Now's the time

NTT: Stian Carstensens verden, fra gjeddeterapi til Michael Brecker

Norge gjenåpner, Vossa Jazz skjer, Stian Carstensen bretter ut universet, Karin Krog får hederspris, vi tar den gamle debatten om hva som er best av bra og dårlig og lytter til Craig Taborn og lyder fra Village Vanguard.

Hjertelig god helg alle sammen, og velkommen tilbake til Now’s The Time, Jazznytts ukentlige fredagsmusikkavis for jazz og helsikkes samrøre i alle himmelretninger. Wow. Klokka fire lørdag ettermiddag er et tidspunkt i uka vi ofte vender tilbake til i denne remsa – men i morgen skjer det, virkelig, Norge gjenåpner. Rart med det – når det først skjer, er det nesten som om det kommer fort. How long has this been going on? 

Men – det er jo selvsagt bare tull, helga blir pur glede. Vi har – la oss si i anledning dagen – et svært nummer til dere – Trude Storheim og Vossa Jazz får endelig laget festival, vi feirer Ingebrigt Håker Flatens femtiårsdag, gjenåpningen av Village Vanguard og at Karin Krog, sett på en ung Spellemannpris i klippet over, fikk Kulturrådets Ærespris – og ikke minst har vi Stian Carstensen på besøk! Det ble litt langt denne gangen, så vi koster på oss noen enkle lenker til hovedkapitlene som gjør at dere kan hoppe bekymringsløst rundt i all contenten: 

1. Vossa Jazz-seksjon med Trude Storheim, VJ i NTT og Ingebrigt Håker Flaten

2. Stian Carstensen om alt mellom himmel og jord 

3. Craig Taborn med oppsiktsvekkende ny utgivelse

4. Bra versus Dårlig – essay om konsertanmeldelser og improvisasjon

5. Village Vanguard er gjenåpnet!

Apropos ting å glede seg over – det blir NTT-bok om Atomic og skiva Boom Boom! Folkefinansieringen har nådd målet, men det går fortsatt an å bestille i åtte dager til. Takk til alle dere som har vist interesse og bestillingsvilje, det er faktisk uhyre stas. Så er alt som gjenstår å skrive den. GULP. Den tid, den deadline – nå må vi ta en titt på oversikten over de neste syv dagene, som er usedvanlig fullstappet – sånn må det nesten være akkurat i dag, kom dere på noe av dette:

Fredag
I dag spiller Jovan Pavlovic Trio feat. Ahmad al Khatib på Tromsø Jazzklubb/Prelaten. Flott nytt album ute! De drar til Senja i morgen også. Bassist Trygve Waldemar Fiske, som vi har snakket med tidligere, er på veien med sin nye sekstett og spiller i Bergen på Sardinen Usf i regi av Bergen Jazzforum. Harald Lassen og Human Samling-bandet spilte en svært fin konsert på Oslo Jazzfestival i år – i kveld er de innom Blå. Og i Grønland Kirke i Oslo drar den nye festivalen Hallvardsdagene, som vi intervjuet Lars Martin Dahl om for to numre siden, i gang med temaet “Folkestemmer” – den byr på en duo med Sidiki Camara og Erik Sollid, en trio med Sanskriti Shrestha, Andreas Wildhagen og Arve Henriksen og bandet Majaz, som du kan lese et flott NTT-intervju om her! I tillegg blir det en samtale om hvordan folkefortellinger oppstår i dag. Vossa Jazz drar også selvsagt i gang – men mer om det lenger nede i ukas remse. 

Lørdag
Vet du hva som høres hyggelig ut, om du er i Kongsberg? Å legge ned våpNEIDA, bare tulla, å stikke på Jazzkafé med Lågendalens Joe Walsh, Østlandsregionens triveligste gitarshredder, Krokofant-unikumet Tom Hasslan. I Bergen kan jazzklubben Swing n Sweet by på kvartetten Rubber Soul, som spiller jazztolkninger av et band fra Liverpool. Blå har virkelig skrudd på jazzkrana og klokka 13.30 byr de på en ny utgave av Jazz på Gølvet når selveste Christian Wallumrød spiller stolo og Ståle Liavik Solberg + Sten Ove Toft spiller duo. På Herr Nilsen, idet byen åpner, kan den herlige konsertserien Kruttrøyk Sessions oppleves når Petter Wettre, Anders Aarum, Jens Fossum og Hermund Nygård spiller klokka fire. Samme tidspunkt spiller Tore Johansen kvartett på Jazz på Kampen

Så er det kveld – i Grønland Kirke fortsetter Hallvardsdagene med Paal Nilssen-Love Large Unit, Jonas Cambien Trio og en panelsamtale mellom lokal ungdom og samfunnsredaktør i Morgenbladet, Bjarne Riiser-Gundersen, om fremstilling av østkantungdom i media. De garvede og fingernemme jazzrockerne Babylon Brothers har en fin, travel høst og kan oppleves på Stord Hotell klokka åtte. Så drar AnJazz, Hamar Jazzfestival i gang, med knallbookingen Eldar Vågan med band! Vi koster på oss et sitat fra ham: “På AnJazz vil je by på mange musikalske overraskelser. Mange kjente låter, men også musikk i helt andre sjangere enn underholdnings-publikumet er vant til å se og høre je speller.”

I løpet av hele denne dagen, og søndagen også, får vi oppleve en nyvinning i Oslo når Revolver, Kniven, Melahuset, Mela Café, Khartoum Contemporary Art Center, Arc Studios, Kruttrøyk Studio og Beer Flag Bryggeri inviterer til en gratis kvartalsfestival! 360° kvartalfestivalen heter dette herlige nabofellesskapet, som blant annet byr på Lady Hardanger og Ole & Silje Huleboer i Revolvers bakgård på lørdag, DJs Martin Bjørnersen og Endre Dalen i Mela Café samme dag, og tidligere nevnte Kruttrøyk Sessions i bakgården på søndag med Gisle Røen Johansen på saksofon, Even Hermansen på gitar, Anders Aarum på Rhodes/orgel, Jens Fossum på bass og Dag Erik Knedal Andersen på  trommer! Det er mange flere godbiter også på programmet – og at disse essensielle kulturbastionene i Oslo har slått pjaltene sine sammen håper vi er noe som vil fortsette i årene som kommer. 

Søndag
Tidligere har vi intervjuet Janne Eraker om steppdans i NTT, og på søndag ettermiddag er det Åpent Stepperi på Kafé Hærverk. Alle med steppdansesko er velkomne til å bli med på dette! For barnefamiler kan vi varmt anbefale legenden Tone Hulbækmos konsert på Riksscenen denne dagen, hvor hun spiller fra sin ferske plate Eg Kan. Hallvardsdagene avslutter sterkt med konserter med Nosizwe og Andreas Røysum Ensemble, i tillegg til en samtale om lokal aktivisme. Om du har kjøpt billett denne dagen, kan du også reservere gratis plass på Kampenjazz, hvor residerende kapellmester Ole Morten Vågan spiller med den splitter nye Grønland QuartetOMV, Paal Nilssen-Love, Kalle Moberg på trekkspill og Per Texas Johansson på treblås! Milde moses. 

Tirsdag
Som nevnt i forrige nummer har Kafé Hærverk nedskalert sitt sedvanlige frenetiske tempo pga en svært spesiell koronastøtte-uenighet med Kulturrådet. Fremdeles serverer Harald Fetveit grøt og kaffe og spiller støy hver morgen i september, noe du kan lese mer om her, men det finnes også annen aktivitet, som når det atter blir Blow Out på tirsdag med kvartetten Kristoffer Alberts, Terrie Ex, Paal Nilssen-Love og Ingebrigt Håker Flaten, og en solokonsert med den fantastiske pianisten Ayumi TanakaSamme dag fortsetter Anjazz med Andreas Wildhagens nye kvartett og Stine Eeg, og Sandvika Storband feirer 50 år! Vi gratulerer og ønsker dem en god festkveld i Bærum Kulturhus med staselige gjester. Den stilige trompeter Lyder Øvreås Røed er aktuell med ny singel denne fredagen med det sentrale prosjektstorbandet OJKOS. På tirsdag fremfører de låta, må vi regne med, og masse mer på Victoria East. En av de virkelige krumtappene i den unge scenen i dag er gruppa Why Kai, som vi har intervjuet i nyeste Jazznytt, og som gjester Lokal Scene i Trondheim med sin melodiske og overskridende klubbjazzomegnpopekstravaganza.  

Onsdag
Hei, hørt om Atomic? Bra band. De setter i gang sin avskjedsturné på Hos Naboen i Kristiansand denne onsdagen. Sammen med Nye Vekkelsen er levemannen Einar Stenseng for tiden involvert i en pikant sak da de ble vaskekte scenenektet på Protestfestivalen. Dét skjer ikke denne onsdagen, når han tar med seg bandet sitt til Kafé Hærverk. Samtidig, på Nesodden: Ayumi Tanaka fortsetter uka sammen med trioen sin på Nesodden Jazzklubb. AnJazz fortsetter på Hamar med Bugge-trioen Rymden og Best Western Swing bestående av Stian Carstensen, Finn Guttormsen, Jarle Vespestad, Staffan William-Olsson og Asle Røe. I Trondheim får  Harald Lassens Human Samling support av den særegne bratsjisten, improvisatøren og komponisten Ellie Mäkelä på Lokal Bar, der skulle vi gjerne ha vært. Hett blir det nok også på Jazz Evidence i Kongsberg når Jørgen Mathisen’s Instant Light kommer innom Energimølla. 

Torsdag
Bassnestor Bjørn Alterhaug og Ivar Antonsen har en flott kvartett sammen med Espen Rud og Atle Nymo, som denne torsdagen spiller på for tiden svært aktive AdLib Jazzklubb på Sinus i Bodø. Rymden er på sin side innom Bærum Kulturhus og da er det hæren fløtte meg også Bylarm i Oslo! Av NTT-relevante anbefalninger kan vi nevne at Mörmaid spiller i Strimteltet klokka 19.30, at Signe Emmeluths Bonanza of Doom spiller på Kafé Hærverk 20.30 denne torsdagen, at tigerstate spiller på Popsenteret UNG klokka 21 og at Han Gaiden går på Pokalen til samme tid.  

Vi går videre! Har du et arrangement, en plate eller noe annet du ønsker at vi skal se på? Eller kanskje du har en mening du ønsker å få på trykk? Det skader ikke å sende en mail, for eksempel til filip.roshauw@gmail.com, det setter vi stor pris på.

Vi minner også som vanlig på at det anbefales å tegne Jazznytt-abonnement – inntil vi får oss t-skjorter eller totebags er det den eneste måten du som leser kan støtte bloggen på – bortsett fra å lese, dele og hilse innom når du er på konsert, selvsagt. Vi minner også om nyhetsbrevet til NTT som sørger for at hver eneste utgave kommer rett ned i din digitale postkasse på fredagene. Den tjenesten kan du melde deg på her. Vi blir også glade om du følger vår spilleliste Ti Tette, hvor vi med jevne mellomrom oppdaterer deg på noen av de freskeste nye låtene fra norsk jazz og omegn.

 

Karins ode

Karin Krog, knipset i et sjeldent ledig øyeblikk av bassist Mats Eilertsen under årets Sildajazz

Ingen sure miner å se da Karin Krog rett før helgen mottok Kulturrådets Ærespris, mange godord, en sjekk på 600 000 flis, og en dyrisk statue av billedhugger Elena Engelsen. Det som er sprøtt med Karin er at det ikke bare er for lang og tro tjeneste og en masse som hendte på 60- og 70-tallet, hun er fortsatt en samlende kraft i jazzen den dag i dag. Som inspirator og kunstner, som beinhard businesskvinne og promotør, som tidsvitne fra en annen tid og med et fandenivoldsk glimt i øyet som kan gi en syndig vibe i selv de mest fornemme og sedate omgivelser, som for eksempel dagtidskonserten med Dexter-materiale i Aulaen sammen med Hanna Paulsberg og hennes gutter her forleden uke.

Karin er en virkelig strålende sanger og entertainer, et av de beste intervjuobjektene der ute som virkelig vet verdien av å forberede seg og være energisk givende, hun evner å samarbeide med eldgamle kontakter og unge talenter omhverandre. Og hun rommer så mangt: Noen liker henne som en plain jazzsangerinne, noen elsker etpar groovy og psykedeliske år, andre hennes eksperimentelle faser og utforskning av ny teknologi, hennes barnemusikk, hennes tolkninger av standardlåter, av Michel Legrand, hennes teaterforestilling-aktige programkonserter – og den helt unike tonen hun har sammen med livsledsager John Surman i forskjellige formater. Det fine er at hun rommer alt dette fortsatt.

Hun er vel en av de vi har sett live oftest, og vi er ikke gamle karene, ergo må hun gjøre noe riktig. Og hennes glamorøse aura er enorm, selv om man har et tett kollegialt forhold til henne. Jeg måtte faktisk snu meg på vei inn i heisen på grelle Hotell Maritim i Haugesund i sommer, for der satt hun i en sofa sammen med Staffan William-Olsson etter en av dere utallige konserter sammen, i noen rå briller, og var bare så out of this world – og samtidig påskrudd. For noen ribber hun sender ut, selv når hun bare sitter i en gang og venter på en drosje. Heldigvis er ikke dette bare en maske — hun oppleves også slik som en artist i 2021. Påskrudd. Ikke verst, Karin. Now’s The Time!

 

 

Endelig et Vossa Jazz-intervju hvor vi kan snakke om smalahove-middagen!


Trude Storheim. Foto: Vossa Jazz

Tro det eller ei, Vossa Jazz står for døren. Festivalen var norsk kulturlivs patient zero da den måtte avlyse i uke 11 2020, og festivalsjef Trude Storheim var den aller første vi snakket med i NTTs covid-æra (jaja, helt klart, la oss kalle det det). Festivalen, og hvordan de deala med situasjonen ble noe vi fulgte spesielt nøye med på – i uke to av nedstengningen, uke tre og en fjerde i palmehelgen, da festivalen skulle gått av stabelen. Det føltes bare rett og rimelig å avslutte året med en oppsummerende prat i nyttårsspesialen også, preget av behersket pessimisme. Og det fikk jo Storheim rett i, for i ukene før palmehelgen 2021 måtte de nok en gang innse at det ikke kom til å skje, og festivalen ble flyttet til september. Men nå – NÅ – ser det faktisk ut som det skal gå. Og dæven om ikke gjenåpningen havner i fanget deres midt under festivalen også. Hva betyr det?  

– Vi kan åpne opp for flere folk, og vil legge flere billetter ut for salg. Vi får nok ikke mange fler tilreisende med så kort varsel. Men vi kan ta inn mer folk. 

Hva med andre rutiner?
– Bordservering er et mareritt for oss, så hvis den bestemmelsen forsvinner blir det lettere å gjennomføre for våre frivillige. Da slipper vi opp. Det vil jo bli en lettelse for alle om det skjer sånn sett. Men vi skal uansett ha en hyggelig festival. Også folk må jo uansett ta ansvar. 

Dere var den første store norske festivalen som måtte avlyse i 2020, noe vi snakket sammen om 13. mars det åretNokså nøyaktig ett år etter, snakket vi på nytt, om at dere måtte avlyse i påskehelgen 2021 og flytte den til nå etter at smitten på nytt steg og ting var svært uoversiktlig. Og blir dere, i hvert fall delvis, sørenmeg den siste store festivalen som må gjennomføres med restriksjoner også. Det er en helsikkes timing – har du tenkt noe på statusen til Vossa Jazz som den kvintessensielle norske Covid-festivalen inn mot denne helga?
– Ja, det har jeg rukket å tenke på. Vi har vært maks utsatt hele tiden, og hvis ikke enda mer åpner opp rett før helga, har vi på en måte fullført nedtur-trilogien og blir symbolet for mye av det som har rammet kulturlivet. Men hvis det åpner, vil det uansett føles som at vi fikk den trøkken, og at vi måtte vente for lenge. Jeg er helt oppgitt. 

Du var spesielt oppgitt over mangel på klar informasjon i forbindelse med avlysningen på vårparten i år, er det det samme fremdeles?
– Ja, det går på informasjonsflyt og reglement. At kulturbransjen har blitt satt under egne regler som har vært strikte og tildels også rare, ting som vi ikke har sett noen fornuft med. Når samfunnet nå åpner opp igjen og du kan reise hvor du vil og opplever at det er ganske slapt rundt omkring, samtidig som vi har det regimet… vi driver jo en seriøs festival som skal levere kvalitetsmusikk og det gjør vi alltid i kontrollerte former. Vi er en kulturbastion, rett og slett, og det er frustrerende å få stadig nye sett med regler som viser liten innsikt. Derfor har jeg kjent på at det føles veldig meningsløst, spesielt nå på tampen. Jeg hadde håpet forrige fredag at det kom en klar melding. Og det gjorde det ikke. Da føltes det parodisk, myndighetene snakker om data og ikke dato – men nå har de data, og da må de kunne snakke om dato. Så lenge det ikke er et pålagt krav at folk skal vaksineres, kan vi ikke vente på det, særlig når smitten er på vei ned. Vi må lære oss å leve med det, og vi må kunne gjennomføre vårt virke. 

Stortingsvalget fikk et selsomt etterspill da mange i kulturbransjen, forståelig nok, reagerte på en hel kveld med bilder av pre-pandemiske tilstander på ulike valgvaker. Det var noe litt kjedelig med å se folk skjenne på andre som klemmer og er glade sånn – men det er jo den leie situasjonen kulturen har vært i nå i halvannet år, man har blitt til noen som kanskje må kjefte på andre, be folk sette seg ned og så videre. Reagerte du på det den kvelden?
– Jeg tenkte på det da, og jeg har vært andre plasser hvor det samme har slått meg den siste måneden. Det er mange paradokser man skal oppleve her. Jeg skjønner at folk blir glade, og kan ikke bli sur på det. Men bildet viser forskjellsbehandlingen så godt. Vi tar dette veldig alvorlig, vi har kriseplaner og har gjennomgått alle tingene, og det gjør at det blir fortvilende å se folk ta lettere på det. Når jeg ikke forstår reglene og påleggene lenger, er det vanskelig å beholde engasjementet for å være et lovlydig menneske, selv om vi selvsagt gjør det. 

