Scheen Jazzorkester - Kulturkirken Jakob, 10. november 2019

Stort for en liten sognagut…

…og jamen er det fint for oss Oslo-folk også når Scheen Jazzorkester byr på premiere. Komponist og sognegutt: Magne Rutle.

Magne Rutle har kalt sitt nye verk «Music From Silence». Han står på høyre side av scenen og forklarer oss hvorfor. I skriveperioden for dette nye verket har han ikke lyttet til noe musikk. Han begynte skrivedagen med stillhet og stolte på at idéene vill komme når han arbeidet seg inn i stoffet. Det må åpenbart ha skjedd. Rutle understreker at musikk er abstrakt. Dette er årsaken til at de syv satsene i «Music From Silence» kommer uten tittel. Publikum blir oppfordret til  å lage sine egne, indre lyttehistorier. Jeg for min del kan bare si at det er noe jeg gjør uansett. Når han ber oss dikte opp våre egne titler, så er jeg med.

Jeg kaller åpningssporet for «Renn». Det styrter liksom utfor fra start og er akkurat så billedvekkende at det setter i gang den indre filmen min. Med Audun Kleive på trommer er alle bandets bevegelser i trygge hender. Det er godt å høre han igjen – og det særpreget som følger han. Lyden i Kulturkirken er bra. Det er bare et par ganger at solisten kunne fått litt mer.


Audun Kleive. Foto: Fra konsertfilm laget av Sigurd Ytre-Arne

Magne Rutle har åpenbart mye på hjerte. Det er mye informasjon å ta inn fra stykkene hans. Jeg sitter og tenker at dette tåler gjenhør. Så interessant og godt variert er det. Han har 12 musikere til disposisjon, og han sender fokuspunktet gjennom orkesteret på stadig nye måter. Musikken puster. Hever og senker seg. Den oppleves som gjennomreflektert, men også levende. Det kan være fløyte, piano og trommer som får rommet alene, før tre tromboner reiser seg og fyller opp. Det er så mange fine solister og bidragsytere i Scheen Jazzorkester at lytteopplevelsen eser. Disse skjæringspunktene mellom samtidsuttrykk og jazz som Rutle har tegnet opp, er i fin balanse.


Marius Tobias Hoven og Magne Rutle. Foto: Fra konsertfilm laget av Sigurd Ytre-Arne

Jeg vil kalle spor to for «Rastløs, kanskje». Deretter kommer «Bryske horn». For det er en litt brå, alvorlig og tetthugd kvalitet her. Velblåste melodilinjer, samt en fin trombonesolo fra Marius Tobias Hoven. Dette snakker. Plutselig syns jeg Miles er å høre i rommet, men det gir seg. Både sopransaksofon og klarinett setter tydelige farger i materialet. Komponisten bruker ressursene med klokskap og kreativitet. Rune Klakegg viser fram spekteret sitt på piano og trekkspill. Det er modenhet i det som kommer. Det låter smakfullt. Så blir det Thomas Johanssons tur, og han gjør ikke skam på inntrykket. Trompetisten spiller med autoritet. Det ligger både formidlingsglede og kommunikasjonsevne bak det han gjør. Teknikken får vi på kjøpet. Det klappes i kirkerommet.

Jeg kunne ha beskrevet åpningen på en av satsene som et langsomt og sammensatt skred. Et annet strekk som et saktmodig sørgetog. Det er uansett fint å høre hvordan blåserekka kan leve uten trommer, før Kleive visper seg inn. –Jeg sa jeg ikke skulle snakke mellom satsene, sier Magne Rutle etter den nest siste. Men han må takke musikerne og alle involverte. Han forteller hvor godt det er å få materialet sitt ut i terrenget, at dette er stort for en liten sognagut. Jeg kan virkelig forstå takknemligheten med et sånt band i ryggen. Når musikken legger seg til hvile, befinner jeg meg dypt inne i Scheen-feltet.  Sånn er det å få nærkontakt med Rutles abstrakte språk.

Fra forsiden

Nyhet

Oslo 14 med to urpremierer

Eric Egan og Tine Surel Lange har skrive to nye verk til Oslo 14. Eitt klanglegg dei undertrykte stemmene og eitt brukar stjernebilete for å gi retning til Jens Bjørneboe.

Meld deg på vårt nyhetsbrev