løssluppent band – Hans Hulbækmo og Trygve Fiske og Hanna kastet seg ut i åpningslåten «New Dance» med en djevelsk energi. Og de fortsatte med å variere med andre låter fra kvartettens levetid. Mr jazz ved klaveret, Vigleik Storaas som har vært her på Sortland utallige ganger opp gjennom årene, fungerte mer som leder og muntrasjonsråd, naturlig nok. «Nå tar vi raskelåten», og det var virkelig raskt, melodiøst og overrumplende hele veien, med arrangementer som minnet mer om deres egen spillestiler enn at det skulle være en replika. Det føltes nødvendig. Dette bandet ser jeg mer enn gjerne en gang i året til jeg dør.

Elg var et safere valg for dagens middag, det samme var Jaga Jazzist som hadde en imponerende og allsidig konsert i det største rommet, med mye nytt materiale i starten – alt sammen heldigvis med myke kulturhusamfistoler. Det slo meg samtidig at Jaga har en veteran- og kontinuitetsrolle for millenniumsjazzpublikumet på samme måte som Garbarek-grooven har det på foregående generasjon. Det var dansing langs stolradene.
Alle i bandet minus trommisen har en ekstra liten synth å fifle og fofle med – her må det ha blitt press på bagasjebåndet på småflyplassen på Stokmarknes morgen etter.

Gabba. Foto: Audun Vinger

Hulbækmo dukket plutselig opp som ekstramedlem på perk i det suverene livebandet Gabba med den særegne joikeren John André Eira i front. Det er mye inspirasjon fra ørkenblues og sånn i den groovy musikken deres –  det er mange som er inspirert av det men det kan låte litt bland i lengden. Det gjør ikke Gabba, som på underlig vis får meg til å assosiere det med Grateful Dead anno 1987 med en touch Ry Cooder og sepia rock, dessuten er det langt mer frynsete og psykedelisk enn andre nye band som er opptatt av dette soundet.
Det var mer som skjedde på festivalen, det var jazznach og jam og blodklubb-aktig folkemusikkfornyelse. Men det var et tydelig tyngdepunkt i Belonging-konserten hvor tid og sted og historie og nåtid smeltet sammen.  Da jeg våknet opp dagen etter bestemte jeg meg for å ta opp igjen tippingen. Jennestad ligger nemlig ute for salg.