Men – dere har kunnet være sikre på at festivalen faktisk blir noe av i oppkjøringen, og kunnet kjenne på adrenalinet uten frykten for avlysning. Hvordan er den følelsen sammenlignet med de siste to årene?
– Den er veldig god – vi har bestemt oss, vi kjører uansett, og landet blir jo ikke stengt ned. Det er et stort apparat som ikke har vært i bruk på lenge, så det er stort arbeid, og den blir annerledes. Men gøy blir det – fantastiske konserter, overklare musikere, vi er overklare, og det blir god stemning. 

Når denne festivalen er over, er det bare syv måneder igjen til en ny står for tur. Går det an å gi et anslag på glad for/stressa for-prosenten der?
– Godt spørsmål. Jeg har jobba med tre festivaler parallelt nå, fram til tidlig høst. Både 2022 og 2023, da Vossa Jazz blir 50 år. Dét kjente jeg at blir for mye, så inn mot festivalen har vi fokusert på det som skjer nå. Men uti neste uke gleder jeg meg enormt til å ferdigstille den som kommer, vi er godt i gang med bookingen, tingingsverket både ‘22 og ‘23 er på plass og vi har god kontroll. 

Flyttingen av festivalen til høsten har jo en litt fin konsekvens – tingingsverkskomponisten Ingebrigt Håker Flaten er jubilant denne uken, og plata med verket slippes i dag, før urfremføringen, det er jo en ny måte å gjøre det på.
– Ja, det er det det er, det blir noe nytt. Ingebrigt er femti år, det er spesielt. Det blir en festival stående i musikken og kjærlighetens tegn. Vi har savna alle musikerne voldsomt.

Hva er det med Ingebrigt egentlig?

– Han har noe helt eget, det er så mange gode egenskaper. Selvsagt det musikalske, som kompoinist og musiker, men han er mer enn det. Da vi booka ham bodde han jo i Texas, det var en helt annen situasjon, men allikevel var han et kraftsenter i norsk jazz. Han har en halvrocka sjarmør-innstilling til ting, inviterende og raus, samtidig som han er kompromissløs og bestemt. Han har en kant og en tydelighet, både som menneske og musiker. Og en veldig klar signatur på det han driver med. Jeg tenker at den rausheten, på tvers av generasjoner er viktig. At han er med på å fyre opp og koke opp nye prosjekter. Ingebrigt blir jo hedersgjesten denne helga, og vi skal ha smalahovemiddag på søndag klokka ti om kvelden, etter fremføringen. Det er kanskje et utradisjonelt tidspunkt å ha det på, men vi lar oss ikke stoppe av dag og tid. 

Litt av et slagord for Vossa Jazz, “vi lar oss ikke stoppe av Dag og Tid”!
– Hahahaha! Nei, det er en bra avis, jeg abonnerer på den. 

Fortell om denne mytiske smalahovemiddagen dere har der oppe!
– Det er for å hedre tingingsverket, etter urframføringen har vi smalahovefest hvert år. Hovedgjestene er komponisten og musikerne og den beste måten vi kan feire på Voss er å vise frem vår mest kjente rett, som var hverdagsrett før og nå er blitt et festmåltid. Du får et halvt hode som er svidd på tallerkenen, og så er det godt med øl og akkevitt for å få alle smakene til å stemme. Og da skal både øye og tunge og hele det halve hodet med… vi prøver å lære dem opp til hvordan de skal gripe det an, gir et lite kurs først, også gyver vi løs. 

Smalahove er jo – ikke at det er noe galt med det – et eksempel på det man kanskje kan kalle “vågestykkemat”. Har du fått inntrykk av at noen gruer seg til å våge seg utpå glattisen?
– Det er ingen tvil om at en del er skeptiske, og noen sier at de er vegetarianere, enten om det er sant eller en måte å slippe på. Jeg var jo vegetarianer selv da jeg var yngre, så jeg forstår det også. Men jeg sier at vi begynner med kjaken, som er bedre enn pinnekjøtt – som mange liker. Vi tar det forsiktig, og det er ingen tvang. Og så har vi jo god nepestappe, det er nok mange som spiser like mye av den. 

Jeg ser for meg en musiker som står og spiller noe kompliserte urfremføringsgreier, men oppe i hodet til vedkommende svever det et halvt, skummelt sauehode…
– Hahaha! Jeg tror ikke tanken på den middagen har lagt noen demper på urframføringene våre. 

Vossa Jazz-artistene i NTT

Programmet til Vossa Jazz inneholder en rekke ting vi har vist interesse for i NTT tidligere – her er lesestoff for de av dere som ønsker å lade opp til konsert, eller som er nysgjerrige på hva dere går glipp av. 

Magellan – in search of spiller allerede klokka 13.00 i dag på Jazzklubben. Det er et stort band bestående av 14 studenter på Jazzlinja, og tidligere i år snakket vi med fiolinist Tuva Halse om strykerfellesskapet og den musikalske utferdstrangen i musikken de har skapt sammen.  

Hildegunn Øiseth Quartet spiller i kveld klokka  20.00 på Jazzklubben. Hun skulle ha spilt der i fjor, og var en av de vi snakket med da vi bestemte oss for at, skitt au, selv om festivalen ble avlyst kunne vi lage Vossa Jazz-spesial allikevel.  

Skarbø Skulekorps, en festivalfavoritt, spiller i Vossasalen klokka 21.30. Vi snakket med formann i korpset, Øyvind Skarbø, om hans forhold til skolekorps i vår korps-spesial for noen år siden

Gard Nilssen’s Acoustic Unity spiller 21.45 i Jazzklubben. Herr Nilssen har vi snakket med flere ganger, sist for noen uker siden om nye band og konsertkick

Jaga Jazzist er siste band ut denne kvelden, 23.15 i Vossasalen. Vi hadde en full gjennomgang av deres siste album Pyramid sammen med Lars Horntveth i fjor.   

Lørdag:
Det er Jazznytt 18 allerede klokka 11 med blogghalvdel Vinger og Ingebrigt Håker Flaten! Det må jo bli hyggelig. 

Morgonrode spiller i Osasalen klokka 12.00. Vi snakket med felespiller og sanger Helga Myhr etter at folkrockjazzfavorittene vant Spellemann for debuten sin her. 

Espen Berg Trio spiller i Osasalen klokka 15.00. Midt i tjukkeste lockdownen i fjor snakket vi med pianist Espen Berg, blant annet om hans fascinasjon for fuglelyder.  

Moksha spiller i Jazzklubben klokka 20.00 – og da kan det for eksempel passe å lese vårt store intervju med tablaspiller Sanskriti Shrestha!

Hedvig Mollestad Trio spiller i Vossasalen 21.30. Hva med å for eksempel lese Hedvig fortelle om sine gitarfavoritter i vår første Vossajazz-spesial?

Søndag:
Siril Malmedal Hauge spiller klokka 12.00 i Osasalen. Vi tok en prat med henne om den nyeste plata Slowly, Slowly her.  

Petter Wettre spiller i Osasalen klokka 15.00. Vi tok en prat med han i forbindelse med utgivelsen av hans aller siste album (ja, visste dere at Petter Wettre ikke skal spille inn flere album????)

Og da gjenstår det vel egentlig bare å nevne at Ingebrigt Håker Flaten (50) fremfører tingingsverket (EXIT) KNARR, som i dag også er ute som innspilling, i Vossasalen klokka 20.00.

Gammel Oppdal

Tegning av Ingebrigt fra Oslojazz av Fredrick Arnøy

Ingebrigt Håker Flaten fyller femti år denne helgen, og markerer det med en plateutgivelse kalt (EXIT) KNARR. Hvor mange slike er det blitt etter hvert? Her tror jeg de fleste tilgis for å komme litt ut av tellingen. Mange gode har det vært og stadig bedre plater vil komme – men det sentrale er jo å se ham samtidig som man hører ham og føler ham. Asså, du sukker ikke av skuffelse om du oppdager at det er han som skal stå for bassinga på den konserten du har dumpet ned i et sete for å overvære. Han gir alt hver eneste gang, selv de tilfellene da du knapt kan høre hans noble akustiske instrument gjennom larmen fra skingrende cymbaler eller rautende saksofoner ser du han står og jobber, intenst, han spiser seg inn i basshalsen med sine trofaste fingre, som om improvisasjonene blir til i et snekkerverksted og tonene blir liggende på oppharvede scenegulvet som en haug med treflis. Du merker ham uansett med Peter Parker-sansen din umiddelbart. Men det er ikke superhelt-metaforer som passer best på Ingo.

Slike litt slitne språkblomstrer som organisk er man nesten nødt til å bruke når opplevelsen av hans spillestil skal diskuteres, lydene av ham buldervokser seg frem som frodige planter gjennom de skrinneste av vekstforhold. Johan Borgens spennende bok «Min arm, min tarm» tenker jeg ofte på – tenk så mye Ingo, som han kalles, kan få ut av sener og muskler i under- og overarmer, og hvor jorda til kroppen han er via sine tarmstrenger. Han kan spille en mean el-bass også, men det virker ofte som om han har fått med seg feil instrument fra flyplassen og gjør det aller beste ut av det – så forknippet er han med kontrabasskroppen at man får et stikk av utroskapsfølelse når man ser ham med «en annen».

Så mye glede samspill og oppbacking den karen har stått for til nå er til å klø seg i hodet av: fyrtårn i norsk jazz som Element, The Source, Close Erase, Atomic, The Thing og flere enn disse også, samt mange prosjekter på egenhånd, solo, ad hoc impro, ensemblemedlem, og til slutt det oppsiktvekkende bandet Young Mothers der alle, og virkelig alle, hans inspirasjonskilder i øst og vest fikk utløp i ett og samme band …

Han har noen ikoniske bassganger, også disse kjempet frem på en triumferende måte, og klare låse seg i samspill med trommeslagere som få andre. Likevel vil jeg uten å være for sær si at Ingebrigt også skinner meget sterkt under soloer, der han dypt beveger sine faste lyttere oppsiktsvekkende ofte. De er så fortellende – han har som i virkeligheten hjertet utenpå skjorta, og knar sine fortellinger med poesi og kraft, ja det føles som om biografiske verk, en rystende dokumentar, et firelinjers dikt eller el lengre Netflix-serie blir kokt ned til en fond-terning som løses opp rett foran oss i en kopp rykende vann.

Coveret på Ingebrigts nye plate er maleriet «mens vi venter på skumring» av Lars Elling.

Det frister å søke mot historiens arkiver, men om man skal komme frem til Håker Flates kjerne kan man vel så gjerne kaste seg over det helgeferske albumet (EXIT) KNARR, som skal urfremføres som forsinket Tingingsverk på Vossa Jazz i helgen. Det blir sikkert en livgivende opplevelse, men det er det sannelig som fonogram også. Kunstner Lars Elling, som er inne i en god fase av kunstnerskapet sitt, har levert et nydelig omslag, og på innsiden kommer en meget personlig henvendelse fra Flaten. Han har vært en rastløs sjel og har bodd mange steder i sitt liv, og gjennom komposisjonene i verket tar vi båten innom viktige stoppesteder i livet hans: Trondheim, der han nå igjen bor, Mexico City, Austin, Amsterdam, Chicago og hans elskede Oppdal. Man kan kjenne igjen temperaturen fra byene og stedene, men også fra menneskene hans har spilt med i gitte perioder av livet. Dette blir fremført av gamle såvel som nyere bekjentskap for ham: Mette Rasmussen og Atle Nymo på, saksofoner og klarinetter,  Eivind Lønning på trompet, Oddrun Lilja Jonsdottir på gitar og sang, Oscar Grönberg på piano og synther, rundet av med den djevelske duoen Veslemøy Narvesen og Olaf Olsen – on the drums. Det er sjelfullt og filmatisk, intenst når det trengs, og alltid med Flatens ydmyke rumlen som sonisk og hjertelig midtpunkt i musikken. Å høre på disse forskjellige men gjenkjennbare lydene sett i en selvbiografisk kontekst, er rett og slett rørende. Slik det egentlig alltid er å se, høre og møte på denne veldig fine krabaten som fikk Buddy-prisen i 2019, men som for lengst hadde fått buddy-pris med liten b fra samtlige i jazzen som har møtt ham på sin vei. Gratulerer!

Ron Carter må inn på statsbudsjettet

Om det var én dag noen burde vekket til live igjen Brakkesyke-ideen var det denne helgen, da en av jazzens virkelige gjenlevende profiler fra en av de største gullaldrene, bassistlegende Ron Carter, på ydmykende vis ble nektet adgang til riket og en utsolgt konsert på Cosmopolite foran lengtende fans. Tanken av en forhutlet 84 år gammel kjernekar som sitter bedrøvet foran et webkamera fra en grønn sofa, null glam, på en karantenehotell ved Gardermoen, og spiller en sakte blues, kunne vært en god beskrivelse på en forferdelig situasjon. Nå som alt åpner igjen blir alt dette muligens glemt i viraken, men de idiotiske reglene Carter ble offer for, som dere kan lese mer om i VG her, må få en reaksjon i ettertid. Det spørs om han gidder prøve komme tilbake til Norge etter dette, men en hyre betalt av den norske stat er på sin plass.

Stian Carstensen om det aller, aller meste

Foto: Julie Loen

I nummeret av Jazznytt som er i salg nå, byr vi på et portrettintervju med Stian Carstensen, en i ordets rette forstand unik musiker, ja, noe av en nasjonalskatt. Han er tilbake etter et avbrekk fra scenen, og er etter hvert klar med albumet Musical Sanatorium, en ambisiøs affære med musikere som Todd Terje, Ola Kvernberg, Farmers Market-kompet, Jacob Collier og Mike Patton, for å nevne noen, men langt fra alle. I tillegg spiller han konserter i ett kjør for tiden, blant annet på Vossa Jazz og AnJazz i neste uke. Enhver som har støtt på Stian Carstensen på en scene, i virkelighetslivet eller på TV, vil kjenne til ordflommen. Mye av det viktigste vi prata om da vi møttes på Tjøme må du kjøpe Jazznytt for å lese – men vi kom selvsagt også inn på veldig mye mer, både i den samtalen og på telefon senere.  I dette nummeret av NTT bringer vi vår kjære lesere resten, ordna etter temaer – lett krydret av noen av Carstensens favorittklipp fra bulgarske musikk-youtube.

Om nyttige misforståelser når man lærer seg musikk:
– Jeg ble ganske fort lei av rock og fusion da jeg var ung, og så kom jeg til Pat Metheny. Jeg kopierte Still Life (Talking) på kassett. Det ene breaket han har på en ganske rask låt som er helt mot slutten av skiva… herregud, finnes de tonene på en gitar? Så gikk jeg til Platekjellern, som Tom Stalsberg hadde på Råholt og som startet opp i 1985. Jeg spurte om en Pat Metheny-plate, og Tom fant fram en svær katalog, hvilken skal du ha? Det ble Rejoicing, en fantastisk plate med Charlie Haden og Billy Higgins. Da den kom i posten spilte jeg den på feil hastighet, singelhastighet, i et halvt år. 45 i stedet for 33. Jeg tenkte, fy faen, dette er vanskelige greier, jeg lærte meg noen soloer høyt på gitaren. Så kom en kamerat på besøk og påpekte at den sto på feil hastighet. Da var det litt lettere, jeg kunne spille lenger ned og litt saktere. Men det var sånn jeg lærte å spille fort. Jeg trodde det skulle være sånn. I Bulgaria har jeg sett unger nede i femårsalderen som både kan spille og danse i elleve sekstendedelstakt, og de vet jo ikke at det er vanskelig, for det har ingen fortalt dem. Det er noe med det. Jimmy Rosenberg satt i bilen og hørte på Django-kassetter, og den spilleren gikk litt for fort, så han lærte seg alle låtene en halvtone over og litt raskere. Det er samme greia. Da han kom og skulle spille med Hot Club spilte han alt en halvtone over, men Jon Larsen sa “Bare flytt hånda di ett bånd ned”, og da gikk det greit. Jimmy visste jo ikke hva notene het en gang, men fy faen for en gitarist. Det er sånne ting man kunne bli utsatt for med kassettspillere og platespillere, og sånne “ulykker” kan kanskje ikke skje nå. 

«Talent betyr noe annet i Bulgaria enn i Norge»

Om å spille fort:
– Nå er jeg selvfølgelig berykta for at jeg spiller fort. Men jeg er jævlig fan av Stan Getz. Det er en fornøyelse å høre på alt han spiller, også det som går i 400 bpm, for det er allikevel laidback og melodisk. Det fascinerer meg – hvor fort kan en menneskehjerne gjøre fornuftige ting uten at det blir variasjoner som ikke er improvisasjon? Han er et godt eksempel på at det går an å foreta gode vurderinger i et høyt tempo. Østeuropeere jeg har spilt med har også påvirket mitt syn på tempo. Hva er høyt? Det er jo relativt for menneske. Vi synes kanskje dette (klapper cirka 100 bpm, journ. anm) er høyt i Norge. Så kan du dra til Romania og være på et bryllup hvor de spiller så fort at du ikke skjønner at det er mulig. 

Om at det knapt er mulig å dra på en norsk jazzfestival uten å høre trekkspill for tiden:
– Det er nytt. Da jeg begynte å frekventere norske jazzfestivaler og kom på Fornebu med trekkspill, så lo andre jazzmusikere av meg, ikke sant. Hæ, trekkspill? Men det begynner å bli noen år siden. Det er ikke så mange som har befatta seg med improvisasjonsfaget på trekkspill rundt omkring – Richard Galliano i Frankrike, ikke så fryktelig mange ellers. 

Om innpass i trekkspillmiljøet:
– Jeg har drevet så mye med andre instrumenter at jeg aldri har følt meg som en del av trekkspillmiljøet på den måten, bortsett fra da jeg var liten og konkurrerte og sånn. Men jeg fikk for eksempel aldri jobb på Titanofestivalen. Øystein Sunde har spilt der – jeg snakket med ham om det at det er jævlig urettferdig at han fikk det og ikke jeg, jeg sendte jo kassetter til dem hvert år. Jeg hadde veldig lyst – det er jo et kult-arrangement, ikke sant. Men de ville vel ikke ha jazz der, som jeg drev med på den tiden. I Norge finnes det noen svære, for eksempel en kjempefestival som heter Ranseter, hvor du har femten tusen mennesker, og det er trekkspill overalt. Du kan høre melodier i tolv tonearter i en uke i strekk. Det er en egen kultur og Nordens dyreste hobby. Du må ha campingvogn, en bil som kan dra vogna, og så vil du kanskje legge parkett inn i vogna… alt i alt kommer det på en grand total på seks og en halv million. Det har store konsekvenser.

Om hva man lærer om musikk av å begynne på trekkspill:
– Man kaller jo trekkspill “music education in a box”, for kvintsirklene er jo bassene, det bare ligger der. Du lærer på en måte musikkteori ved å spille trekkspill, sammenlignet med piano hvor alt er mer abstrakt. I bassen er det ferdiglagde akkorder, så det er hørelære på boks. Også er det et eget fag innenfor gammaldansmusikken å improviserte andrestemmer. Det begynte jeg med tidlig, bare fordi det var sånn det var. Du spiller melodien i en ters under, det er hovedregelen. Også kan man legge obligater, akkorder, og en blanding av ulike ting. Det er en improvisatorisk måte å spille en støttestemme på som er veldig lurt, du lærer å skjønne systemet og spille noe fornuftig. Vi spilte jo til dans, jeg og pappa. Og spiller du en hel kveld vil du ikke alltid spille førstestemmen, du vil jo finne på noe. 

«Amazing surnaspiller fra Pirin, Bulgaria»

Om jazzgitar-soundet:
– Det er et lydideal som jeg ofte har problem med, og det er når det høres ut som du spiller med polvotter. Masse bass og null diskant. Derfor er jeg glad i folka i Nashville, som spiller en telecaster rett i en fenderforsterker. What you hear is what you get. Bassen kamuflerer slurv. Jeg har vært veldig inspirert av tydelighet og klarhet, ikke minst innenfor bluegrass. Jim Hall var jo bluegrassgitarist i utgangspunktet. Han har jeg hørt ganske mye på, han har en tydelighet i spillet, fine voicinger og veldig tasty. Han sa no one lays better out than me, han spilte ganske lite, ikke sant. Og jeg hørte en historie om at han så en jam en gang med unge gitarister som bare flekka avgårde. Han sa, don’t just play something – stand there! Hahaha! Det er jævlig bra. Pat spiller mye i halsbrekkende tempoer. Han har ganske mye bass i lyden sin, men han har også en tydelighet i spillet, og han er på jakt etter en god melodi hele tiden. Det liker jeg godt. I bluegrass er det også en indre logikk. Det er ikke snakk om å ikke fullføre ideene sine – du begynner på en setning, og så skal du fullføre resonnementet, du skal spille det helt ut. Det skal være uttalt og tydelig. I jazz er det flere halvkveda viser og halve setninger, også slurver du litt. Det er ikke veldig mange jazzgitarister som er på skyhøyt nivå i forhold til pianister og saksofonister. Gitar er vanskelig, der skal to ting klaffe samtidig – du skal treffe med plekteret og trykke ned strengen. 

Om effekten det å lære seg banjo og pedal steel har hatt på gitarspillet:
– Jeg begynte med banjo i 1995, da den eldste sønnen min ble født, og jeg tenkte banjo, det er sikkert som en gitar, ikke sant. Men det eneste de har til felles er at de har strenger på seg. Alt annet er forskjellig, det er stemt i en åpen akkord, du spiller med fingrene, høyrehånda gjør nesten alt. Og så er det et perkusjonsinstrument med trommeskinn, du må spille dønn rytmisk. Da jeg dro til Nashville i 1999 for å lære meg mer, fikk jeg sjokk. Det var så mye håndverk, pulloffs, hammer ons, slurs, ghost-toner som du skal ha med inn i spillet for å unngå at det blir sterilt. Jeg har spilt lite gitar siden jeg ble utdanna på jazzlinja, jeg har spilt mer trekkspill og andre ting. Men jeg elsker jo gitaren, og jeg har jobba en del med det på den nye skiva, jeg har øvd. Så har jeg tatt med meg teknikken fra pedal steel og banjo og forsøkt å overføre det. Og ikke minst bruken av capo, som gjør at instrumentet får et annet register. Jeg hadde en idé om et rullecapo med fjærer på hver side av halsen, sånn at du kunne rulle det ned og opp fort for å skifte tonearter. Jeg lagde en primitiv versjon som jeg brukte på skiva, og tenkte jeg kanskje skulle ta patent på det, men dagen etter dukka det opp reklame for rullecapo fra Kina på facebook. Så da bare bestilte jeg to derfra i stedet. Det er lurt, du kan endre toneart veldig fort, du får et annet register og strengene låter annerledes. Så er det det med vibrato, bøying av toner, bruken av vibb-arm, jodleknekk a la det Chris Isaac hadde på den låta. Å få den til å låte som harpe ved å spille på en blanding av flageoletter og åpne strenger når du bruker capo. Det er det et strekk av på den Hippocampus-låta. 

«Et lite klipp fra romanifolkets TV-kanal»

Om youtube-fristelser:
– Det jeg av og til merker, er at unge folk har tilgang til alt mulig, og at de kanskje ikke dveler like lenge ved én ting. Da jeg hadde tilgang på den Pat Metheny-skiva, hørte jeg jo bare på den i ett år, for det var en treghet i systemet, det tok lang tid å få en ny en. Men nå kan du høre deg gjennom Methenys samlede på youtube i ett strekk, og så er det noe nytt. Det føles ikke så grundig som før. Eller, jeg veit ikke om det stemmer. Men det er så mange fristelser, ett tastetrykk unna. Det endrer dessverre min lytting også. Jeg er mye mindre grundig enn jeg var før, det handler mer om å finne noe nytt og sensasjonelt som jeg får kick av, høre på det i to dager og så finne noe enda mer ekstremt. Ved å bruke google translate kan du jo få tilgang på alle språk og alfabeter, og putter du det inn i youtube, finner du ting du ikke får opp på engelsk. Når jeg leter etter bulgarske bryllupsvideoer, skriver jeg på bulgarsk.

Om å lære seg bulgarsk:
– Jeg skjønte at jeg ikke kom langt med engelsk der, så jeg kjøpte den første boka i 1995, og den lærte jeg en del av. Teach yourself bulgarian, liksom. Etter det har jeg spilt med en del  bulgarske musikere som ikke kan engelsk. Åtte bulgarere i en hvit van, hvor ingen kan engelsk. Da lærer man en del. Men tingen er at jeg har lært bulgarsk av sigøynere, så jeg snakker gate-bulgarsk med slang. Folk fra Sofia stusser når jeg snakker. Det er flere tyrkiske låneord i den måten å prate på, og en kul måte å ordlegge seg, med masse metaforer. Vil man si at noen er en idiot sier man at “hodet ditt er som en melon”, men en intellektuell fra Sofia vil ikke vite hva “melon” heter på tyrkisk, så det går over hodet på dem. Om jeg snakker sakte, kan jeg kommunisere med folk som snakker andre slaviske språk. Det er serberne som er verdensmestere i banning, tror jeg. “Jeg river av deg huet og driter på hjertet ditt”. Sånne ting. Bulgarsk er spennende, det har både øst og vest i seg, det er i slekt med russisk, men har masse rare ord fra Armenia, Tyrkia, Albania, og mye metaforisk kjør. Særlig de folkesangene som er dirty har metaforer. Det er et artig språk å gyve løs på. 

Om nytten av å kunne bulgarsk på vei til et bryllup i Østerrike:
– Jeg skulle spille i et bryllup i Wien, og jeg tok toget inn til byen. Det første jeg møtte var en bulgarsk sigøynerkjerring, og jeg snakka bulgarsk med henne, vi ble litt kjent. Jeg måtte komme meg til bryllupet og hoppa i en drosje med en serbisk sjåfør. Men det var kork – hvorfor gikk det så sakte? Svaret var at det var et nazi-ball, nazistene arrangerer ball i Østerrike én gang i året og dette var den dagen, det var selvsagt masse demonstranter i gatene. Så jeg snakka sakte bulgarsk med sjåføren, og jeg nevnte min serbiske favorittmusiker, Miki Cortan. Hæ? Det er fetteren min! Så drosjesjåføren ringte opp Cortan, og så satt jeg plutselig der i baksetet, i trafikk-kork i Wien og spilte trekkspill for Miki Cortan over telefon. Så jeg fikk to venner på vei til bryllupet. Hva er oddsen for det? Da jeg kom frem til bryllupet var det en eldre dame som jeg begynte å snakke med. Hva gjør du, spurte jeg. Hun svarte at hun var glass-arkitekt. Hæ? Hva er det? Nei, hun lagde kunst av glass. Også hadde hun Jeg lager kunst av glass. Også hr jeg tegna graven til György Ligeti. Og jeg er jævla glad i Ligeti! Så da ble jeg venner med hun også. Det er som Askeladden og de syv hjelpere. Jeg har opplevd så mye rart, det er sprøtt at det er tilfeldig. Jeg møter altså så mange eksentrikere.  

«Gammel klarinettstil, fantastisk balladespill»

Om kjærligheten til Bulgaria:
– Der har de et ordspråk – “bryllup er det beste konservatoriet”. Det er der du lærer deg å spille. Det finnes ikke en skole for å spille folkemusikk-klarinett i Bulgaria, ingenting, men det finnes en million dritgode klarinettister. Forklar det? Jo, de lærer av hverandre. Det er kunnskap som er akkumulert gjennom tusenvis av år, som er blitt finslipt og som holdes ved like. Det er en parallell virkelighet som bare er der, en undergrunnsgreie som er jævlig kul. Jeg har lest mye bøker og spilt musikk som ikke er norsk. Vært i utlandet for å lære meg om utenlandsk musikk. Men samtidig hadde jeg dårlig samvittighet for det. Jeg kunne få høre fra lærere på jazzlinja  at jeg ikke måtte være så opptatt av østeuropeisk musikk, det ville føre til en forflatning av spillestilen min. Men hvorfor skal jeg lære meg bebop og cooljazz, som kom fra Amerika på 50- og 60-tallet? Jeg skjønte ikke logikken i at noe oppfattes som mer “universelt” enn noe annet. Faen heller, det var en norsk vikingkonge som ble tilbudt kongedømmet i Bulgaria, men han gadd ikke. Hadde han sagt ja, hadde vi hatt en kobling dit óg. Og vikingene dro til Miklagard… men jeg prøvde å skjule at jeg øvde på det. Så sa Erling Aksdal på Jazzlinja “forfølg kicket” da jeg fortalte ham om det. Da fikk jeg bedre samvittighet. Selv om jeg fremdeles hadde kvaler – skal jeg komme der og stjæle i en annen tradisjon? Men hva faen skal jeg gjøre, jeg er ikke så glad i norsk folkemusikk. Eller, jeg liker det veldig godt, jeg har vært i Gudbrandsdalen og lært meg slåtter, jeg har vært i Setesdal, jeg har spilt med Elias Akselsen. Men musikk som har vært berørt av afrikanske elementer og sigøynerelementer er mer tiltalende for meg. Rytmeverdenen der. Den vi finner i norsk tradisjonsmusikk er ikke metrisk og groovy på samme måte. Den er veldig avansert i seg selv, men jeg får ikke så fot som jeg gjør av å høre et sigøynerensemble fra Bulgaria eller et trommeensemble fra Uganda. Det har en annen power i seg. I Norge har vi ikke hatt så mye innflytelse fra svarte eller sigøynere, det har ikke fått påvirket musikken. Bortsett fra folk som Elias, som er tater og som synger norske stev men med romanisleng, som har et islett av indisk sang, ikke sant. 

Om tydelighet i uttrykket:
– Jeg vil være presis når jeg sier det jeg skal si. I større og større grad vil jeg fortelle en historie med en solo. Jeg kjeder meg når folk spiller generelt. Det finnes utrolig gode saksofonister som kan spille alle standardlåter, men noen ganger kobler de på autopiloten, de henter ting fra et frasereportoar som kunne passet på mye. Det er generelt. Men spill noe som passer akkurat på den låta her, og som forteller en historie… det har jeg tenkt på når jeg lager den plata. Jeg har en idé om at jeg vil lage musikk for absolutt alle, du skal ikke måtte ha noen utdannelse eller noe sånt. Og derfor er jeg opptatt av at du skal skjønne dramaturgien i soloen, forstå hva jeg vil fortelle. Da må det være tydelig. Det er alt fra om det er helt rytmisk, om det er aksellerando eller rubato… det må være en grunn til det. Det skal være en story, soloen er en historie. Og det er kanskje et fag som mange ikke befatter seg med, for det er litt old school. 

Om å dykke tilbake til den gamle, gode jazzen:
– Jeg har hørt mye på de første 40 årene av jazzhistorien, gått tilbake til tidlig 1900-tall og forsøkt å finne ut hvordan folk spilte da. Man baserer jo den moderne jazzen på det, men å kjenne musikken til Bix Beiderbecke, Sidney Bechet og Coleman Hawkins… det å høre Hawkins-soloen på «Body and Soul» fra 1939, det som blir regnet som den første moderne jazz-soloen… fy faen, det er stor kunst. Ut av svingen, inn i mer moderne, altererte greier. Men allikevel poetisk og syngende, liksom. Mange syns at saksofonvibratoen er jævla corny, men de spilte jo bare sånn som Billie Holiday sang. Jeg har en forkjærlighet for den gamle vibratoen. Jeg mener ikke at folk må spille sånn, men jeg mener at det er lurt å kjenne til den første delen av jazzhistorien, og ikke begynne på sekstitallet, sånn som jeg har inntrykk av at mange gjør. For sekstitallet er basert på det som skjedde før, og den avviker fra det med vilje. 

Om innspillingen av Musical Sanatorium:
– Det starta med at Finn Guttormsen, Jarle Vespestad og jeg dro til Spania og studioet til Odd Gjelsnes. Jeg kunne ikke spille inn alt der, det hadde kostet millioner av kroner, ikke sant. Så jeg hadde ålreit opptaksutstyr, kjøpte et nytt lydkort og satte i gang hjemme. Etter at vi hadde lagt trommer og bass la jeg på mine ting, og skrev ut en del ting som jeg ville skulle være helt sånn som det er skrevet. Det neste jeg gjorde var Hammond-orgel hos Lars Christian Narum på Eina. Det er Torbjørn Dyrud som har spilt. Og så spilte vi inn harpe, som vi gjorde på badeværelset hjemme hos meg med Sidsel Walstad fra KORK. Det varte en uke, hvor hun kom hjem til meg, så sto harpa på badet hvor jeg hadde teipet to miker i taket. Jeg hadde lest at det å ta opp harpa på et flislagt bad var en god teknikk. Hun er en følsom harpist som spiller veldig fint. Det å skrive for harpe er spesielt, du har sju pedaler med tre hakk hver, så du må skrive på en spesiell måte. Det fikk jeg hjelp av Helge Sunde til, sammen med Sidsel. Jeg har vært veldig forelsket i harpe etter å ha hørt Ravels Introduction and allegro for harp and strings.

– Jeg hørte også mye på han som skrev musikken til James Bond, John Barry. Og så hørte jeg på Pet Sounds. Det er ikke noe som er direkte ripoff, men ideen om å kombinere pauker, spinett, el-gitar… Brian Wilsons ideer om orkestrering og instrumentering er så jævlig hipt. Etter harpa spilte jeg inn en del gitarer, og så ble jeg sjuk i 2017 og gjorde ingenting på to år. Det lå på en harddisk, og jeg tenkte at det aldri skulle bli ferdig. Så flytta jeg, og da tok jeg fram harddisken med musikken – kanskje jeg faktisk skal gjøre dette i stedet. Jeg spilte inn bulgarsk fløyte, 12-strenger, og det begynte å ta form. Jeg fant et helvetes take fra Jarle på en 11/4-groove som vi egentlig skulle bruke på Slav to the rhythm, men som aldri ble brukt til noe. Det var seint på natt, vi hadde spilt hele dagen, og han satt i bar overkropp, knakk trommestikker – det var dyrisk bra. Han la på congas og kubjeller, det var dyrisk bra. Jeg hørte på det opptaket og tenkte at det må smettes inn på en låt. Så vi gjorde det, og når det er ferdig er det pause i ett sekund, så er det et opptak fra Spania noen år senere som låter helt annerledes, og det er helt topp. Det var en skjøt som var mer eller mindre tilfeldig, men det er Jarle Vespestad på sitt absolutt beste. Og Ola Kvernberg spiller fele som jeg har dubba moog på. Så ringte jeg Jacob Collier, og spurte om han kunne synge på en plate. Veldig mye er amatøropptak som jeg har gjort som lydtekniker og produsent, fagott og horn og sånn. Også ringte jeg Jørgen Træen som har miksa alt sammen. Det skred fram sakte men sikkert, og jeg brukte vel kanskje fem år alt i alt. 

Om å spille inn selv:
– Jeg trives med det. Jeg er så godt oppdratt at hvis jeg skulle hatt en lydtekniker som skal vente mens jeg holder på… begynn derfra igjen, det hadde jeg ikke orka. Sitter jeg og tar opp alene trenger jeg ikke å snakke med noen. Jeg har brukt ganske mange takes på enkelte av tingene, jeg ville at det skulle låte tilforlatelig og naturlig ut, ikke noe anstrengt. Velkommen til min verden, og den er sånn, og akkurat sånn. Det skal ikke være tvil om hva jeg mener, liksom, det skal være spilt med en selvfølgelighet som gjør at det høres ut som tradisjonsmusikk som har eksistert i 400 år. Og så har jeg hatt jævlig god hjelp av Jørgen som miksa det, og som skjønte alt. Vi har ikke vært uenige om én eneste ting. Han er en ettertrakta lydguru, og en mann av få ord, men det eneste vi trengte å justere var noen nivåer. Miksinga er hans verk, det er han som har lagd lydbildet og fått det til å høres ut som om det er spilt inn i samme rom. Jeg har gått mange runder med å lure på sånne ting som å sette sammen to trommetakes som låter helt ulikt – kan jeg gjøre det, da? Men faen, Stian, det er jo din plate, du kan gjøre akkurat som du vil. Så har jeg mange musikere med som bidrar på den plata her at jeg tenker at selv om lyden hadde vært bedre om alt var i et proft studio, så er alt så bra spilt – og da låter det jo bra også. Det kan gå litt tapt, alle snakker om mikrofoner og preamper, og det er topp det. Men det er jo som Jan Erik Kongshaug sa, han bare tok opp lyden i rommet av musikerne, og hvis du har folk som spiller bra, så låter det bra. Til en viss grad. Du kan si at du liker fargen av en lyd bedre enn en annen… men jeg vet da faen. Alle trommene er mono også, fordi jeg fucka opp i editeringa, og jeg ringte Jørgen og var helt fortvila, men han sa eg liker mono, eg. Men det var fordi jeg ikke vare så dreven, også tenkte jeg at javel, så får det bli annerledes. Og så har det blitt sannheter for meg etter hvert, selv om det ble til med tilfeldigheter. 

Om å la en skive modne i fem år:
– Jeg har jo skrevet, arrangert og spilt mye selv og sagt hvordan folk skal spille, ganske detaljert. Det er sånn jeg vil at det skal låte, og jeg føler jeg har kommet nært sånn jeg ikke ville ha. Jeg har kasta mange ting som ikke var bra nok også da jeg plukket opp materialet igjen. Det har modnet også, også har jeg hatt sensurorganet, særlig den siste tiden. Det er fordelen med å bruke lang tid på en plate. Når jeg skal gi ut noe, vil jeg fortelle noe nytt. Det spørs på sjangeren også, nå har jeg brukt så mye tid på denne at jeg har lyst til at den neste plata skal bli mer improvisert. Alt har sin verdi. 

Om kongstanken bak Musical Sanatorium:
Jeg lagde en soloplate i 2003 hvor jeg sådde et frø av det jeg har finslipt nå. Der begynte jeg med den klassiske musikkens tilnærming, spinett og cello. Jeg har alltid kjent på en dragning mot europeisk kunstmusikk snarere enn bluesens tonespråk. Det er jo ikke et snev av blues på den nye plata, og egentlig ikke noe amerikansk i det hele tatt. Selv når jeg spiller pedal steel og banjo, har jeg forsøkt å forankre det i en europeisk klassisk tradisjon. Det er bakgrunnen min. Jeg har tenkt at noen må ta improvisasjonen tilbake inn i den europeiske kunstmusikken. Det var komponister som syntes at koloratursopraner gikk amok, og det ble etter hvert strengere i partiturene. Det er en tragedie at det har forsvunnet fra den musikken. Alt henger jo sammen. Hører du Cory Henry spille orgel, er det både afroamerikansk musikk, men også europeisk kirkemusikk. Det er harmoniske ideer som kommer derfra, og det geniale med jazzen er spleisen. Og det er beviset for at det å blande folk og raser er en bra ting, det oppstår så jævlig mye fett. Jeg har vært interessert i musikk fra sørstatene hvor svarte ble tvunget til å opptre, men måtte spille jig og reel, de fikk ikke spille sin egen musikk. Så putta de inn sine rytmer, og det låt mye kulere enn de opprinnelige versjonene. Jeg elsker amerikansk musikk, men jeg er også født i Norge, og det er naturlig for meg å dyrke det jeg begynte med. Jeg har også vært jævlig mye i Øst-Europa, så tanken er rytmer som har oppstått i trakiske områder og tonespråket fra europeiske og russiske komponister. 

«Filip Simeonov fra Farmers Market spiller opp til dans.»

Om Jarle Vespestad, trommeslager i Farmers Market og på Musical Sanatorium:
– Jarle har bakgrunn fra afroamerikansk rytmikk, men han er også kanskje den trommeslageren jeg vet om som kan spille asymetriske rytmer friest og best. Jeg har ikke hørt noen som kan gjøre det sånn, han har pønska ut hvordan man spiller i syv og ni og elleve. Han låter helt annerledes enn bulgarske trommeslagere. Og han burde hatt kongens fortjenestemedalje i gull for de greiene.

Om Finn Guttormsen, bassist i Farmers Market og på Musical Sanatorium:
– Finn er klippen, den urokkelige som holder roen samme hva som skjer rundt ham, selv om det hagler med sekstendedeler. Det er en gøyal video hvor vi er i studio og spiller inn med to vrenggitarer, bass og trommer, og Finn legger det ene beinet sakte over det andre mens han spiller noen helt sinnssyke greier. Det er et zen-moment – det er hans personlighet, på en måte. Og han er utrolig intuitiv på supersløy rytmikk, han er egentlig den kjappeste av oss når det kommer til å forstå vanvittige ting. Jarle må katalogisere mer, kanskje skrive ned, men Finn er intuitiv. Han tok et informatikkstudie som andre bruker fem år på å gjennomføre på to år, og det er han som sørger for at 113-nummeret funker, han laga softwaren. Øver vi må han ha på telefonen hele veien, for hvis det går gærent med den telefonen, kan noen dø. Så han må alltid være beredt. Heldigvis er han gammel speider, men det rare er at han er lite opptatt av natur. Vi ble invitert på fisketur i Saltstraumen, alle dro, men han satt inne og så Terminator 4 for tiende gang. 

Om Farmers Market:
– Vi er veldig forskjellige alle sammen, egentlig, det er som spesialklassen som fikk støtteundervisning i metallsløyd. Alle er personligheter, men vi har en hemmelighet sammen, vi har holdt på i tredve år. Det er få band fra Vest-Europa som har nerda så mye på å spille assymetriske rytmer som oss. Det tar utrolig lang tid å bli fri på det. Det er liksom ett land i verden som har musikk i alle oddetall mellom 5 og 33, det er bare der i Bulgaria. Hvorfor det ble sånn, kan man virkelig lure på. Vi brukte to år fra vi startet bandet på å spille noe fornuftig, først øvde vi bare i kjelleren på Jazzlinja. 

Om den sagnomsuste konserten med Michael Brecker på Moldejazz 2003:
– Det var ganske spesielt. Saksofonist Gisle Johansen er fra Eidsvoll som meg, og vi begynte å spelle sammen i 1988, kanskje. Han hadde en anselig vinylsamling allerede på det tidspunktet, inkludert to soloplater med Michael Brecker som vi hørte mye på. Jeg fikk en epost via Moldejazz, en henvendelse fra ham. Det viste seg at Jarle Vespestad hadde gitt en CD til Jeff «Tain» Watts i bandet hans da de møttes på North Sea-festivalen. Jeg tror ikke Jarle tenkte at han ville gidde å sjekke det ut. Men Jeff hørte, og ga en kopi av den CD-en til Brecker. Så ble Brecker hekta. Dette var en plata vi ga ut i 2000 – på selskapet Winter & Winter. Da Brecker inviterte oss med på residencyen, spurte jeg, ok, hva vil du spille? “Deres materiale”, svarte han. Han øvde som bare det i New York, jeg skrev noter og sendte over, og så møttes vi i Molde, øvde og spelte.

Vi møtte Brecker på North Sea året etter Moldejazz, og da hadde han øvd et år. Det var jævlig bra. Sist jeg så ham var at han satt barbeint på et hotellrom og lærte triller av Trifon TrifonovEtter det maila han meg og spurte om jeg kunne være med på den neste soloskiva hans, jeg ble invitert på middag i New York. Så jeg dro dit, men da vi skulle møtes fikk jeg en beskjed på telefonsvarer om at han hadde fått vondt i ryggen og ble lagt inn på sykehus. Så vi fikk aldri møtes da jeg var der. Hvis ting hadde vært annerledes, og den plata hadde blitt noe av, vil jeg kanskje tro at jeg hadde hatt en litt annen karriere. Han sa jo at “Farmers Market is my favorite band on the planet”. Det var helt spesielt å høre lyden av ham én meter unna, det soundet Vi snakker om en stilskaper som har forandra jazzhistorien også. En utrolig hyggelig fyr, ufatterig ydmyk, så mye at det nesten var flaut.

Om Trifon Trifonovs forhold til Michael Brecker:
– Broren til Trifon hadde vært på turné med en folkemusikkgruppe på 70-tallet. Da fikk han med seg en vinyl med Brecker Brothers hjem. Men det var forbudt å høre på under kommunismen. De to brødrene lå under en sirkusvogn, for Trifon jobba på sirkus på den tiden, og hadde lagd seg en radio som tok inn Voice of America. De hørte på ting i smug om natta. Det å møte Brecker for ham var spesielt –  han kalte ham for Mikhail Breckerovskij, noe Brecker syntes var gøy. Det å stå der, se de to og vite at han ene risikerte år i Sibir for å lytte til musikken med han andre… det var helt særegent.

Om da Michael Brecker lurte Pat Metheny til å tro at Kenny G hadde desekrert John Coltrane:
– Husker du da Kenny G dubba sopransax på en Louis Armstrong-låt og Pat kalte det musikalsk nekrofili? Brecker tok “Naima” av Coltrane med i studio, la på sopransax over pianosoloen, sånn Kenny G-jokking, og så ringte han til Pat og sa “nå har han gjort det med Coltrane også”. Pat ble fly forbanna mens han hørte låta, og det visste Brecker kom til å skje, men på brekket etter soloen hadde han lagt på masse dyrelyder, breking og bjeffing, og da skjønte Metheny at noe ikke stemte. Brecker spilte opptaket for meg på ipoden, og jeg er irritert på meg selv for at jeg ikke ba ham om å sende filen. Hvor ofte parodierer en saksofonist en annen på den måten? Dette var 100% Kenny G, altså, sånne pentatone greier og litt småfeil over akkordene. Brecker var en veldig morsom kar.  

Om samarbeidet med Jacob Collier:
– Jeg møtte ham da han var 17. Da hadde jeg et seminar på Royal College of Music i London, og jeg tenkte, fy faen, han fyren der er oppvakt. Så jeg spurte ham om han hadde hørt noe på bulgarsk musikk. Han hadde ikke det, så jeg fikk mailadressen hans og sendte ham noen ting, og siden har vi sendt litt frem og tilbake. Noen år senere spurte sønnen min om jeg visste hvem Jacob Collier var, og ja, det gjorde jeg vel… men det var da jeg fikk vite at han var en kar med 3 millioner views på ulike youtube-videoer og sånn. Vi har hatt Julejazz på Eidsvoll siden 1991 med forskjellige bra folk, og jeg ringte ham og spurte om han ville komme. Så det var hans første konsert i Norge, foran rørleggere og snekkere og sånn. Han er et utrolig talent. Han tenker jo at more is more hele tiden, men han må bare få rast fra seg, tenker jeg. Den rytmiske oversikten, det harmoniske… han er vår tids Mozart. Jeg har ikke vært borti noen som er så kjappe låter. Gabriel, sønnen min, hadde skrevet en låt i 11/16 på julejazzen, og han kunne den etter én gjennomkjøring. Alt satt. Også har han jo selvsagt sjel også, han synger Britten og Purcell… han er absolutt en fyr jeg beundrer. Det er sikkert mange som syns det er sirkus-aktig. Jeg er mest redd for at han skal slite seg ut, egentlig, så jeg har invitert ham til å komme og fiske hos meg. Jacob er enda mer ekstrem enn meg, med 100 forskjellige stemmedubs og sånne ting. Han har reharmoniserings-tourettes og en vocoder som er spesielt laget, sånn at han kan spille ti forskjellige stemmer. Men på den låta vi har gjort på Musical Sanatorium, er det fire instrumenter og solosang, som han gjør helt nydelig. Han er amazing – la ham synge én stemme, på en helt rolig låt. Jeg spilte med ham på Ronnie Scotts noen kvelder i 2017, og det fineste var da han sang, bare med én gitar. Han er usannsynlig musikalsk, selv om det kan bli litt mye.

Om samarbeidet med Mike Patton:
– Jeg traff Trey Spruance fra Mr. Bungle i California i 2002, da vi var på turné med Farmers Market. Han hørte mange konserter med oss den gangen, og ville signere oss på sitt selskap. Spruance fortalte oss at Mr. Bungle hørte på Musikk fra Hybridene i turnébilen, og at de var inspirert av plata. Mange hadde sagt til oss at “dere må ha hørt på Mr Bungle”, men jeg ante ikke om dem. Av det Patton hadde gjort, hadde jeg bare hørt på John Zorns Naked City, og på den plata jeg hadde hørt viste det seg jo også at det ikke var Patton, som jeg trodde, men en japansk brøler. Jeg vet uansett ikke hvordan Mr. Bungle fant den plata – dette var en utgivelse som kom ut på Kirkelig Kulturverksted, liksom! Så var det et intervju i Morgenbladet hvor Patton ville ha tak i meg. Noen sendte ham mailadressen min og jeg fikk en lang mail. Farmers Market lagde plate på selskapet hans, Ipecac, og så har vi holdt på litt sammen. Jeg har ikke vært så blodfan – men jeg hørte ham med Faith No More en gang da vi varma opp for dem, og da tenkte jeg, for en utrolig scenepersonlighet. Han kom inn på krykker og tok publikum med storm. Etter konserten satt vi i et telt, og Patton kom inn på de samme krykkene og sang “Life on Mars”. 

– Han er utrolig hyggelig. Jeg hadde med bandet hans Tomahawk på fisketur i Hurdalsjøen. Mike ringte i forbindelse med en konsert på Rockefeller og var lei av byer, så han tok med bandet og så fiska vi gjedde. Gutta i bandet trodde det hadde vært atomkrig der, for det var ikke en båt, ikke et hus i sikte. De hadde med masse brennevin og var jævlig nervøse. Vi har hatt noen artige opplevelser, vi en spilte en duokonsert på en samtidsfestival i Bergen som var jævlig gøy. Han har gått på en smell nå, og avlyst konserter Faith No More og Mr. Bungle. Jeg har maila ham litt, han er ikke helt i vater, men jeg har invitert ham på gjeddefiske, vi får se hva det blir til.Han ville jeg skulle skrive en hel plate for ham med orkester og band. Jeg har begynt så smått å tenke på det. Jeg skulle tro folk ville kunne like det, vi har jo masse felles referanser og jeg digger måten han tolker ting på. Han sang på den siste låta jeg slapp fra den kommende plata, og er kyndig i italiensk. Jeg vet ikke hvordan en sånn plate skulle blitt språklig. Jeg tipper det blir et konseptalbum. Vi får se – det har ikke skjedd ennå. Men jeg håper at han kommer seg. Tenk på presset – han har vært stor stjerne siden 90, reist verden rundt, turné etter turné. Det koster jo, så det er sikkert lurt å ta en liten pause.

Om gjeddefiske som terapi:
– Jeg er sjette generasjons gjeddefisker fra Eidsvoll. Familien min var damvoktere, og gjeddekaker var vanlig mat. Det er spennende – gjedda er jo en dinosaur, huet er like svært som resten av kroppen. Det er spennende å fiske, eksplosivt med mye action. Det som er sprøtt med fisking er jo at det er blanding av meditasjon og spenning. Jeg vet ikke om så mye annet som er på akkurat den måten. Og samme som når du får fot i et band og blir satt i en modus som bare skjer når du gjør akkurat det der med folk som er bra, sånn kan det være når du får en svær gjedde. Det er det vi kaller for fiskefeber. Gjedda er også myteomspunnet, i Baikalsjøen i Russland kan gjedda spise en liten hund, den blir 37 kilo. Naboen fikk en svær en, skar opp magen og da velta det ut tre andunger. Det finnes faktisk en norsk forening for folk som er blitt bitt av gjedde. Æresmedlem? Øystein Sunde, selvsagt. Han har underholdt på julebordet deres. Her om dagen kjøpte jeg en utstoppa gjedde på Finn. Og det er ikke hver dag det blir lagt ut, det kan jeg si deg. Da fikk jeg to tørka gjeddehuer på kjøpet, jeg var og møtte han karen. Om noen hadde overvåka den transaksjonen på satelitt hadde de lurt litt. Det finnes en teori om at Beethoven døde av forgiftet gjedde, har du hørt det? Folk i det området han bodde i kunne få i seg tungmetaller. Du kan lese om det på nettet. Faren min og jeg har bygd en gitar, en telecaster, med masse kroker og greier på. Jeg planlegger å få trukket den i gjeddeskinn – sånn at det blir en gjeddecaster. Jeg er i kontakt med en nederlender jeg kjenner, og som driver med garving, om det. 

Om fascinasjonen for gamle dager:
– Jeg har vokst opp med spellemenn som ble født i 1904 og lært av dem, og har vært i et miljø med veldig mange gamle mennesker. Da fikk jeg høre gamle historier, hvor ting var ekte. Bestefar som holdt på å drukne da han dro en hest opp av isen. En virkelighet som var jævla røff, samtidig som musikken var viktig for folk. Det var aldri så mye dansefester som under krigen, da det ikke var lov å ha fest. De dro langt inn i skauen, fant en slette, tok med en trekkspiller som spilte til han sovna. Skulle du spille i Odalen i 1942 kunne du gå fire mil fra Eidsvoll med trekkspillet på magen. Jeg er fascinert av den virkeligheten. På den nye plata mi er det mye vintage-stuk. Jeg vet ikke om det bør tidsfestes, men jeg er fascinert av populærmusikken fra seksti og tidlig syttitall. Hva var hits da? Det kunne være “Wichita Lineman” med Glenn Campbell, liksom… fantastisk musikk, lydbildet er spilt, jeg er fascinert av den gode melodien og den gode produksjonen fra den tiden. I dag er det kanskje mer fokus på spektakulær produksjon, synthlyder som er veldig spesialisert, som nesten er låta. Greit det, men jeg liker låter som du kan spille på all slags vis, på en gitar, uten at du trenger noe som hever låta. Schönberg sa en gang, “bare vent, om 50 år kommer folk til å plystre mine tolvtonemelodier på gata”. Han tok jo helt feil. Jeg tar litt konsekvensen av det – jeg tror aldri den gode melodien vil gå av moten, og jeg har vært på jakt etter den. Og melodiske kontrapunktiske ting, en indre logikk. Det er min logikk, det er ikke sikkert at andre vil forstå det. Men så lenge det er en sannhet for meg, er det lettere å få andre til å tro på det. 

«Fin flyt i 11/16»

Om å finne banebrytende norske revyartister på tidlig 1900-tall:
– Det meste jeg hører på er jo amatør-opptak eller hundre år gamle ting, hvor rettighetene sikkert ikke finnes lenger. Sønnen til Robert Normann har et selskap som heter Normann Records, som spesialiserer seg på å gjenutgi gamle 78-plateinnspillinger. Han har gitt ut en plate med en kar som heter Adolf Østby, som var frisør, visesanger og komiker. Den er spilt inn på Grand Hotell i 1904. Da kom en engelskmann til Oslo med opptaksutstyr, og da kunne man leie seg inn. Det er ganske mye trekkspill, og dette var i instrumentets barndom, da det var kromatisk bass og diatonisk diskant. Men måten de spiller på er interessant å høre. Min tippoldefar var fiolinist, oldefar var toraderspiller og bestefar lærte det av ham igjen. Og måten bestefaren min spilte på var identisk med sånn de spilte i 1904. Det er tidlige revy-viser – og det er interessant, det var vel i 1917 han franskmannen Marcel Duchamp viste ut det pissoaret og fikk folk til å spørre om vanlige ting kunne være kunst. Men på den plata med Adolf Østby har han en vise som heter “Konst eller ikke konst”, og der sier han at en skomaker kan være så flink han bare vil, flikke på hælen og alt det der, men om du setter det i glass og ramme, ja da er det kunst! Det er ganske tidlig, nesten som den første Sløseriombudsmannen, i 1904, som underholdt på Grønland i sånne telt. Det er ganske sterkt. 

Om fascinasjonen for bygdeuniverser:
– Det er gøy å grave fram underskogen, alt som ligger og ulmer. Jeg vokste veldig mye opp hos besteforeldrene mine, og bestefar fortalte om bygdeoriginaler som gjorde alle mulige rare folk. Det fantes mange sånne på syttitallet, nå er det mindre av dem, jeg kjenner mange av de som er igjen. De gærneste. Det synes jeg er så stas. Hvis du avviker fra normalen blir du medisinert, har en diagnose, kan komme på hjem. Før gikk de rundt og var stort sett ganske harmløse. Jeg fascineres av det som er utafor løypa, det som er strigla. Jeg har vært rundt i Eidsvoll og gjort opptak, det har jeg gjort i 15-20 år. Så har jeg og Jan Gunnar Røise gitt ut to filmer og en skive med Spyttmyra tjuvjakt og spellemannslag. Meg bekjent en av få utgivelser på Eidsvoll-dialekt.

– Det var et bygdeunivers, en blanding av splatter og bisarr humor, basert på ekte historier. Vi lagde en film som ble kjempesuksess, gikk på kino – bare i Eidsvoll, altså. Det prosjektet er tøv og tant, men mange av historiene har rot i virkeligheten, blant annet om tre brødre som brukte faren sin som reveåte. Lokalbefolkningen elska det – har vi en identitet, har vi en dialekt? Ja, men den er i ferd med å bli borte. Folk trenger en identitet. Jeg husker reaksjonene på åpningen på Lillehammer-OL, med vetter og sånn. At det var skadelig nasjonalisme. Nei, det er ikke det – faen, det er et behov for noe felles. Det Spyttmyra-universet gjorde at unger feira bursdager på Spyttmyra med bygdeoriginaltema, løstenner og hagle. Da blir jeg glad, ikke sant. I underholdningen glemmer vi det lokale. Det er ikke noen motsetning mellom dét og å spille med Brecker eller Collier eller Patton. Skuespiller Tor Stokke sa noe veldig klokt en gang, om at du må gi barn vinger og røtter. Det tror jeg på. 

 

Faktorenes orden er ikke likegylige, men de er tilfeldige på Craig Taborns 60xSixty 

Første gang jeg satte på Craig Taborns 60xSixty fra start av, tenkte jeg at det nokså åpenbart var en ambientutgivelse i det store og det hele. Fra kontentumlydene på starten, til de dulgte klaverlydene som fulgte, og inn i et noe mer viltert landskap, ga den liksom ikke slipp på den avventende roen som den møtte meg med. 

Andre gang jeg satte på Craig Taborns 60xSixty fra start av, hadde ting endret seg – et lite stykke som nesten kunne minne om kammer- eller indiepop ble avløst av Nordheimske blipp og blopp, albumet hoppet viltert fra den ene til den andre innskytelsen, som et barføtt barn på varme steinheller. Det kunne vært en kult-progskive fra England eller Tyskland på starten/midten av 70-tallet. 

Tredje gang jeg satte på Craig Taborns 60xSixty, var det derimot en ganske vrang og støyete affære, som etter hvert trakk seg tilbake i skallet sitt på litt kjølig vis før den fartet videre. 

60xSixty er altså en utgivelse som stadig gir nye førsteinntrykk og fortsettelser. Pianisten har spilt inn seksti ett minutt lange snutter, fra spontane pianoimproviasjoner til små komposisjoner og elektroniske landskap som viser artistens bredde og hans dype, livslange kjærlighet til en rekke forskjellige alternative musikkuttrykk. Disse stykkene blir spilt av i tilfeldig rekkefølge, nummerert fra 1. til 60. med forskjellige farger på skjermen for hver endring. Taborn, som ikke alltid er blant de mest meddelsomme musikerne, har såvidt vi vet ikke sagt noe mer enn dette så langt om utgivelsen: “Every subsequent play shuffles the deck. In time new pieces may be added as others are removed.”

Slike browser-musikkopplevelser er ikke de letteste å føye inn i hverdagslivets lytting. Ofte er det en fiffighet som man kanskje leker litt med en ettermiddag eller to, før man går videre. Og det er godt mulig at det vil være skjebnen til 60xSixty blant de fleste lyttere, selv om Taborn har lovet at verket også vil endre seg over tid. 

Men etter å ha prøvd denne opplevelsen en håndfull ganger, føles det virkelig som noe mer enn kuriosa. Taborn blir i et flott portrett i New York Times beskrevet av venner og kolleger som en musiker som har en egen evne til å gå i ett med musikken sin på et nesten ego-utslettende vis. Han har en distinkt stemme, og rår over et svært spesifikt arsenal av inspirasjonskilder, men han får til grenseutviskingen delvis fordi han er så god til å gjemme seg i sin egen musikk, skal vi tro dem. På denne plata starter den gjemselen på nytt hver gang du setter den på. Men samtidig kjenner du igjen stadig flere bruddstykker, du får en følelse av helheten selv om du ikke vet hva som kommer når. Det er en veldig spesiell måte å bli kjent med en innspilling på – og kanskje, i en virkelighet hvor mange av oss er rause med førstelyttene men litt gniene på fjerdelyttene, er det en måte å si, nei, dette må du nok bruke litt mer tid på for å forstå. Sakte, men sikkert, kommer hele formasjonen til syne. 

Men måten det fanger og leker med oppmerksomheten vår på i en rotete musikkhverdag føles også som et innlysende, og litt deprimerende musikkbransjete perspektiv man kan ha på denne ideen. Kan det hende at Kanye tar kontakt? Kanskje han allerede har gjort det, hvorfor ikke. Men det føles mer givende å gå videre, og kjenne på hvor mye disse rekkefølgene har å si – hvordan en hastig pianoimprovisasjon kan låte som et sjokk etter et kontentumlandskap med bølgebrus, men låte som en human samling etter et stykke uregjerling støy. Hvordan en rørende kontrast oppstår, og som du kanskje er den eneste som noensinne kommer til å høre. 

Prøver den å si noe om hvordan vi tenker, eller fremstår for hverandre – eller er det kanskje et selvportrett? Jeg kan vanskelig se for meg hvordan det ikke også skal kunne tolkes som det, en måte å si alt dette er meg, men det er aldri meg på samme måten. Men det er muligens også en tydelig formulering av en komposisjonsfilosofi, som også kommer til syne i NYT-portrettet, hvor journalisten følger ham før en solokonsert:  

«His final form of preparation was listening to his iPod in the rental car he drove to Cambridge. It contains about 45,000 tracks, and Taborn prefers to listen to it on shuffle. “Moving from Xenakis to some metal thing creates a space where you don’t know what you’re listening to anymore,” he told me in his dressing room. “You’re making inferences and connections, and that’s really what composition is. So I don’t worry what I’m listening to. I just like the experience, the change in moods, the feeling of going from a 20-minute composed track to a 30-second blast of metal. Even the discontinuity creates its own logic.”

En egen logikk – et selvportrett og en musikkfilosofi. Det kan kanskje ikke være det ene uten å være det andre. 

 

 

Bra vs Dårlig – skriving om improvisasjon på Moldejazz, Blow Out-festivalen og Kafé Hærverk en ettermiddag i september. 

Terrie Ex prøver no greier på Blow Out. Foto: Pål Dybwik

 

Advarsel: Denne artikkelen tilhører sjangeren “skrive om å skrive”, “skrive om å lytte”, “skrive om å skrive om å lytte”. Noen vil si at det bra å drive med, mange vil synes det er veldig dårlig. 

Om det hjelper: Et godt stykke nedi der kommer jeg til Arild Rønsen.  

 

0.

 

En av tingene jeg liker best med konsertanmeldelser er at du ikke kan starte på dem god tid i forveien. Dermed byr de ikke på så mye dårlig samvittighet for de av oss som vegrer seg for å begynne på oppgaver. Først må det spilles, og så kan du skrive. Helst skal det ikke gå så lang tid mellom det ene og det andre. 

I de gode gamle dager, med en fysisk trykkedeadline, var det et helsikkes kjør, og mange anmeldelser hadde det litt punkterende etterordet “Anmeldelsen er basert på de første XX minuttene av konserten”, som for noen lesere sikkert var en bekreftelse på hvor useriøs hele sjangeren var (jammenfaenda, han gikk jo glipp av den beste biten!), mens den for andre kanskje var en edruelig påminner om at dette musikkanmelderiet en gang i blant kan være en litt traust og sikkert også fryktelig ensom jobb (ouff, han gikk glipp av den beste biten).  

Tidspresset er såvidt jeg vet fremdeles betydelig når det kommer til store nettavisers anmeldelser av stadionkonserter, festivalheadlinere og lignende – ikke på grunn av den fysiske trykken, men fordi det selvsagt er veldig mange fler som leser slike tekster om de dukker opp mens de er på vei hjem, før de legger seg og våkner opp til en ny dag. Jeg har hørt noen betraktninger om hvordan disse tallene stuper, tilsynelatende med større og større hastighet for hvert minutt som går etter endt gig, og du skal ikke så langt uti natten før hele investeringen i en utskremt anmelder ikke betaler seg lenger. Det sier noe om hvor trange kår det kan være for anmelderiet i store aviser – dere, kjære lesere, er noen forbanna utålmodige vriompeiser. 

Jeg har det enklere, da. Det holder stort sett med dagen etterpå, hvor en ny rekke med konserter gjerne setter en naturlig begrensning på hvor lenge jeg kan sitte og holde på. Til gjengjeld er det noen andre utfordringer med festivalrapportene på Jazzinorge – det kan som regel dreie seg om tre-fire konserter, og i motsetning til stadionformatet er det lite mat å hente i forhåndsresearch, som å sjekke ut setlister fra tidligere på turneen – for de er det ingen som legger ut, du må eventuelt spørre musikerne det gjelder om å fortelle hva de spilte i går. Ofte kan det du ser også være nye band, ad hoc-besetninger, bestillingsverk og så videre – og da er den eneste forhåndskunnskapen det som står i programmene, og kjennskapen du har til musikerne som er involvert. I alle tilfeller er det improvisert musikk – så i beste fall er gårsdagen til middels hjelp. 

Så hva skal man gjøre, for å få det til å bli til et lesestykke og ikke et rent musikalsk møtereferat? Mitt svar er hva som helst. Om du finner en slags felles musikalsk tråd, noen spørsmål du kan forfølge gjennom dagen, supert. Om de ulike konsertene er klart avgrensede hendelser som heller behandles som små minianmeldelser innenfor tekststykket, like bra. Om en konsert viser seg å være en anledning til å fundere litt over et eller flere jazzrelevante temaer, fint. Om den derimot ikke er så fryktelig ansporende, men lar seg løse ganske enkelt i form av en streitere vurdering, topp. Om dagen byr på opplevelser som gjør at det frister å skrive noe om festivalen som helhetsopplevelse og konsertene blir episodiske hendelser innenfor den beskrivelsen, greit. Scener, ting en frivillig sier, opplevelsen av å gå fra et spillested til det neste, følelsen i en by før og etter konsertene – oppgaven er simpelthen å skrive en tekst. Den kan selvsagt ikke vende seg helt bort fra musikken, men så lenge du har det i bakhodet: Bare få den til å funke. 

Det eneste jeg aldri har prøvd, er faktisk det jeg kanskje trodde en liveanmeldelse var i utgangspunktet: Å rett og slett forsøke å skrive ned alt jeg tenker og føler under en konsert. Det skulle tatt seg ut. 

 

Håvard Wiik solo

Live på Kafé Hærverk

OSLO, SEPTEMBER: Der startet han å spille. Og nå fortsetter han. Med ryggen til. Fint, det. Å stirre på en hettegenser med Adidas-logo i 45 minutter som sitter duknakket foran et piano, det er jazz det også, alle som er her er nok inneforstått med det… Det er jo i underkant av 30 stykker her, og klokka er det mest jazzede tidspunkt av dem alle sammen, 16 og noen minutter på en crisp høstlørdag, man må regne med at de fremmøtte vet beskjed. Men der gikk det i døra! Skal han som står der inn hit? Det ser sånn ut, nå betaler han også. Han ser ikke ut som en Håvard Wiik-fan.. skjønt, hvordan i huleste ser de ut? Vanskelig å si, jeg bare assosierer ikke akkurat den Kerry King-looken med piano recitals… men altså, hvorfor ikke, og hvem skal dømme? Han som kom kaster seg åpenbart inni det, rett ut av startgropa, du ser labben hans gå i taus gallop mot bordet, øynene sperre opp over det som skjer på Schimmel-pianoets 88 svarte og hvite. Dét i seg selv er ikke så rart, for nå syns jeg virkelig Wiik begynner å vikle seg inn i No Greier der borte, eller der oppe. Fasongene blir tydeligere etter hvert som de kommer lengre vekk fra starten, det han gjør nå har også fått en fortid som den kan ressonnere mot… men nei, man skal virkelig ikke skue hunden på hårene, verken på konsertgjengere eller andre… selv om mange hadde rett om Ropstad. He’s another one. Skadefryd er den beste fryden, i hvert fall i små doser, det må innrømmes. Noen kunne laget en urtesprit som het Skadefryd, den hadde sikkert solgt etter middager og fra 01.00 til 03.00 på natten. Skadefryd kunne selvsagt vært et band også. Klokt og riktig at han gikk av i sted, da, først var jeg indignert, så ble jeg litt opprømt, men nå kan jeg nikke og si det, være klok, nå skal han minsanten få fred, å ja, spise fredagspizzaen uten ubesvarte anrop, håper at han har gode folk rundt seg, å ja, å ja. Gode folk, i livet og på Agderbenken de neste fire årene. Hehe. Herre min hatt, disse løpene, de bleke, alvorlige harmoniene og den nesten illevarslende figuren i bassen, som bare går og går, men som allikevel holder fast i musikken. Nå flyttet den seg endelig, det var godt. Det er så bestemt, det han gjør. Er det riktig ord? Bestemt? Det jeg prøver å si er at musikken hans liksom befinner seg inni et rom du ikke har tilgang til med mindre du har gått i en retning veldig, veldig lenge, og det er ikke ofte du støter på det der. Jeg tenker ikke på teknikken i seg selv, men den vanvittige intensjonen den tekniske utførelsen er et tegn på. Det virtuose kan være lek, men det kan også være dypt alvor, og det er noe formidabelt med dette. Det føles ute av sin tid på et vis. Wiiks alvor. Lurer på hva slags verden han lever i, der disse musikalske modernismene fra forrige århunde møtes så naturlig, som om det er dét som fremdeles egentlig skjer. Kan godt hende han har rett. Referansene treffer meg ofte bare som fornemmelser, generelle retningsbeskrivelser, for jeg kan nok ikke navnet på alle komponistene og pianistene han har hentet næring fra, kanskje bare en brøkdel av dem. Noen ganger føler jeg at det han gjør er veldig “musikk for hodet”, men når det plutselig berører meg, som han gjorde der, akkurat der, nå, blir jeg nesten flau over å ha tenkt den tanken, å ha godtatt motsetningen mellom den gjennomtenkte, grublende, virtuose nytelsen og det som skjer langt inni brystet. Saft suse, jeg må virkelig si, selv om jeg har vært Solo-lojal i hele mitt liv kan det ikke være noen tvil om at den Økologiske Appelsinbrusen fra Grimstad Brusfabrikk er det suverene appelsinbrusproduktet i Norge nå. Oj, bartender? Ahoy-hoy! Der ja, jeg fikk blikket til Gustavsen. En ny alkoholfri liflighet, takk! Jeg sier det ikke høyt, bare gestikulerer elegant med flasken. Det greier seg med det gamle glasset, nikker jeg, det er fremdeles is i det, den første gikk ned så fort. Flott flaske også, grønt glass og en sirlig håndtegnet etikett med dovendyr og tropiske fugler og sirkusartister… jeg er selvsagt lojal til Solo, men var det kanskje noe som brast etter at de forsøkte seg på hele den jippoen med “lansering i USA” som nokså pinlig åpenbart var en kampanje inn mot det norske markedet? Den derre hersens kilingen av Askeladden-nerven i oss som også muliggjorde utaskjærs-bøse reklamer fra Statoil og nylig brannrammede Jotun og i det hele tatt, om det store eventyret som ventet oss som folk… det har nok satt oss flere tiår tilbake. Jeg har selvsagt blitt oppdratt til å tro at Solo er verdens beste brus, og i hvert fall den eneste appelsinbrusen som faktisk smaker appelsin, som i det hele tatt fikk lov til å kalle seg appelsinbrus og ikke “brus med appelsinsmak” (dette ryktet ble antageligvis satt ut av de samme folka som svertet GB-isen da den forsøkte å gjøre inntog på det norske markedet) og jeg ville sånn sett heid på et ordentlig forsøk på å virkelig gjøre det stort, men dette, å leie en og annen billboard i LA og så fortelle oss nordmenn om det… Nei, USA kjennes så forgiftet, det er så dårlig, som en venn sa at en venn litt banalt, men treffende hadde sagt. Det kjennes pinlig å si det, for jeg kjenner egentlig ikke på noen nevehyttende antiamerikanisme, tvert imot, jeg drømmer om stedet. Men hver eneste nyhet, hvert eneste sanseinntrykk, har en trist og fæl og innestengt eim ved seg som er umulig å ignorere. Noe desperat og tragisk, som angår oss alle, hele kulturen. Jeg orker ikke lete etter nyanseringer akkurat nå, jeg vet de er der, men jeg vil ikke, ønsker bare å la denne pessimismen få lov til å være seg selv og puste rolig ut i et rom til toner fra en (litt) annen krisetid uten å oppvakt og konstruktivt innvende well, actually, så kommer det kvantitativt flere bra ting ut nORKER. IKKE.  Tror ikke jeg kan se den Woodstock 99-dokumentaren ennå heller. Eller den om Afghanistan på NRK som visstnok skal være så bra. Restskatt. Yes. Den må huskes. Mandag morgen. Det kan fikses. Dæven, der datt et av de to notearkene han hadde med seg ned, først lå det og vaklet på tangentene et sted i midtregisteret mens han buldret nedi dybden, og så feide han det liksom vekk mens han kravlet seg oppover, tilsynelatende uten å merke det, det kunne nesten betydd noe, et eller annet om, du vet, balansen mellom Komponisten og Pianisten her. Igjen er det denne sammensmeltingen, Wiiks dialekt, en form for setningsoppbygging som liksom bare er hans, både på arket og lengst framme i fingertuppene, som gjør meg usikker på hvor det ene slutter og det andre starter. Hadde jeg sittet nærmere hadde jeg kunnet forsøke å tyde kråketegnene på arkene, og gjøre meg opp en mening om hvordan det spilte inn på hva han har gjort i dag. Men jeg ser det ikke herfra, og det hadde neppe hjulpet. Men nå stirrer jeg på musikken allikevel, jeg stirrer med ørene, jeg hater når jeg gjør det, det er greit å være fascinert, å lure på hva det er som skjer, men så kommer de andre spørsmålene. Du hører hva som skjer, og du ser hva som skjer, men hva får det deg til å føle akkurat nå? Syns du dette er bra, Filip? Jeg har da for fanken ikke plass til å verken tenke eller føle noe videre når jeg sitter her og tenker på hva jeg føler, det må være åpenbart. Det er frustrerende. Som når jeg er langt, langt borte og noen spør meg hva jeg tenker på? Hva svarer man til sånt? Jeg tenker på noe jeg leste i en avis jeg har glemt å kaste, eller en spiss og irriterende tweet, en innbilt fornærmelse, døden, en tom Oslofjord, bortsett fra all den morbide og morderiske makrellen, grunnen til at MDG havnet under sperregrensen eller noe jeg gjorde en gang på videregående og som jeg angrer på tre ganger i måneden. Jeg funderer over hvordan det hadde vært å være en vennligsinnet, men realitetsorientert lensherre i et jordbruksdistrikt i et fantasy-univers, og hvor festningsverk må bygges fortere enn svint, for fienden kommer. Krig er jo bra og til syvende og sist uunngåelig, men det er viktig at folk føler seg skikkelig behandlet underveis. Vi er alle, enten vi er alver eller dverger, sosialdemokrater. Men akkurat nå tenker jeg på hva jeg skal svare på spørsmålet, og jeg kommer ikke på noen ting, så da er vel det også svaret. Absolutt ingenting. Men nå kan du ense at slutten er i rommet, nå slår han an akkorder, nervøse og dramatiske og så sitter han og ser på tangentene og venter på at de skal forsvinne ut i rommet og fortiden. Dette er bra. Dette er virkelig fint. Nå skal jeg bare sitte her.    

 

1.

Sent på 2000-tallet jobbet jeg i studentavisen Universitas. Avisen kom ut én gang i uka, hver onsdag, og da hadde vi redaksjonsmøte i ulike seminarrom i Harriet Holters Hus hvor vi gikk igjennom nyeste nummer og planla det neste. Så dro vi på ulike studentpuber, før vi tok T-banen eller trikken ned til sentrum, stakk på Mono og ble fulle. 

Etter at jeg ble varm i studentavistrøya, ble jeg nokså bablete på disse møtene, med den ene og andre middels gjennomtenkte kritikken av forrige nummers saker eller ideer for kommende numre. Ofte våknet jeg opp med en bunke oppgaver jeg på stigende rus hadde tatt på meg, det føltes som en passelig straff. Andre ganger ble jeg også, heldigvis, skutt ned i fri verbal glideflukt over pultene som var dandert i hestesko, og jeg husker en gang jeg hadde sittet og slått inn noen fullstendig vidåpne dører, det kan ha handlet om studentpolitikk, eller forskningspolitikk eller noe slikt, og min gode kollega Andreas Slettholm, som i dag sitter ved voksenbordet i Aftenposten og bruker sine talenter på å pirke borti andre mennesker, tenke seg om et øyeblikk og si så det du sier, Filip… er at du syns at bra er bedre enn dårlig. 

Det ble en total krasjlanding, men formuleringen ble med oss videre mens vi jobbet sammen. Om man leser debattspalter, for eksempel i studentaviser, vil man fort finne tekster som gjør det litt for enkelt for seg selv, og som dermed ender opp med å handle om at forfatteren ønsker seg mer bra og mindre dårlig. “Et spørsmål om bra og dårlig” ble noe vi etter hvert var innom når vi diskuterte musikk. Hva skiller den låta fra den låta? Kanskje det ikke er noe mer interessant enn et spørsmål om bra og dårlig. Og når alt kommer til alt, folkens, er det jo det det handler om. 

 

2.

Vi dro på turer også i Universitas. Til utlandet i påsken, og til skogs på en eller annen utleiehytte, sikkert tidlig på høsten, hvor journalister, gjerne med fortid i avisen, kom og holdt foredrag om div temas. Én av dem var Svein Egil Hatlevik, som på det tidspunktet skrev om musikk og kultur i en annen ukesavis med mye stoff om universitetspolitikk, og som holdt et foredrag som delvis var basert på de ti innflytelsesrike tesene om kulturjournalistikk Knut Olav Åmås spikret opp på en heisdør i Postgirobygget (tror jeg), og delvis på en rekke svært lesverdige tekster han hadde skrevet selv. 

Jeg husker at Svein Egil, i mangel på en pekestokk, så seg nødt til å bruke en sånn smijernsspade som man bruker til å spa aske ut av peisen med, og idet han begynte å veive den rundt i luften mellom ulike Åmås-teser og anmeldelser av Turbonegro, spredte duften seg i rommet. 

Aske lukter ikke godt, men det lukter heller ikke fælt, det lukter bare som det det er, noe helt ferdig og livløst, og dermed også noe som er hinsides motbydeligheten, som tross alt som oftest nettopp er motbydelig fordi det minner oss på at det som river i neseborene våre en gang har hatt liv. Aske er også skittent på en helt spesiell måte, i gamle tegneserier og lignende symboliserer den jo ofte ideen om det skitne, fjeset til en fortørnet og sinna Donald etter at sigaren har eksplodert i fjeset hans eller en fjong og sotete feier. Men man sier ikke nødvendigvis æsj av aske – selv om det engelske ordet uttales kliss likt – det er mer en uff-form for skittenhet, her må det vaskes. Hadde det vært en lyd er det enkelt å si at det hadde vært hvit støy, men det kunne kanskje også være musikk som føles helt lukket for deg, og som nekter å røpe seg, på godt eller vondt. Underveis husker jeg at Svein Egil sa dette: ofte er det minst interessante i en anmeldelse om anmelderen synes det hun eller han skriver om er bra eller dårlig. 

Det gjorde inntrykk. og selv om jeg nok synes det er mindre sant i dag enn jeg gjorde på den hytteturen, forblir det en nyttig påminner: Musikk handler om mer enn bra og dårlig, og om du ikke har gjort plass til noe annet enn din egen smaksdom i din egen anmeldelse, er sjansen ganske stor for at leseren vil finne at teksten din er et trangt sted å være. En annen beslektet, og muligens litt mer moderat formulering er det velbrukte munnhellet om at en god anmeldelse lar leseren forstå om verket er noe de kan ha glede av, selv om anmelderen har hentet fram spybøtten. Men det er også en svakhet ved å undervurdere plassen en smaksdom har i en tekst. For selv om selve spørsmålet om bra og dårlig ikke alltid er verdt å bruke så helsikkes mye plass på, vil tekster som skjuler spørsmålet i en krok ofte mangle noe – i stedet for å mangle plass, vil leseren kanskje mangle noe å sparke fra mot. 

 

Rolf Erik Nystrøm på Blow Out. Foto: Pål Dybwik

3.

Jeg hater når folk sier “Det finnes kun to typer musikk, bra og dårlig” og tror at diskusjonen slutter der. Av alle ting er det Duke Ellington som har skylda, i originalversjonen går sitatet noe sånn som dette her: There are simply two kinds of music, good music and the other kind … the only yardstick by which the result should be judged is simply that of how it sounds. If it sounds good it’s successful; if it doesn’t it has failed”. Og det er jo sant også, dessuten er det lett å se for seg hva han mente og hvorfor akkurat han sa det. Ellington var en intellektuell som skydde intellektualisering, med et ambivalent til ros og båssetting. I mange intervjuer ser du hvordan han selv forsøker å eie balansen mellom det lave og det høye. 

Men bortsett fra det føles det jo ikke så enkelt, gjør det? I Community-episoden om Abeds Nicholas Cage-besettelse er det et minneverdig sitat om the good kind of bad og the bad kind of good – essensielle, gjenkjennelige fenomener. Noe musikk har en irriterende brahet ved seg. Mye kan dessuten være bra og dårlig på én og samme tid, og da har vi ennå ikke kommet til alt det som faktisk er fullstendig på det jevne, dønn hverken eller, og som i det øyeblikket du forsøker å sette hale på grisen, glipper unna. Noe er rett og slett musikalsk aske, mens andre ting har en fjetrende forferdelighet i seg, som gjør at du blir mer fascinert og tiltrukket av den enn av mange ting du faktisk liker. Det må gå an å innrømme at all den ambivalensen og forvirringen finnes der ute, uten å henfalle til relativisme. For bra og dårlig musikk finnes – det er bare ikke nødvendigvis de eneste to kassene vi bør ta oss råd til. 

Som regel kan du være sikker på at ytringen av denne kjøleskapsmagnetvisdommen om bra og dårlig vil bli etterfulgt av at noen sier at også sjangere i bunn og grunn er meningsløst. Som er… sant på sitt vis, antar jeg. Alt er jo bare lyd. Men om sjanger virkelig er et fengsel, er det enten et jævlig dårlig bevoktet et, eller så lever vi i en tid med mye åpen soning. Jeg skjønner godt at musikere syns det er corny å bli båssatt, folk som forsøker å beskrive disse tingene treffer sjelden blink. Og ja, det finnes plenty med eksempel som havner mellom festival-stolene, som kan streve med å finne riktig marked eller for den saks skyld søkerpott. Jeg tror bare ikke kampen mot de strukturene utkjempes med selvfølgeligheter. Sjangerbruk er først og fremst noe som finnes – vi kan for min del godt slutte å bruke S-ordet (det vil ikke minst være deilig å aldri skrive ordet sjangeroverskridende igjen), men min mistanke er at utfasingen vil skje parallelt med en bemerkelsesverdig oppsving i bruken av begrepet “musikalsk tradisjon”. Og dét får vi ikke gjort kål på med det første.  

 

4.

Begrepene Bra og Dårlig ligger kjekler i sengekøya under Godt og Ondt, Sant og Usant. De er en del av den samme familien, motsetningspar som ofte oppleves som platte, for binære, for forenklede, men som også fascinerer, fordi vi ikke helt klarer oss uten dem. Bra og dårlig er, i motsetning til de andre parene, små ord. De tilhører på mange måter barnets språk. Når estetikk diskuteres byttes de ofte ut med andre litt mindre duplo-aktige redskaper. Ingen filosof får en hit med boka Hinsides Bra og Dårlig, noterte jeg et sted, men da jeg googlet denne tittelen fant jeg ut at skribent Aksel Kielland skrev en artikkel som het nettopp dette tittelen i Z Filmtidsskrift, om å anmelde film i norske dagsaviser, og som sikkert er jævlig bra, i motsetning til dårlig. Jeg har ikke tilgang på den, men til gjengjeld kan jeg by på et sitat fra en tekst min venn og kollega Peter Vollset skrev i ENO-årboka (RIP) 2017, om Hvitmalt Gjerdes tredjealbum Våken, og som traff ham på en helt annen måte enn de to foregående skivene uten at han helt klarte å redegjøre for hvorfor – og hvor han følte at de generelt mer positive mottagelsene av albumet overforklarte bandets stilmessige forflytning på grunn av dette. 

“Det er ingen gjennomgående produksjonsmessige eller arrangementsmessige grep som har gjort Hvitmalt Gjerde sin musikk anno 2017 mer “pop” enn den var for tre år siden. Det som har skjedd er at de har blitt bedre. De har skrevet bedre låter til denne plata enn den forrige. De har cirka tre år mer spilleerfaring. 

For meg som lytter er denne generelle forbedringen den beste et band kan ha, men for meg som skribent gjør den ting litt vrient. For når jeg skriver om “generell forbedring” så skriver jeg egentlig at musikken deres rommer mer skjønnhet enn før, og som Oscar Wilde påpekte: Skjønnhet trenger ikke forklares. Det er ikke engang sikkert skjønnhet kan forklares på noen meningsfull måte. Hvis en tenkt artist derimot bytter ut pianoet med synthesizer og skriver tolv sanger om å slå opp, så kan man snakke om det. Man kan intervjue artisten om det, artisten kan fortelle om en vanskelig tid, kanskje, eller at artisten selv følte at sin tidligere produksjon var blitt “for forutsigbar” eller “naiv”, og at artisten følte behov for å gjøre ting annerledes denne gangen. Anmeldere kan lytte til plata så mange ganger at de begynner å høre ting som ikke er der – historien om platas tilblivelse og hva artisten tenkte og så videre (dette har jeg vært skyldig i selv, mange ganger). Og hvis synthskiva om å slå opp er bedre enn den forrige pianoskiva om å være kjærester, kan man skrive ting som “Artist trer ut av komfortsonen og finner inderlig gull” eller “Artist har vendt seg bort fra folken og ut mot synthpopen og resultatet er deres beste skive noensinne”. 

Kort sagt: Forandringen kan brukes for å forklare forbedringen, når forbedringen oftere bare er et resultat av at artisten er blitt flinkere til det de driver med (altså å lage musikk som inneholder skjønnhet). Forandring skaper et handlingsforløp, og handlingsforløp er enkle å beskrive i tekst. “Brahet” er vanskelig å beskrive i tekst.”

Du kan åpenbart innvende at også forbedring er musikalsk forandring. At det rett og slett er et plassbesparende ord vi bruker for å beskrive en forandring som skjer på så subtilt eller mikroskopisk vis at den er vanskelig å fange opp med andre redskaper enn å snakke om brahet eller dårlighet. Små endringer fra en plate til den neste, i timing, touch, tonekvalitet, smak, ørets sans for frekvenser, fornemmelsen for riktige tempoer, for tilfredsstillende proporsjoner i en låt eller en plate og så videre og så videre. Ting som ikke rører så mye ved overflaten, men skaper store bevegelser nede på dypet. 

Men han har uansett rett i den tekstlige utfordringen rundt disse tingene, jeg tenkte på det i forbindelse med siste nummer av Jazznytt hvor jeg skrev om Plastic Wave, den nyeste plata til Ole Morten Vågan og Trondheim Jazzorkester, som på mange måter er en plate som kan beskrives med veldig mange av de samme ordene jeg brukte for å beskrive Happy Endlings, den første plata til det bandet, mange av de samme inspirasjonene, de samme kontrastene, den samme brytningen mellom humor og alvor, de samme (post)apokalyptiske temaene og de samme musikerne. Den mest markante forskjellen, og den helt avgjørende egenskapen, er at det liksom har, ja, blitt bedre. 

 

5.

Pat Thomas var med på å gi årets Blow Out-festival en sårt etterlengtet internasjonal aura etter nok en svært norsk festival- og konsertsommer. Før den første kvelden med konserter, hvor den engelske pianisten spilte et bra solosett, hadde han en kort prat med blogghalvdel Vinger hvor Audun blant annet spurte ham om når man vet at det funker når man møter nye musikere i frie settinger. At vi slutter på samme tid, svarte Thomas og lo, før han fortsatte med å utdype: Ofte er de konsertene der man ikke får det til de som bare går og går, uten å finne punktet hvor alle er fornøyde, og hvor man i stedet fortsetter å grave, kanskje parallelt med hverandre eller i utilstrekkelig samspill. 

Og det er sant, jeg har blitt enda mer bevisst på det etter at konsertene kom tilbake til Oslo: Slutten på improsett har en merkelig likhet i seg, et øyeblikk av uventet stillhet som musikerne står og balanserer i før de løfter blikkene, ser på hverandre, og hvor det lykkelige smilet de gir er cuet til oss i publikum om at vi kan gi vår applaus. Med solosett er det gjerne litt annerledes, men på ingen måte mindre pregnant – som når en fiolinist eller saksofonist står der med lukkede øyne, buen dirrende rett ved stolen eller tunga fremdeles på flisen, på kanten av det neste øyeblikket, det kan føles som et voldsomt musikalsk drama, at det er viktig å kjenne etter et siste sekund på om det finnes noe mer akkurat her, før skuldrene senker seg, buen faller ned ved siden av kroppen, munnstykket fjernes fra munnen og konserten er over. 

Pat Thomas på Blow Out. Foto: Merethe Flaate

Det er annerledes med begynnelsen på disse settene. De er sjelden det mest minneverdige som skjer. Først skal det letes, og ting kan låte nokså typisk, på en måte, det vi hører er noe prøvende, snarere enn noe uprøvd, om det gir mening. Så sitter man og håper på at det omdannes til noe annet etter hvert – når noen har fått et innfall av betydning, og noen andre blir med eller skyver imot, eller kanskje legger av. Det å sitte og vente på napp, føles som en del av dealen. 

Du vet aldri helt hva som skal skje på en slik kveld med 3-4 sett. Bookere har sikkert litt ulik måte å gripe det an på. Men som regel virker det som at de har ulike måter å forsikre seg om at kvelden har en variasjon og følger en naturlig kurve. Forskjellige størrelser på ensemblene, ulike instrumentsammensetninger, en kombinasjon av folk som kjenner hverandre og folk som ikke har spilt sammen før. En forventet dynamikk. 

Hvor fritt er egentlig friimpro? Noen ganger føles det som en sjangerforvaltning. Ja, jo. Sant nok. Men for å svare med en annen floskel, spiller det noen rolle så lenge man liker det, a? Det finnes en del bandformer som føles velkjent for meg som konsertgjenger etter hvert. Tromme, bass og blåserdominerte ensembler hvor det ligger an til trøkk. Stoler i en lesegruppe-aktig halvsirkel, hvor du kanskje får oppleve blås og stryk i mer lavmælt samspill. Solomusikeren, som prøver å spille forbi seg selv. Eller synet effektbokser på en pult, kanskje sammen med et akustisk instrument eller to. Sjansen for at man på forhånd gleder seg til noe mer enn noe annet, og at ting peker seg ut som buljongpar når man sitter der med programmers fysiske eksemplar, er absolutt til stede. Men selv da vet man ikke helt hva som kommer til å berøre, og hva som vil falle til gulvet. Man vet det ikke før det plutselig er alt man vet. 

Men selv da er det vanskelig å finne en konsensus. Under årets Blow Out blir jeg under hvert veldig bevisst på hvor forskjellig folk har opplevd de ulike konsertene. I prat med medkonsertgjengere på tampen av siste dag er det nesten påfallende hvor forskjellige inntrykk av de to konsertene med Hanne de Backer og Terrie Ex folk sitter igjen med. Noen opplevde den første konserten med Jonas Cambien, Hans Hulbækmo og Jens Borge som en strevsom affære uten at de kom til noe godt poeng underveis. Andre foretrakk den konserten framfor settet dagen etter, hvor de spilte med det mer kontante bandet Mudskipper, sammen med Paal Nilssen-Love og Signe Emmeluth. Det var en konsert som hadde et tydelig “sluttpoeng”, en serie blåserstøt, hvor den inntense innpusten til de to saksofonistene liksom snek seg forbi PA-anlegget, bare var noe som eksisterte der i rommet, og som tettet igjen stillheten og sugde lytteren inn mot neste skjebnesvangre ul. Selv opplevde jeg at den knitrete og ulmende improen til Magnus Skavhaug Nergaard, Natali Abrahamsen Garner og Johan Lindvall rett og slett ikke nådde frem til meg, jeg satt på utsiden av uroen hele veien igjennom. Men på vei ut til toalettet etter konserten overhørte jeg konsertpublikummere som nettopp har opplevd Årets Konsert. Og når jeg hører sånt er jeg tilbøyelig til å tenke at jeg faktisk har lyttet feil. Men noen ganger er hele rommet der. Og dét er spesielt.  

Hanne de Backer og Jens Borge på Blow Out. Foto: Pål Dybwik.

6.

Jeg tror ikke disse spørsmålene er spesielt vanskelige eller brennende i akkurat fritt improvisert musikk. Mange av gåtene om bra og dårlig er enda mer frustrerende i ting med fastere forløp. Hvorfor er noen låter hits, mens andre, til forveksling like, ikke er i nærheten av den samme tiltrekningskraften? Det kan en gang i blant føles mye enklere å sitte i et rom med improvisasjon og kjenne på den såkalte energien, avgjøre det med akklamasjon og merkbar begeistring om det stemmer, og konstatere at det noen ganger ikke gjør det. Det er er også helt greit – i bunnen her finnes det en slags avtale, om at man får tåle at noen ting havner i grøfta underveis, bomturene kan på en måte ikke møtes med den samme skuffelsen jeg kjenner på om et favorittband lager hakkemat av en av låtene jeg virkelig liker godt – eller simpelthen ikke spiller noen av dem. Jeg har ikke vært på en slik festival, hvor alt har vært ordentlig bra. Etter hvert er jeg vel også blitt sosialisert som lytter til å tenke at det er en urimelig forventning – at musikerne som havner i slike sett ikke gjør en jobb som er vesentlig annerledes enn de som treffer, det er nesten som om de heller er gjenstander for en statistisk realitet, samme hvor uromantisk og teit det høres ut som. Det finnes dager som føles helt spesielle, men før eller siden kommer du til et sett hvor oppdriften ikke er tilstede, sånn er det bare. På en måte er det en nødvendig kontrast – å være til stede når det ikke skjer, og å anerkjenne det, gjør kanskje at du stoler mer på dine egne følelser når det gåtefulle faktisk inntreffer. Ben Ratliff skriver fint om skjørheten i kapittelet om improvisasjon i Every Song Ever: 

«Improvisation can seem to individualized, too greedy, or too primal for mass consumption. There has to be a kind of superattentive, perhaps even slightly naïve culture of respect and achievement around a given kind of music for the truest improvisation within it to be appreciated. When a spirit of skepticism begins to collect around any style – What’s the use of this music, anyway? – what is naturally spontaneous tends to retreat. «

Og det er her motivasjonen bak å gå på slike konserter kan føles merkverdig, eller vanskelig å oversette til mange andre former for konsertvirksomhet. Man har kanskje mer å snakke med en supporter av et litt ujevnt fotballag om. For, som en svært aktiv konsertgjenger og arrangør litt beskjemmet sa på et tidspunkt: “Jeg vet ikke om det alltid er det viktigste for meg at det skal bli så bra hele tiden”. 

Ja, hallo, opplysningen? Har du nummeret til Sløseriombudsmannen? Jeg har noen ordentlige hønsehjerner å rapportere her. 

 

7. 

Som musikkjournalist er det lett å tenke at man skriver for lytteren. Men særlig når det kommer til konsertrapportering, er det åpenbart at jeg skriver for en leser. Det krever en annen form for sannsynliggjøring om det skal bli godt lesestoff for folk som ikke var der. Og for at jeg virkelig skal slå fast at noe er Dårlig i en slik tekst, er det enklest om noe av dette har skjedd: 

  • Jeg får ikke fatt i intensjonen bak fremføringen, og det føles som et hinder, ikke et interessant aspekt. Det føles også som noe som kunne, og burde vært unngått, og jeg mener jeg kan argumentere for det på forståelig vis for leseren. 
  • Jeg får fatt i intensjonen, men jeg mener at det er en dårlig intensjon, og jeg kan argumentere for det uten å være en pikk. 
  • Jeg får fatt i intensjonen, men jeg mener at det er tydelig at de ikke får det til, enten det er noe som rett og slett går gærent, kanskje det fremstår for lite innøvd, eller kanskje overkokt. Kanskje den ikke treffer ganske fastlagte sjangerkriterier som det er åpenbart at den prøver på, og så videre.  

Det at disse tre formene for dårlighet er greie å skrive om, tror jeg også gjør dem greie å forholde seg til, å argumentere i mot, å plukke fra hverandre. De har også sine positive motstykker – en vidunderlig forvirring, en klar og interessant intensjon, og det som simpelthen er makeløst utført, som hever seg over enhver tvil. Da er det lett å snakke om at noe er bra. Det er det ikke alltid ellers. 

For det er verre med alt det som tross alt er hasselnøtten i konfekten, det som bare forblir i rommet. At det skjer, også skjer det plutselig ikke lenger. 

Det er jo det viktigste, men det føles også som en privat dårlighet, en you had to be there-greie, som det er vanskelig å finne en konkret plass til i teksten. Det er mer en ting som preger engasjementet og inspirasjonen jeg forsøker å beskrive og pirke i det som skjer underveis. Dette går også begge veier – om noe er uforklarlig bra er det aller enkleste å forsøke å beskrive det som faktisk skjer med en forhåpentligvis følbar glød og iver, snarere enn å slå salto og kaste yatzy i hvert avsnitt. For disse uutgrunnelige greiene, som du kan stå og måpe lykkelig til konsertvenner om etter et sett som virkelig smalt, spiller jo på en måte ikke egentlig noen rolle for de som ikke var der. Det er det som gjør det så dyrebart.  

Signe Emmeluth lytter på Blow Out. Foto: Pål Dybwik

Andre ganger igjen vet jeg rett og slett ikke. Konserter kan ha slående elementer og ting som føles flatt om hverandre. Kanskje de alltid vil bli stående sånn, eller kanskje erfaringen først får ordentlig fasong i hodet mitt en tid etter at de har skjedd. Ofte skjer det noe neste gang jeg ser samme konstellasjon.

En ting til: Jeg endres som lytter av å vite at jeg skal skrive om noe. Sånn er det bare, det er annerledes å gå på konsert med notatblokk. Det handler ikke om bra og dårlig. Hva bruker jeg blokken til? Det kan være så banalt som det visuelle – hvordan rommet er, et slags overblikk over publikum, hvordan bandet er stilt opp, gjenstander på scenen, til og med hva de har på seg. Noen ganger skriver jeg ned en låttittel, eller hva de eventuelt sier, om jeg biter meg merke i det. Også forsøker jeg, så godt jeg kan, å legge merke til ting det kan bli tekst ut av. Egenskaper ved musikken, enkeltlyder, måten to eller flere musikere samhandler på. Noe handler om en kvalitetsvurdering, for det meste kan det være egenskaper som både har gode og dårlige sider ved seg. Det er helt sentralt for hvordan jeg forstår musikk nå for tiden, den består alltid av valg, og som regel har valg både kostnader og gevinster. Det er sjelden noe man gjør bare er bra, eller bare er dårlig. Først og fremst har ting mer enn nok med å være sånn de er. 

Men: om jeg på et tidlig tidspunkt i konserten føler at jeg har fått ned to eller tre stikkord som gjør at jeg vet at jeg har noe, én eller annen meddelelse om det som har skjedd, så slapper jeg nok mer av. Og det gjør sikkert at jeg er tilbøyelig til å nyte resten av konserten litt mer enn om jeg fremdeles tenker at jeg ikke helt har nok. Og det er en måte oppgaven som venter etterpå preger det jeg opplever der og da. Tingen er, at en annen måte å si det på er at “skribent-øret” belønner konserter for å være tydelige, og rike på distinkte inntrykk og fascinerende hendelser. Og det gjelder jo strengt tatt også uten at jeg har hjemmelekser.  

 

8.

Jeg syns ikke Audun ga Veslemøy Narvesen verdens enkleste spørsmål på Moldejazz da han, som første spørsmål i den lille intervjuseansen under Jons Hus, spurte hvorfor det har seg sånn at folk faktisk kan bli rørt av et enkelt slag midt i en improvisasjon. Men Narvesen ga et svar jeg kjenner meg igjen i. Hun sa at vi kommer til slike konserter med forskjellig bagasje, og med forskjellige dager bak oss. Noen ganger er vi tett oppi det som skjer på scenen, i andre øyeblikk vandrer tankene avsted. Og så kan øyeblikket inntreffe, hvor dine følelser og tanker og det som skjer der oppe finner en plutselig, uventet samklang. Da kan vi for eksempel bli rørt. 

Sånne øyeblikk er ikke noe jeg kan forklare eller presse på andre, men det interessante med et sånt rom er at jeg er nokså sikker på at andre plukker med seg sine øyeblikk, og går på sine avstikkere, underveis. Det eneste jeg sånn sett føler jeg kan si til lyttere som ikke har sett sånne konserter før, som kanskje føler på en frykt for å fornærme en eller annen høyhalser-korrekthet og lurer på hvordan skal egentlig skal innrette seg, er denne legmannsanbefalningen: Det finnes helt åpenbart ingen “ugyldig” form for lytting. Du kan bli fascinert av det en enkeltmusiker finner på, du kan ta inn helheten uten å tenke så mye på hva hver enkelt gjør på instrumentene sine. Det finnes sett hvor folk spiller parallelt med hverandre, det finnes ting som handler om veldig lydhørt samspill, det finnes ting som handler om pur guffe og sammensmelting – når de løser oppgaven på så forskjellig vis, kan du også gjøre hva pokker du vil. Du kan mislike det, og finne ut at det greieste er å stikke. Du trenger ikke føle at du skal forstå noe. Noen ganger vil du allikevel oppleve at du gjør nettopp det, at du legger merke til noe, og det er gøy. Andre ganger er det fint å ikke skjønne bæret. Det viktige er at du unnslipper følelsen av å måtte følge nitidig med hele tiden, av frykt for å gå glipp av en viktig nøkkel. For det er ganske slitsomt. La musikken miste deg, og la deg selv miste musikken. Det er ofte når den plutselig finner deg igjen, at en slik konsertopplevelse er på sitt sterkeste. Og øyeblikket Pat Thomas snakker om, når det med ett er helt stille, er kanskje fullbyrdelsen av det – et enkelt sekund hvor alle til stede med ett finner ut at de på en og samme tid er smått forbausede lyttere til knappenålen som faller mot gulvet. 

Hans Hulbækmo på Blow Out. Foto: Pål Dybwik

 

9.

 

Tærne mine krølla seg litt da en del folk i jazzmiljøet ble så eitrandes forbanna på anmeldelsen Arild Rønsen skrev om Moskus-konserten på Moldejazz i festivalavisen Fire Flate. Er det ikke greit med litt galle, liksom? Det er jo sant at det aller meste av norsk jazzkritikk er av det milde, hensynsfulle slaget – og når det kommer til Moskus, snakker vi om et band som har opptil flere svært forståelsesfulle lyttere i anmelderkorpset. NTT er et eksempel på begge disse tingene. Det er også sant at Moskus der de er i dag er en smakssak, et band som virkelig leker gjemsel med tilhørerne sine, og hvor bandmedlemenes egen uro, over tilstander og stillstander i musikken kommer ganske tydelig til uttrykk underveis, der tankestrømmen liksom humper og sildrer avgårde. Personlig opplever jeg det som oftest som ganske tydelig kommunikasjon. Rart, men tydelig. Men jeg syns ikke det er noen kardinalsynd å ikke like hvor de er på vei. Det er mange band hvor jeg mener at gjenkjennelsen av storhet bør være mer innlysende for de fleste – uten at det rokker ved det jeg personlig synes er stort med akkurat dem. 

Så ok, jeg var jævlig uenig med Rønsen, lite nytt der. Jeg måtte smile av formuleringer som Min for lengst avdøde far var mye flinkere til å spille på skjeer i muntert selskap enn den perkusjonen Hulbækmo presterte i Bjørnsonhuset, mest fordi Hulbækmos spill ofte gjør at jeg føler meg klar for å måtte finne meg i det aller meste, også old man Rønsens skje-spill. Jeg syntes teksten var dårlig, i motsetning til bra, argumentert (Altså, om du synes at Moskus hopper litt for mye hit og dit uten å fullføre tankene sine, la meg fortelle deg om en skribent jeg veit om). Men det var også en nyttig påminner om at valgene Moskus har tatt ikke skjer innenfor så innforståtte rammer som jeg noen ganger lurer meg selv til å tro at de skjer i. Da teksten kom, kjente jeg også at det føltes litt essensielt at et band som er så viktig for meg også fikk en minneverdig slakt, egentlig – det er noe med det. Og det var en anmeldelse som førte til mye prat denne sommeren. Slett ikke bare om skribenten. 

Det jeg ikke liker, er følelsen av forutsigbarhet, og av at hånd søker ball. I 2020 fikk for eksempel brødrene Isach og Lauritz Skeidsvoll en påfallende likelydende anmeldelse – også der inneholder teksten mye snakk om forskjellige tonearter som ikke spilles og om manglende kommunikasjon. Okei, Arild, det er ikke greia di – men hvorfor er det så enkelt for deg, at du ikke en gang gidder å finne på nye retoriske stikk? Og hva skjer med gapet mellom pur dritt, nesten historisk og ekstremt historisk de tre eneste girene jeg finner i produksjonen? 

Slakten har en suveren posisjon, på mange måter den soleklart “viktigste” formen for kritisk tekst. Det er i hvert fall den første formen for anmeldelse som jeg husker, og det tror mange som har blitt lesere av anmeldelser har det på samme måte. Det gjør inntrykk at voksne mennesker kan skrive sånn. Den føles mer som en sjanger, den eneste formen for anmeldelse med sitt eget navn (Sekseren og fireren får ha meg unnskyldt her). Jeg kjenner på savnet etter å lese mer av det ofte selv, og noen ganger har jeg søkt opp mange av de jeg husker jeg digga der og da, de virkelig bloddryppende minneverdige. Problemet er at det som regel å hoppe fra det ene til det andre antiklimakset. Mange av tekstene er altfor hissige på grøten, de røper hånden sin for tidlig, de er for brautende og for lite rammende på én gang. Når jeg ser mange erfarne anmeldere, som opererte i en tid da det kanskje var vanligere i pressen, si at de heller vil bruke den lille plassen de har til rådighet på noe de syns er “verdt å skrive om”, tror jeg ofte at de ikke egentlig er lei av å være slemme – de er lei av sin egen stemme på sitt mest krakilske. 

Noen ganger opplever jeg at det skeptiske blikket som de før brukte på slike nedsablinger nå er vendt innover – at anmelderrollen, og den litt selvtilfredse kulturmann-auraen den medfører, liksom er sistebossen i kritikergjerninga. I stedet for å gjøre klar drittkatapulten og vende den utover, har det kanskje vært mer naturlig og interessant å se på sitt eget smakspolitiske festningverk og forsøke å bygge det ned. 

Ståle Liavik Solberg på Blow Out. Foto: Pål Dybwik

Før forholdt man seg, som Audun snakket om i podcasten Lyden av Luhr med Moskus-bassist Fredrik Luhr Diethrichsson, mer til tanken om en forbruker med begrenset kulturbudsjett, som det var lettere å kjenne en indignasjon på vegne av om noe ikke var helt som det skulle. Én underbeskrevet årsak til at musikkjournalistikk kun for kort tid siden ble sett på som mye mer sentralt, var ikke bare at folk lette etter tips om ting til å høre selv – det hadde med musikk som gave å gjøre. Jul, bursdager, hva skal man egentlig kjøpe til sin 19 år gamle niese? Det var også en veldig konkret måte musikk i større grad var fellesstoff på tidligere – det var jo noe vi ga til hverandre, i stort volum. Alt dette er for det meste blitt erstattet av spørsmål om personlig tidsforbruk og preferanser, og det har skjedd innenfor en større kulturell ramme hvor det å rakke ned på andres smak har sunket noe voldsomt i kurs. Hvilket gjør at en av de vanligste meningsytringene er blitt jammen, bare ikke bruk tid på det, om du ikke liker det. Det en lodden, ensom nihilisme i denne tanken om at man til syvende og sist bare trenger å bry seg med sitt som jeg ikke helt liker. Og, dessuten – på den måten forsvant også mange av mulighetene til å spille på et følt utenforskap eller innenforskap i musikk-kritikken, som er drivstoffet for mye slakt (og skamros av det som blir oversett av makthaverne).  

Da vi snakket om “et spørsmål om bra og dårlig” i Universitas, handlet det om å identifisere en måte å argumentere på hvor ingenting egentlig står på spill – hvor du ikke må velge bort eller ofre noe som helst. Den mest interessante (negative) kritikken vil kanskje sånn sett være der du identifiserer et ubehag i noe du egentlig har alle forutsetninger for å sette pris på. Et band, en retning eller en stilart du i utgangspunktet liker godt. Lite står på spill når Rønsen oppsøker en form for improvisasjon alle veit at han ikke helt godtar i utgangspunktet – akkurat som lite står på spill om jeg stikker på den samme konserten og godtar premissene, og finner ut at ubehaget uteblir – selv om jeg leter etter det. 

I mange leseres – og særlig musikeres – oppfatning av musikkjournalistikk, er det en naturlig forutsetning at du “liker uttrykket” du er blitt satt til å skrive om. Jeg er ikke sikker på om jeg er enig i det – selv om jeg skjønner poenget (og at det ofte henger sammen med å “skjønne uttrykket”). Kanskje er ikke det norsk musikkjournalistikk mangler “flere slakter” i seg selv, som folk fra tid til annen etterlyser. Men det å oftere oppsøke rom hvor litt andre estetiske spilleregler enn ens egne rår, og faktisk forsøke å kjempe litt med det, se hvordan det angår deg, si noe vettugt om hvorfor det byr deg imot eller si noe om hvorfor du ender opp med å la deg overbevise (for det skjer i forstyrrende grad oftere på konsert enn når du setter på skiver), det er kanskje lærdommen. Mange musikkjournalister vil si at nettopp utvalget de gjør i seg selv er en sorts kritisk statement, og det er det jo – Harald Are Lund sa i et NRK-intervju at det ikke var tilfeldig hva han ikke spilte. Han hadde sine grunner, og radioformidling er et annet fag, men i skrift er jeg stadig mer usikker på om det mest sympatiske man kan gi det man syns er dårlig, er taushet.

***

 

 

It takes a Village

På Village Vanguard i New York spilles det endelig konserter for publikum igjen. Om du er New York Times-abonnent – eller om du ikke har brukt opp denne månedens dose med gratis artikler hos avisen – anbefaler vi å klikke innom anmeldelsen av en konsert med det første bandet som spilte der etter at stedet åpnet dørene sine for publikum, for første gang siden mars 2020. Teksten er fin nok, men det første publikumsbildet nedi saken, av en eldre herre med munnbindet under haken og lukkede øyne som bare tar det inn, er virkelig salig. Akkurat sånn er det. 

Det føles som, eller, det er vel en global jazzbegivenhet å konstatere at den åttiseks år gamle scenen har klart seg igjennom dette her, trass i at eierne fryktet for at dette skulle bli Covid som knakk et sted som har klart seg gjennom en rekke forskjellige kriser. “It’s the season to wipe the rust away with tears,” skal pianisten Jason Moran, en musiker og kunstner med en kjærlighet rundt gamle jazzscener som blant annet kom til uttrykk i installasjonen STAGED, ha sagt før den første konserten. Der spilte han i bandet til trompetist og kornettist Ron Miles. Det var det samme bandet man hører på den finfine 2020-plata Rainbow Sign som spilte – foruten Miles og Moran består det av Bill Frisell på gitar, Thomas Morgan på bass og selveste Brian Blade på trommer. Det blir vel ikke stort bedre. 

For en som aldri har vært der selv (en vakker dag), er det gripende å se på fotografiene fra gjenåpningen, og hvor lite dette rommet, som så mye pur jazzmytologi knytter seg til, faktisk er. Kapasiteten som oppgis er 123 mennesker. Det er vel bare en knapp VM-tropp mer enn du for eksempel får inn døra på Last Train i Oslo, eller Moskus i Trondheim, for å nevne to elskede hjemlige eksempler. Det kjennes skjørt, på et vis – men kanskje også det motsatte.

Om man skal drømme seg bort dit – hvilket opptak setter man på? Sånn bortsett fra det Bill Evans gjorde der en søndag og den ene til Coltrane-kvartetten, den andre til Coltrane-kvartetten (eller den han gjorde med Alice og Rashied Ali og Pharoah Sanders i 1966)? Mange vil nok, med rette, finne plass oppe på den aller øverste hyllen til opptakene Sonny Rollins gjorde med to ulike triobesetninger november i 1957 – en formiddagskonsert med Donald Bailey på bass og Pete LaRoca på trommer og en kveldskonsert med Wilbur Ware på bass og Elvin Jones på trommer. Formiddagsbandet gjør en nydelig versjon av “A Night in Tunisia”, mens kveldsbandet for eksempel kan nytes i denne versjonen av “Old Devil Moon”.

Elvin Jones har vært med på to av albumene som allerede er nevnt, men ga også ut et fantastisk liveopptak fra 1968 på plateselskapet Enja, som kan tyvlyttes til i sin helhet på youtube og mer stykkevis og delt borte hos svensken. Trioen freser avgårde fra start med bombeangrepet “By George”, men mon tro om ikke perlen tross alt er versjonen av “You don’t know what love is”, hvor Elvin har en langt mer tilbaketrukket rolle bak Wilbur Littles bass-strumming og George Colemans tandre saksofonspill. 

“You don’t know what love is” får forøvrig en helt annerledes, elegant svingom på liveplata fra 1997 med Fred Hersch Trio. Og apropos pianotrioer – da Brad Meldhau puttet de to hårete påstandene “Art of the Trio” og “Live at the Village Vanguard” i samme jævla platetittel, gikk det vel i grunnen ikke så gærent – hør bare på “Monk’s Dream”-versjonen eller, for de sentimentale blant oss (hvem er ikke det) den vakre tolkningen av “Moon River” hvor det er litt vanskelig å si – spiller han to toner kjempesvakt i det lyse registeret, eller er klinkingen av to diskrete glass man hører etter det første anslaget i låta?

Stedet har vært gjenstand for flere programerklæringer – den kanskje aller mest kjente er Joe Hendersons State of the Tenor, nok en saksofontrio med Ron Carter på bass og Al Foster på trommer fra 1985. Høydepunktene står i kø på dette dypvannsdykket – kanskje trillene, honkene og alle de musikalske spørsmålstegnene Henderson drysser ut over Carters småsure bass i “Ask me Now” er en god vei inn? Trioen unner seg et ekstra langt, snertent vamp på starten av “All the things you are” også, som liksom slipper åttitallsluften inn i plata før Henderson gir seg i kast med melodien, denne gangen full av punktum og små, snåle tankepauser. 

I vårt NTT-nummer etter Jon Christensens død, fortalte Jan Ole Otnæs historien om Christensen som blir stoppet i tollen på vei inn til USA av det som skal vise seg er en spøkefull jazzfan som etter å ha holdt trommeslageren på pinebenken tar noen lapper ut av brystlommen og sier “Du er Jon Christensen. Jeg har billetter til Village Vanguard i kveld. Velkommen.” Liveopptaket med Garbarek/Jarrett-kvartetten Nude Ants, ble tatt opp i 1979 og er full av ganske langstrakte, episke jazzfortellinger. Det er ganske trivelig stemning uti “Chant of the Soil” hvor Christensen får selskap av Jarrett på timbales og greier i rytmeseksjonen under soloer av Garba og Danielsson, før de gyver løs på hverandre i duo. “Oasis” er med sin halve time noe av en tålmodighetsprøve, men den betaler seg da også, både i den lyriske og frie første delen og det motoriske, nesten Steve Reich-aktige drivet de kommer inn i etter hvert. 

Og apropos musikalsk historiefortelling – det er forbløffende hvor mye av gleden ved Albert Ayler – det jordnære og melodiske, det barnslige og nesten infame, det energiske og space’a – som får plass på “Truth is marching in” fra Live in Greenwich Village. Unisen med broder Donald på det enkle gospelaktige åpningsmotivet mens cellist Joel Friedman, trommeslager Sunny Murray og bassist Lewis Worell pisker opp stadig mer bølgeskum rundt dem, den lykkelig kakafoniske midtdelen hvor det stadig smettes inn små bruddstykker a la “Blue Rondo a la Turk” eller noe et mariachiband kunne spilt, stadig tilstede helt igjennom Friedmans frika cellosolo før det staselige temaet fra begynnelsen vender tilbake. Greenwich-opptakene til Ayler, som også inneholder opptak fra The Village Theatre, er den dag i dag full av påfallende friskt musikalsk overskudd. 

Kanskje går det an å koke det hele ned til én låt, for eksempel Monks “Round Midnight”, som i Sun Ra Sextet-versjonen får et nesten spøkelsesaktig skjær gjennom måten synthen svever merkelig lavt rundt den akustiske kvintetten, en hakket mer konvensjonell og gjenkjennelig versjon fra 1967 da Bill Evans Trio spilte inn nok et livedokument på klubben, eller Michel Petruccianis tolkning fra 1984. Eller kanskje er det “In the wee small hours of the morning” man skal gå for? Duoversjonen til Bill Frisell og Thomas Morgan fra ECM-skiva Epistrophy, avslutningslåta i settet deres, er en lise å lytte til, men blomsterbuketten må muligens gå til Barbra Streisand. One Night Only er et liveopptak fra 26. September 2009 hvor Streisand har med seg en kvartett og spiller for et knippe dønn elite VIP-gjester inkludert Clinton-familien og Sarah Jessica Parker og 100 heldige vinnere av en loddtrekning. Hvilket muligens er sånn Demokratenes ledelse ser for seg velferdsreform på men det er ikke poenget her, det er et fint opptak som åpner med at Streisand forteller om sine første møter med Village Vanguard på 60-tallet, Lenny Bruce og Miles Davis og setter scenen mens pianisten klunker litt og siterer “Never Never Land” fra Disney’s Peter Pan i bakgrunnen. Så slynger hun seg ut i låta og melker hver strofe, flørter litt med en fem-seks år gammel jente i publikum under en knapp pianosolo, og avslutter låta med et lykkelig, nostalgisk sukk. 

Men hele poenget her er at det fremdeles skjer på Village Vanguard. I 2018 pianisten Jon Batiste, for mange sikkert kjent som bandlederen til Late Show med Stephen Colbert, en residency som resulterte i to album – Chronology of a Dream og Anatomy of Angels. På sistnevnte spiller han standards, mens førstnevnte er en blanding av egne låter og versjoner av låter skrevet av Roy Hargrove, nylig avgått ved døden. Albumet fortoner seg som en fest – det er vel det blant de vi har nevnt her hvor publikum på Village Vanguard gir mest lyd fra seg mens bandet flyter av gårde, struttende og feststemt, med tuba, tamburin, bass og trommer i kompet og hvor pianistens Lousiana-bakgrunn preger foreteelsene. Innimellom all haloien finner vi for eksempel den i sammenhengen intimt swingende “Higher”, med noen nesten snublende, laaange legatofraser finner frem til en tilfredsstillende avslutning før bandet er der med karakteristiske, tighte støt. Det var da som faen at Ambrose Akinmusire ikke kunne reise inn i Norge tidligere i september, men vi kan i stedet høre kvartetten hans på den karakteristisk idéspekkede A rift in decorum: Live at the Village Vanguard. Et dobbelalbum med det som da var helt fersk musikk, fra den sørgmodige verdigheten i “A song to exhale (diver song)” til det plettfrie og kontrollerte gnistregnet i avslutningslåta “Umteyo”, basert rundt en insisterende og vekselvist urovekkende, mulig også enerverende rekke med h-fjerdedeler som går og går, fra det ene instrumentet til den andre. Da er det muligens en lettelse å sette seg ned med 2015-opptaket av Christian McBride Trios muntre lek med “Cherokee” i såkalt friskt tempo, stadig avbrutt av noen grandiose, seide valsetakter. Eller kanskje er det omvendt. Men – la oss avslutte i den sørgmodige tiden Village Vanguard nettopp har lagt bak seg. Som så mange andre – også i Norge – gjorde klubben en serie konsertopptak mens de var stengt. Blant dem var Bill Frisell, som altså også var med i det første bandet som spilte der nå i september. Man får nesten regne med at de symbolske overtonene i den karakteristisk americana-penslede og tålmodige versjonen av “We shall overcome”, fremført av Frisell, trommeslager Rudy Royston og bassist Thomas Morgan, alle tre i munnbind, var høyst tilsiktet. 

Bonus 1: Fem sterke konsertminner fra Village Vanguard fra Jan Ole Otnæs:

  • Cecil Taylor solo ( to konserter på en kveld !) og en konsert med CT & Tony Oxley
  • Fred Hersch/Drew Gress/Paul Motian
  • Paul Motian/Chris Potter/Jason Moran
  • Esperanza Spalding/Terrie Lynn Carrington/Geri Allen
  • Brad Mehldau Trio

Bonus 2: Hør spillelisten “NTT: It takes a village” her – og gi gjerne lyd om du savner en favoritt!

 

Av Filip Roshauw og Audun Vinger

Fra forsiden

Now's the time

Arild B. Nielsen hedret med Storbandprisen

Musiker og musikalsk leder i Hardanger Big Band, Arild B. Nielsen, ble lørdag 16. oktober hedret med Storbandprisen 2021. Nielsen er en bærebjelke for det lokale musikklivet, skriver Norsk jazzforum i begrunnelsen for prisen, og omtaler Nielsen som en ildsjel av dimensjoner, en stor musikalsk formidler og en inspirasjon for unge musikere.

Now's the time

NTT: Eurytmi og avant garde på Nesodden

Juliana Venter lager kunstfest på sagnomsust odde, Ole Morten Vågan har fått seg oktett, Radio Tidsmaskinen skrur klokka frem og tilbake og vi har ETT spørsmål til Sondre Lerche i ukas Now's The Time.

Meld deg på vårt nyhetsbrev